Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 3:

For å kunne glede seg over hva frelse innebærer, er det viktig å forstå hva man er frelst fra. Men la meg først understreke, at selv om Bibelen slår fast at "ALLE har syndet og mangler Guds herlighet" (Rom 3,23), så er det likevel sant at alle mennesker er skapt i Guds bilde, jfr 1.Mos 1,27 og Han har også lagt "evigheten ned i deres hjerter." (For 3,11). Selv om det er sant at Adams fall førte til at alle mennesker har falt, jfr Rom 5,12, så er det altså like sant at Gud har lagt noe igjen etter seg i mennesket før Adam falt. Det står noe veldig interessant i Jak 4,5: "Eller mener det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt i bo i oss."

For noen dager siden hørte jeg en forkynner si at det ikke er noe i det falne mennesket Gud liker. Underlig! Skulle Gud hate det Han har skapt i mors liv? Skulle Han avsky det bildet Han selv har skapt, eller evigheten som Han har lagt ned i menneskets hjerter? Selvsagt ikke! Gud elsket verden - hele sin skapning - så høyt at Han sendte sin enbårne Sønn for menneskenes frelse. Gud søker med brennende iver, og gjør krav, på den ånd som finnes i alle mennesker.

Synden fører til død, en evig fortapelse, borte fra Gud. Det handlet forrige artikkel om.

Men!

"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne." (Rom 5,6)

"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,8)

"For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud." (1.Pet 3,18)

Guds frelse for menneskene tilveiebringes ved Jesu død på Golgata kors, hvor Jesus utøste sitt blod for å forsone oss med Gud:

"For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger... Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet." (2.Kor 5,19a og v.21)

"Slik alle mennesker må dø en gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret en gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham." (Hebr 9,28)

(fortsettes)

Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 2

Til den kristne forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus den stilling mennesker befinner seg i når de ikke er blitt født på ny:

"Også dere gjorde han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere engang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde vi også alle før i våre menneskelige lyster, og vi gjorde det som lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre." (Ef 2,1-3)

Hva sier dette oss om menneskets stilling uten Kristus?

1) De er døde i sine overtredelser og synder.
2) De er ulydighetens barn
3) De lever i sine lyster
4) De er vredens barn

Dette er Skriftens klare tale.

Jesus sier det slik i Joh 5,24: "Den som hører Mine Ord og tror på Ham som har sendt Meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men har gått over fra døden til livet." Det betyr jo at den som ikke tror på Ham, ikke har evig liv, vil bli dømt, og befinner seg i døden. Apostelen Johannes er inne på det samme: "Vi vet at vi har gått over fra døden til livet..." (1.Joh 3,14)

Årsaken til at mennesker uten Kristus er døde i deres synder, og er ulydighetens- og vredens barn, er Adams fall. I Rom 5,15 leser vi: "For om de mange døde på grunn av den enes fall...." og videre i vers 19: "For slik som de mange ble stilt fram som syndere  ved det ene menneskets ulydighet."

Rom 3,23 forteller oss at "alle har syndet og mangler Guds ære."

Alle er alle, uten unntak.

Alle er vi redningsløst fortapt uten Jesus: "Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. De skal bli straffet med en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra Hans krafts herlighet, når Han kommer på den Dagen, for å bli herliggjort i sine hellige og med undring bli hyllet blant alle dem som tror, fordi vårt vitnesbyrd blant dere ble trodd." (2.Tess 1,8-10)

Fallet i Edens hage førte til at alle mennesker ble stengt ute fra Guds paradis:

"Så drev Han mennesket ut, og Han satte kjeruber øst for Edens hage og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Guds vrede er ikke noe som hører Den gamle pakt til. Guds vrede er en del av Guds karakter. "For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og over all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet," (Rom 1,18)

Det er bare en måte en kan unnfly Guds vrede, det er bare en måte man kan gå over fra døden til livet. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Den nye nådelæren og fortapelsen

Pål Kristian Helmersen (bildet), utdannet teolog fra Ansgarskolen, pastor og medlem av pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, er en tydelig evangelikal røst jeg med glede lytter til i en forvirret tid som vår. Han er også redaktør og oversetter av den populære StudentBibelen, og redaksjonell konsulent for Bibelforlaget i forbindelse med produksjonen av Bibelen Guds Ord. Nå har han skrevet en kommentar til de læremessige utglidningene i den nye nådebevegelsen. Med hans tillatelse gjengis kommentaren her. Det er all grunn til å rope et tydelig varsko mot det som nå skjer i denne bevegelsen:

«Sender Gud mennesker til helvete?» spør en av den nye nådelærens profilerte talsmenn på sin blogg. En venn deler stykket på fb og skriver «Gud er bare agape ubetinget kjærlighet!!! Derfor tror jeg ikke på helvete ...» Her er min kommentar:

Dette er en fullstendig liberalteologisk avsporing! Har ingenting med Guds agapé-kjærlighet å gjøre. Gud er IKKE "bare agape ubetinget kjærlighet", slik du skriver i kommentaren din ovenfor. Hvor har du det fra?

Gud er Faderen og Sønnen som elsker hverandre i Den hellige ånd. Den treenige Gud er skaper. Han skapte fordi Han er god og vil dele sitt liv med oss. Siden Han elsker det Han har skapt vil Han også frelse og bevare det og føre det frem til fullendelse. Alt sammen i tråd med sin evige plan og gode vilje. Derfor hater Han nødvendigvis det som ødelegger det Han elsker.

Guds vrede er rett og slett Hans fortærende og uslukkelige kjærlighet som reiser seg mot det som ødelegger det Han elsker. Uten vrede mot det onde, ingen kjærlighet til det gode. Hvis du ikke reagerer med vrede og hat mot den/de som måtte mishandle og ødelegge dine kjære, ja da må man jo lure på hvor kjære de egentlig er for deg.

Problemet med Guds altomfattende og betingelsesløse kjærlighet er at Han ikke bare elsker alle, dvs. til og med de onde og vrange, Han elsker også deres ofre. Guds rettferdige kjærlighet vil alltid, til tross for at Han også elsker synderen, i tiden eller evigheten sørge for å godtgjøre den rettferdiges lidelse og holde den skyldige ansvarlig. Å strippe den skyldige for hans skyld, er å umyndiggjøre og frata ham ansvar. Det vil si å krenke den skyldiges frie vilje. Det vil ikke Gud gjøre.

Gud er rettferdig når Han dømmer. Vi må passe oss så vi ikke i kjærlighetens navn reduserer Gud til en impotent og tannløs snill bestefar. For å si det med C. S. Lewis, om løven Aslan (Kristus): «Han er ikke en tam løve, men han er god!» Gud er ikke tam - men Han er god. Han er vill og farlig men ubeskrivelig god! Og det er forferdelig å falle i Den levende Guds hender! Han elsker oss for høyt til å la synden være siden den ødelegger dem Han elsker.

Guds veier og tanker er annerledes og høyere enn våre. Hans dommer er uransakelige, fullkomne, rettferdige, hellige. Hans kjærlighet er en brennende fortærende ild. Hvem kan tåle den? Hvem kan bo i Hans nærhet annet enn den rettferdige?

Selv om Gud har forlikt verden med seg selv, og Jesus har sonet all verdens synd, og frelsestilbudet og det evige livet er universelt og tilgjengelig for alle, så er det den som vender om og tror og blir født på nytt og kjenner Faderen og Sønnen som får del i det og blir frelst.

De som ikke gjør det, er de som velger sin egen vei, avviser evangeliet og dør i sine synder. De går dessverre ikke over fra døden til livet og fra Satans makt til Gud. De får det som de vil. De velger å være uten Gud. Uten bevisst liv med Ham. De velger i stedet en bevisst evighet borte fra Gud og Hans herlighet, et liv for all evighet adskilt fra alt det gode som Guds evige, fullkomne liv innebærer.

En klassisk, historisk og forsvarlig lesning av Bibelen gjør det helt klart at livet har to utganger - én (Himmelen) som mennesket bør gjøre alt som står i dets makt for å vinne (av nåde ved tro), og én (fortapelsen, ildsjøen, helvete, gehenna, hades osv.) det bør gjøre alt det kan for å unngå. Håper du ser det - og samtidig klarer å holde fast på og fryde deg i Guds ufattelige kjærlighet. Han elsker deg som du er og ikke som du burde være, for ingen av oss er som vi burde være. BlessU"

Hvorfor vi MÅ be for de fortapte, del 3

Her fortsetter tredje del av serien om hvorfor vi må be for de fortapte, skrevet av Al Whittinghill:

Vi må forstå at har Kristus har fullstendig beseiret fienden ved sitt offer på korset. Hør hva Bibelen sier: 'Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger'. (1.Joh 3,8b) Jesus ble menneske for at Han, som den siste Adam, skulle bli det perfekte soningsoffer for synd. Gjennom sin død på korset ville Kristus 'gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid'. (Hebr 2,14-15) Ved sitt dyrebare offerblod 'utslettet han skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,14-15)

Kristi seier over fienden er endelig! Fienden er blitt fullstendig knust. 

Oppreist fra de døde, steg Kristus til himmelen og ble kronet til Kongenes Konge og Herrenes Herre over alle. I dag regjerer Han som majestet i kraft, og Han forventer at Hans fiender skal bli hans fotskammel. 

Nå - basert på denne herlige seier på Golgata er det Hans hensikt at de menneskene som kjenner Gud skal være sterke og utføre dådshandlinger, ved å overvinne fienden 'i Hans navn'. I Jes 53,12 leser vi at 'derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte'. 

Menigheten skal iføre seg den blodkjøpte seieren til Kristus i troens bønn og gjøre krav på seieren på Golgata i følge Guds ord. Det umulige blir i Ham mulig!

(fortsettes)

Hvorfor vi MÅ be for de fortapte, del 2

Her fortsetter andre del av serien om hvorfor vi må be for de fortapte, skrevet av Al Whittinghill:

Fordi de er forblindet og bundet av denne verdens gud må de bli opplyst før de kan tro og bli frelst! De kan ikke høre eller tro før de er forløst.

Men Gud som er rik på nåde - til og med mens de er i denne forferdelige tilstand - viste sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss. Bibelen sier klart og tydelig: 'han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse ...han som gav seg selv som løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid'. (1.Tim 2,4 og v.6) 'Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens'. (1.Joh 2,2) 'Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse'. (2.Pet 3,9)

Disse versene gir en krystallklar åpenbaring av Guds hjerte for de som ikke kjenner Ham. Han vil at de som er fortapt skal bli frelst! Det finnes ingen annen måte å tolke disse versene på. Våre sjelers fiende vil at de fortapte skal forbli fortapt. Han er en virkelig og grusom fiende som ønsker at menn og kvinner skal forbli blinde og bundne. Tror vi dette?

Herren talte spesielt om dette, og forklarte det for oss i tre av de fire evangeliene: Se Luk 11,20-23;Matt 12,28-30 og Mark 3,27.

Jeg ber deg min venn om å lese disse skriftstedene nøye. Jesus sier at Han den sterke, Satan, holder kontroll på sitt hus INNTIL en som er sterkere kommer over ham og binder ham, og tar fra ham hans våpen. Da vil Satans hus være ødelagt. Intet menneske vil noensinne bli frelst uten at noen 'sterkere enn Satan' setter de fortapte fri fra den demoniske innflytelsen til djevelen som har forblindet og bundet ham. En blind kan ikke verdsette en vakker solnedgang; han trenger syn for å se lyset.

(fortsettes)

Hvorfor vi MÅ be for de fortapte, del 1

Herald of his Coming publiserer i sin augustutgave en artikkel av Al Whittinghill fra Ambassadors for Christ International om nødvendigheten av å be for de fortapte.

Dette er en av de aller viktigste artiklene jeg har lest på lenge, så jeg har valgt å oversette den til norsk.

Det er ikke meningen at du bare skal lese den, men sette deg ned med Bibelen din, slå opp skriftstedene og studere dem og artikkelen under bønn. Deretter praktisere hva du har lært! Artikkelen er såpass lang at jeg har valgt å dele den opp i flere deler. Dermed får du bedre tid til å studere den i fred og ro.

Her følger artikkelens første del:

Har du noen gang undret deg over at selv med alle pengene som brukes, og alle krefter som er blitt brukt på evangeliseringen av vårt land de siste tiårene, så er det få resultater av evighetsverdi - få verdifulle sjeler som er blitt frelst. I stedet for å respondere på evangelieforkynnelsen, synes vår nasjon å velge å starte kappløpet mot dommen. Det store flertallet tar ikke evangeliet seriøst, det blir heller latterliggjort av de fleste. En krise av uforutsett størrelse lurer i bakgrunnen for vår nasjon med mindre det inntreffer en skikkelig endring i våre hjerter hva gjelder vårt gjensvar på Guds ord.

Å, måtte Gud bevege seg i sin nådefulle kraft i blant oss! Vi vet at evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Hva er det da som mangler? Jeg tror at det finnes et svar, og det svaret er veldig enkelt, og jeg vil fortelle det her. Jeg gir deg det i den form at du må ta Bibelen og søke Skriftene for å se om dette er sant! Tiden du bruker på dette vel være verdt det hvis du gjør det under bønn.

Men først: Vi må spørre oss selv om vi virkelig tror det Bibelen sier om de fortapte er sant! Her er en kort oversikt over hva Bibelen sier om de som ikke kjenner Kristus.

De fortapte er:
* forblindet så de ikke ser lyset fra evangeliet (2.Kor 4,3-4)
* ikke i stand til å ta imot det som hører Gud til (1.Kor 2,14)
* hjelpeløse i Satans grep (1.Joh 5,19)
* under påvirkning av 'høvdingen over luftens makter' og 'av naturen vredens barn' (Ef 2,2-3)
* uten håp og uten Gud (Ef 2,14)
* fremmede for livet i Gud (Ef 4,18)
* Guds fiender (Rom 5,10)
* fanget i djevelens snare slik at de må gjøre hans vilje (2.Tim 2,26)
* et hus for den sterke (Mark 3,27)
* under satans makt (Apg 26,18)
* Jesus sa faktisk at de fortapte var djevelens barn (Joh 8,44)

(fortsettes)

Kulturell kristendom fører folk inn i evig fortapelse!

Han taler i klartekst, David Platt (bildet). I det han henviste til en helt ny statistikk, som viser at selverklærte kristne i USA er 'marginalt hengitt til Jesus'. Platt, som talte på en konferanse i Moody Theater 1.mars, mente mange amerikanske kristne er 'forført' i forhold til sitt forhold til Jesus:

 'Vi lever i en tid hvor det å kalle seg en kristen betyr omtrent ingenting', sa David Platt, her i Norge er den unge baptistpastoren kjent for boken 'Radikal', som nylig ble utgitt på Lunde forlag.

Kulturelle kristne
'Det finnes mange mennesker i vårt land som tror de er kristne, men som ikke er det,' sa Platt i sin tale. Han kaller dem 'kulturelle kristne' og har ingen 'bibelsk fundert kristen tro'. De bekjenner at de er kristne, men det er ingen ting ved deres liv som er annerledes. Troen får ingen konsekvenser for levd liv.

Spørsmålet er om ikke dette er en relevant problemstilling for flere enn amerikanere. Kan vi også si dette om store deler av den norske befolkning også?

Og David Platt er ikke i tvil: kulturell kristendom fører folk inn i fortapelsen!

Rob Bell og forførelsen om at Gud ikke dømmer noen til helvete

Det pågår en intens åndelig krig om sannheten i vår tid. Kanskje ikke så underlig, all den stund tiden før Jesu gjenkomst i følge Guds ord er en tid hvor "Ånden sier utrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." (1.Tim 4,1)

Den heteste debatten handler om en bok skrevet av en amerikaner - det kommer jo som regel derfra - som heter Rob Bell. Som barn av Emerging Church bevegelsen, som kjennetegnes ved at den skal redefinere klassisk kristen tro, har Rob Bell skrevet en bok som heter "Kjærligheten vinner", hvis konlusjon er at Gud ikke vil dømme noen til helvete. Ikke rart at man blir populær av slikt. Rob Bell skal visstnok nå være en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer i følge TIME Magazine, og i følge samme magasin skal Rob Bell være i "forkant av en nytenkning om kristendom i Amerika".

En undersøkelse gjennomført av analysebyrået Barna i forbindelse med bokutgivelsen viser at 25 prosent av «gjenfødte kristne» i USA tror at alle mennesker blir frelst. 26 prosent mener at en persons religion egentlig ikke har noen betydning, fordi alle religioner har samme lære. Analysebyrået Barna definerer «gjenfødte kristne» som mennesker som har forpliktet seg personlig overfor Jesus Kristus som sin frelser, og som tror at de kommer til himmelen etter døden fordi de har bekjent sine synder og tatt i mot Jesus Kristus som sin frelser.

Nå er ikke Rob Bells påstander nye. De dukker opp med jevne mellomrom i kirkens historie. Det "nye" er at det er mer grobunn for denne tenkningen i dag hvor troen er blitt så individualisert, og hvor mennesker plukker litt her og litt der og setter sammen det som er "deres" tro. Det er ikke lenger snakk om å "stride alvorlig for den tro som èn gang for alle ble overgitt til de hellige" (Jud 3), men heller plukke det som passer en selv best. En premissleverandør til denne utvannede kristentroen er Emerging Church Movement.

De fleste av dem liker godt Joh 3,16, men leser man Joh 3,16 - Den lille Bibel - så ser man der klart og tydelig for alle som kan lese at Jesus selv taler om en evig fortapelse. Nå gjør Han det en rekke steder - faktisk taler Jesus veldig mye om fortapelsen - men egentlig holder det å sitere Joh 3,16 for å avvise denne "nye" læren som fullstendig ubibelsk:

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Fortapelsens grufulle mulighet eksisterer - men når hørte du sist noen undervise om det i menigheten du tilhører?

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/article126364.zrm

Snart publiseres første artikkel på bloggen med tittelen: "Veien til helvete", hvor jeg gjennomgår Bibelens lære om en evig fortapelse. Følg med!

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 18

Her følger den siste og avsluttende artikkelen i denne serien:

Det ser ut til at når noen vil presentere hva frelse er for noe, blir det presentert som noe som først og fremst er noe som handler om å bli reddet fra fortapelsen. Det handler altså om noe som først og fremst gjelder himmelen eller helvete, det hinsidige og ikke det dennesidige. I hvert fall er det slik det presenteres i forenklet form i forbindelse med evangeliseringsfremstøt. Frelsen blir dermed en slags forsikringsavtale for livet etter dette.

For det er fortsatt slik at altfor mage vil bli lykkelige i det neste livet enn å bli hellig i dette!

Men frelse er en prosess! Den tar tid, ja den er en livslang prosess. Det begynner med rettferdiggjørelse - det vil si: frihet fra syndens lønn eller straff. Det fortsetter med helliggjørelse - som er frihet fra syndens kraft, slik at vi blir mer lik Jesus, og det blir fullendt med herliggjørelsen - det vil si frihet fra syndens nærvær, altså himmelen.

I Det nye testamente blir verbet "å frelse" brukt om fortid, nåtid og fremtid. Vi er blitt frelst, vi blir frelst, og vi vil bli frelst.

Jesus kom første gang for å begynne prosessen med å fjerne barrieren mellom oss og Gud og forsone oss med Ham. Så leser vi i Heb 9,28: "slik ble Kristus ofret èn gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse."

Frelse er en vandring, en pilegrims vandring. Vi går på Veien, som er Jesus, og vi kan være sikre på at vi er på veien, men vi vil ikke være trygge før vi har nådd målet. Jesus sier i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst."

Apostelen Paulus talte om at han har "fullført løpet, jeg har bevart troen" (2.Tim 4,7), og Hebreerbrevets forfatter taler om at vi skal "løpe med tålmodighet i den kampen som er lagt foran oss," (Hebr 12,1). Apostelen Peter ber oss om "å gjøre deres kall og utvelgelse fast," for at vi ikke skal snuble (2.Pet 1,10). Og Judas formaner oss til at vi skal "holde dere i Guds kjærlighet og vente på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig liv." (Jud v.21)

Så konklusjonen min er at det holder ikke bare å be en kort "frelsesbønn" og så er man frelst, med mindre man dør og går rett til himmelen!

Himmel eller helvete - evig liv eller evig fortapelse - begge deler er realiteter, del 1

Når hørte du noen preke om helvete sist? Om den evige fortapelsen? Å høre noen forkynne om himmelen er sjeldent i dag. Å høre en preken om fortapelsens mulighet og om helvetes realitet en enda mer sjeldent.

Enda Det nye testamente - både Jesu undervisning og apostlenes er krystallklar.

Jeg var så heldig å ha en troende kristendomslærer i ungdomsskolen. I 1972 var jeg blitt en kristen. Jeg hadde ikke mye kunnskap om hva det dreide seg om. I løpet av en uke hadde jeg lest gjennom Det nye testamente. Jeg var sulten på å lære om Jesus. Et av de skriftstedene læreren vi hadde i kristendomskunnskap ba oss om å lære utenat i hjemmelekse var Matt 7,13-14. Det lyder slik:

"Gå inn gjennom den trange port. For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den."

Jeg er lærerinnen som fikk meg til å lære dette skriftstedet utenat evig takknemlig. For dette er det ikke ofte vi hører sitert lenger. I dag er det slik at vi for all del ikke må støte noe menneske. Vi må passe oss så ingen skulle komme i syndenød og få det vondt. Og sjelden er det noen som taler om at mennesker vil gå en evig fortapelse i møte, om de ikke blir frelst. Vi snakker heller om Guds kjærlighet. Og fordi det ikke går opp for oss at mennesker vil gå til helvete, så har vi heller ingen nød for å se dem frelst eller for å vitne for dem.

I alle de år jeg har vært en kristen har jeg møtt mennesker som sier: "Ikke alle er kalt til å reise ut som misjonærer!" Det er nesten så man skulle tro at dette var et bibelsted. Men det er det altså ikke. Den sier at vi alle er kalt til å være vitner, og jeg tror at langt flere er kalt til å forlate sitt hjemsted og reise til et sted hvor evangeliet ikke er forkynt - ennå. For om ikke vi reiser, så vil mennesker gå evig fortapt!

Hva skal vi svare når Herren spør oss om hvordan vi brukte de talentene som vi fikk utlevert? At vi hadde krav på å reise til syden hvert eneste år, fordi vi lever med en så tøff hverdag i Norge? Hva skal en muslim som omvender seg til Jesus, og som er villig til å gi sitt liv for å vinne en annen, svare da? Var hans eller hennes hverdag vanskeligere enn vår?

I et brev til John Smith skrev en gang John Wesley:

"Hvorsomhelst jeg ser en eller tusen mennesker løpe mot helvete, det være seg i England, Irland eller Frankrike, ja i Europa, Asia, Afrika eller Amerika, så vil jeg stoppe dem hvis jeg kan, som en Kristi tjener. Jeg vil trygle dem i Hans navn til å vende om og bli forsont med Gud."

Tenker vi slik?

Hvordan kan du vite at du er frelst? Del 1

Lytt til dette radikale budskapet. I artikkelen nedenfor kan du lese et utdrag av oversettelsen, samt noen av mine egne kommentarer. Det er svært viktig at du kan svare på spørsmålet: er du virkelig frelst? Er du en virkelig kristen?

Verdien av en menneskesjel

Dette radikale budskapet om verdien av et menneske, burde høres av alle som tar sin Bibel seriøst. Leonard Ravenhill taler krystallklart om dette særdeles viktige emne. Legendariske A.W Tozer var Ravenhills mentor, og Ravenhill var i sin tid mentor for David Wilkerson.

Fortapelsen er visst avskrevet

Hun er ikke den første, og kommer sikkert ikke til å bli den siste, som har avlyst dommedag. Ingunn Økland, journalist, litteraturkritiker og kommentator i Aftenposten, skriver i dagens utgave at "dommedag er verst for dem som tror på den." Henne om det. Det litt mer kuriose er det kommentatoren skriver mot slutten av sitt innlegg:

"I dag har vi en tilbøyelighet til å avskrive ideen om helvete som en kuriositet som kun eksisterer i aparte miljøer. Men utrolig nok er dommedag fremdeles en del av den norske kirkes trosbekjennelse. Jesus Kristus 'sitter ved Guds den allmektige Faders høyre hånd,' og 'skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.' Dette budskapet fremsies hver søndag i norske kirker landet rundt."

Tenk det! Tenk så underlig at en kirke holder fast ved sin bekjennelse! Og det i 2009. Vi vet da bedre. Som med så mye annet er da også helvete avskrevet for lengst. Det finnes ikke. Men himmelen finnes. Og kjærligheten. Og Gud. Og det gode.

Men ikke en fortapelse. Slikt er ikke moderne å tro, ikke politisk korrekt heller.

Så plukker vi litt her, og litt der, og så setter vi det sammen til en lapskaus alle kan like.

For i 2009 har vi skapt gud i vårt eget bilde, og vår egen tro, må vite. Som er tilpasset vårt liv, og som passer oss best, og som for all del ikke forstyrrer oss i vår hverdag med noe som er ubehagelig.

Men tro om ikke overraskelsen blir like stor for Ingunn Økland som den ble for den rike mannen som slo sine øyne opp i dødsriket. Om ham kan vi lese i Lukas 16,19-31.

Jeg synes ikke det er det minste aparte at en kirke som bekjenner seg til Jesus, også tror det Jesus sa om fortapelsen. Økland har sikkert lest Joh 3,16:

"For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Selv i dette, kanskje det mest kjente verset i Bibelen, taler Jesus om livets to utganger. Skal vi bare tro at det evige livet finnes? Det er sikkert mest politisk korrekt.

Foto: Aftenposten

De første kristnes syn på frelse og fortapelse

Jeg har skrevet om biskop Ireneus av Lyon på bloggen tidligere, og da spesielt om hans bok: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen". . Biskop Ireneus, som døde omkring år 200, var den mest betydningsfulle kristne forfatteren under det første århundre. Han var en av disiplene til martyren Polykarp, som igjen var en disippel av apostelen Johannes. Derfor har Ireneus en autoritet som få andre når det gjelder forståelsen av hva som ligger i ordene, "apostlenes lære", som vi leser om i Apgj 2,42. Her er et lite utdrag av hva biskop Ireneus har å si om frelse og fortapelse. Ordene hans levner ingen tvil om at de første kristne understreket at Jesus er den eneste veien til Gud, og at ingen kommer til Faderen uten gjennom Ham:

"For bare en eneste vei leder oppad, opplyst av det himmelske lyset, for alle dem som ser. Men for dem som ikke ser er veiene mange, dunkle og vanskelig fremkommelige. Den ene leder til himmelen for å forene menneskene med Gud, men de andre leder ned til døden gjennom å skille menneskene fra Gud. Derfor er det nødvendig både for deg og for alle som bekymrer seg om sjelenes frelse å vandre den veien med troens hjelp og med mot og fasthet, uten å vike av, slik at ingen sløvt og overgitt skal falle for jordisk begjær eller fare vill fra den rette veien."

Kan du identifisere en bibelsk menighet? Del 1

I går leste jeg på nytt de særdeles radikale ordene til Jesus i Matt 7,13-14:

"Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port, og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den."

Noe mer aktuelt ord for vår tid enn dette skal man vel lete lenge etter! Vår tid preges nettopp av forkynnelsen om den vide porten og den brede veien. På den veien er det meste tillatt, så lenge den føles godt for den som går der.

Jeg ble sittende å tenke på disse ordene som jeg har uthevet med fet skrift. Om den trange porten. Det har sammenheng med at jeg leste en artikkel skrevet av en gruppe ledere som representerer Eastern Pennsylvania Mennonite Church, hvor spørsmålet som er tittelen på denne bloggartikkelen reises: Kan du identifisere en bibelsk menighet?

For det er jo så mange som utgir seg for å være Kristi forsamling. Det finnes endeløse kombinasjoner av lære og praksis. En kirke lærer oss at vi blir frelst gjennom sakramentene, og at disse sakramentene kan bare gis, om du er en del av den kirken, og kun gjennom en katolsk prest som er ordinert av en som står i suksesjon. Andre taler om det alminnelige prestedømme. Noen vil si at vi blir frelst ved tro alene, mens andre vil understreke betydningen av tungetale og mirakler som en del av det normale kristenlivet. Og slik kunne vi fortsette.

Alt kan jo ikke være rett.

Så sier noen: "Men spiller det da noen rolle? Gud aksepterer jo alle ærlige mennesker, gjør Han ikke? Og selv om det er mange forskjellige, så skal vi jo til samme sted, himmelen. Vi reiser bare forskjellige ruter."

Da må man jo spørre: Hvor mange veier leder til himmelen, egentlig?

Og det er her ordene fra Matt 7,13-14 kommer inn. Om den trange porten, og den smale veien. For Jesus sier jo veldig tydelig så det ikke er mulig å misforstå: Går vi på den brede veien som har den vide porten, ja da går vi fortapt. Det er kun den smale veien og den trange porten som fører frem.

Med andre ord: Det finnes bare to veier. Den ene fører oppover, den andre nedover. Det ene er himmelveien, den andre fører i den evige fortapelse.

Hva menes så med den brede veien og den vide porten? Jo, det er der hvor alt er tillatt, hvor man klipper og limer sin egen Bibel, hvor man ikke behøver å bekjenne sin synd og vende om, hvor det er helt i orden å være samboere, hvor man fortsatt kan leve verdslig. Hvor man kan dyrke både Gud og Mammon. Jesus sa at det siste var UMULIG, men ikke om du går på den brede veien. Der er det helt ok.

Jeg er redd for at tusenvis av såkalte kristne går på den brede veien. De er feilinformerte, for de går i feil retning! Det ser vi veldig tydelig når en leser disse ordene av Jesus:

"Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg dere som gjorde urett!" (Matt 7,21-23)

Hva karakteriserer den som går på den smale veien, og går inn gjennom den trange porten?

Les nøye vers 21:

"DEN SOM GJØR MIN HIMMELSKE FARS VILJE"

En sann troende kjenner Faderen og gjør Hans vilje. Kristus kjenner Ham, og gir ham evig liv.

(fortsettes)

Bildet viser medlemmene av den kinesiske baptistmenigheten i Kiev, Ukraina.

Det store og avgjørende testspørsmålet

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva det er som gjør at mennesker søker til et sted som Lakeland eller havner på disse merkelige sloshfestene. Jeg tror svaret er enkelt. Det er en hunger etter opplevelser, og det er en konsekvens av en den moderne dykingen av individualismen. De siste tiårene er menighetene blitt mer og mer innadvendte. Det arrangeres fornyelseskonferanser for de troende, man kommer sammen for å lytte til god lovsang, få del i inspirerende undervisning. Jeg har spurt meg selv: Hva er det viktigste kjennetegnet for en menighet om den skal være i Guds plan og vilje? Jeg har funnet at det svaret er også enkelt, men selv om det er enkelt er det svært utfordrende! Det handler ikke om menigheten har den beste lovsangen, er med på de siste trendene, er populær og stor i antall. Det handler om den er engasjert i Guds hjertesak: misjon! Det handler om den har nød for de unådde, det handler om den avsetter penger for misjon i andre land og om den er en sendermenighet eller ikke. Jeg tror jeg har hørt det siden jeg ble en kristen i 1972: "Ikke alle skal reise ut som misjonærer." Men jeg har aldri funnet dekning for en slik uttalelse i Bibelen. jeg tror setningen er velment. Man ønsker ikke å skape dårlig samvittighet eller legge byrder på andre. Derfor sier vi: Alle er ikke kalt til å gå. Men Jesus sa: "Gå derfor ut", "Dere er mine vitner".

I dag er det flere norske misjonsorganisasjoner som ikke får noen til å melde seg for tjeneste. Misjonsfeltene trenger folk, men menighetene er opptatt av sine egne ting. Det arrangeres nesten aldri misjonsmøter, eller møter med fokus på misjon. Det hender like sjeldent som menigheten arrangerer bønnesamlinger hvor hele menigheten deltar.

I 1889 kom den legendariske pionermisjonæren Hudson Taylor (bildet) til Oslo. Han kom for å fortelle om sitt arbeid, og det han hadde å fortelle grep de mange som kom for å høre ham. Møtet resulterte i stiftelsen av et norsk misjonsselskap under navnet: Den norske Kinamisjon. Misjonsselskapet eksisterer den dag i dag under navnet Evangelisk Orientmisjon.

Det Norge trenger er en ny Hudson Taylor, en som kunne oppildne kristenfolket til fornyet misjonsinnsats. En som la alvoret inn over oss. Sender vi ikke flere misjonærer er det flere som dør på misjonsfeltene uten evangeliet, og de ender i fortapelsen. Mens vi holder våre oppbyggelsesmøter, fornyelseskonferanser etc går tusenvis av mennesker inn i en evighet uten Gud, fortapt. Jeg husker jeg fikk refs av mann som ba meg om ikke å nevne ordet fortapelse når jeg preket. Folk kunne bli redde! Da var det bedre å skjule sannheten, og la oss fortsatt sove.

Et år før Hudson Taylor kom til Norge, besøkte han Canada. Overlat hvor han preket meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Noen av dem var studenter. Taylor hadde vært imot tanken på å opprette en gren av Kinas Innlandsmisjon i Nord-Amerika, men nå ble han overbevist om at det likevel var Guds vilje. Det ble sagt at "det alvorlige uttrykket" som han gikk med forsvant da mer enn 40 menn og kvinner meldte seg og søkte om å få bli en del av Kinas Innlandsmisjon, og da det ble holdt fullsatte møter til ære for åtte unge kvinner og seks menn som ble funnet skikket til å dra ut til Kina. Da en far ble bedt om å tale på et av disse møtene i Toronto, sa han hva det kostet å ta avskjed med sin datter:

"Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus. Han har bedt om å få det beste jeg har, og jeg gir det til Ham av hele mitt hjerte."

Hudson Taylor husket senere de ordene: "Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus."

Har vi det? Har jeg det?

Jeg ser de endeløse skogene og slettelandskapet i Russland for mine øyne. Enslige landsbyer på øde steder. Jeg har vært der mange ganger. Hvem vil gå dit sammen med meg? Hvem har nød for de gamle og unge som bor er, og som ikke har hørt evangeliet, som ikke er frelst, som vil gå evigheten i møte, uten Gud. Hvorfor lykkes vi ikke med å sende mennesker ut? Kanskje fordi noen sier: Ikke alle skal gå. Hvem står bak de ordene tror du? Gud?

Om Jesus gav alt, hva skylder vi da å gi Ham?

Skal vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å ofre resten av dette året for misjonens sak, og da mener jeg virkelig "ofre". Hva betyr et menneske for deg? Hvor mye er det verd?

Kristus kan fullkomment frelse!

Etter hvert som årene går er det naturlig at frelsen og frelsens innhold bare blir større og større for oss. Jeg vender selv ofte tilbake til Hebr 7,25: "Derfor har Han også makt til FULLKOMMENT å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem." Det finnes ingen frelse hos noen annen enn Jesus, og Han kan på sin side fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham. Det blir også stadig større for meg dette at vi i Jesus er frelst fra en evig fortapelse. I dag forkynnes ikke fortapelsens mulighet i noen særlig grad i våre forsamlinger. Vi er så redde for å støte eller skremme folk, at vi lar det temaet ligge. Men en evig fortapelse borte fra Gud, er ikke bare en middelaldersk forestilling, den er en realitet. De fleste kjenner Joh 3,16, men også der, i denne enormt positive forkynnelsen av Guds kjærlighet til oss, trer fortapelsens realitet frem for oss: "for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt...." I dag vil jeg bruke dagen til å tenke på hva jeg er frelst fra, og hva jeg er frelst til. I dag vil jeg takke for det offer Jesus gav på korset. Tenk at Jesus var villig til å gå gjennom Getsemane, villig til å lide korsets grufulle død - for deg, for meg, slik at du og jeg kunne bli frelst fra en evig fortapelse.

Evig frelse - evig fortapelse

I går før jeg skulle roe meg før natten, tenkte jeg på noen ord fra Hebreerbrevet, som lyder slik: "Derfor må vi desto mer gi akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort fra det. For når det ordet som var talt gjennom engler, var gyldig, så hvert lovbrudd og all ulydighet fikk sin fortjente straff, hvordan skal vi slippe unna hvis vi ikke bryr oss om en frelse som er så mye større?" (Hebr 2,1-3a)


Vi blir aldri ferdige med å tenke på, eller tale om, Jesu soningsdød på korset. Vi begynner vårt kristne livs vandring der. Ved Kristi kors. Uavhengig om vi vokste opp i et kristent hjem eller ikke, og uavhengig av hvordan vi har levd vårt liv, om det har vært godt eller dårlig, så er vi uakseptable overfor Gud. Vi blir ikke akseptable for Ham inntil vi har satt vår lit til Kristi forløsningsverk. Når vi sier ja til Jesus, blir vi frelst av bare nåde, og samtidig kalles vi til å oppgi våre liv, og leve for Herren: "Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for
dem." (2.Kor 5,15)


Guds ord lærer oss at hvert eneste menneske er en synder av fødsel og av valg.


".. for alle har syndet og mangler Guds herlighet" (Rom 3,23) Med andre ord: ingen unntak. Alle har syndet. En evig tilværelse borte fra Gud venter dem som ikke har tatt imot den frelse Gud har tilveiebrakt gjennom Jesu død på korset. Bibelen sier det klart, så ingen skal misforstå: "Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud." (Rom 14,12)


Gud har tilveiebrakt en vei til frelse gjennom tro på Jesus Kristus.


Jesus døde på korset for meg. Han døde i mitt sted:


"Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne. Selv for et rettskaffent menneske vil neppe noen gå i døden. Eller kanskje noen ville gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død." (Rom 5,6-10a)


Frelse kommer bare ved tro på Kristi fullbrakte verk på Golgata kors. Intet annet eller ingen annen frelser, kun Jesus.


"Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har øst over oss ved Jesus Kristus, vår frelse, så vi ved hans nåde skulle stå rettferdige for Gud og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp." (Tit 3,4-7)

Evig liv eller evig fortapelse?

Bibelen lærer tydelig og klart at livet har to utganger: enten et evig liv, eller en evig fortapelse! Vi skal ikke gå lenger enn til det som kalles for Den Lille Bibel - Joh 3,16 for å se dette: "For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Dette til tross: Det forkynnes veldig lite om fortapelsens mulighet. Dermed kan mennesker bedras og villedes. I falsk selvsikkerhet kan de tro at de er på vei til himmelen, mens de i realiteten er på vei til en evig fortapelse.

Du blir kanskje overrasket over det jeg så skal skrive, men det er likevel et faktum: Jesus selv er opphavet, selve kilden til vår kunnskap om helvete. Uten Hans undervisning om fortapelsens mulighet og om helvetes realitet, ville det nærmest ha vært umulig å gi en beskrivelse av dette, som enkelte mener ikke kan stemme med at Gud er kjærlighet. Guds ønske og lengsel er at "alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse", men det finnes betingelser for å kunne bli frelst. Man må omvende seg fra sin synd, tro på Herren Jesus og leve et liv som er omvendelsen verdig,

Det brukes to forskjellige greske ord om fortapelsen i Det nye testamente: apoleia eller olethros. Fortrinnsvis brukes de om den evige fortapelsen:

"Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den." (Matt 7,13)

"Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

" .. og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud." (Fil 1,28)

"For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen.." (Fil 3,18-19a)

"Han (Jesus) kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet." (2.Tess 1,8-9)

"Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneksene ned i undergang og fortapelse." (1.Tim 6,9)

Den Hellige Skrift - Bibelen - lærer at de menneskene som fordømmes på den ytterste dagen, går evig fortapt:

"Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans." (Matt 25,41)

"Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv." (Matt 25,46)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,36)

Den evige fortapelsen består i en adskillelse fra Gud, det er snakk om et sted fullt av bitter kval, gråt og pine.

Den evige fortapelsen er en konsekvens av menneskets frie valg. Gud har satt mennesket i stand til å treffe et valg som har evig gyldighet: mennesket kan leve et liv i evig motsetning til Ham. Eller det kan leve i evig fellesskap med Ham.

Dette valget handler om Jesus. Om man velger å bøye sine knær for Ham, bekjenne sine synder, ta imot Ham i sitt hjerte, og ta opp sitt kors hver dag og følge Ham. Bare den veien fører til himmelen, - ingen annen!