Om å leve i påskelyset

Jeg går rundt og tenker på noen ord av den hellige Athanasios (ca 296-373) disse dagene: "Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende." Overdrev den godeste biskopen av Aleksandria i Egypt? Virkelig 'uten ende'? 

Tro om ikke vår egen Johan Halmrast (1866-1912) svarer på dette spørsmålet i sin vakre påskesalme med strofen fra det siste verset: "Du søkte din trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun; så fikk du den levende møte, å salige, salige stund."

Alt forvandles og forandres når vi møter Den Oppstandne. 

Jeg øver meg i å leve mine dager i lyset av Kristi oppstandelse. 

Det er en øvelse, for mørket i våre liv, forsøker å fortrenge påskelyset. Men "lyset skinner i mørket , og mørket har ikke overvunnet det." (Joh 1,5) Derfor ber jeg om at ikke mørket skal få overtaket i mitt liv, men at påskelyset - lyset fra den tomme graven - skal forjage det. 

Bror Roger av Taize (1915-2005) skriver i en betraktning fra 1970 om dette, her i min oversettelse: "Å være kristen innebærer alltid å leve i påskens mysterium; å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse. Siden står alle veier åpne for oss og vi kan leve videre ... Og feststemningen bryter igjen frem, selv om vi ikke riktig  forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste prøvelsene. i menneskelige relasjoner som har gått i stykker. Hjertet knuses, men forsteines ikke, det vekkes til live på nytt. Hvordan kan man få denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst ved å omfavne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus har ingen ting gått tapt. Han sammenfatter alt, slik at hver morgen kan lovsangen bryte fram. Hva som enn møter oss gjennom dagen - en indre kraft tar tak i vanskelige og forvandler det!  Det sønderknuste mennesket kan nok en gang reise seg."

Døden er død

'Ikke vær redd for døden, for Gud har forberedt alt for at du skal være over den.'

- Isak Syreren, 600-tallet
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Med døden trampet han ned døden og til dem som er i gravene, gav Han liv.' (Fra den ortodokse påskeliturgien).

'Jeg er oppstadelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.' (Joh 11,25)

'Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Oog jeg har nøklene til døden og dødsriket.' (Åp 1,17-18)

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte"

Det hviler et spesielt lys over Allehelgensøndagen. Oppstandelseslyset lyser kraftigst den dagen, synes jeg. Det minner oss om Kristi seier over døden. Med døden nedtrampet Han døden, og til dem er er i gravene ga Han liv.

Døden er fremdeles tabu - også i kristne sammenhenger. Det er den ene tingen vi ikke snakker om. Men når vi blir eldre blir det stadig flere å minnes - stadig flere som har gått hjem til  Gud før oss. For meg blir det derfor stadig viktigere å minnes de som har elsket oss og dem vi har elsket.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Å leve i påskelyset

Herre, takk for at jeg får leve i påskelyset hver dag, i etterdønningene av din seier over døden. Dette lyser bryter mørket i livet mitt.

Herre, la meg få leve med den majestiske ro du viste, når du sto opp igjen fra de døde. Du tok tørkelet ditt hode var svøpt med, og brettet det pent sammen og la det til side.

Frykt ikke! var din hilsen til dine venner i daggryet påskemorgen. Jeg tar med meg den hilsenen inn i hverdagene mine. For det hender jeg frykter.

Med døden nedtrampet du døden,
og til dem i gravene ga du liv.

Gjøvik 23.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)