Fornektelse, løgn og ærlighet

Det er lengre mellom hver gang nå, men jeg møter de fortsatt. Sist var det en kvinne etter et møte hvor jeg hadde undervist. Jeg hadde snakket om det å være åpen og ærlig med eget levd liv. Hun stanset meg i en gang rett etter møtet og sa bebreidende: "Du sa du var bærer av noe. Du er ikke bærer av noe som helst. Sier du det da kommer du til å få det. Nekt å ta det imot og da får du det ikke."

Jeg orket ikke å ta diskusjonen der og da, men hva var det damen sa? At jeg skulle lyve? Hun ville jeg skulle leve med en løgn.

Dessuten var hun overtroisk! Hennes tro handler jo om at man kan få noe om man ikke sier de rette tingene!

Hva ville hun jeg skulle gjøre? Hoppe opp og ned og si: Jeg har ikke Parkinsons! Jeg har ikke Parkinsons! Jeg har ikke Parkinsons!

Denne læren var utbredt i 'trosbevegelsen'. Da fikk man høre at "vi er en ånd, som har en sjel, og vi bor i en kropp." Denne læren har sin rot i en gresk tankegang, i gnostisismen, som er den kristne tro fremmed. Den kristne tro har ikke greske, men jødiske røtter og den kristne tro er kanskje den mest kroppslige av alle. Vi tror at Gud ble inkarnert, ble kjød, ble menneske.

Hva slags gudsbilde skaper det om Gud skulle være slik at Han er ute etter at vi sier de rette ordene, før Han hjelper oss? Jeg satt aldri å ventet på at mine barn sa de rette tingene før jeg gav dem det de trengte. Skulle Gud, som er Far, være annerledes? "Når dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres himmelske Far gi  ...", sier Jesus.

Jeg har tro på ærlighet, derfor forteller jeg Gud hvordan jeg har det. Jeg forteller om min sorg, min smerte, mine følelser.

Joda, jeg tror Gud kan helbrede. Nå mens jeg kroppslig sett er svakere enn noen gang, har jeg aldri sett så mange mennesker bli helbredet, når vi ber for dem. Men jeg har aldri vært så syk.

Jeg orker ikke å spille en rolle, være en annen enn den jeg er. Jeg er et uregelmessig verb og slik har Gud skapt meg. Jeg sier det som det er. Også til Gud. Han kjenner meg best, det er Han som har skrudd meg sammen. Og jeg har lært at det er galt å lyve. Gud kaller det synd.