Min synd og Frelseren

Det er et maleri som betyr så mye for meg. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det finnes gjengitt i boken "Open to God" av Joyce Huggett. Kunstneren har malt den bortkomne sønnen som omfavnes av sin far. Den arme skikkelsen som holdes så ømt av en far som elsker selv det sønderknuste.

Vi snakker jo ikke om synd lenger. Den er avskrevet. Noen kristne mener jo også at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Jeg har. Ordene til David har vært med meg noen dager nå: 'Mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg ..." (Salme 51,5)

Arm, hjelpeløs får jeg likevel komme til Gud, som tar imot meg. Og holder meg.

Jeg lever i den omfavnelsen disse dagene. Trenger ikke mer. Bare bli holdt. Bli sett. Bekreftet.

Det er godt å bekjenne sin synd. Det er befriende.

Syndenes forlatelse.

Det tror jeg er det vakreste ord jeg vet om.

Men det er godt også å bli trøstet og holdt. Særlig når den kroppslige styrken er skrøpelig. Da er det godt å overgi sine liv i Frelserens hender.

Det er et annet vakkert ord: Frelseren.