Om å bli stående stille

Jeg ble visst ikke ferdig med å tenke på Isaks ord om at Gud skjuler seg i skyen. Den siste samtalen vår så langt fikk meg til å minnes ordene fra klagesangene 3,44: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom."

Etter å ha dvelt ved dette bibelstedet en stund, kom jeg til å tenke på noe Hjalmar Ekström har skrevet i et av sine sjelesørgriske brev datert 29.juni 1924, her i min oversettelse: 

"Ja, hvilket under er det ikke, når et menneske finner den åndelige fattigdommens port, den trange, åpen. De som søker denne port er nok mange, men bare de som gjennom sin søken har erfart sin avmakt, har funnet sin søkens mål, nemlig avmakten. Da er det ikke mennesket som søker, men alene Gud - i forening med Kristus i henne. Og så springer lovprisningens porter opp på vidt gap. Når mennesket har sunket ned, sunket tilbake til sitt Intet, da springer Guds-lovprisningens porter opp i henne og dette er den fra himmelen nedfallende ild som fortærer henne, sakte men sikkert, det vil si, det som ennå gjenstår av mennesket til intet mer av 'noe' finnes igjen. Da står hun stille og taus som en lilje blant liljene i urtegården og gjør ingenting. Det at hun vender sitt ansikt mot solen, det er ikke av henne selv. Det er solens egen makt som drar hennes ansikt til seg. Ei heller taler hun på noen annen måte enn at hun står der stille, og gleder seg over alt som kommer til henne."

Når Gud skjuler seg

Det ble ikke noen ny samtale med Isak denne gangen. Han etterlot meg alene med spørsmålene mine. Da de siste solstrållene svøpte landskapet i et gyllent skjær, var Isak underveis til grotten han holdt til i. Jeg har opplevdd dette tidligere med Isak. Han er ikke så opptatt av å gi svar på alt jeg spør om. Der er vi forskjellige. Jeg lever i en tid hvor vi krever svar på alt. Isak levde i en tid hvor det var plass or mysteriet, for undringen. Det er ikke tvil i min sjel om at vi har mistet mye underveis.

For får vi svar på alt, og tror vi at vi har svaret på alt, er Gud blitt liten. Forklarlig. 

Gud skjuler seg i skyene, sa de gamle. Med det mente de herlighetsskyen. Disiplene opplevde den oppe på Taborfjellet, og når Jesus for opp til himmelen. 

Hva mente Isak når han skrev om mørket som har kommet til oss gjennom Guds omsorg? Jeg tror den hellige Isak har gjort seg erfaringer med det som kalles sjelens mørke natt, da man gjør seg erfaringer på den indre bønnens vei av Guds fravær. Dette er egentlig en illusjon da Gud aldri er nærmere enn da Han kjennes fraværende. Dette er faser av livet som er uunngåelige dor en troende. Da er det lite vi selv kan gjøre, da den mørke natten gir oss djupe erfaringer av og med Gud alene. Bønnen er ikke noe vi selv gjør. Den sanne bønnen finnes alltid der. For på djupet av det døpte menneskets sjel foregår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne Trinitariske dialogen eller dansen om du vil er selve urbønnen. Og den eier rom i oss. Vår bønn er å oppdage den, og lytte til den, og å la oss ta del i Treenighetens bønn i vårt innerste. Bønn handler ikke om hva vi gjør, men hva Gud gjør i oss. Det er alltid Den hellige ånd som tar initiativet når vi ber. Derfor er Isak klok når han sier at vi skal svøpe oss i kappen vår og legge oss til å sove når vi opplever sjelens mørke natt. Det er ikke noe vi kan gjøre fra eller til. Sjelens mørke natt er en erfaring på troens vei gitt oss av Herren selv.

Svøp kappen omkring deg og sov!

Jeg har savnet samtalene mine med Isak. Det ble så stille etter at jeg dro hjemover. Men jeg har tenkt mye på den siste samtalen vår. Skjønt samtale. Det var mest Isak som snakket, og jeg som lyttet:

"Når det faller et mørke over oss, og særlig når vi selv ikke er årsaken til det, la oss da ikke engste oss. Tenk heller på at dette mørket har kommet til deg gjennom Guds omsorg og ledelse, av årsaker som Gud alene kjenner. For det hender at vår sjel drukner ogg liksom slukes av bølgene. Hva man enn gjør: leser Skriften eller forretter bønnene, så blir mørket enda djupere. Man har rotet seg bort. Iblant kan man ikke engang nærme seg bønnen. Man tror at det ikke kan komme noen slags forandring og at man noen gang kan kjenne fred. Denne tiden er fylt av fortvilelse og frykt. Sjelen kan ikke i det hele tatt håpe på Gud og får ikke noe trøst gjennom troen på Ham. Til bredden er den fylt av tvil og angst."

Isak og jeg stanser opp. Så sier han:

- Kjenner du deg igjen, eller er dette ukjent terreng for deg, Bjørn Olav?

Det er  lenge siden Isak har brukt navnet mitt. Alt blir med ett veldig personlig. Jeg svarer: 

- Dette har jeg opplevd mange ganger, jeg er midt inne i en slik fase av livet akkurat nå, Hva gjør du når du opplever en slik sjelens mørke natt, Isak? Hvilke råd gir du da?

-  Jeg har ett råd, svarer Isak, og det er ikke det rådet jeg ventet meg. Han svarer: 

"- Om du ikke klarer å samle deg og falle på ditt ansikt i bønn, så svøp kappen din omkring deg og sov til denne mørke nattens time drar bort fra deg. Gå ikke ut, men bli hjemme."

- Dette tror jeg du må utdype, Isak sier jeg.

- Vi får se i morgen, svarer Isak.

Ord og levd liv

Det ble med en tekopp. Men Isak og jeg drakk den langsomt i ren nytelse. Måtehold er en dyd for en munk. Isak fortsetter der han slapp i forrige samtale. Det er som om det ikke har vært noen pause. Isak ser på meg med sine brune vennlige øyne, og sier:

"Må du tjene mindre gjennom dine ord enn gjennom ditt liv. Og må du undervise mindre gjennom det du sier enn det du gjør."

Dette vinner gjenklang hos meg. Det er noe med alle disse ordene vi stør rundt oss med i vår tid, som skaper avstand. Alle disse prekener, all denne undervisningen. Alle ordene som står der alene, uten bakkekontakt, med liten relevans til egne levde liv. Ord som skaper fremmedgjøring. 

Så annerledes det er med ordene til Isak. De bærer bud om levd liv, de springer ut av livet, de er en frukt av levd liv. Hva er hemmeligheten? Tro om det ikke har sammenheng med stillheten som er åndepustet Isak lever i. Stillheten som former hans levde liv. Springer ikke ordene ut av stillheten? Slik det var i skapelsen?

"Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys." (1.Mos 1,2-3)

Guds Ånd ruget over kaos, og ut fra stillheten lyder Guds røst, og verden blir til.

Jeg ser bort på Isak, og sier: "Jeg tenker på noen ord fra Forkynneren. Kjenner du til disse, spør jeg: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!" (For 5,1)

"Om jeg kjenner dem," sier Isak og smiler, og med ett forstår jeg at det var et dumt spørsmål å stille. Isak kjenner sin Bibel vel.

Gode åndelige råd fra en erfaren medvandrer

Jeg har hatt behov for en liten pause etter den siste samtalen med Isak Syreren. Jeg skal forsøke å gjengi noe av det Isak sa, selv om det det er veldig personlig. Samtalen - det vil si det var mest Isak som snakket - fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvordan det leves nå, og så måtte jeg tenke på episoder fra ting som har skjedd år tilbake og hvordan jeg har reagert.

"Tror du om deg selv at du er ydmyk?" Isak svarer på spørsmålet før han i det hele tatt gir jeg anledning til å svare. Kanskje han ikke retter det mot meg i det hele tatt, men snakker generelt. Han svarer: "Du tåler jo ikke engang å  bli anklaget av andre! På denne måten kan du vite om du er ydmyk: at du ikke rykkes ut av din ro når du blir urettmessig anklaget for noe."

Så fortsetter Isak, og det synes som om han rett rett gjennom meg, når han sier: 

"Det er flott å forkynne om Gud, å hjelpe mennesker til å overlate seg til Hans vilje og å lede dem fra villfarelse til sannheten. Det var hva Kristus og apostlene gjorde. Og denne vei er en opphøyd vei. Men om noen kjenner at en slik måte å leve på og en slik stadig nærhet til andre hindrer deg fra å nå frem  til kontemplasjon fordi man mangler kraft til indre samling, at hans ro blir frarøvet ham og at hans sinn blir formørket og han mister sin egen helse i streben etter å hjelpe andre, er han til slutt ikke fri i sin egen vilje og klar i sitt indre blikk - da bør han minnes apostelens ord: fast føde er for voksne! Måtte han da vende om, og slå inn på en mindre krevende vei."

"Jeg har mer å si deg," sier Isak, men først drikker vi te.

Nådegaver og prøvelser

"Gud gir oss ingen stor nådegave uten samtidig å gi oss en stor prøvelse."

Ordene til Isak Syreren dirrer i luften i rommet hvor noen av hans disipler er samlet for å høre Isak undervise. Han er lavmælt som når han samtaler to og to. Men det er som om Isak fyller det store rommet med sitt nærvær, og sin personlighet. Det er noen som har den gaven. De behøver ikke å si noe. Nærværet deres taler alene.

"Nådegavene gir han etter samme mål som prøvelsene. De lidelser som rammer deg og som Gud sender deg er alltid et tegn på hvor høyt de sjel har nådd.Trøsten skal tåles med samme mål som bedrøvelsen. Prøvelsene kommer ikke før enn sjelen i det skjulte er blitt delaktig i en storhet som overgår dens egen evne, og ikke før Åndens nåde har kommet den til del. Vår Herres fristelse og apostlene er vitner om dette."

Isak stanser opp, lar ordene synke inn. Disiplene hans sitter som tente lys. Så fortsetter Isak: 

"Men nåden kommer alltid først. Den gjennomtrenger sjelen men det oppleves ikke slik med det samme. Vi må altså i prøvelsens stund merke oss to motsatte ting som ikke har noen likhet med hverandre: gleden og frykten."

Min første tanke er at den undervisningen Isak gir sine disipler er ganske annerledes enn det vi hører av undervisning for disipler i dag. Kanskje fordi Isak snakker ut fra erfaring? Dette må være lært av Ånden. 

Betydningen av åndelig erfaring

"Det er noe jeg vil snakke med deg om," sier Isak Syreren og spør om jeg har tid til en prat. Om jeg har tid, tenker jeg. Selvsagt har jeg tid for Isak. Han er blitt meg, ikke bare en kjær samtalepartner, men også en åndelig far. Vis, erfaren, djup. 

"Jeg har tid," sier jeg. "Alltid tid for deg." "Godt," sier Isak og setter seg. "Sett deg her," sier han varmt og rydder plass på en benk.

Så sier han: 

"Søk ikke råd hos dem som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn er. Da er det bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn en lærd filosof som taler om hva han har forsket på men som savner erfaring." 

Billedtekst: I stillheten til et avsidesliggende kloster i Serbia er to munker i konstant kontakt med naturen og formålet med det åndelige livet.

Hva skal vi be om?

 "Hva trenger jeg spesielt å be om nå?", spør jeg Isak Syreren etter at jeg hadde brukt tiden på å tenke på gårsdagens samtale. Isak svarer: 

"Be om at du ikke faller i fristelse når det gjelder troen. Be om at du ikke med hovmodets og blasfemiens onde ånd  havner i de fristelser som kommer av intelektuelle antagelser. Be om at renhetens engel ikke må vike fra din side, at du ikke må bli skilt fra Gud. Be om du ikke råker ut for fristelsen til å argumentere og krangle, eller i hensynsløshetens og tvilens fristelser og fører sjelen inn i uorden. Men kroppslige prøvelser skal du av hele din sjel forberede deg på å ta imot; overgi deg til dem og be med tårer at den som bevarer deg ikke må oppgi deg. For uten prøvelser kan ikke Guds planer ikke åpenbares, uten prøvelser er det umullig å være fri innfor Ham, å tilegne seg Åndens visdom,  og bli fast rotfestet i sin lengsel etter Gud. Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed. Men når hun av kjærlighet til Gud har gått inn i prøvelsen og utholdt den, da viser Gud sin takknemlighet og betrakter henne som en trofast venn."

"Du, Isak", sier jeg "jeg begynner å forstå at bønnen Jesus lærte oss å be: "og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde", er mye mer innholdsmettet enn jeg først antok."

"Du har helt rett," svarer Isak. "Du har helt rett".

Forlat ikke ydmykhetens vei

Isak tok meg til side etter vesper i går, og så på meg med sine milde, brune øyne. Vi satte oss ved et gammelt grensegjerde, og idet vi setter oss kommer disse ordene til meg: "Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist." (Ord 22,28). men jeg rekker ikke å si noe før den gamle munken sier: 

"Vær vis i din mildhet slik at du ikke blir fanget i snaren. I alt hva du gjør, elsk ydmykheten for å unngå de feller man alltid råker ut for så snart man forlater den ydmykes vei. Vegre deg ikke for å lide, for lidelsen leder deg til innsikt. Frykt ikke prøvelsene, for de vil tjene deg til heder."

Så stanser Isak opp, blir taus - en god stund, slik vise menn gjerne blir - før han fortsetter, fortsatt med øynene festet i mine:

"Be om at du ikke må råke ut for sjelens fristelser. For kroppslige prøvelser bør du forberede deg på av all din kraft. For uten dem kan du aldri komme Gud nær. De fører nemlig med seg Guds kraft og trøst. Den som rømmer unna prøvelsen, flykter fra det gode. Jeg taler ikke her om sinnets fristelser, men om lidelsens prøvelser."

- Kan jeg få være litt alene, spør jeg Isak. Dette er så djupt at jeg må ha tid for meg selv for å tenke.

- Selvsagt, sier Isak Syreren og jeg er alene med Gud.

Når bønnesvaret drøyer

I det laudesbønnen toner ut, setter Isak seg på en stor stein utenfor grotten hvor  han sover. Det er her han ber sine personlige bønner. En smal dør er satt inn i grotteinngangen, og jeg kommer til å tenke på ordene fra Bergprekenen når jeg ser den: "Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,14)

Isak er mer stille i dag. 

"Om du har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli ikke bedrøvet", sier han med ett. Så legger han til: "Du er ikke visere enn Gud."

Jeg forsøker å avbryte stillheten som har kommet så påtagelig etter laudesbønnen, for jeg er så ivrig etter å lære. Men Isak hysjer på meg, og sier: "Tørst etter Kristus for at Han skal fylle ditt hjerte med kjærlighet. Lukk dine øyne for denne verdens fristelser slik at Gud kan la sin fred råde i ditt hjerte."

Jeg stiller ikke mitt spørsmål. Jeg har fått svar.

De godes og de ydmykes arvelodd

Daggryet er i ferd med å gli over dag og svøper det golde ørkenlandskapet i et gyllendt skjær. Jeg ble visst ikke riktig ferdig med gårsdagens samtale med Isak. Ikke han heller. Før jeg rekker å stille flere spørsmål, fortsetter den gamle syrisk-ortodokse munken med det lange hvite skjegget, som om samtalen hadde pågått uavbrutt hele natten: 

"Dette land er de godes og de ydmykes arvedel, disse som har renset deres hjerte. Ingen kan skue Gud som ikke har frsagt seg verden. Den som forakter seg selv og gjør seg selv liten skal av Herren få del i visdom. Men den som tror om seg selv at han er vis, han går glipp av Guds visdom."

Isak ser plutselig direkte på meg. Så sier han mens ånden hans brenner: 

"Du som bor i mørket, løft ditt hode og ansiktet ditt skal bade i lys. Gjør deg fri fra denne verden slik at Faderen lys kommer deg i møte. Måtte alle bånd som hindrer oss fra å se Hans herlighet briste, slik at vi kaan gå kan søke og finne vår Gud."

Så tar Isak en pause, før han sier: "Nå er det tid for Laudes".

De rene av hjertet skal skue Gud

Det har gått noen uker siden sist jeg samtalte med Isak Syreren. Dagene går så fort, og vi har vært opptatt på hver vår kant. Men det er et spørsmål som brenner i mitt indre for tiden. Jeg går rundt å drøvtygger på en av saligprisningene, hvor det heter: "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

- Hva tenker du om dette, Isak spør jeg forsiktig. Vi sitter på et høydedrag, hvor det renner en kilde med kaldt, forfriskende vann. Isak blir ivrig, seer på meg med sine brune, klare øyne og sier: 

"Se, himmelen er i deg, om ditt hjerte er rent. Den ydmyke bærer en skatt inne i seg, som er Herren. Den som ar vare på tausheten åpenbarer Guds mysterier. Men den som er rask til å tale fjerner seg fra sin Skaper. Den som vil skue Gud inne i seg gjør seg flid i å rense sitt hjerte ved stadig å tenke på Gud."

Det er sjeldent jeg har opplevd Isak så ivrig, så jeg lar ham fortsette uten at jeg stiller noen nye spørsmål: 

"Den renhjertede bærer i sitt indre et åndelig land.  Den sol som lyser i ham er Den hellige treenighetens lys. Luften som hans tanke ånder er Trøsterens, Den Hellige Ånd. Med ham er de hellige englene. Derees liv, deres fryd og glede er Kristus, lys av Faderens lys. Dette er det skjulte liv inne i oss, som Herren har sagt. Dette land er skyen der Guds herlighet bor og bare de renhjertede kan komme inn og skue sin Mesters ansikt, og skal opplyses av strålene fra Hans lys."

Jeg kjenner med ett en sterk trang etter å drikke av kilden.

Den renhjertede bærer i sitt indre et åndelig land

 "Se, himmelen er i deg, om ditt hjerte er rent."

Ordene faller idet Isak ser ut over havet. Late bølger skyller mot land. Vi kan høre det rasler i steinene o den fine sanden der inne i vika. Sollyset leker med bølgene og svøper det inn i gull. 

Så legger Isak til: "Den ydmyke bærer sin skatt inne i seg: det er Herren."

Vi blir ståebnde å suge inn lyset. Dvele. Alt er stille. Jeg kjenner ikke behov for å si noe. Så legger Isak til: "Den som iaktar tausheten åpenbarer Guds mysterier. Men den som er rask til å tale fjener seg fra sin Skaper. Den som vil skue Herren inne i seg ivrer etter å rense sitt hjerte ved stadig å tenke på Gud."

Isak griper tak i staven sin og snur seg der oppe på høydedraget og går. Jeg blir stående i stillheten.

Når Den Hellige Ånd blåser

"Alle de helliges syner er blitt gitt dem ved tiden for bønnen, den tid da hver og enn taler til Gud."  Ordene faller mildt fra Isaks munn. Vi har bedt Completorium sammen. Det er svalt inne i hans celle. Dagen har vært glohet. Nettene kan bli kalde her i ørkenen.

"Kan du si noe om bønnens betydning," spør jeg forsiktig.

Isak blir med ett stille, som han pleier. Det er som om han henter ordene fra en indre kilde, fra en brønn med friskt, kaldt vann, som lesker såre struper.

"Det er når mennesket ber at hun forstår det ufattelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne til hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen overveldet og henført fylles opp av kjærlighet slik at hun glemmer sin bønn og dens innhold. Hun befinner seg ikke lenger i verden."

Så blir Isak stille, og i stillheten dveler jeg ved hans ord.

"Her finnes kun plass for den som søker - for Lysets Herre har ankommet"

I går snakket jeg med Isak Syreren igjen. Om glede - og kontemplasjon. Jeg fortalte ham at jeg hadde grunnet på et ord fra profeten Jesaja, om at Herrens hus er et bønnens hus for alle folk. I den forbindelse står det også at Herren Gud vil la oss glede oss i dette bønnehuset. 

"Hva tenker du om gleden, Isak", vil jeg gjerne vite.                                                                        

Sommervarmen har meldt sin ankomst. Mjøsa ligger blikkstille foran oss. 

"Glede," sier Isak idet han liksom smatter på ordene. De flyter som honning fra hans lepper: "Glede i bønnen er en sak, den kontemplative bønnen er en annen. Den sistnevnte er mer verd enn deb første, på samme måte som det fullvoksne mennesket er mer utviklet enn barnet."

Isak blir ivrigere enn han pleier. Det er tydelig at jeg har nådd en nerve med spørsmålet mitt: 

"Iblant er det slik, at versene i en salme kan ha en skjønn smak, og et eneste vers kan være så uutømmelig at man under bønnen bare gjentar den og ikke kan fortsette til det neste verset. Det hender også at bønnen føder kontemplasjon, og da avbrytes leppenes ord."

Med ett blir Isak stille. Et par ekorn leker i treet ved siden av benken der vi sitter. De leker visst sisten. Halene svinnser lystig og sollyset får det til å skinne i den vakre brune pelsen. 

Så sanser Isak seg igjen. Det virker som om han har vært et annet sted for å hente mer visdom. Jjeg mistenker at han har bedt, mens jeg har vært opptatt av Nøtteliten og broren, eller er det søstra hans eller kjæresten. Jeg har det med å bli distrahert. Men jeg tror Isak også har sett de to lystige der de raser i vill fart opp og ned stammen.

"Mennesket blir i sin kontemplasjon som en kropp som opphører å puste. Men betraktelsen har ikke nådd sitt  høyeste punkt ennå da bønnen opphører."

Isak tar et djupt åndedrag før han fortsetter: "For tungens og hjertets virksomhet i bønnen er nøkler som åpner døren til skattkammeret. Å tre inn dit er neste steg. Og her inne tier leppenes tale og hjertets tanker, her stanser den styrende fornuften og tankenes arbeide, denne raske og lettsindige fugl. Her må alle deres virksomheter opphøre. Her finnes kun plass for den som søker. For Lyssets Herre har ankommet."

Når bønnen blir vår indre skatt

Kan du forklare for meg, kjære Isak, hva du mener når du skriver: "Salig er den mann som kjenner sin egen svakhet."? Hva mener du med salig? Jeg vet hva salig betyr, for det kan også oversettes 'velsignet' eller 'lykkelig'. Men det er vel ikke nødvendigvis lykke eller salighet vi tenker på når vi erfarer svakhet eller skrøpelighet?

Isak Syreren blir med ett stille. Jeg er blitt vant med dette. Jeg spør, Isak svarer, men han drøyer ofte med svaret. Som om han tenker seg godt om. Snar, er ikke det ordet jeg ville bruke først for å beskrive ham for deg, Han dveler alltid ved ordene. De kommer fra djupe kilder. Fra tausheten.

Da er det bare å vente.

Isak ser på meg. Øynene er milde.Så sier han: 

"Ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i noen grad er blitt prøvd av kroppens eller sjelens lidelse.Når han da sammenligner sin svakhet med hjelpen fra Gud innser man hvor stor den hjelpen er."

Så blir med ett så Isak stille. 

Det gir meg tid til å la svaret hans synke inn hos meg. Dette kan jeg forstå. Parkinson har gjort meg avhengig av Gud på en måte jeg aldri før har vært i nærheten av. Visst var Gud der før også. Med din hjelp. Med sin styrke. Men nå er jeg helt avhengig av den. Det er ikke lenger en floskel eller et munnhell. Det er så mange ting jeg ikke klarer lenger, som jeg ikke har styrke til å gjøre. Utfordringene i mange kristne sammenhenger er ikke svakheten, men at det er for mye menneskelig styrke. Denne styrken gjør at vi kan klare oss uten Gud.

Isak kremter. Lyden er øredøvende her i ørkenens stillhet.

Så sier han: 

"Når et menneske vet at hun mangler Guds hjelp, ber hun ivrigere. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte mer ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet. Så lenge hjertet ikke ydmyker seg, kan det ikke unngå overfladiskheten og de tomme tankene. Men ydmykheten skjenker indre samling. Når mennesket ydmyker seg møtes hun med det samme av medlidenhet, og hjertet erfarer hjelpen fra Gud. Det fylles av en ny styrke, tillitens. Når mennesket på denne måten kjenner Guds hjelp, kjenner vi at Han er nær og kommer henne til unnsetning, da fylles hennes hjerte med det samme av tro, og hun innser at bønnen er den tilflukt der hun finner hjelp, frelsens kilde, tillitens skatt, den rolige havnen, lyset for den som vandrer i mørket, de svakes støtte, beskyttelse i prøvelsens tid, hjelpen når sykdommenn er på det verste, et skjold i striden og et våpen mot den indre fienden."

Så blir Isak med ett så stille.

Han dveler, før han sier: 

"Når mennesket har innsett alt dette, da er bønnen blitt hennes indre skatt."

Gud kledde seg i ydmykhet - fra en samtale med Isak Syreren

 "Jeg vil snakke med deg om ydmykheten", sier plutselig Isak Syreren, i det jeg kikker ut på en etterlengtet regndag i begynnelsen av mai. Vi er fremdeles i påsketiden og vi lever i lyset fra den strålende påskedagen. Nå venter vi på himmelfartsdagen. Jeg merker at Isak vegrer seg: "Jeg er fylt med beven," sier han høytidelig, og legger til: "Som noen som vet at han skal tale om Gud på sine egne tankers språk."

Jeg setter meg i sofaen, og nipper til et stort krus med Yorkshire tea. Tekruset mitt er glovarmt. 

"For ydmykheten er guddommens utsmykkning", sier Isak og legger til: "Ordet kledde seg i den når han ble menneske." 

Jeg tenker med ett på noen linjer fra Kristushymnen som er gjengitt i Filipperbrevet, og avbryter Isak, i det jeg leser disse ordene fra Bibelen min som ligger oppslått mellom oss: "han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..."

"Nettopp!", sier Isak. Han blir med ett så stille. Det er som om han dveler ved ordene jeg nettopp har sitert. Da er det at jeg legger merke til det. Isak nynner. Er det melodien til Kristushymnen? Kjenner han den? Jeg våger ikke spørre. Stillheten er hellig.

Med ett hører jeg Isak si:

"Hver og en som har ikledd den samme ydmykhetens kledning i hvilken Skaperen viste seg når han tok på seg en menneskelig skikkelse, han har kledd seg i Kristus selv."

Så blir Isak ivrig idet han fortsetter: 

"Ingen kan virkelig hate den ydmyke, eller såre ham med sine ord, eller forakte ham. Hans Mester elsker ham, og derfor blir han elsket av alle. Han elsker alle skapninger, og alle elsker ham. Alle lengter etter ham... Taler han, tier læreren og den vise. For de lar den ydmyke tale. Alle lytter til hans ord. Alles øyne er festet på ham. Hans få ord er mer verd enn alle anaalysene til filosofene."

Gjennom himlenes himler - innfor Hans ansikt natt og dag

Ved siden av Isak Syreren går en annen Kristusmystiker sammen med meg denne dagen: skomakeren Hjalmar Ekström. Ekströms motto som jeg har skrevet på forsatsbladet i Bibelen min er dette: "Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag." I et brev datert 18.januar 1924 utdyper Ekström dette. Han er da i 20-årene og han er blitt diakon i Den svenska kyrkan. I brevet skildrer han sitt indre liv i billedspråk, her i min oversettelse. Her er djup som kaller på djup: 

"Om vi vandrer gjennom himlene kommer vi først inn i de skjøre bildenes og de foranderlige forestillingenes 'himmelrom', språkets, det åndelige begjærets og den åndelige nytelsens himmel. Vi vandrer gjennom den ene himmelen etter den andre og jo lenger vi kommer, desto ringere, enklere, naknere og renere himler ser vi. De underbare synene, erfaringene og tilstanden blir mer og mer tilsløret og utvisket, inntil de ligger bak oss og er tilbakelagte. Vi kommer inn i et stadig mindre og mindre, øde og naknere 'himmelrom', der det blir stadig vanskeligere å leve og puste. Vi presses og blir trengt fra alle kanter, men noe driver oss likevel fremover.

I de himlene vi har passert var det mennesker og samliv mellom mennesker, kunnskap og tankeliv, kjærlighet, personlig liv, etc. Der vi nå befinner oss er det nakent og tomt, og ikke nok med det, her er stor angst og frykt, en Guds-overlatthetens ødemark både utenfor oss og inne i oss. Vi stanser kanskje opp et øyeblikk og ser oss tilbake på alt det skjønne vi har passert og en tanke slår oss: 'Var ikke Gud i de tidligere himlene?' og svaret kommer med det samme: 'Det var Guds gaver, ikke Ham selv, som vi så i de forrige rommene'."

Mens vi vandrer videre vi tre - Isak, Hjalmar og jeg - kommer jeg til å tenke på gudsmannen Moses, som ba og jeg ber sammen med ham:

"Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne." (2.Mos 33,13)

Så ser frem jeg frem til neste rusletur med Isak og Hjalmar.

Tal ikke til Ham som om du visste noe

Etter en natt med mye kroppslig uro og smerte brukte jeg morgentimene til å dvele ved noen ord fra Kristusmystikeren Julian av Norwich (1342-1423). Hun skrev: "Den beste bønnen er å hvile i Guds godhet - å vite at Hans godhet kan nå helt ned i vår nøds djupeste mørke."

Hvor vi går har vi oss selv med oss - på godt og på vondt. 

Det er en djup erkjennelse og erfaring.

Derfor trenger jeg mer enn noe annet å bli møtt av Guds ømhet. 

Munken Paisios har gitt oss et godt åndelig råd: "Når vi ber skulle vi føle oss som et lite barn i sin mors armer."

Det er som om min åndelige veileder for tiden, Isak Syreren, nikker gjenkjennende til dette og sier:  "Og tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte."

Tårer

I dag hørte jeg grågåsa, men jeg så ikke grågåstoget. Det er et godt og vakkert vårtegn. Men det har også vært mye tårer denne uken. En nær venns død har gått hardt innpå meg. Hun ble like gammel som jeg er blitt. Menneskelig sett så er det altfor tidlig. Det er noe forløsende å kunne gråte når man er lei seg! 

Det finnes mange slags tårer. Isak Syreren, min medvandrer, skriver om de tårer som kommer når vi er berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse:

"Det indre menneske bærer frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil i sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys."