Lyset skinner i mitt mørke

 Jeg holder på å lese Jobs bok i min daglige bibellesning for tiden. Det er ingen systematisk lesning, sammenhengende fra kapittel til kapittel, men heller hva jeg finner passende for min egen livssituasjon som er preget av mye sykdom. Jeg finner mye trøst i Jobs bok.

I går, 2.august 2025, oppholdt jeg meg lenge i kapittel 29, som er begynnelsen på Jobs andre talerunde, og da spesielt de seks første versene. Du må gjerne lese dem i sin helhet før du leser videre, for sammenhengens skyld. Job ser tilbake på sitt liv før tragedien rammet ham, og han mistet alt. Men det er også elementer i teksten når han står midt oppe i tragedien.

Det er spesielt en setning jeg dvelte lenge ved: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys..." (v.3b)

Det er et sterkt vitnesbyrd. Job underslår ikke det faktum at han opplever mørke. Det er ingen fornektelse av realitetene. Han opplever et mørke. Det oppleves veldig reelt. Det opplever jeg selv til tider. Da en kjenner på motløshet når smertene river og sliter i deg, i intense bølger som varer i opptil en halv time og man kjenner seg forlatt av Gud. 

Men nå sier Job noe fortrøstningsfullt. Når han går gjennom mørket skjer det "i hans lys". Det har jeg også gjort meg erfaringer med. Det finnes et lys i mørket!

Dette minner meg om et løfte gitt til Israel, slik profeten Jesaja gjengir det i Jesaja 60,1-3: "Reis deg, bli lys! For lyset ditt komme, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger mot din soloppgang."

Og i prologen til Evangeliet etter Johannes, heter det: "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det...Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden..." (Joh 1,5 og v.9)

Lyset som skinner i mørket er "verdens lys", Jesus, jfr. Joh 8,12.

Mens jeg dvelte lenge ved denne setningen fra Job: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys", kom jeg til å tenke på det den profetiske seeren Johannes forteller om Det nye Jerusalem, byen med de faste grunnvoller som skal stige ned fra himmelen: "Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys." (Åp 21,22-23) Det er særlig det siste jeg merket meg ved.

Job deler også en annen ting jeg merket meg ved:

Det står slik i oversettelsen fra 2011: "...da Gud var min fortrolige i mitt telt." (v.4 b) Norsk Bibel 88 oversetter dette verset slik: "...da Guds vennskap hvilte over mitt telt." Jeg tar med meg begge disse uttrykkene inn i mine hverdager: Gud er min venn, og nærmeste fortrolige. Han er mitt lys, i mitt mørke.

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 14

 Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

fortsettes

Vi trenger mye lys

For at vi skal ha et vell av 'reservenåde', er det siste som trengs lys. En person som er rik er en som mottar mye lys. Vi må ikke bare lære lærdommen; Herren må også opplyse oss i ånden slik at vi ser hva vi lærer. Vi vet ikke bare at noe har skjedd. Det som har skjedd må støpes inn i en lære i oss. Dette er den eneste måten vi vil være i stand til å omsette vår erfaring til ord for å forsyne andre. Situasjonen skjer ikke bare oss. Vi er i stand til å ta det vi har lært og levere det til andre. Når lyset kommer, kan vi snakke, og våre ord vil forsyne andre.

Gud handler ofte med oss, men vi vet det ikke. Men noen ganger vet vi det. Vi kan tro og adlyde på grunn av opplysning. Derfor kan vi fremskynde slutten av handling. Frukt vokser frem, og denne frukten er modnes.  Denne typen opplysning er øyesalven som omtales i Åpenbaringen 3:18. Det lar en se og skinne.

Utdrag fra "Special Grace and Reserve Grace", et budskap gitt av Watchman Nee, utgitt av Living Stream Ministry. Oversatt til  norsk av Bjørn Olav Hansen,

Billedtekst: Watchman Nee sammen med T.Austin Sparks

 

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten har blitt til fellesskap. 

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Lyset som avslører

 Jeg har dvelt nokså lenge i min Jesusmeditasjon over beretningen om Jesu forklarelse slik den er gjengitt i Matt 17, og har merket meg følgende setning: "Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt." (v.6) 

Det er kun når vi kles nakne for Guds rene og granskende øyne; det er bare da, og kun da, at vi vil fremstå med en autentisk fornyelse av vår sjel. Da kommer vi til en sann kunnskap og bevissthet om Kristi hellighet og samtidige ømhet.

Selv om andre tiders hellige har gjort seg erfaringer med Kristus som kaster lys over himmelveien, kan de ikke på noen måte erstatte våre egne erfaringer av Ham, som vi gjør oss i djupet av våre egne liv. Kristus tilhører hver og en av oss, og er rik nok for alle som påkaller ham.

Kristus har gitt oss løfter om, ikke bare at vi skal kjenne ham og tro på ham, men også at vi skal leve i ham. Han ga oss Ånden ikke bare for å lære oss, men for å bo i oss, forme oss og fornye våre sinn. Den Hellige Ånd tar hver dag fra Kristus hva Kristus er, og gir det til oss!

Livet i Kristus er handling, erfaring, fornyelse og uopphørlig vekst i Ånden.

Lev i lyset!

 Lyset symboliserer alt det gode i livet. Gud visste at vi ikke kan leve uten lys. Derfor var dette det første han sa når han skapte himmelen og jorden: "Bli lys!". Og det ble lys. Gud så at lyset var godt (1.Mos 1,3-4). 

Også vi mennesker ser at lyset er godt. Derfor leter vi alltid etter det. Dessverre leter vi ofte på feil sted.

På første dag i skapelsen skilte Gud lyset fra mørket. Likevel ser vi ofte ikke forskjellen. Vi forveksler disse to og ser lyset som mørke og mørket som lys. 

Vi har ikke lenger klar visshet om noe. Det er kommet så langt at vi nesten skammer oss hvis vi ikke mener at vi har klare entydige svar på livets spørsmål. Noen mener at det modigste er å leve med tvilen. Og noen driver toleransen så langt i etiske og religiøse spørsmål at de ikke lenger ser noen grense mellom sant og usant. De tror at alt er like bra.

Er menneskeheten i ferd med å føre skaperverket tilbake til begynnelsens kaos? Gud har trukket skarpe og klare grenser mellom lys og mørke. Men mennesker som ikke lenger lytter til Gud, kan ikke skille mellom dag og natt, godt og ondt, høyre og venstre.

Likevel er lyset der, uavhengig av menneskenes forvirring. Og lyset gir seg selv til den som vil ta imot. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 81

Men mørket er ikke mørkt for deg

 En tid nå har jeg gruet meg for nettene. Det blir til at jeg drøyer så lenge som mulig før jeg legger meg. Da kommer nemlig smertene. Smerter som som det foreløpig ikke er noe lindring for. I tillegg kommer hjelpeløsheten. Jeg trenger nemlig hjelp til å komme inn og ut av senga. De siste nettene har jeg bedt Herren om å få oppleve det kong David opplevde slik han beskriver det i Salme 139:

"Jeg kan si: La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli til natt. Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er som dagen, mørket er som lyset." (v.11-12)

Enkelte netter opplever jeg det slik. Andre netter ikke. Men nettene kan også brukes til fortrolig samtale med Herren. Han som lar lovsanger lyde i natten. Da opplever jeg den djupe fortroligheten med Herren, samfunnet med Hans lidelser. 

Lev i lyset

 Lyset symboliserer alt det gode i livet. Gud visste at vi ikke kan leve uten lys. Derfor var dette det første han sa når han skapte himmelen og jorden: "Bli lys!" Og det ble lys. Gud så at lyset var godt (1.Mos 1,3-4).

Også vi mennesker ser at lyset er godt. Derfor leter vi alltid etter det. Dessverre leter vi ofte på feil sted.

På første dag i skapelsen skilte Gud lyset fra mørket. Likevel ser vi ofte ikke forskjellen. Vi forveksler disse to og ser lyset som mørke og mørket som lys.

Vi har ikke lenger klar visshet om noe. Det er kommet så langt at vi nesten skammer oss hvis vi mener at vi har klare, entydige svar på livets spørsmål. Noen mener at det modigste er å leve med tvilen. Og noen driver toleransen så langt i etiske og religiøse spørsmål at de ikke lenger ser noen grense mellom sant og usant. De tror at alt er like bra.

Er menneskeheten i ferd med å føre skaperverket til begynnelsens kaos? Gud har trukket skarpe og klare grenser mellom lys og mørke. Men mennesker som ikke lenger lytter til Gud, kan ikke skille mellom dag og natt, godt og ondt, høyre og venstre.

Likevel er lyset der, uavhengig av menneskenes forvirring. Og lyset gir seg selv til den som vil ta imot. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 81

I går hadde Herren en overraskelse til meg!

I går kveld hadde Gud en overraskelse til meg. For noen dager siden ba May Sissel og jeg en av dagens tidebønner, og jeg merket meg en setning i denne salmen som jeg tenkte jeg ville vende tilbake til og grunne mer over. Dessverre noterte jeg ikke ned hvilken salme det var, men jeg husket litt av ordlyden. I går sarre jeg meg ned for å lete den fram ved hjelp av en Bibelordbok. Da plinger det i telefonen min, og inn kommer det en melding fra en venn av meg fra Oslo. Frank ville dele et vakkert bilde han hadde tatt, og knyttet det til et bibelvers. Ikke et hvilket som helst vers, men akkurat det verset jeg lette etter! Tilfeldig? Nei, gudfeldig! 

Setningen er hentet fra Salme 89, og vers 16: 

"De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Vi bokstavelig talt drukner i informasjon. Gjennom aviser, radio, TV og sosiale medier. Nyhetsbildet er dramatisk og dystert, og det er lett som forbeder å fokusere på dagsaktuelle hendelser  og omgjøre dem til bønneemner. Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette. Men da er det lett å bli nedtrykt. 

Viktigere enn dette er å få himmelske nyheter og informasjon fra Tronrommet! Få del i Guds tanker og planer, og be med dem som utgangspunkt! Da forandres ikke bare perspektivet - da forandres alt!

Hvem er 'de' som vandrer i lyset fra Guds ansikt? De som har vendt ansiktet mot Ham i lovprisning og tilbedelse! Hele verset lyder nemlig slik: "Salig er det folket som kan rope av jubel. De vandrer i lyset av ditt ansikt, Herre."

Du er mottaker av lys

 Det er virkelig oppgaven til alle som bryr seg om å hindre mennesker – unge, middelaldrende og gamle – fra å klamre seg til falske forventninger og fra å bygge sine liv på falske antagelser. Hvis det er sant at folk eldes slik de lever, er vår første oppgave å hjelpe folk til å oppdage livsstilen deres der «å være» ikke identifiseres med «å ha», selvtillit er ikke avhengig av suksess, og godhet er ikke det samme som popularitet. Omsorg for aldring betyr en vedvarende avvisning av å legge noen form for ultimat betydning til karakterer, grader, stillinger, forfremmelser eller belønninger og den modige innsatsen for å holde menn og kvinner i kontakt med sitt indre, hvor de kan oppleve sin egen ensomhet og stillhet som potensielle mottakere av lys. Når man ikke har oppdaget og erfart lyset som er kjærlighet, fred, tilgivelse, mildhet, vennlighet og djup glede i de første årene, hvordan kan man forvente å gjenkjenne det i alderdommen?                                                                                                                                

Som Siraks bok sier: "Hvis du ikke har samlet noe i din ungdom, hvordan kan du finne noe i din alderdom?" (Sirak 25:3–4). Det gjelder ikke bare penger og materielle goder, men også fred og hjertets renhet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å leve i påskelyset

Jeg går rundt og tenker på noen ord av den hellige Athanasios (ca 296-373) disse dagene: "Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende." Overdrev den godeste biskopen av Aleksandria i Egypt? Virkelig 'uten ende'? 

Tro om ikke vår egen Johan Halmrast (1866-1912) svarer på dette spørsmålet i sin vakre påskesalme med strofen fra det siste verset: "Du søkte din trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun; så fikk du den levende møte, å salige, salige stund."

Alt forvandles og forandres når vi møter Den Oppstandne. 

Jeg øver meg i å leve mine dager i lyset av Kristi oppstandelse. 

Det er en øvelse, for mørket i våre liv, forsøker å fortrenge påskelyset. Men "lyset skinner i mørket , og mørket har ikke overvunnet det." (Joh 1,5) Derfor ber jeg om at ikke mørket skal få overtaket i mitt liv, men at påskelyset - lyset fra den tomme graven - skal forjage det. 

Bror Roger av Taize (1915-2005) skriver i en betraktning fra 1970 om dette, her i min oversettelse: "Å være kristen innebærer alltid å leve i påskens mysterium; å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse. Siden står alle veier åpne for oss og vi kan leve videre ... Og feststemningen bryter igjen frem, selv om vi ikke riktig  forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste prøvelsene. i menneskelige relasjoner som har gått i stykker. Hjertet knuses, men forsteines ikke, det vekkes til live på nytt. Hvordan kan man få denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst ved å omfavne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus har ingen ting gått tapt. Han sammenfatter alt, slik at hver morgen kan lovsangen bryte fram. Hva som enn møter oss gjennom dagen - en indre kraft tar tak i vanskelige og forvandler det!  Det sønderknuste mennesket kan nok en gang reise seg."

Beveg deg mot lyset

Du står stadig overfor valg. Spørsmålet er om du velger for Gud eller for ditt eget tvilende jeg. Du vet hva det riktige valget er, men dine følelser, lidenskaper og følelser tyder stadig på at du velger den selvavvisende måten.

Det viktige valget er å stole på til enhver tid at Gud er med deg og vil gi deg det du trenger mest. . . . Gud sier til deg: «Jeg elsker deg. Jeg er med deg. Jeg vil se deg komme nærmere meg og oppleve gleden og freden ved mitt nærvær. Jeg ønsker å gi deg et nytt hjerte og en ny ånd. Jeg vil at du skal snakke med munnen min, se med øynene mine, høre med ørene mine, røre med hendene mine. Alt som er mitt er ditt. Bare stol på meg og la meg være din Gud.»

Dette er stemmen å lytte til. Og at lytting krever et reelt valg, ikke bare en gang i blant, men hvert øyeblikk hver dag og natt. Det er du som bestemmer hva du tenker, sier og gjør. Du kan tenke deg inn i en depresjon, du kan snakke deg til lav selvtillit, du kan opptre på en selvavvisende måte. Men du har alltid et valg om å tenke, snakke og handle i Guds navn og dermed bevege deg mot Lyset, Sannheten og Livet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 27

Det er Guds initiativ! "For det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje." (Fil 2,13) Dette er et stort takkeemne! Når vi søker Herren, er det fordi Han har søkt oss først. Når vi ber, er det fordi Herren har lagt ned i djup lengsel i oss. Herren er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden.

Etter å ha sitert Kristus-hymnen og snakket om Guds initiativ blir apostelen Paulus svært direkte og ikke minst praktisk. Han skriver om hvordan filipperne kan utgjøre en forskjell i "midt i en vrang og fordervet slekt." (Fil 2,15) Denne måten å se verden og samtiden på er ikke ny for Paulus. Det samme gjør også apostlene Peter og Johannes. På pinsefestens dag i Jerusalem omtaler Peter i sin pinsepreken samtiden som "en vrang slekt" (Apg 2,40), mens Johannes skriver at "hele verden ligger i det onde." (1.Joh 5,19) For å kunne forstå disse ordene bedre, er det viktig å forstå at Bibelen skiller mellom skaperverket og det vi kan kalle verdenssystemet. Skaperverket er "såre godt" (1.Mos 1,31 Rev 1930) eller "svært godt" (Bibelen Guds Ord Rev 2017), mens verdenssystemet har stått Gud imot helt siden Adam åpnet døren og lot det onde komme inn i Guds skaperorden.                                                      

Den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee omtaler dette forbilledlig slik: "Vi kan derfor si at det før fallet var det en jord, etter fallet kom det en 'verden', og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme. På samme måte som verden tilhører Satan, vil riket og kongedlømmet tilhøre vår Herre Jesus Kristus." (Watchman Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 14-15)

Kristi forsamling "skinner som et strålende lys i verden" (Fil 2,15). "Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b)

Derfor oppfordrer og oppmuntrer Paulus filipperne til å "gjøre alt uten klager og innvendinger" (v.14) - hvorfor? Fordi Kristus etterlot oss et eksempel, og Han var en tjener. "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus".

På hvilken måte skinner Kristi forsamling som et strålende lys i verden? Apostelen Paulus svarer på det spørsmålet i vers 16: "... på den måten at dere holder fram Livets Ord..." Det er ved å holde fram Guds ord uavkortet, sannferdig, uten å kompromisse at menigheten er salt og lys, og hindrer forråtnelse. Saltet mister sin kraft når Guds ord vannes ut og man tilpasser seg tidsånden. Her har dagens menighet mye å lære av urkirken. 

Kristi forsamling sammenlignes i Åpenbaringen med en lysestake av gull. Den er den strålende lys i verden så lenge den skinner, så lenge den lyser. Kompromisser den lyser den ikke mer. Da omhylles verden av et bekmørke.

fortsettes

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem, må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen. 

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten er blitt til fellesskap.

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: 'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?' (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskers fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt, og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet. 

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 85

For alt som blir åpenbaret er lys - behovet for åpenbaring, del 2

I det brevet Paulus skriver til menighetene i Galatia-området, kommer han med noen selvbiografiske opplysninger, som han ikke gjør noe annet sted i sine brev. Han forteller om hva som skjedde etter at han hadde hatt sin skjellsettende opplevelse på veien til Damaskus i Syria:

'Heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og vendte siden tilbake til Damaskus.' (Gal 1,17-18)

Det er alt vi får vite. Det vil si han avdekker for oss noe vesentlig for oss i to tidligere vers i det samme kapitlet, som det er viktig å få med seg. Vers 15-16: 'Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod...'

