En kaffekopp og en uteligger

Nei, jeg har ikke begynt å drikke kaffe. Slett ikke. Men for litt siden ruslet jeg en liten tur gatelangs i en by. Jeg skal ikke si hvilken. Utenfor en trapp så jeg en mann ligge med en jakke bredt over seg. Det var kaldt. Gradestokken viste minus syv, men den sure vinden fra fjorden gjorde det enda surere. Siden det lå en 7-Eleven like i nærheten gikk jeg inn dit og kjøpe en kopp kaffe som jeg tok med tilbake til uteliggeren, som viste seg å være en skjeggete nordmann litt yngre enn meg.

Han eksploderte i et av de vakreste smilene jeg har sett. 'Har du virkelig kjøpt kaffe til meg?' sa han, og jeg svarte at 'Jeg så du skalv slik.' 'Men du må ha kaffe du også,' sa han. 'Jeg har en gammel kopp stående her. La oss dele.'

Fantastisk! Mannen uten husvære ville dele kaffekoppen med meg.

Vi er alle skapt i Guds bilde og vi bærer alle med oss noe av himmelriket. La oss alltid huske det når vi møter alle mennesker, også de som er aller nederst. Det kunne ha vært meg som hadde ligget der. Det er lite som skal til før livet kan endres fullstendig for et menneske.