Mestringsfølelse - jeg har smakt på det ordet denne uka. Jeg har føyd til et ord foran: manglende. Altså: manglende mestringsfølelse. Slik kan den første uka på opptrening for Parkinsons pasienter oppsummeres. Og deretter kan det settes punktum. Et foreløpig endelig punktum.
For det blir ikke mer opptrening for meg nå. Opplegget er altfor ambisiøst på det stadiet jeg befinner meg i sykdommen. Masse trening innendørs i høyt tempo. Skulle nesten tro vi var på spinning. Onsdag, en tre og en halv times tur opp på en topp, og uteaktiviteter etterpå! Det ble ingen opptur for meg, for å si det sånn. Heller en kraftig nedtur. Opplegget onsdag var riktignok frivillig, men du får ingen mestringsfølelse av slikt. En tur på 20 minutter er mer enn nok for meg. Da blir jeg helt kjørt. Svimmel. Uvel. Man blir faktisk ganske motløs av å lese dagsprogrammet! Jeg har også hjerte- og lungeproblemer. Tirsdag serverte de like så godt salat til lunsj. Litt lettere å få i seg en suppe, men likevel utfordrende. Onsdag ble jeg heller hjemme.
Høyrehånda er ikke med på samme måte som før. Det skaper problemer når jeg for eksempel skal fylle bensin. Har ikke krefter nok til å klemme inn håndtaket på bensinslangen. Å løfte en flaske med ketchup for å ha ketchupen på en pølse går heller ikke. Den er altfor tung, for meg. Dette er bare to av mange hverdagsutfordringer. Tårene kommer ofte. Man blir fortvilet innimellom over at man ikke klarer så enkle ting.
Ergoterapeuten fortalte meg at NAV sponser med hele 2000 kroner hvert fjerde år til hjelpemidler jeg kan komme til å trenge. Da må jeg skrive under på at de tingene jeg skaffer meg for de pengene er NAV's eiendom og må leveres tilbake når jeg ikke trenger dem. I say no more.
I går snakket jeg med fysioterapeuten og fastlegen min samt kursstedet. Vi er enige om at dette opplegget ikke passer for meg. Kursstedet tilbyr et spesialtilpasset opplegg på dagtid 2-3 dager i uken. Et lavterskel tilbud for sånne som meg. Det er jeg glad for, men det blir kanskje senere. Akkurat nå er jeg bare sliten, mestringsfølelsen er borte. Jeg skal snakke med dem i dag, så får vi se hva det blir.
Jeg er glad May Sissel og jeg skal til Skien frikirke lørdag og søndag hvor jeg skal ha seminar lørdag og tale i forbindelse med gudstjenesten søndag. Jeg kjenner stor glede over at Herren ikke har trukket kallet tilbake og at det å undervise og tale fortsatt gir meg krefter og glede. Selv om jeg skjelver. Jeg tør ikke tenke på hva som vil skje om det også skulle tas fra meg. Hurra for menigheter som forsatt kan bruke et skrøpelig kar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar