Tal ikke til Ham som om du visste noe

Etter en natt med mye kroppslig uro og smerte brukte jeg morgentimene til å dvele ved noen ord fra Kristusmystikeren Julian av Norwich (1342-1423). Hun skrev: "Den beste bønnen er å hvile i Guds godhet - å vite at Hans godhet kan nå helt ned i vår nøds djupeste mørke."

Hvor vi går har vi oss selv med oss - på godt og på vondt. 

Det er en djup erkjennelse og erfaring.

Derfor trenger jeg mer enn noe annet å bli møtt av Guds ømhet. 

Munken Paisios har gitt oss et godt åndelig råd: "Når vi ber skulle vi føle oss som et lite barn i sin mors armer."

Det er som om min åndelige veileder for tiden, Isak Syreren, nikker gjenkjennende til dette og sier:  "Og tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte."

Bare i Deg har jeg alt

I dag feirer vi minnet om Kristus-mystikeren, bederen og den første kvinnen noensinne som har fått publisert en bok på engelsk: Julian av Norwich (1343-1416). Her skal du få del i noe hun har skrevet:

"Dette er grunnen til at de som lar seg fange i jordiske ting, i stadig jakt etter verdslig velferd, ikke har hvile i sitt hjerte: De elsker og søker sin hvile i dette som er så lite og som ikke har noen hvile i seg, og kjenner ikke Gud som er allmektig, vis og god. Gud lengter etter å bli kjent, og gleder seg når vi finner vår hvile i Ham. For alt som er mindre enn Ham, er ikke tilstrekkelig for oss.

Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Eneboeren Julian, som levde i siste halvdel av 1300-tallet, er en av de jeg stadig vender tilbake til. Julian hadde et sterkt ønske om å få se djupere inn i Kristi kjærlighet slik den ble åpenbart på korset - og hennes lengsel ble møtt av Gud, gjennom et overveldende syn hun fikk av Guds kjærlighet. Julian var en åndelig veileder. Med tilslutning fra sin biskop hadde hun avlagt løfte om aldri å forlate stedet for denne veiledningstjenesten. Det betydde at hun livet igjennom levde som eneboer i et lite tilbygg til kirken i Conisford i Norwich. Nå var ikke dette noen uvanlig livsstil i senmiddelalderen. En åndelig veileder disponerte ofte to eller tre rom og en hage. Veilederen fulgte faste bønnetider og gjorde en eller annen form for håndarbeid for å tjene til livets opphold. Sin veiledningstjeneste utførte hun sittende ved et vindu. Når lokalbefolkningen trengte åndelig råd og hjelp, henvendte de seg til henne med sine spørsmål. Poenget med et slikt avgrenset liv en slik åndelig veiledningstjeneste innebar, var paradoksalt å sprenge grenser og gi rom for bønn og konsentrasjon om det som hørte Gud til.                                                                                                                                          

 I Julian av Norwich tilfelle dreide det seg om et overveldende syn av den korsfestede Kristus, mens hun var dødssyk. Hun var villig til å gå enda djupere inn i Kristi døds betydning enn de fleste av oss, i det hun var overbevist om at Kristi død på korset var selve nøkkelen til å forstå forholdet mellom Gud og menneskene.

"Ingen skapning kan forstå hvor høyt Skaperen elsker oss. Derfor ønsker vi, ved Hans nåde og hjelp, å forbli i den åndelige betraktning, så vi ikke blir ferdige med å undre oss over den uendelige kjærlighet Herren i sin godhet har for oss. Og derfor ber vi med ærefrykt Ham som elsker oss, om hva vi vil, for det er vår vilje at vi må dras til Gud, og Gud dras til oss. Og vi kan ikke slutte å be slik, før den dag kommer da vi skal fylles helt i himmelen... Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Bare hos Gud finnes hvile

Dette er grunnen til at de som lar seg fange i jordiske ting, i stadig jakt etter verdslig velferd, ikke har hvile i sitt hjerte: De elsker og søker sin hvile i dette som er så lite og som ikke har noen hvile i seg, og kjenner ikke Gud som er allmektig, vis og god. Gud lengter etter å bli kjent, og gleder seg når vi finner vår hvile i Ham. For alt som er mindre enn Ham, er ikke tilstrekkelig for oss.

Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt.

(Julian av Norwick, siste halvdel av 1300-tallet)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)

Lokale samlinger for bønn og kontemplasjon

Det skjer mye spennende i engelsk kirkeliv for tiden, ikke minst det som skjer i forbindelse med de såkalte Julian of Norwich Meetings. Dette er økumeniske samlinger for bønn og kontemplasjon, enten som dags- og ukesretreater eller som månedlige samlinger i en lokal kirke eller et hjem.

En slik samling består gjerne av seks-15 personer, og de kommer gjerne fra ulike kirkesamfunn. Både legfolk og prester deltar. Rammen rundt det hele er en samling som består av åndelig lesning eller man lytter til musikk. Dette leder til 30 minutters stille, kontemplativ bønn. Etter denne drikker man gjerne te eller kaffe og snakker sammen.

Hensikten med samlingene er å lære Gud å kjenne, og gjøre seg erfaringer med Ham. Kontemplativ bønn er beskrevet som det å lytte til Gud, og åpne oss selv for Gud og vente stille på Ham. Johannes bruker ordet "betrakte" i 1.Joh 1,1, og det er i grunnen et godt ord. Johannes skriver: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved..." (Norsk Bibel 1988/07) Når vi betrakter noe så lar vi vårt blikk dvele ved det, f.eks et bilde eller et landskap. Vi fester blikket på det. Dessverre er dette ordet "betrakte" blitt borte i den nye oversettelsen fra Bibelselskapet. Der står det: "det som vi har sett med egne øyne, det vi så..." I kontemplativ bønn søker man å bli oppmerksom på Guds nærvær og forbli i dette nærværet, fullstendig åpen for Gud.

Det er ikke det at ord er unødvendige, men ord kan komme i veien. Bønn innebærer det å lytte, så vel som det å snakke. Men ofte snakker vi så mye, at Gud aldri slipper til! Det å ganske enkelt være bør bli en naturlig del av vårt bønneliv. Det kan til og med være den eneste måten å be på når vi er slitne, eller sliter med sykdom.

Disse bønnesamlingene har fått navn etter den engelske mystikeren Julan av Norwich, eneboeren med tilholdssted midt i byen! De nåværende samlingene startet opp på 1960- og 1970 tallet etter inspirasjon fra såvel ørkenfedrene og ørkenmødrene, som fra de keltiske røttene.

Det bønnearbeidet vi leder har tatt initiativ til å starte lignende grupper i Norge. For tiden holder vi på med å legge siste hånd på en presentasjonsbrosjyre. Vi vil i den anledning også tilby et seminar i din menighet, hvor vi kan presentere opplegget nærmere. Når brosjyren er ferdig vil vi presentere dette nærmere her på bloggen.

Nøkkelordet for dette arbeidet er Salme 37,7:

"Vær stille for Herren og vent på Ham."