Først en parentes: 2011-oversettelsen bruker ordene: 'åpenbare sin Sønn for meg.' mens Norsk Bibel, som jeg bruker, benytter 'i meg'. Begge deler er korrekt oversettelse.

Etter sin dramatiske omvendelse til Jesus, trengte altså Paulus å være for seg selv. Det ville vært naturlig for ham å dra opp til Jerusalem, for å tilbringe tid i menigheten der sammen med de andre apostlene, men Paulus trekker seg tilbake til et sted 'i Arabia', sannsynligvis til de syriske ørkenområdene. Han tiltrekkes av ørkenen og ødemarkene, som så mange andre Gudsmenn før ham. I ørkenen formes et menneske som er kalt av Gud. Der i stillheten taler Gud.

Jeg tror at mange av de åpenbaringe Paulus fikk får han her, i den syriske ødemarken. Her ble evangeliet åpenbart for ham.

Saulus, han som skulle bli den store hedningemisjonæren Paulus, hadde bakgrunn som fariseer, og kjente godt til de hebraiske skriftene, til de messianske profetiene. Likevel fikk han ikke med seg at disse messianske profetiene fikk sin oppfyllelse i Jesus. Dette måtte åpenbares for ham. Han forklarer dette slik i 2.Kor 3,14-16:

'Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over øynene deres når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.'

Det er altså mulig å lese Skriften, og ikke forstå eller få med seg noe som helst. Det må åpenbares for oss og det kan bare skje gjennom Den Hellige Ånd.

fortsettes

Billedtekst: Den syriske ørkenen. Foto: Wikipedia

Jesu lys og vårt eget mørke

'Jesus, mitt hjertes lys, la ikke mitt mørke tale til meg.'

Da Augustin skrev denne bønnen, hadde han en umiddelbar erkjennelse: Når vårt eget indre mørke innbyr til samtale, blir det ingen samtale med den oppstandne Kristus, men med alt det som gjør vondt, både i oss selv og i andre. Hvor leder det hen? Ingen steder.

Kristus gjør oss ikke til mennesker som allerede har nådd målet. Han holder oss nær til seg, gjennomskinnelige som himmelen om våren, en vår som er i ferd med å folde seg ut.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede.

Å bli seende

Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp det at vi skal bli seende.

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger å be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt.

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd fra all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Johannes vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand.

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser.

Hvis du vil bli seende, må du slutte å beskytte deg mot det lyset som vil opplyse deg innenfra. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum, 1994, side 238.

Mørket forvandles til morgen

Når profeten Amos taler om den Gud 'som gjør dødsskygge om til morgen' (Amos 5,8) og Jesaja forkynner at 'i mørkets land stråler lyset fram' oppmuntrer det oss til ikke å være redde, ikke en gang for 'dødsskyyggens dal', for å bruke ordene fra den treogtyvende salmen.

Lev Gillet kommenterer: 'Selv om hyrden tillater at noen i hans hjord for en tid vandrer gjennom dødens skygge, er det bare for å hjelpe dette får til å tre inn i et lysere landsskap - ut i det fulle dagslyset.'

- Peter Halldorf i Fastebloggen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Lys nok for neste steg

Vi skulle så gjerne ha sett inn i fremtiden. Vi sier: 'Hvordan vil det kommende året bli for meg? Hvor kommer jeg til å befinne meg om fem eller ti år?'

Det finnes ingen svar på disse spørsmålene. For det meste har vi akkurat så mye lys at vi kan se neste steg: hva vi har å gjøre den neste timen eller den kommende dagen. Kunsten å leve er å nyte av det vi kan se og ikke klage over den delen som ligger i mørket. Når vi kan ta neste steg, forsikret om at vi kommer til å ha tilstrekkelig med lys etter det steget, kan vi vandre gjennom livet gjennom livet med glede og overraskes over hvor langt vi kommer.

La oss glede oss over det lille lyset vi har og be om at den sterke lysstrålen tar bort alle skyggene.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det skjulte lyset

"Å elske noen betyr ikke først og fremst å gjøre noe for den personen. Det betyr å hjelpe den personen til å oppdage sin egen skjønnhet, hvor unik vedkommende er, det skjulte lyset i hans eller hennes hjerte og meningen med deres liv."

- Jean Vanier i Essential Writings, side 104. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen