Få har betydd så mye for den nymonastiske bevegelsen som denne uredde kvinnen som kompromissløst ville følge Jesus og løfte opp de marginaliserte og kjempe for arbeidsfolks rettigheter. Så jo, Dorothy Day (1887-1980) var et grepa kvinnfolk.
Hennes far var journalist, men det siste han kunne tenke seg var at datteren skulle gå i hans fotspor. Han var nemlig blitt arbeidsløs etter at familien overlevde jordskjelvet i San Francisco i 1906. Men slik ble det. Fattigdommen i den amerikanske arbeiderklassen skulle for alltid følge henne og prege henne.
Etter et par år ved et universitet brøt hun plutselig over tvert og flyttet til New York. Her arbeidet hun for politisk radikale aviser som 'The Call' og 'The Masses'. Hun stilte opp i demonstrasjoner og var brennende engasjert i fredsspørsmål. Dette sterke engasjementet førte til at Dorothy Day i november 1917 havner i fengsel sammen med noen kvinner som hadde protestert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.
Allerede som barn hadde Dorothy Day stiftet bekjentskap med den kristne troen. Hun så nabokona ligge på kne i bønn. Det synet brente seg fast i hennes sinn, men troen skulle modnes frem sakte i hennes liv. I 1932 skulle hun skrive om en sultestreik. Hun ble så grepet av det hun var vitne til. I sin djupe fortvilelse gikk hun til en kirke. Hun forteller selv;
'Jeg ba en bønn etterfulgt av tårer og angst, en bønn om at en vei skulle åpnes for meg der jeg kunne bruke de talentene jeg hadde fått for å hjelpe mine venner arbeiderne, de fattige.'
Dorothy Day fikk bønnesvar.
Sammen med Peter Maurin, som var 25 år eldre enn Dorothy Day, startet hun avisen 'The Catholic Worker', som skulle bli så mye mer enn en avis for fattige arbeidsfolk. Det skulle bli en bevegelse som kjempet for fattige arbeideres rettigheter. Avisen var fra første stund opptatt av sosiale spørsmål og hadde en pasifistisk profil. Snart ble virksomheten utvidet til å danne kommuniteter som skulle få stor betydning under den amerikanske depresjonen på 1930-tallet. Mange overlevde takket være den praktiske hjelpen disse kommunitetene kunne gi.
Dorothy Day levde Bergprekenen. Bønn, faste og almisser var ikke bare ord, men aktive hjelpemidler. Ofte havnet hun i fengsel, hun var 75 år siste gang det skjedde. For henne var fredsarbeid en del av evangeliet og dermed det å være en kristen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar