Lyset skinner i mitt mørke

 Jeg holder på å lese Jobs bok i min daglige bibellesning for tiden. Det er ingen systematisk lesning, sammenhengende fra kapittel til kapittel, men heller hva jeg finner passende for min egen livssituasjon som er preget av mye sykdom. Jeg finner mye trøst i Jobs bok.

I går, 2.august 2025, oppholdt jeg meg lenge i kapittel 29, som er begynnelsen på Jobs andre talerunde, og da spesielt de seks første versene. Du må gjerne lese dem i sin helhet før du leser videre, for sammenhengens skyld. Job ser tilbake på sitt liv før tragedien rammet ham, og han mistet alt. Men det er også elementer i teksten når han står midt oppe i tragedien.

Det er spesielt en setning jeg dvelte lenge ved: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys..." (v.3b)

Det er et sterkt vitnesbyrd. Job underslår ikke det faktum at han opplever mørke. Det er ingen fornektelse av realitetene. Han opplever et mørke. Det oppleves veldig reelt. Det opplever jeg selv til tider. Da en kjenner på motløshet når smertene river og sliter i deg, i intense bølger som varer i opptil en halv time og man kjenner seg forlatt av Gud. 

Men nå sier Job noe fortrøstningsfullt. Når han går gjennom mørket skjer det "i hans lys". Det har jeg også gjort meg erfaringer med. Det finnes et lys i mørket!

Dette minner meg om et løfte gitt til Israel, slik profeten Jesaja gjengir det i Jesaja 60,1-3: "Reis deg, bli lys! For lyset ditt komme, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger mot din soloppgang."

Og i prologen til Evangeliet etter Johannes, heter det: "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det...Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden..." (Joh 1,5 og v.9)

Lyset som skinner i mørket er "verdens lys", Jesus, jfr. Joh 8,12.

Mens jeg dvelte lenge ved denne setningen fra Job: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys", kom jeg til å tenke på det den profetiske seeren Johannes forteller om Det nye Jerusalem, byen med de faste grunnvoller som skal stige ned fra himmelen: "Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys." (Åp 21,22-23) Det er særlig det siste jeg merket meg ved.

Job deler også en annen ting jeg merket meg ved:

Det står slik i oversettelsen fra 2011: "...da Gud var min fortrolige i mitt telt." (v.4 b) Norsk Bibel 88 oversetter dette verset slik: "...da Guds vennskap hvilte over mitt telt." Jeg tar med meg begge disse uttrykkene inn i mine hverdager: Gud er min venn, og nærmeste fortrolige. Han er mitt lys, i mitt mørke.

Lev i lyset

 Lyset symboliserer alt det gode i livet. Gud visste at vi ikke kan leve uten lys. Derfor var dette det første han sa når han skapte himmelen og jorden: "Bli lys!" Og det ble lys. Gud så at lyset var godt (1.Mos 1,3-4).

Også vi mennesker ser at lyset er godt. Derfor leter vi alltid etter det. Dessverre leter vi ofte på feil sted.

På første dag i skapelsen skilte Gud lyset fra mørket. Likevel ser vi ofte ikke forskjellen. Vi forveksler disse to og ser lyset som mørke og mørket som lys.

Vi har ikke lenger klar visshet om noe. Det er kommet så langt at vi nesten skammer oss hvis vi mener at vi har klare, entydige svar på livets spørsmål. Noen mener at det modigste er å leve med tvilen. Og noen driver toleransen så langt i etiske og religiøse spørsmål at de ikke lenger ser noen grense mellom sant og usant. De tror at alt er like bra.

Er menneskeheten i ferd med å føre skaperverket til begynnelsens kaos? Gud har trukket skarpe og klare grenser mellom lys og mørke. Men mennesker som ikke lenger lytter til Gud, kan ikke skille mellom dag og natt, godt og ondt, høyre og venstre.

Likevel er lyset der, uavhengig av menneskenes forvirring. Og lyset gir seg selv til den som vil ta imot. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 81

Om å leve i påskelyset

Jeg går rundt og tenker på noen ord av den hellige Athanasios (ca 296-373) disse dagene: "Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende." Overdrev den godeste biskopen av Aleksandria i Egypt? Virkelig 'uten ende'? 

Tro om ikke vår egen Johan Halmrast (1866-1912) svarer på dette spørsmålet i sin vakre påskesalme med strofen fra det siste verset: "Du søkte din trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun; så fikk du den levende møte, å salige, salige stund."

Alt forvandles og forandres når vi møter Den Oppstandne. 

Jeg øver meg i å leve mine dager i lyset av Kristi oppstandelse. 

Det er en øvelse, for mørket i våre liv, forsøker å fortrenge påskelyset. Men "lyset skinner i mørket , og mørket har ikke overvunnet det." (Joh 1,5) Derfor ber jeg om at ikke mørket skal få overtaket i mitt liv, men at påskelyset - lyset fra den tomme graven - skal forjage det. 

Bror Roger av Taize (1915-2005) skriver i en betraktning fra 1970 om dette, her i min oversettelse: "Å være kristen innebærer alltid å leve i påskens mysterium; å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse. Siden står alle veier åpne for oss og vi kan leve videre ... Og feststemningen bryter igjen frem, selv om vi ikke riktig  forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste prøvelsene. i menneskelige relasjoner som har gått i stykker. Hjertet knuses, men forsteines ikke, det vekkes til live på nytt. Hvordan kan man få denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst ved å omfavne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus har ingen ting gått tapt. Han sammenfatter alt, slik at hver morgen kan lovsangen bryte fram. Hva som enn møter oss gjennom dagen - en indre kraft tar tak i vanskelige og forvandler det!  Det sønderknuste mennesket kan nok en gang reise seg."

Jesu lys og vårt eget mørke

'Jesus, mitt hjertes lys, la ikke mitt mørke tale til meg.'

Da Augustin skrev denne bønnen, hadde han en umiddelbar erkjennelse: Når vårt eget indre mørke innbyr til samtale, blir det ingen samtale med den oppstandne Kristus, men med alt det som gjør vondt, både i oss selv og i andre. Hvor leder det hen? Ingen steder.

Kristus gjør oss ikke til mennesker som allerede har nådd målet. Han holder oss nær til seg, gjennomskinnelige som himmelen om våren, en vår som er i ferd med å folde seg ut.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede.