De åndelige årstider; vinteren, del 1

Etterhvert som årene går har det vært til stor hjelp for meg å tenke at også det åndelige livet har sine sesonger, eller årstider. Dette har da også vært en del av den undervisningen jeg gir på mine seminarer om bønn.

Disse åndelige årstidene ligner de naturlige årstidene, men følger ikke nødvendigvis den samme rytmen. Man kan for eksempel oppleve en åndelig vinter midt på blanke sommeren!

Jeg er selv inne i en åndelig høst, kanskje i overgangen mellom høst og vinter. Det har nok sammenheng med min Parkinsons-sykdom.

På samme måte som bonden pløyer og planter i en sesong, vanner i en annen, høster i en tredje og lar marken ligge brakk i den fjerde, så gjelder det samme hva angår selve dannelsen av vår sjel. Også den har sine spesielle aktviteter. Disse samsvarer med den spesielle tiden, eller sesongen vi befinner oss i. Vi ville spart oss selv for mange frustrasjoner om vi forstod dette. Dette handler om ting vi kan gjøre eller la være å gjøre i disse sesongene, som kan samhandle med de tingene Den Hellige Ånd gjør i våre liv på samme tidspunkt.

Den vanskeligste tiden for sjelen for de aller fleste er vinteren.

Sjelens vinter er blek, kald, mørk, og kjennes ut som om den ikke bærer frukt. Vi mangler energien til å engasjere oss i aktiviteter som for ganske kort siden fylte oss med slik glede. Vinter er en tid for grubling, gjerne sent på kveld, og som stjeler søvnen fra oss. De fleste ting kjennes døde ut, eller fremstår slik. Dagene er korte, nettene lange - og dette synes å ha ingen ende.

Når vi opplever den åndelige vintertiden blir vi fristet til å stille spørsmål ved vår tro og betvile vår verdi. Når vi ikke lenger har noe å vise fram eller vise til kan det at vi opplever oss verdiløse. Så er Gud taus. Og venner svikter.

Jeg tror salmisten som skrev Salme 130 opplevde en åndelig vinter. Den ukjente salmisten skriver:

'Min sjel venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning hos ham.' (v.5-7)

En ting vi lærer i denne fasen er dette:

Gud har det ikke travelt.

(fortsettes)

Lær å be av bederne

Hva er den beste måten å lære å be på? Å be med de som ber. Å slå seg i lag med bederne.

Bønn er noe man kan lære fra noen som allerede ber. På samme måte som et barn lærer ved å imitere andre, trenger vi forbilder. Forbilder som ber.

Vi lever i en så sterk individualistisk tid og vår protestantiske bakgrunn bygger jo også oppunder denne individualismen.

Vi er kalt til å 'gjøre disipler' og disiplene lærte å be ved å være sammen med Jesus. De så hvordan Han ba. Apostlene fikk disipler, og de så hvordan apostlene ba. Og vi ser den samme tradisjonen i den monastiske livet. Helt fra dens begynnelse ser vi at en ny monastisk bror eller søster oppsøker et hellig menneske og de bygger en munkecelle i nærheten, for å se og lære av den hellige mannen eller kvinnen. De imiterer.

De brukte ikke tid på å diskutere teologi. Tankespråkene til Ørkenfedrene er fulle av eksempler på menn og kvinner som besøkte en eller annen Abba for å spørre etter et ord år imellom. Novisene tok da dette ordet, som vanligvis var ekstremt kort og praktisk, og så gikk de tilbake til det stedet hvor de bodde og så levde de på og av dette ordet - for noens vedkommende i årevis - inntil ordet slo rot og produserte frukt. Bare da ville novisen reise tilbake til sin Abba for å få et nytt ord.

Sammenlign gjerne dette med det store antall bøker og undervisningsmateriale som finnes i dag. Hvor er fruktene i våre liv?

Vi lever i høyt tempo. Alt skal skje så fort. Også vårt åndelige liv.

Men om du vil leve lenge må du leve langsomt.

Det blir klarere og klarere for meg at mennesker i vår tid trenger åndelig veiledere og åndelig veiledning. Vi trenger å slå ned på tempoet. Se at ordet slår rot.

Det kan bli for mange ord, og for lite frukt.

For høye bekjennelser, og for lite levd liv.

Billedtekst: Vi trenger åndelig veiledning. Søk hjelp hos en moden åndelig veileder.

Åndelig nøysomhet er en god åndelig øvelse

Det er lett å gape over for mye og bli for ambisiøs også på det åndelige området. I lengden klarer man ikke å holde tritt med de mål man har satt seg, enten det nå dreier seg om vårt bønneliv eller vår bibellesning. Man blir skuffet og man blir frustrert. Så begynner man på nytt med like store ambisjoner om at nå skal man få dreis på det hele, og det eneste man oppnår er en ny følelse av nederlag.

En av årsakene til at det ender slik er at vi har det altfor travelt. Vi skal rekke så mye på så kort tid. Det åndelige livet blir som en sprint. I stedet burde vi tenke livet som et langdistanseløp hvor vi ikke tar ut alt i de første rundene, men sparer på kreftene for å kunne komme i mål.

Tålmodighet og utholdenhet er noe man må lære seg. Det tar tid.

I stedet for å avsette en time til å be, hold deg til fem minutter og hold fast ved de fem minuttene hver dag i en lang stund. Så kan du øke til 10, så 20, så 30. Når tiden er inne. Når du har fått trent "bønnemusklene" dine. Da holder du ut hele løpet du er kalt til å løpe.

Åndelig nøysomhet er en god åndelig øvelse.

"En idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen." (2.Tim 2,5)

En av Guds venner er død

Dallas Willard (bildet) har gått hjem til Gud i dag tidlig. Den 77 år gamle filosofiprofessoren, var en sjelden blomst i kristenheten. Det er ikke så mange baptister som skriver bøker om de klassiske åndelige disipliner, og som var påvirket av Teresa av Avila, Thomas a Kempis, Augustin, Broder Laurentius og Benedikts regel. Men han var også påvirket av John Wesley og Dietrich Bonhoeffer og Andrew Murray.

Jeg har lest flere av hans bøker med stort utbytte. Blant annet boken om hvordan man lærer Guds stemme å kjenne. Det burde jo være noe alle kristne burde vite noe om!

En av de som kjente Dallas Willard godt forteller følgende karakteristiske historie om ham: Willard hadde undervist om viktigheten av å være stille. Selv hadde han avsatt 30 minutter hver eneste dag forbeholdt Gud.

'Jeg spurte ham om hva han gjorde disse tredve minuttene?'
'Ber du,' spurte jeg?
'Nei'.
'Mediterer du eller leser du Bibelen?'
'Nei'.
'Hva gjør du da?'
'Ingenting. Jeg bare sitter der. I Kristi nærvær'.

Tenk det. Dette har vi alle grunn til å lære mer om! Dallas Willard kjente Gud. Ingen tvil om noe annet. Men så pleiet han også vennskap med Gud hver eneste dag.

Fred med hans gode minne.

Noen tips for å overleve åndelig

På bloggen sin: www.ulfekman.se har Ulf Ekman offentliggjort noen praktiske og gode åndelige råd for hvordan man kan vedlikeholde sitt kristenliv. Jeg finner rådene så gode og nyttige at jeg gjerne gjengir dem her. Ikke minst når sommeren kommer trenger vi å leve disiplinerte liv!

Her er hva Ekman skriver:

Många lever ett aktivt, krävande och stressat liv och har svårt att utveckla sitt andaktsliv. Visst skulle man vilja åka på en retreat eller leva mer i stillhet med mer bön och bibelläsning men det verkar inte gå. Istället kapitulerar man och går med dåligt samvete. Samtidigt känns det hur det inre livet tunnas ut. Vad skall man göra?

Vi har alla olika vanor, temperament och sätt att göra saker. Det som skall fungera i längden måste vara anpassat efter min personlighet. Samtidigt kan vi inte bara gå på känslor och impulser utan måste, sakta men säkert, bygga upp heliga vanor. Vi får vara så disciplinerade det går utan att falla i lagiskhet. Lagiskheten är en riktig glädjedödare. Det är så viktigt att veta att andaktslivet inte är andliga gymnastikövningar eller en bantningskur som måste genomlevas utan att Jesus står där varje morgon och längtar efter att tala med oss. Han vill ha några minuters kärleksfull gemenskap med oss och han ger så otroligt mycket tillbaka till oss.

För den som inte orkar med en timmes andaktsstund på morgon och långa bönestunder på kvällen finns här några tips:

När du vaknar, säg “Jesus”. Upprepa sakta hans namn när du går ur sängen.

Sträck dig efter Bibeln direkt efter att ha stängt av väckarklockan och läs genast ett eller två bibelord, inte mer. Detta klarar alla.

Be tyst i tungor i ditt inre på väg in i duschen. Det får ditt inre att bli lovsjungande istället för att börja meditera över dagens alla bekymmer.

Be alltid för maten. Inkludera kort dagens händelser i frukostbönen så att du lägger dagen i Herrens händer.

Försök om det går att ha en tio minuters bön och bibelläsning innan du rusar iväg. Ha ett litet NT i fickan, läs på toa, på bussen, i korta pauser på jobbet. Lägg in Bibeln på datorn så du kan läsa någon vers då och då.

Försök, om det går, att läsa igenom Bibeln åtminstone vartannat år. Även om du inte skulle hinna igenom så har du ändå hunnit en god del. Själv försöker jag numera att sträckläsa den vartannat år och det andra året går jag mer på djupet i en bibelbok som jag då ständigt återvänder till. För två år sedan var det Johannesevangeliet. I år är det Efesierbrevet.

Insistera på att, åtminstone själv, alltid be bordsbön. Vi kastar oss inte över maten som djur utan tackar Herren för varje gåva vi får.

Be kort, riktade böner, ofta tyst, för speciella situationer på jobbet och för speciella personer. Be direkt, vänta inte, men du behöver inte be så länge.

Försök att gå på din församlings bönemöten och var med i en cellgrupp.

