Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 2

Til den kristne forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus den stilling mennesker befinner seg i når de ikke er blitt født på ny:

"Også dere gjorde han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere engang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde vi også alle før i våre menneskelige lyster, og vi gjorde det som lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre." (Ef 2,1-3)

Hva sier dette oss om menneskets stilling uten Kristus?

1) De er døde i sine overtredelser og synder.
2) De er ulydighetens barn
3) De lever i sine lyster
4) De er vredens barn

Dette er Skriftens klare tale.

Jesus sier det slik i Joh 5,24: "Den som hører Mine Ord og tror på Ham som har sendt Meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men har gått over fra døden til livet." Det betyr jo at den som ikke tror på Ham, ikke har evig liv, vil bli dømt, og befinner seg i døden. Apostelen Johannes er inne på det samme: "Vi vet at vi har gått over fra døden til livet..." (1.Joh 3,14)

Årsaken til at mennesker uten Kristus er døde i deres synder, og er ulydighetens- og vredens barn, er Adams fall. I Rom 5,15 leser vi: "For om de mange døde på grunn av den enes fall...." og videre i vers 19: "For slik som de mange ble stilt fram som syndere  ved det ene menneskets ulydighet."

Rom 3,23 forteller oss at "alle har syndet og mangler Guds ære."

Alle er alle, uten unntak.

Alle er vi redningsløst fortapt uten Jesus: "Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. De skal bli straffet med en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra Hans krafts herlighet, når Han kommer på den Dagen, for å bli herliggjort i sine hellige og med undring bli hyllet blant alle dem som tror, fordi vårt vitnesbyrd blant dere ble trodd." (2.Tess 1,8-10)

Fallet i Edens hage førte til at alle mennesker ble stengt ute fra Guds paradis:

"Så drev Han mennesket ut, og Han satte kjeruber øst for Edens hage og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Guds vrede er ikke noe som hører Den gamle pakt til. Guds vrede er en del av Guds karakter. "For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og over all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet," (Rom 1,18)

Det er bare en måte en kan unnfly Guds vrede, det er bare en måte man kan gå over fra døden til livet. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Glad for at jeg ikke fikk jobben

Jeg har søkt på noen jobber gjennom livet, men det er en jeg ikke har søkt på, og som jeg heller ikke ville hatt om jeg fikk tilbudt den:

Portvakt ved himmelporten.

Men det er de som tror at de er blitt tildelt den oppgaven i livet. Det må være den mest slitsomme av alle jobber! Være den som plukker ut de som kommer til himmelen. Klare å skille det ekte fra det uekte. Kjenne alle hjertes motiver. De bruker dagene sine til å sitte foran en dataskjerm for å advare, fordømme, og har sjeldent, om aldri, noe godt å si om Jesus. Men de forteller de som leser deres innlegg om alle de som ikke kommer til himmelen, alt det gale de gjør, sier og tror. Som ikke følger deres rette lære. Selv har de ingen tid til å leve sammen med noen i noen menighet. De er for travelt opptatt med å være himmelens portvakt, og de finner ingen så gode som dem til å være sammen med. For portvakten har forstått alt, hans eller hennes liv er uten feil, uten misforståelser, uten synd. De skal ikke svare for noe. Men det skal de andre. De som står utenfor porten skal belæres. Fortelles om hva de gjør feil, hvor feil de tar og hvor feil de tror.

Så glad for at jeg ikke har en slik jobb.

Så glad for at den er gitt den eneste som kjenner alles hjerter.

Så glad for at det finnes bare en mulighet til å komme inn himmelporten: Jesu blod. Hans fullbrakte verk på Golgata kors. Det hjelper ikke hvor mange fortjenestemedaljer du har skaffet deg gjennom livet. Frelst blir du, bare av nåde.

Og til alle dere som tror Herren har ansatt deg som portvakt ved himmelporten:
Det er en jobb som bare eksisterer i din fantasi.

Den jobben er allerede opptatt, og Han som har den gir den ikke fra seg. Det er bare en som har nøklene til døden og dødsriket og himmelen. Hans navn er JESUS.

Du som tror du står, se til at du selv ikke faller!

Jeg tror du vil bli overrasket en dag over å finne mennesker i himmelen DU trodde ikke ville være der.

Den lidende Frelser, del 1

Hva er vårt aller største behov? Utvilsomt dette: å se Jesus! Helligåndens fremste oppgave er å vise oss mer av Jesus.

Jeg oppholder meg for tiden i Jesaja.53, profetien om den lidende Herrens tjener. Nylig kom jeg over en artikkel skrevet av Albert Benjamin Simpson (bildet), bedre kjent som A.B.Simpson (1843-1919). Amerikansk vekkelsesforkynner og oppbyggelig forfatter. Artikkelen omhandler Jesaja.53, og jeg skal gjøre et forsøk på å oversette den til norsk. Det litt gammelmodige språket har jeg bevart til en viss grad, for å yte forfatteren størst rettferdighet. Artikkelen er nemlig skrevet et år før han døde. I år er det altså 100 år siden den ble skrevet, men den er like aktuell.

"Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå.....min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld." (Jes.52,14-15 og 53,11).

Kapittel 53 hos Jesaja burde begynne med det fjortende verset av kapittel 52, da det hører med til det fullkomne bildet, som her tegnes for oss av den lidende Messias.

Jødiske skribenter har prøvd hardt for å få dette kapittelet til å passe på Israel som nasjon, for å forsøke å bevise at det ikke handler om en person som lider; men etter å ha anvendt alle mulige tolkninger vil den fremstillingen ikke klare å overbevise den fordomsfrie leser, men tvinge ham til å gjenkjenne det vansirede ansiktet til den lidende "Sorgens mann." Han var det byttet som skulle ofres, denne syndens og satans overvinner - han er ingen ringere enn mannen fra Galilea og mannen fra Golgata, som da tidens fylde kom ble åpenbart i verden og oppfylte hvert eneste av disse forutsigelser i sin egen person, og ved sin lidelse og død.

Profeten begynner kapittel 53 med en klage og bebreidelse mot den likegyldighet og vantro som forkastet hans betydningsfulle budskap og nektet å anerkjenne Herren arm. Deretter skildrer han Frelserens lidelser, og den frukt som skulle spire fram av Golgatas blodbestenkte grunn.

Fortsettes.

Min synd og Frelseren

Det er et maleri som betyr så mye for meg. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det finnes gjengitt i boken "Open to God" av Joyce Huggett. Kunstneren har malt den bortkomne sønnen som omfavnes av sin far. Den arme skikkelsen som holdes så ømt av en far som elsker selv det sønderknuste.

Vi snakker jo ikke om synd lenger. Den er avskrevet. Noen kristne mener jo også at vi ikke lenger har synder å bekjenne. Jeg har. Ordene til David har vært med meg noen dager nå: 'Mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg ..." (Salme 51,5)

Arm, hjelpeløs får jeg likevel komme til Gud, som tar imot meg. Og holder meg.

Jeg lever i den omfavnelsen disse dagene. Trenger ikke mer. Bare bli holdt. Bli sett. Bekreftet.

Det er godt å bekjenne sin synd. Det er befriende.

Syndenes forlatelse.

Det tror jeg er det vakreste ord jeg vet om.

Men det er godt også å bli trøstet og holdt. Særlig når den kroppslige styrken er skrøpelig. Da er det godt å overgi sine liv i Frelserens hender.

Det er et annet vakkert ord: Frelseren.

"Og natti vart til dag"

Etter gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet torsdag er det en setning fra en av julesalmene som lever sitt eget liv i meg:

"No er det fødd ein Frelsar og natti vart til dag."

Adventstiden er full av lys. Det er godt i denne mørketiden. Både bokstavelig og i overført betydning. Julenatten endrer jo alt: Gud velger å bli menneske og "slå opp sitt telt i blant oss", som det bokstavelig talt heter på det greske grunnspråket i Evangeliet etter Johannes.

"... og natti vart til dag."

Ordene fører meg helt tilbake til Bibelens første blad, til selve begynnelsen:

"Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket." (1.Mos 1,2-4)

Og til ordene til Johannes, apostelen:

"Og dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham." (1.Joh 1,5).

Når jeg leser de ordene fatter jeg håp. De sier alt om Guds vesen og Hans karakter. Han ER LYS. Det er mye vi ikke forstår, det er mye som er gåtefullt med Gud, men er det en ting vi vet så er det dette: Det er ikke noe mørke i Ham, ikke noe som er fordekt, stygt. Han er bare lys.

Mange opplever 'natti'. Som en psykisk utfordring, men også som en åndelig erfaring. Men dagen gryr og 'natti' blir aldri den samme etter Julenatten.

Det er dette som opptar meg om dagen.

Forstår jeg hva frelsen innebærer?

De siste månedene har jeg brukt en del tid på å lytte til gamle salmer og sanger som handler om vår frelse og vår Frelser. Det har vært riktig oppbyggelig. Og det slår meg hvor åndelig margfulle disse salmene og sangene er. Av og til undres jeg om de samme salmene og sangene kunne skrives i dag.

Kanskje ikke. For det har skjedd en forlating av både språket vårt og teologien vår. Vår tid er preget av en manglende forståelse av begrep som synd, åndelig død, evig fortapelse, frelse.

Begrepet synd er nesten visket ut av vårt vokabular, og det skyldes ikke bare den nye nådeforkynnelsen. I følge enkelte teologer kommuniserer ikke begrepet lenger med det moderne mennesket. Man må finne andre begrep. Jeg deler ikke det synet. På samme måte som vi må lære oss nye ord som omhandler datateknologien for å kunne bruke datamaskiner og mobiltelefoner, må en også lære seg hva de bibelske begrepene betyr. Vi må ikke være så redde for å bruke det bibelske språket at vi mister forståelsen for viktige bibelske sannheter, bare fordi vi er redde for å støte mennesker.

Selskapene som selger datamaskiner og mobiltelefoner forventer at vi setter oss inn i bruksanvisningene og lærer oss dataspråket. Hvorfor skulle vi ikke forvente oss at folk setter seg inn i det bibelske språket om de skal forstå de bibelske begrepene?

Hvis vi ikke forstår hva synd er - hvordan kan vi da forstå frelsen? Hvis vi ikke vet hva vi er frelst fra, hvordan kan vi da glede oss over himmelen og det evige liv?

Moderne forkynnelse dreier seg mye om hvordan vi kan få det bedre, hvordan vi kan bli velsignet, hva vi skal gjøre for å bli helbredet, hvordan vi kan bekjenne rett.

Kanskje det er en av årsakene til at salmene og sangene som handler om frelsen ikke skrives i dag, at forståelsen av hva frelsen innebærer ikke er så klar som før? Jeg har merket meg i de gamle salmene og sangene hadde man en forståelse av at livet var som en seilas, hvor man av og til kom inn i stormfylt hav, og frelsen - eller rettere sagt Jesu frelsesverk - var som ankeret som reddet skuta fra drift.

Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har forstått hva vi er reddet fra og hva frelsen innebærer? Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har vært på Golgata og stilt oss ved Jesu Kristi kors?

Frelst i et nu

'Tro er sjelens oppstigning til sannheten. Hvis du undres over hvilken nytte sjelen har av det, lytt da til Herren som sier:

"Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet." (Joh 5,24)

Sannelig, hvor stor er ikke Guds godhet mot menneskene! For å vinne Guds velbehag, måtte den rettferdige i tidligere tider kjempe i mang år. Etter å ha tjent Gud lenge og heroisk, oppnådde han det til slutt, til oss skjenker Jesus det i et nu.

Det er sant. Hvis du tror at Jesus Kristus er Herre og at Gud har oppvakt ham fra de døde, da skal du bli frelst. På Golgata kors innbød Jesus røveren til Paradiset. Han innbyr også deg.

Kyrill av Jerusalem (315-386). Biskop i Jerusalem som fornyet liturgien og fremholdt kirkeårets betydning. Det var Kyrill av Jerusalem som innførte Den stille uke med Palmesøndag, Skjærtorsdag og Langfredag. Deltok på Kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Gjengitt i Kysse Spor/Luther forlag 2002, side 106.

Stor synder - stor Frelser

John Newton (1725-1807), kjent for sin utrettelige kamp mot slaveriet og som forfatteren til 'Amazing Grace', sa ved en anledning følgende på sine gamle dager:

'Selv om jeg husker ting dårligere, så er det to ting jeg husker tydelig og godt: Jeg er en stor synder og Kristus er en stor Frelser'.

Tenk at vi har så stor en Frelser og så stor en frelse! Med årene blir dette bare større og større, og gjenstand for ens undring, beundring og takknemlighet.

Over dette gleder jeg meg i dag: At jeg av bare nåde får tro meg frelst på grunn av Jesu offer på Golgata kors.

Kom til Jesus - en vakker lovsang med sterkt innhold

Så stor en frelse, del 1

Det er et ord fra Hebreerbrevet som er blitt så levende for meg. Det dreier seg om den siste delen av Hebr 2,3:

"hvordan skal vi slippe unna om vi forakter en så stor frelse."

Så stor en frelse. Mange tror at de vet det meste om frelsen. Det er et tema vi liksom kan. Frelse handler for dem om å få sine synder tilgitt, og man snakker om frelse som noe man engang opplevde.

Men frelse innebærer så mye mer enn det å få sine synder tilgitt! Det verket som Jesus gjorde på Golgata kors var perfekt på alle måter. Det er ingenting som må gjøres opp igjen, og det finnes intet mer som skal sones. Jesu verk på korset brakte til veie en overmåte og herlig og fullkommen frelse for alle.

Men - for det er et men her: for å ta ibruk alt det som vi får adgang til gjennom den nye fødselen, se, det er en livslang prosess!

En av de største farene en kristen står overfor er at han eller hun skulle "overse" hva frelsen innebærer og dermed ikke komme inn i den. Faktisk kan vi komme i skade for å godta frelsen som et teologisk ord eller en lære, men likevel ikke ta imot innholdet av den og erfare den i våre egne liv.

Apostelen Paulus beskriver noe av denne store frelse, som Hebreerbrevets forfatter skriver om, i Efeserne 3,17-19 hvor Paulus ber om:

"Kristus kan bo i hjertene deres ved troen, idet dere er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, for at dere skal være i stand til å fatte sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er, og å kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan bli fylt til hele Guds fylde..."

Bibellæreren Derek Prince sier at frelsen er som å komme inn i et kjempestort herskapshus:

"Det har mange ganger og mange forskjellige rom. Hvis vi først ser på omfanget, strekker det seg ut så langt øyet kan se, i begge retninger. Ser vi deretter videre på lengden, er det umulig å se enden på det. Tenk å stå på toppen av en av de store trappeavsatsene midt i dette enorme herskapshuset. Ser du ned, kan du ikke se alt som er under og foran deg. Når du endelig løfter blikket oppover, strekker det seg langt utover det som øynene dine kan få med seg!"

Og det er nok slik at de fleste av oss bare har sett et eller kanskje to av rommene i dette huset! Frelsen er enorm!

De siste dagene har jeg hatt gleden av å lytte til bibelundervisningen til Denny Kenaston, en amerikansk anabaptist, som underviser om frelsens innhold. Han brukte tre uker på temaet, og undervisningen er samlet i en perm med 15 cd-plater. Jeg fryder meg over innholdet, det er enormt bare dette som finnes her på disse 15 cd-platene, men Denny Kenaston har bare så vidt skrapt på overflaten av innholdet i hva frelsen innebærer.

I tiden fremover skal jeg forsøke å skrive noe om hva ordet frelse innebærer, det finnes ikke noe større og mer herlig et emne. Jeg vil også ta for meg hva den frelsende troen innebærer, og spørre hvem som er frelst og hva det innebærer å være frelst.

(fortsettes)

Han som rettferdiggjør den ugudelige

I likhet med Charles Haddon Spurgeon (bildet) forundres jeg over disse ordene til apostelen Paulus:

"... Han som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet" (Rom 4,5)

Her er hva Spurgeon skriver om dette:

"Jeg fester din oppmerksomhet ved disse ordene: "Han som rettferdiggjør den ugudelige". Det forekommer meg å være undefulle ord. Overraskes du ikke ved å finnet et slikt uttrykk i Bibelen: "Som rettferdiggjør den ugudelige?"

Jeg har hørt at mennesker, som hater ordet om korset, anfører det som et klagemål mot Gud: Han frelser ugudelige mennesker og tar imot syndere av verste slag. Se, hvordan dette skrifsted klart hevder dette. Ved sin tjener Paulus' munn og ved Den Hellige Ånds inspirasjon tilegner han seg denne tittelen: "Han som rettferdiggjør den ugudelige." Han gjør dem rettferdige som er urettferdige; tilgir dem som fortjener å straffes og benåder dem som ingen nåde fortjener. Var det ikke slik du tenkte at frelse var for de gode? At Guds nåde var for de rene og hellige som er fri for synd? Du har innbilt deg at dersom du var utmerket ville Gud belønne deg. Du har tenkt at fordi du ikke er verdig, fantes det ikke noen vei for deg til å få nyte Hans velbehag.

Du må bli overrasket ved å lese en slik tekst: "Han som rettferdiggjør den ugudelige." Jeg undres ikke over at du blir overrasket, for til tross for all min erfaring om Guds nåde, kan jeg selv aldri undre meg nok over det.

(Fra C.H. Spurgeon: Alt av nåde. Norsk Litteraturselskap 1959, side 11-12)

I Getsemane - under oljepressen

Da min kone kom hjem fra Israel for fire uker siden hadde hun med seg en veldig spesiell gave til meg. Etter et besøk i Getsemane (bildet) hadde hun kjøpt med seg to små olivengrener derfra, og nå har vi festet dem til hver sin lille pappbit og satt kontaktpapir over. For meg har denne gaven en helt spesiell betydning. Hver gang jeg ser på dette lille kortet, minner det meg om Getsemane.

Det er to steder i Israel som betyr mye for meg, og som det knytter seg sterke minner til. Det ene er det som kalles for Gordons Golgata, hvor det finnes en klippegrav som man tror kan ha vært Jesu grav. Jeg skal skrive om dette stedet litt senere i påsken. Det andre stedet er Getsemane. Å komme hit, og gå langs stiene hvor de eldgamle oliventrærne står, er en mektig og følelsesmessig sterk opplevelse. Det er to ting jeg drømmer om, om jeg noensinne reiser tilbake til Israel, og det er å få tilbringe god tid på begge disse stedene. Sitte ned med min Bibel, lese evangelieberettelsene og leve meg inn i dem, på stedet der det hele skjedde.

Getsemane betyr jo "oljepressen", og det var her kampen om våre sjelers frelse sto. Den endelige kampen og seieren skjedde på Golgata, men de innledende rundene, om vi kan bruke et slikt uttrykk, skjedde her i denne hagen.

Getsemane er et bønnens sted, for her utøste Jesus sitt hjerte på en slik måte at hans svette ble til blod. Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i denne bønnens kamp, med disse ordene:

"Da Jesus levde som menneske, ba han i nød, med høye rop og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig." (Hebr 5,7)

Denne påsken har et ord fra Mark 14 grepet meg slik, det er hentet fra hans rop i Getsemane:

"Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (v.16)

Hva var dette beger fylt med? All slags angst og gru, all syndens heselighet.

Og dette drakk Han, den reneste av alle, for meg - og for deg, ja for alle verdens syndere. Det er ikke til å fatte. Tenk, tenk hva vår frelse kostet har!

Kristus og min synd

I min daglige lesning har jeg lest fader Lev Gillet (bildet) sine meditasjoner over Jesus. Fader Lev Gillet er kjent under pseudonymet: "En munk fra Østkirken". Ble så grepet av dette:

"Jesus sier til apostelene at en av dem vil forråde Ham. De trekker ikke Hans ord i tvil, de utbryter ikke: 'Herrem det er umulig!' Derimot blir de forstemte og spør, den ene etter den andre: 'Er det meg?'

Erfaringene om mine egne synder bør gjøre meg meget ydmyk. Jeg tør aldri utelukke muligheten for nye synder. Med frykt og beven må jeg spørre: 'Kommer jeg til å forråde deg en gang til? Blir jeg den neste forræderen?'

'Hva gir dere meg? Og jeg vil utlevere Ham til dere.' Judas' spørsmål til prestene er mitt spørsmål til Satan: 'Hvilke gleder gir du meg? Hvis du gir meg det eller det, vil jeg utlevere Ham til deg?' Kanskje ser jeg ned mens jeg hvisker frem denne overtalelsen, kanskje vasker jeg mine hender. Det skjer dog ikke uten at jeg innerst inne merker nålestikket. Og likevel forråder jeg Ham.

Arme sjel, du vil meg og samtidig vil du forråde meg. Fordi det er noe annet du vil enn meg. Du kan i sannhet ikke ville meg hvis ikke jeg alene er den du vil.

'Og han overga Jesus til deres vilje.' Disse ordene fra Evangeliet om Pilatus tar sikte på meg, hver gang jeg for min del samvirker med Fristeren eller gir anledning til min nestes synd.

'Forråder du Menneskesønnen med et kyss?' Judaskysset i meg er hver bønn jeg våger å be uten først å ha jaget bort ethvert behag i det onde.

'Også denne var med Ham... også du er en av dem.' Tanken martrer meg. Den gjennomborer mitt hjerte fordi jeg selv i min synd ikke kan glemme den tiden da jeg som Peter fulgte Jesus.

Min Frelser, gjennom mine synder og min hemmelige så baner Du deg vei inn i meg, Du er nærværende i min synd. Når jeg synder, er du stadig til stede i meg, stille og taus. Selve Ditt nærvær fordømmer det jeg gjør. Men samtidig forstår Du meg og min synd i en langt dypere forstand enn jeg selv makter det. For Du er meg nærmere enn jeg er meg selv. Du dømmer meg ikke som en fremmed. Du gjør Deg lik med den som står foran Deg, med synderen. Og dog er Du i samme øyeblikk det stikk motsatte av det jeg er. Du omslutter meg med Ditt nærvær og med en ufatteloig barmhjertighet.

Herre, det er denne nærheten og denne barmhjertigheten som bevirker at et skrik av angst og avsky alltid kan bryte fram i meg i syndens øyeblikk. Det er den som midt i den syndige handlingen som jeg ikke har sjelsstyrke til å avbryte, få ropet til å hevde seg - påkallelsen av ditt navn 'Jesus!'

Min Frelser, at Du er nærværende i min synd, er en stor nåde. Din hånd er strukket ut for å holde meg tilbake fra avgrunnen. Men hvis jeg så viser tilbake den ytterste nåde som gir meg til kjenne midt i synden, hva skal det da bli av meg?

Du uttaler ikke noen bestemt kjennelse. Selve Din person er dommen som felles over meg. Men Din person er samtidig nådeproklamasjon og nådeshandling. Det ville ikke være et nådens ord om det ikke var et dommens ord.

Hvor skyldbetynget mitt liv enn måtte være, i fortid som i nutid, det hører dog til nådens orden, innenfor de grensene som Gud har satt for hver enkelt menneskeskjebnes tilknytning til Hans nådesplan. Mine synder - mine 'dissonanser' kunne jeg kalle dem - er alltid deler av nådens altomfattende symfoni. Denne tanken rettferdiggjør ikke dissonansen som sådan, for i et gitt øyeblikk vil den kunne sette seg opp mot nåden - og det er døden. Men så lenge både min anger og Din tilgivelse kan komme inn, så lenge står motstanden, dissonansen, dvs synden, potensielt i nådens orden. For dette være du velsignet, Herre.

Fordømmelsen så vel som utvelgelsen skjer i Kristus. Forenet med Ham mottas jeg for Hans skyld og i Ham. Men som sydner blir jeg fordømt i Kristus, for Han som ikke kjente til synd, er blitt gjort til synd for oss. På Golgata fant det sted en stor utveksling mellom synderen og Hans Gud. Jeg synder - Jesus dør. Synden ble lukket inn i Hans hjerte, og Gudmennesket selv blir den forkastede, den fordømte. For den troendes fromhet er det stadig meget å utforske i dette mysterium, så langt som Guds mysterium i det hele tatt lar seg utforske. Jeg vil tale med Deg om det, Herre.

Den som Han har sett

På forsatsbladet i min Bibel står disse ordene som er skrevet av Edin Holme:

Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser.

Den som eier Ham, kan allting miste - han begjærer intet mer.

Og jeg ber:

"Herre, hold meg nær til Ditt hjerte, slik at jeg ser tingene mer og mer fra Din synsvinkel."

"Her er min bønn, min sang, min lengsel: Kom bli mitt liv, min pust, mitt lys og min ro. Vær du min vei blant alle veier, og vær du det sted hvor min sjel kan finne ro."

Den hellige Johannes skriver:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen, og med hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,1-3)