Krig - og ondskapen i vårt eget hjerte

'Jeg kan ikke tenke på å ta splinten ut av min brors øyne uten at jeg arbeider på bjelken i mitt eget. Ondskapen er her i meg. 

Krig finnes i mitt eget fellesskap, og jeg er kalt til å skape fred der. 

Men krigen finnes også inne i meg og jeg er kalt til å søke helhet inne i meg selv. Helbredelsen begynner der, i meg selv.

Helhet og enhet begynner hos meg selv. Hvis jeg vokser mot helhet, så vil jeg bli et sendebud for helhet. Hvis fellesskapet vårt blir et sendebud for helhet, så vil det bli en kilde til liv rundt oss'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 50. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Å late som

'Som filosof, og som marineoffiser, brukte jeg mye av min tid til å late som og til å skjule meg.

Når jeg lever med mennesker med funksjonshemminger så er jeg blitt kjent med min egen sønderbrutthet, mitt eget sinne, voldskreftene som bor i meg, min egen evne til å hate.

Kanskje er menneskelig visdom dette: å oppdage at vi alle er sønderbrutt og at det er helt iorden. 

Vi må først oppdage dette før vi kan finne veien til å bli hele mennesker'.

(Jean Vanier i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen)

Veier til helhet, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til Jean Vanier:

Oppmuntret av den fromme presten begynte jeg å leve sammen med Raphael Simi og Philippe Seux, to menn jeg hadde møtt på et forferdelig psykiatrisk sykehus. Deres foreldre var døde. De hadde ingen som ønsket dem velkommen. Siden de var forlatt, hadde de mye sinne og tristhet i seg. De levde delvis i en drømmeverden og flyktet fra sin egen lidelse. Dypest sett ønsket de bare en ting: kjærlighet; noen som viste dem respekt og lyttet til dem, en kjærlighet som kunne gi liv og mening til livet. De ønsket en venn. De ønsket ikke først og fremst mitt bekjentskap, mine evner til å gjøre ting, men mitt hjerte, min person. Jo fattigere og mer ribbet mennesker er og ute av stand til å gjøre ting, jo mer trenger de et kjærlig fellesskap. Er det ikke også det samme som Jesus ønsker av oss: vårt hjerte mer enn vårt bejentskap og våre tjenester? Han ønsker at vi skal gi oss selv til ham, til hverandre.

Vi begynte å leve sammen. Jeg hadde ansvar for matlagingen. Maten ble deretter! Vi brukte tid til å snakke og glede oss sammen. Vi ble også uvenner! Av ren uvitenhet og mangel på erfaring gjorde jeg feil, behandlet dem for mye som barn, fortalte dem hva de skulle gjøre, uten egentlig å lyttte til dem og uten å respektere lyset skjult i deres hjerte. Etter gjentatte feilgrep begynte jeg etter hvert å forstå. Langsomt ble vi venner, tilliten vokste mellom oss. De utfordret meg mer og mer til å være en venn og leve fellesskap. Dette helbredet meg og fornyet mitt liv.

Andre kom til. Sammen tok vi imot nye mennesker, slik vokste Arken. Vi kjøpte flere hus i landsbyen. Nye fellesskap vokste fram forskjellige steder i verden. I dag er vi en stor internasjonal familie, og mennesker med funksjonshemming er kjernen i felesskapene.

Med sitt rop etter kjærlighet og tillit har de lært meg hjertet og kjærlighetens vei. Med sitt behov for fellesskap har de hjulpet meg til å forstå hva fellesskap er og hvordan vi kan leve det. De som lider, er svake og fylt av angst, har hjulpet meg til å akseptere min egen angst og svakhet. 'De gale, de svake, de foraktede' i denne verden har hjulpet meg til å oppdage Guds utvalgte, hans virkelige venner. Med sitt enkle 'ja' til Jesus, har de hjulpet meg til å si 'ja' til ham. Med sin kjælighet til nattverden, til sakramentene, har de ført meg til hjertet i kirken. Vi kan uten tvil lære av dem.

På bildet ser vi Jean Vanier (til høyre) sammen med Raphael Simi.

Teksten er hentet fra boken 'Den brutte kroppen' av Jean Vanier, Verbum forlag 2003. Anbefales på det varmeste!

Veier til helhet, del 1

Jeg vil gjerne dele noe mer av det Jean Vanier har skrevet, med bloggens lesere i det jeg håper at flere blir oppmerksomme på ham, og blir like velsignet som jeg er blitt av å lese det han skriver:

'Min bror, min søster, du som er kalt til å følge Jesus, som fredsskaper i vår splittede verden, kan jeg gi deg noen håpets ord som hjelp på veien?

Fra jeg var ganske ung fikk jeg opplæring i krig. Jeg lærte å bruke kanoner og ødeleggelsesvåpen, bli rask og effektiv, i stand til å ødelegge fienden før han ødela oss. Så kalte Jesus meg til å forlate krigens verden til fordel for fredens. Han kalte meg til å følge seg.

Jeg kom i skole hos en from prest, begynte å be og lytte til Guds ord. Jeg studerte filosofi og teologi, underviste senere i filosofi, gjorde det i en blanding av godhjertethet og hovmod og skjulte mine sår og svakheter. Jeg hadde tillit, og selv om jeg av og til vaklet, vandret jeg med Jesus.

Jesus lot meg møte menn og kvinner med et mentalt handikap. Jeg hadde aldri møtt dem tidligere. Det første møtet gjorde et sterkt inntrykk. Fra deres brutte kropp og sinn fornemmet jeg i dem et rop: Elsker du meg? Er jeg verd å elske? Har jeg verdi? Hvorfor har du forlatt meg?

(fortsettes)

Behovet for sjelens legedom

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus noen ord om det kristne sinnelaget. Her sier han blant annet:

"Vær elskelige og kjærlige mot hverandre i søskenkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære! Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i Ånden og tjen Herren! ... Gled dere med de som gleder seg, og gråt med dem som gråter! Ha samme sinn overfor hverandre." (Rom 12,10-11 og v.15-16a) Jesus sier at det som skal kjennetegne Hans etterfølgere er dette: "Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre som Jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner." (Joh 13,12-13)

Vårt største behov er å bli sett og bli bekreftet. Gud ser oss, og Han bekrefter oss i Sønnen. Vi er elsket. Han er den som også trøster oss, når vi kommer til Ham for å la oss trøste. For vi må slippe Ham til. La Han få berøre oss. Han gjør ikke det uten at vi inviterer Ham til å gjøre det. Herren Jesus tvinger seg ikke på oss. Men Han kommer og berører oss der vi trenger det mest, om vi åpner oss for Ham. Jeg ber om å få være fullstendig åpen for Gud. Overfor min himmelske Far, Han som har skapt meg i sitt bilde, ønsker jeg å blottlegge mitt hjerte og mine innerste følelser, slik at Han kan komme med legedom for sjelens sår. Dette kan Han, bedre enn noen annen, for Han kommer i hu at jeg er støv. Jeg kjenner at det er områder av mitt liv hvor jeg trenger Hans legende berøring ennå en gang. Jeg trodde jeg var ferdig med enkelte ting, etter å ha vært igjennom ulike prosesser, men så dukker det opp igjen, og sår som er i ferd med å gro, men som rives opp igjen, de er vonde. Da er det viktig å ikke slippe bitterheten til, men leve med dette i lyset, og samtidig slippe Herrens legedom til. Akkurat nå er jeg inne i en slik prosess. Veien er brolagt med noen steiner, som må ryddes av veien. Inn i denne prosessen har jeg valgt å ha en ledsager, som kan hjelpe meg til å sette ord på det vanskelige og be for og med meg.

Det kristne fellesskapet kan være et legende fellesskap. Det er det når det er det på sitt beste. Det er en tid da en gråter med de som gråter, og det er en tid da man ler med de som ler. La oss være oppmerksomme på hverandre og finne ut hvor vi befinner oss i sjelens årstider. Og la oss få tid til å være i disse prosessene til vi er ferdige og kan gå videre.

Vi er en blanding av svakhet og styrke

"Hvis vi fornekter vår svakhet og dødens realitet, hvis vi ønsker å være sterke og fulle av kraft hele tiden, fornekter vi en del av hvem vi er, denne blandingen av styrke og svakhet. Å være menneske er å akseptere og elske andre slik de er, deres svakheter og deres styrke, fordi vi trenger hverandre. Svakhet, anerkjent, akseptert og budt frem, er selve hjertet ved det å høre til, det er dermed selve hjertet i vårt fellesskap med hverandre."

Jean Vanier i "Becoming human."

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)

I gode og onde dager

Ordene fra Salme 20,8 er blitt dagsaktuelt for meg: "Andre stoler på vogner og hester, men vi lovpriser Herren vår Guds navn." Etter å ha fått hjerterytmen overvåket i 72 timer, har jeg tilbrakt noen timer på sykehuset. I morgen vil resultatet foreligge. En kardiolog skal nå gå gjennom testresultatet. Det eneste jeg vet så langt er at de har gjort noen funn, som bekrefter den mistanken jeg har gått med en tid. På en måte kjennes det godt, fordi vi dermed har fått et holdepunkt. På den andre siden så er det også utfordrende med tanke på fremtiden. Men nå gjør jeg som salmisten i Salme 121,1-3: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. Han lar ikke din fot bli ustø, din vokter blunder ikke." I dette ligger min trygghet og min hvile.