Försök att ha aftonbön, gärna tidigare på kvällen, med några av familjemedlemmarna. “Den familj som ber tillsammans förblir tillsammans.”

Om du tycker om att läsa i sängen, sluta då det hela med Bibeln så att du somnar med bibelord i ditt sinne, inte romaner och nyhetsartiklar.

Upprepa tyst för dig själv namnet Jesus tills du somnar.

Gör inte allt detta på en gång utan ta några saker i sänder, pröva dig fram och bli inte missmodig om det inte fungerar bra genast. Du skall se att hela din dag mer och mer blir omgärdad av Guds närvaro. Bön är samtal med Gud och han är alltid där för att ha gemenskap med dig. Bön är något underbart just därför att Jesus är underbar.

Bønn og faste må læres

Jeg klarer ikke å slippe tak i tankene om døperen Johannes og hans bønneliv. Når en av Jesu disipler kommer til Jesus og sier:

"Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine," (Luk 11,1)

så må jo det bety at døperen Johannes satte en standard, han var selv et levende eksempel på hva et liv i bønn betydde. Døperen Johannes ba, og mennesker som oppholdt seg i hans omgivelser ble så grepet av det de sa at de ville lære av hans måte å leve på, og gjøre det på!

Men det var ikke bare på bønnens område døperen var et eksempel. Han var også et eksempel når det gjelder en annen av de åndelige disiplinene, nemlig faste. Det er veldig interessant det eksemplet som gis om dette i Luk 5,33:

"De sa til ham: Johannes' disipler faster ofte og holder bønner. Det samme gjør fariseernes disipler...."

Med andre ord: Johannes og hans følgesvenner de levde i bønn og faste, og deres liv ble et eksempel for andre.

Vi trenger også tydelige læremestere når det gjelder det å be. Dessverre er dette for enkelte nærmest en uhørt tanke, for be, ja, det kan de! Men Jesu disipler var ydmyke nok til å si: "Herre, lær oss å be!" Vi må gå i bønnens skole, og noen har gått noen klassetrinn over oss!

Jeg skal i neste artikkel se litt nærmere på den bønnetradisjonen Jesus stod i, og som den første menighet levde i. Heldigvis er det slik at denne bønnetradisjonen er i ferd med å bli gjenoppdaget i vår tid. Den tidlige kirken overtok denne tradisjonen, som går ut på at man ber Salmenes Bok, fra kirkens eldste bror, jødene. Det er jo også denne tradisjonen som døperen Johannes sto i. Både døperen Johannes, Jesus og hans disipler ba de gammeltestamentlige bønnene fra Salmenes bok. Det nye testamente vitner om hvordan de første kristne, i fellesskap eller hver for seg, ba ved bestemte tider. Bare la meg nevne disse eksemplene her:

"Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende." (Apgj 3,1)

"Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time." (Apgj 10,9)

"Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud..." (Apgj 16,25)

Johannes dro ut i ødemarken for å be, og faste. Der - i ødemarken - skapte han en form for en kommunitet. Her samlet han sine disipler og lærte dem bønnens og fastens disipliner. Så er da også døperen Johannes, og Jesus selv, de fremste eksempler for de første kristne som dro ut i den egyptiske ørken for å gjøre som sine store forbilder.

Bildet viser en russisk poustinia, et tilbaketrukket sted for bønn.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene, del 13

De åndelige disipliner blir også kalt de åndelige øvelser. Det handler altså om noe vi gjør. En ting er å snakke om hjertets tilbaketrukkethet, men om vi på en eller annen måte ikke erfarer den, har vi misforstått hensikten med denne øvelsen.

Det er et ord fra Salmenes bok jeg stadig vender tilbake til disse dagene:

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg." (Salme 131,1-2. Bibelselskapets overs)

Dette er noen konkret. "Jeg har BRAKT MIN SJEL TIL RO..." Så er det et spørsmål om hvordan jeg gjør det? Alle som har erfart den levende stillheten, har gjort bestemte ting og organisert livet på en slik måte at man kan erfare hva David beskriver i Salme 131. Da må vi komme forbli teoriene, og tre inn i konkrete hverdagssituasjoner.

Det første vi kan gjøre er å benytte seg av alle de små stundene av stillhet som fyller hver eneste en av dagene våre. La meg gi deg noen konkrete eksempler:

*Roen i det du er i ferd med å våkne og stå opp. Bli fem minutter lengre i senga.

*Den varme teakoppen før arbeidsdagen begynner.

*Dagens spasertur.

*Når vi setter oss ned for å hvile.

Ta vare på disse små øyeblikkene. Bruk dem til å gjøre din sjel stille. Be Jesusbønnen, eller Fadervår eller en annen bønn som er blitt din personlige, kanskje en av Salmene.

Det andre du kan gjøre er å legge til rette for et stille sted, som er beregnet på ro og tilbaketrukkethet. Kanskje er gyngestolen stedet? Et rom på loftet, eller i kjelleren. Jesus var veldig konkret når Han snakket om lønnkammeret:

"Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg." (Matt 6,6)

Det tredje du kan gjøre er å lære deg til å forenkle ting. Det gjelder også mengden ord du bruker! Det står et viktig ord i Forkynneren 5,4: "Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord."

Dietrich Bonhoeffer har sagt:

"Mye overflødig forblir usagt. Men det som er viktig og verdifullt, kan sies med få ord."

Klarer du å la være å si noe en hel dag? Prøv. Se om det er andre måter å kommunisere på.

Et godt råd er å bruke 15 minutter før man legger seg til å sove, til å gå igjennom dagen, sammen med Gud. Hva var det som gjorde at jeg klarte å bringe min sjel til ro denne dagen? Hva var det som stjal min glede? Hva tok fra meg min fred? Hvordan kom Jesus nær?

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 12

Indre tilbaketrukkethet får synlige uttrykk. Jesus trakk seg ofte tilbake for å være alene. Vi vet at Han innviet sin tjeneste med å tilbringe 40 dager alene i ørkenen. (Matt 4,1-11). Når Han skulle velge ut de 12 disiplene, tilbrakte han hele natten alene i bønn i ørkenfjellene. (Luk 6,12) Da Han fikk nyheten om at døperen Johannes var tatt av dage, "dro han derfra i båt over til en ensomt sted, hvor han kunne være for seg selv." (Matt 14,31) Etter å ha mettet 5000 mennesker, "gikk han opp fjellet så han kunne være for seg selv." (Matt 14,23) Etter en lang natts arbeid stod han opp "tidlig neste morgen, mens det ennå var helt mørkt .... og gikk ut til et ensomt sted." (Mark 1,35) Da disiplene kom tilbake etter et oppdrag hvor de hadde forkynt og sett mennesker bli helbredet, sa Jesus til dem: "Kom med meg til et ensomt sted..." (Mark 6,31) Midt i en travel hverdag "trakk Han seg ofte tilbake til ensomme steder og ba der." (Luk 5,16) Sammen med tre av disiplene søkte Han stillheten på et høyt fjell. (Matt 17,1-9) Da Han skulle forberede seg på korsdøden med alt hva den innebar, trakk Han seg tilbake til en hage i Jerusalem ved navn Getsemane. (Matt 26,36-46)

La det også være sagt at det finnes ingen tilbaketrukkethet uten stillhet. For meg blir det tydeligere og tydeligere at kanskje vårt største behov er stillheten! Men husk dette: "Selv om stillhet kan innebære fravær av tale, inneholder den alltid aktiv lytting," sier Richard Foster og så legger han til:

"Ganske enkelt å la være å snakke, uten å lytte til Gud i sitt hjerte, er ikke stillhet."

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 11

Det er Teresa av Avila som har sagt: "Finn roen i tilbaketrukkethet, og du vil oppdage Ham i deg selv."

Hvor sant er ikke dette, og likevel så frykter vi ensomheten. Og frykten for å være alene driver oss ut i larm og menneskemengder. Problemet er nemlig at mange mennesker sliter med rastløshet. For det moderne mennesket må det skje noe hele tiden. I lengden kan de være ødeleggende, både for helsa og vårt åndelige liv.

De som har fulgt bloggen en stund vet at jeg har en forkjærlighet for den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, og ved flere anledninger har jeg nevnt boken "Et liv i fellesskap". I den boken har Bonhoeffer skrevet et kapitel han har kalt: "Dagen i fellesskap". Det kapitlet blir etterfulgt av et annet kalt "Dagen alene". Begge deler er helt nødvendige for et rikt åndelig liv. Hør hva han sier:

"Den som ikke kan være alene, bør passe seg for fellesskap... Den som tilhører et fellesskap, bør passe seg for å være alene... Hver for seg rommer de dype fallgruver og farer. Den som søker fellesskap uten tilbaketrukkethet, kastes ut ordenes og følelsenes tomhet. Den som søker tilbaketrukkethet uten fellesskap, går under i forfengelighetens, selvopptatthetens og fortvilelsens avgrunn."

Richard Foster sier om dette:

"Vi bør derfor oppsøke den forfriskende stillheten i tilbaketrukketheten dersom vi ønsker å ha et meningsfylt fellesskapmed andre. Og vi må leve i fellesskap der vi gjensidig holder hverandre ansvarlige dersom vi skal være trygge i vår tilbaketrukkethet. Å gi rom for begge er å leve i lydighet."

La meg så si til slutt i denne første delen av denne artikkelen om tilbaketrukketheten, at tilbaketrukkethet handler ikke først og fremst om et sted, men om hjertets og sinnets tilstand. Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 10

Frem til nå har vi samtalt med hverandre om de indre disiplinene som meditasjon, bønn, faste og åndelig lesning. La oss se litt nærmere på det vi kaller de ytre disiplinene: enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning og tjeneste. Vi begynner med den åndelige disiplinen som kalles enkelhet:

Vi lever i en veldig komplisert tid som margstjeler oss. Vi tappes for energi, titusentalls ting forsøker å fange vår oppmerksomhet. I det ene øyeblikket tar vi beslutninger ut fra fornuftig resonnement, i det neste på grunn av frykt for hva andre måtte tenke om oss. Richard Foster sier at "den moderne helten er den fattige gutten som målbevisst arbeider for å bli rik og ikke den rike gutten som frivillig blir fattig. Begjær får navnet ambisjon. Å samle lader kaller vi klokskap. Grådighet blir til driftighet."

Jeg har tenkt mye på dette etter at jeg ble syk: Vi måler menneskets verdi ut fra hvor mye det kan yte tilbake til samfunnet, fra hvor mye det produserer eller hvor mye man tjener. Å klare seg på en midlertidig uførepensjon gjør at man må forenkle hverdagen. Det gir en mange nye utfordringer.

Midt oppe i alt dette kaller Jesus oss til etterfølgelse. Hans liv var et liv i enkelhet. Ingen fast eiedom, ingen fast bolig, ingen ytre luksus, i Nasaret levde han de første 30 årene i fattigdom og tilbaketrukkethet. Han fant glede i å vandre i fjellet, Han så blomstenes skjønnhet, Han likte et ruskevær på Genesaretsjøen, Han søkte Gud ute i ødemarken.

Det står et interessant ord i Forkynneren i Det gamle testamente: "Gud skapte mennesket som det skulle være, men de har mange underlige ting for seg." (Fork 7,29)

Bibelen viser oss med all tydelighet den trelldomsånd som en ubibelsk binding til rikdom fører med seg. I Salme 62,11b kan vi lese disse ordene: "Når rikdommen vokser, så la ikke hjertet feste seg ved det!" Og i Det nye testamente finner vi denne velkjente advarselen:

"Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (1.Tim 6,9-11)

Det er derfor Guds ord formaner oss:

"Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning." (1.Tim 6,9)

Etter hvert som man blir eldre, ser man hvor mye man har samlet, og samtidig hvor lite man trenger av alt det en eier. Kanskje kan det være lurt å kvitte seg med noe av det? Gjøre hverdagen enklere og mer praktisk.

"Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det." (1.Tim 6,8)

Problemet er at enkelte har veldig mye klær. De har klær i skapet de aldri bruker. Kanskje det er tid for en opprydding. Kanskje noen andre kunne få glede av noe av det du har, men som du ikke bruker. Her hvor jeg bor er vi så heldige at vi har et kjempestort bruktmarked. Her kjøper vi flesteparten av de klærne vi bruker til hverdags og fest. Mange av dem er like gode, selv om de er brukt. Og når vi kjøper noe her - hvert plagg koster kanskje ikke mer enn 20-50 kroner,så går pengene uavkortet til hjelpearbeid og misjon i mange andre land.

Bildet viser et av husene i en ortodoks kommunitet i Alaska.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 9

"Hensikten med de åndelige disiplinene er en gjennomgående forvandling av mennesket," skriver kvekeren og grunnleggeren av Renovarè, teologen Richard Foster. Apostelen Paulus skriver jo i Rom 12,2: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje."

En av de åndelige disiplinene er studier, eller den åndelige lesningen. Vårt sinn blir fornyet når det konsentrerer seg om det som kan bringe forvandling: "For øvrig, søsken, de ting som er sanne, de ting som er av god moral, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som det er verd å elske, de ting som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne. Alt det som dere lærte og tok imot og hørte og så hos meg, det skal dere gjøre. Og fredens Gud skal være med dere." (Fil 4,8-9)

Det er ikke likegyldig hva vi leser. Daglig utsettes vi for så veldig mange inntrykk. Vi forer vårt sinn med dette. Ikke alt er bra. Derfor må man velge.

Trer man inn i et kloster, eller lever man i en kommunitet, er det avsatt tid for den åndelige lesningen. Ikke alle kan leve på en slik måte. Men vi kan finne plass for dette også i vårt travle hverdagsliv. Ønsker du å leve et liv i bønn og kontemplasjon, vil jeg gjerne anbefale at du avsetter tid til dette. For det fungerer ikke så godt, om du lever etter skippertak-mentaliteten. Finn din egen rytme, kanskje du kunne avsette tid til åndelig lesning eller studier to ganger i uken?

Så kommer spørsmålet om hva en skal lese. Det finnes jo så mange bøker, og så mye som er godt. For egen del er jeg blitt mer og mer selektiv av hva jeg leser, også av kristen litteratur. Vi er i ulike livsfaser, og det er ikke alt som passer til de ulike fasene. Derfor må vi legge nysgjerrigheten vår til side, og ikke bare kaste oss på en bølge som kristenheten er opptatt av akkurat nå. Det kan være at det faktisk hindrer deg i å gå videre i det Gud har for deg! Ditt sinn blir opptatt med noe annet enn det Gud er opptatt av for deg. Vi må våge å spørre oss selv: Hvor stanser Den Hellige Ånd mitt liv akkurat nå, og våge å leve i den begrensningen for så lang tid som Herren viser deg. Men noen generelle råd kan gis:

1. Først og fremst les Bibelen. Lesningen av Den Hellige Skrift er det vesentligste. Avsett tid for dette hver dag. Les gjerne systematisk, f.eks ved å lese igjennom en bibelbok ad gangen. Eller praktiser Jesusmeditasjon. Denne metoden utviklet av Edin Løvås følger jeg selv, og finner den svært givende. Det er en veldig enkel metode. Man leser en Jesustekst, lever seg inn i fortellingen ved å bruke nøkkelordene: Se, be og tilbe. Trenger du råd for hvordan dette kan gjøres, finnes det en veiledning i mine to bøker om bønn, men du kan også gjerne skrive til meg.

2. Hovedsaken med den åndelige lesningen er ikke mengden. Det handler mer om å lese tekster som kan brukes til meditasjon, og som man gjerne kan repitere slik at innholdet begynner å bli en del av en. Om jeg kunne anbefale deg en slik bok ville det være: "Jesus. Enkle betraktninger om frelseren." Den er skrevet av fader Lev Gillet, men på boken står det bare: En munk fra Østkirken. Dette er en perle av en bok, som hjelper deg til å se evangelieberetningene i nytt lys. Jeg har selv brukt den i mange år. Les kun ett av disse små stykkene og bli i historien. Lev deg inn i den. Av andre bøker som kan brukes til åndelig lesning kan jeg anbefale:

Broder Laurentius: : Å venne seg til å leve nær Gud.

Thomas à Kempis: Kristi etterfølgelse

En russisk pilegrims beretning

Ta også en titt på bøker av Henri Nouwen, Jean Vanier, Peter Halldorf, Emil Gustafson, Dallas Willard, Edin Løvås, Wilfrid Stinissen. Mye av det disse har skrevet finnes på norsk. Leser du engelsk finnes det veldig mye mer. Jeg kan for eksempel anbefale: Margaret Silf, Joyce Huggett, Matthew the Poor. Og på svensk ikke minst min favoritter: Arkimandrit Sofrony.

3. Åndelig lesning handler ikke bare om bøker. Det handler også om å lese skaperverket! En tur ut i det fri vil gjøre ditt åndelige liv godt! Bare se hvordan Jesus ferdes i fjellet og i åpen mark. Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij har sagt:

"Elsk hele Guds skaperverk, i sin helhet og hvert eneste sandkorn i den. Elsk hvert blad, hver stråle av Guds lys. Elsk dyrene, elsk plantene, elsk alt. Om du elsker alt, vil du oppdage det guddommelige mysteriet i tingene. Og når du oppdager det, vil du forstå det bedre for hver dag." (Fra Brødrene Karamasov)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 8

Faste og sant menighetsliv hører sammen. Vi ser dette for eksempel i Antiokia menigheten: "Mens de tjente Herren og fastet sa Den Hellige Ånd..." (Apgj 13,2)

Charles Haddon Spurgeon skrev: "Våre perioder med faste og bønn i Tabernaklet har i sannhet vært høytidsdager; aldri har himmelens porter stått mer vidåpne; aldri har våre hjerter vært nærmere Herligheten selv."

En menighet kan kalle sammen til spesielle fastetider, men den kan også leve med i kirkeårets fastetider. Jeg tror at vi har mye å vinne på å gjøre begge deler. Det kan være spesielle årsaker til at man kaller menigheten sammen til å be og faste, i Antiokia menigheten ser det ut som om bønn og faste hørte sammen med det generelle gudstjenestelivet. Følger vi kirkeåret er det godt å leve med i den rytmen som oppstår når man gjør det, og f.eks kunne leve enklere deler av året. Fordi jeg er diabetiker, så kan jeg ikke gjennomføre en fullstendig faste - det vil si ikke spise - men jeg kan spise enklere måltider. Det alt dette handler om er en innvielse til å tre Herren nærmere. Vi avstår fra noe, for å kunne konsentrere oss om noe annet.

Det er tankevekkende at første gangen Jesus talte om faste, så tar Han opp spørsmålet om motivasjon:

"Og når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt. For de fordreier ansiktet sitt, slik at de kan vise seg for menneskene at de faster. Sannelig sier Jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv hodet ditt og vask ansiktet ditt, slik at du ikke viser den fastende for menneskene, men bare for din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg åpenlyst." (Matt 6,16-18)

Å bruke gode ting for å fremme våre egne mål er alltid et tegn på falsk religion, men en sann faste har alltid Gud i sentrum. Et ord som viser oss den sanne fasten finner vi i Luk 2,37:

"Hun (Anna) forlot ikke templet, men TJENTE GUD med FASTE OG BØNNER natt og dag."

Her ligger selve hemmeligheten. Vi gjør det for Gud, ikke for å vise oss og ikke for å få velsignelse. Velsignelsen kommer likevel som en følge av at vi lever et innviet liv i bønn og faste. Skal vi leve overgitte liv - som de gjorde i Antiokia - må vi leve disiplinerte liv.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 7

Det fortelles at John Wesley (bildet) ivret slik for å gjennopplive De 12 apostlers lære (Didache) om fasten, at han oppfordret de første metodistene til å faste på onsdager og fredager. Faktisk avslo han å ordinere nye metodistprester hvis de ikke fastet på de to ukedagene, i henhold til Didache.

I 1756 utlyste den britiske kongen en dags faste og bønn på grunn av trusselen om en fransk invasjon. John Wesley skrev i sin dagbok den 6. februar:

"Fastedagen var en fantastisk dag, som London knapt har sett i generasjoner. Hver eneste kirke i byen var overfylt, og hvert ansikt var preget av stille alvor. Det er sant at Gud hører bønn, og det vil enda en gang bli en forlengelse av freden." I en fotnote til denne teksten skriver han: "Botsstemningen ble snudd til jubel over hele landet, for den franske invasjonen er blitt avverget."

Vi finner mange eksempler på felles faster i Bibelen. De ble gjerne utlyst i forbindelse med fare. Dette finner vi blant annet eksempel på hos Joel: "Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling!" (Joel 2,15) Et konkret eksempel på dette i Israels historie er da Juda blir invadert. Da kaller Josjafat folket til faste: "Etter dette skjedde det at folket i Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene kom til å stride mot Josjafat. Så kom det noen til Josjafat og sa: Det er kommet en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Syria. De er i Haseson-Tamar, som er En-Gedi. Josjafat ble redd og vendte ansiktet mot å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren." (2.Krøn 20,1-4)

Vi vet også at som et svar på forkynnelsen til Jona fastet hele byen i Ninive, og før de landsforviste jødene skulle reise tilbake til Jerusalem fra Babylonia, lyste Esra ut en faste der de ydmyket seg og ba om beskyttelse op en farefull reise:

"Så ropte jeg ut en faste der ved Ahvaelven, så vi kunne ydmyke oss for vår Guds ansikt. Vi skulle søke Ham, så vi kunne få den rette veien for oss og våre små og alt vi eide. For jeg skammet meg over å be kongen om en styrke av soldater og ryttere for å hjelpe oss mot fienden på veien. For vi hadde talt til kongen og sagt: Vår Guds hånd er over alle disse som søker Ham, for at det skal gå dem godt. Men Hans makt og Hans vrede er over alle dem som forlater Ham. Så fastet vi og ba vår Gud inderlig om dette, og Han svarte på våre bønner." (Esra 8,21-23)

På Sakarjas tid ble det holdt fire regelmessige faster: "Så sier hærskarenes Herre: Fasten i den fjerde måneden, fasten i den femte, fasten i den sjuende og fasten i den tiende skal bli til fryd og glede og gode høytider for Judas hus. Elsk derfor sannheten og freden." (Sak 8,19) Og vi vet at fariseerne på Jesu tid fastet to ganger i uken (Luk 18,12)

I nytestamentlig tid så er det slik at selv om en regelmessig eller ukentlig faste har stor betydning, så er det ingen regel som binder oss. Det finnes ingen bud som påbyr faste. Men når det er slik at det ikke er noen lov som binder oss, så er ikke det ensbetydende med sløvhet! Det gir oss andre muligheter. Vi er frie til å faste når som helst! For apostelen Paulus betydde den friheten han hadde i Kristus, at han "fastet ofte". (2.Kor 11,27) Avhengig av hva slags kirkelig tradisjon man er en del av, så har vi også fastetiden i kirkeåret. Vi skal komme tilbake til betydningen av denne, men den gir oss mange muligheter til å leve enklere liv.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 6

Fasten hører med til de åndelige disipliner. Faktisk har Bibelen mye å si om faste. Men i en tid hvor maten nærmest dyrkes som noe hellig, og store matvarekjeder dynger reklame over oss hver eneste dag som handler om mat, vil nok enkelte mene at faste, moderasjon og avholdenhet er helt utdattert. Og enkelte kristne vil være helt enig. De vil kalle faste og avholdenhet for gjerningskristendom, eller for å bruke ordene til en ikke ukjent evangelist fra Kjeller - svett kristendom.

Men Jesus fastet. Det samme gjorde lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Ser vi litt nærmere på kirkehistorien vet vi at fasten betydde mye for Martin Luther, Jean Calvin, John Knox, John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, bønne-Hyde - bare for å nevne noen av de mest kjente. John Wesley har sagt det slik:

"Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Wesleys ord er sanne, også når det gjelder den siste delen av hans uttalelse. I mitt personlige bibliotek har jeg svært mange bøker. Men kun seks-syv bøker om faste. Fire av dem er oversatt til norsk. En bok av Franklin Hall, en av Arthur Wallis, Derek Prince og den siste av den svenske, nå avdøde, forkynneren Gunnar Sameland. I min tid som kristen - fra 1972 - har jeg knapt nok hørt noen forkynne om faste, og selv har jeg gjort det bare noen få ganger. Men jeg blir mer og mer overbevist om at det ligger en skjult kraft i fasten som vi har oversett. "Dette slag," sa Jesus, "drives bare ut gjennom faste og bønn". Kanskje er det ikke så underlig at vi har så lite åndelig gjennomslagskraft?

Jesus begynner sin tjeneste med faste. Det burde jo kalle på vår oppmerksomhet.

Nå finnes det ulike faster beskrevet i Bibelen. Den vanlige måten å omtale fasten på i Guds ord er at faste betyr at man avstår fra mat - fast eller flytende, men ikke vann. I forbindelse med Jesu 40 dagers faste, leser vi at Han ikke spiste noe og at Han mot slutten av de 40 dagene "var sulten". Da kom djevelen til Ham og fristet Han med mat.

Noen ganger beskriver Bibelen en delvis faste, det vil si at man begrenser matinntaket. Selv om seeren Daniel ser ut til å ha fastet på den vanlige måten, leser vi også: "Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom inn i min munn." (Dan 10,3)

Det finnes også eksempler på total faste, da man avstår fra både vann og mat. Jeg tenker blant annet på den såkalte Ester-fasten: "Gå av sted og få samlet alle jødene som er i Susan, og hold faste for meg! Dere skal verken spise eller drikke i tre dager, natt eller dag. Jeg og tjenestepikene mine vil faste på samme måten." (Est 4,16) Paulus gjorde det samme. Han innledet en tre dagers total faste etter at han hadde møtt den oppstandne Kristus på vei til Damaskus. "Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk." (Apgj 9,9)

Bibelen omtaler også 40 dagers faster. Vi ser det i det allerede nevnte eksemplet med Jesus. Men både Moses og Elia fastet i 40 dager. Se 5.Mos 9,9 og 1.Kong 19,8.

Faste omtales også i Bibelen som noe mer enn faste fra mat. Du kan lese om dette i Jes 58,6-10.

Trykk på etiketten for "de åndelige disipliner" så finner du de tidligere artiklene jeg har skrevet om de åndelige disipliner.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 5

Den første artikkelen om de klassiske åndelige øvelser, og annonseringen av våre kurstilbud, adstedkom uventede sterke reaksjoner på en annen blogg. Reaksjonene bygget på åpenbare misforståelser om hva de åndelige øvelsene, eller disiplinene representerer. Jeg håper at denne artikkelserien skal hjelpe oss til å finne tilbake til disse hjelpemidlene, som kan føre oss inn i et åndelig liv med Herren Jesus i sentrum. I den forrige artikkelen skrev jeg om bibelmeditasjon, eller Jesusmeditasjonen. Denne artikkelen handler om bønn, som er en av de klassiske åndelige disipliner.


Pionermisjonæren William Carey sa en gang: "Bønn - i enerom, brennende og trosfylt - ligger til grunn for all personlig gudsfrykt." Personlig synes jeg Ole Hallesby's definisjon av hva bønn er, er den beste. Han sier i det som er blitt en klassiker: Fra bønnens verden: "Å be er å lukke Jesus inn." Hallesbys bok om bønn er den norske boken som er mest oversatt. De gamle bederne brukte å si: "Bønnen er sjelens åndedrett." Det er et utmerket bilde. Hallesby skriver om dette:


"Den luft som kroppen trenger, omgir oss på alle kanter. Den vil selv inn i oss og trykker på. Det er jo vanskeligere å holde pusten enn å puste. Vi behøver bare å åpne munnen, så går luften inn i lungene våre og gjør sin livgivende gjerning i hele kroppen. Den luft sjelen trenger, omgir også oss til alle tider og på alle kanter. Gud omgir oss i Kristus på alle sider med sin mangeartede og helt tilstrekkelige nåde. Vi behøver bare å åpne sjelen. Og nå er bønnen sjelens åndedrett, det organ som slipper Kristus inn i vår visne og tørre sjel. Han sier: 'Om noen åpner døren, da vil jeg gå inn...' Merk deg nøye hvert ord her: Det er ikke vår bønn som trekker Jesus inn i sjelen. Det er heller ikke vår bønn som beveger Jesus til å gå inn hos oss. Han behøver bare adgang. Så går Han selv inn. For Han vil inn. Og Han går inn over alt hvor han ikke nektes adgang." (Ole Hallesby: Fra bønnens verden. Luther forlag 1978, side 9-10)


En annen som understreker det samme som Hallesby er Kristusmystikeren og eneboeren Julian av Norwich. Hun skriver om Helligånden: "Jeg er opphavet til din bønn. For det første er det min vilje at du skal få det; dernest er det jeg som får deg til å ønske det; og etter at jeg får deg til å be om det, ber du om det. Hvordan skulle det da ha seg at du ikke skulle få det du ber om?"


Richard Foster skriver at "bønn er å bli forvandlet". Jeg tror Foster har helt rett i dette. Det skjer noe med meg når jeg ber. I omgangen med den treenige Gud blir jeg forandret og forvandlet. Når vi ber begynner vi å tenke Guds tanker, ønske det Han ønsker, elske det Han elsker og ville det Han vil.


Det er viktig at vi har dette perspektivet på hva bønn er, og hva bønn utretter, fordi mange blir mismodige når de hører tale om bønn. De kjenner at stressnivået øker og selvfordømmelsen kommer sigende, fordi de skulle ha bedt mer. En av årsakene til at vi arrangerer seminarer om det personlige bønneliv er å hjelpe mennesker ut av denne selvfordømmelsen og kunne be med hvilepuls. Bønn handler nemlig først og fremst om et personlig forhold til den man ber til.

Tidligere artikler i denne serien har stått på trykk: tirsdag 20.mai, mandag 19.mai, søndag 18.mai, fredag 16.mai og torsdag 15.mai.
(fortsettes)