Jeg undrer meg på om ikke folk i fremtiden vil riste oppgitt på hodet over det angstbiterske, nesten traumatiske forholdet til kristen tro som kom til uttrykk på begynnelsen av 2000 tallet i Norge. Hva er det man er så redd for? Handler det hele om en helt misforstått oppfatning av begrepet toleranse, hvor man i frykt for å krenke noen ribber det man skal vise fram for alt som smaker av kristen tro? Er det muslimene man er redd for å støte? Da har man virkelig bommet. Mange av dem har ikke noe imot Jesusbarnet eller andre uttrykk for kristen tro brukt i kunstneriske uttrykk.
Også i år setter Nasjonalteateret opp "Reisen til julestjernen" i regi av Kjersti Horn. Hun presenterer en forestilling ribbet for religiøse referanser. Stykket er så omarbeidet at det bør stilles spørsmål åndsverksrettigheter og historieforfalskning. Er virkelig Horn så redd for de religiøse uttrykkene at hun må støvsuge forestillingen for dem?
Reisen til julestjernen - som ble skrevet av dramatikeren Sverre Brandt, og ble første gang vist 2. juledag i 1924. Etter det har generasjoner vokst opp med den koselige fortellingen. Med alt hva den har inneholdt av tydelige og mindre tydelige referanser for kristen tro. Ingen, absolutt ingen, har tatt skade av det. Vi har kost oss alle sammen som barn, som foreldre, og besteforeldre.
Nå skal "moderne" barn skånes for slikt. En forestilling må ha vokst frem om barn kan komme til skade ved å få høre noe om "himmelkongen". Vi husker jo Sonja som lytter til kirkeklokkene som ringer julen inn og utbryter:
"De taler om himmelgjesten, om krybben i Betlehem."
Slikt finnes ikke i Horn's utgave. Barna må bli spart for slikt. Ikke får du høre juleevangeliet gjengitt i sangen Glade jul, heller. I stedet synges vers fra Stille natt.
I et stort oppslag i Klassekampen i dag, skrevet av forfatteren Anne Helgelsen, som jeg anbefaler på det varmeste, uttaler Horn at hun "vil slå et slag for humaniteten". Da er det en veldig fattig humanitet hun presenterer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar