Bønn er noe man kan lære fra noen som allerede ber. På samme måte som et barn lærer ved å imitere andre, trenger vi forbilder. Forbilder som ber.
Vi lever i en så sterk individualistisk tid og vår protestantiske bakgrunn bygger jo også oppunder denne individualismen.
Vi er kalt til å 'gjøre disipler' og disiplene lærte å be ved å være sammen med Jesus. De så hvordan Han ba. Apostlene fikk disipler, og de så hvordan apostlene ba. Og vi ser den samme tradisjonen i den monastiske livet. Helt fra dens begynnelse ser vi at en ny monastisk bror eller søster oppsøker et hellig menneske og de bygger en munkecelle i nærheten, for å se og lære av den hellige mannen eller kvinnen. De imiterer.
De brukte ikke tid på å diskutere teologi. Tankespråkene til Ørkenfedrene er fulle av eksempler på menn og kvinner som besøkte en eller annen Abba for å spørre etter et ord år imellom. Novisene tok da dette ordet, som vanligvis var ekstremt kort og praktisk, og så gikk de tilbake til det stedet hvor de bodde og så levde de på og av dette ordet - for noens vedkommende i årevis - inntil ordet slo rot og produserte frukt. Bare da ville novisen reise tilbake til sin Abba for å få et nytt ord.
Sammenlign gjerne dette med det store antall bøker og undervisningsmateriale som finnes i dag. Hvor er fruktene i våre liv?
Vi lever i høyt tempo. Alt skal skje så fort. Også vårt åndelige liv.
Men om du vil leve lenge må du leve langsomt.
Det blir klarere og klarere for meg at mennesker i vår tid trenger åndelig veiledere og åndelig veiledning. Vi trenger å slå ned på tempoet. Se at ordet slår rot.
Det kan bli for mange ord, og for lite frukt.
For høye bekjennelser, og for lite levd liv.
Billedtekst: Vi trenger åndelig veiledning. Søk hjelp hos en moden åndelig veileder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar