Det store og avgjørende testspørsmålet

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva det er som gjør at mennesker søker til et sted som Lakeland eller havner på disse merkelige sloshfestene. Jeg tror svaret er enkelt. Det er en hunger etter opplevelser, og det er en konsekvens av en den moderne dykingen av individualismen. De siste tiårene er menighetene blitt mer og mer innadvendte. Det arrangeres fornyelseskonferanser for de troende, man kommer sammen for å lytte til god lovsang, få del i inspirerende undervisning. Jeg har spurt meg selv: Hva er det viktigste kjennetegnet for en menighet om den skal være i Guds plan og vilje? Jeg har funnet at det svaret er også enkelt, men selv om det er enkelt er det svært utfordrende! Det handler ikke om menigheten har den beste lovsangen, er med på de siste trendene, er populær og stor i antall. Det handler om den er engasjert i Guds hjertesak: misjon! Det handler om den har nød for de unådde, det handler om den avsetter penger for misjon i andre land og om den er en sendermenighet eller ikke. Jeg tror jeg har hørt det siden jeg ble en kristen i 1972: "Ikke alle skal reise ut som misjonærer." Men jeg har aldri funnet dekning for en slik uttalelse i Bibelen. jeg tror setningen er velment. Man ønsker ikke å skape dårlig samvittighet eller legge byrder på andre. Derfor sier vi: Alle er ikke kalt til å gå. Men Jesus sa: "Gå derfor ut", "Dere er mine vitner".

I dag er det flere norske misjonsorganisasjoner som ikke får noen til å melde seg for tjeneste. Misjonsfeltene trenger folk, men menighetene er opptatt av sine egne ting. Det arrangeres nesten aldri misjonsmøter, eller møter med fokus på misjon. Det hender like sjeldent som menigheten arrangerer bønnesamlinger hvor hele menigheten deltar.

I 1889 kom den legendariske pionermisjonæren Hudson Taylor (bildet) til Oslo. Han kom for å fortelle om sitt arbeid, og det han hadde å fortelle grep de mange som kom for å høre ham. Møtet resulterte i stiftelsen av et norsk misjonsselskap under navnet: Den norske Kinamisjon. Misjonsselskapet eksisterer den dag i dag under navnet Evangelisk Orientmisjon.

Det Norge trenger er en ny Hudson Taylor, en som kunne oppildne kristenfolket til fornyet misjonsinnsats. En som la alvoret inn over oss. Sender vi ikke flere misjonærer er det flere som dør på misjonsfeltene uten evangeliet, og de ender i fortapelsen. Mens vi holder våre oppbyggelsesmøter, fornyelseskonferanser etc går tusenvis av mennesker inn i en evighet uten Gud, fortapt. Jeg husker jeg fikk refs av mann som ba meg om ikke å nevne ordet fortapelse når jeg preket. Folk kunne bli redde! Da var det bedre å skjule sannheten, og la oss fortsatt sove.

Et år før Hudson Taylor kom til Norge, besøkte han Canada. Overlat hvor han preket meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Noen av dem var studenter. Taylor hadde vært imot tanken på å opprette en gren av Kinas Innlandsmisjon i Nord-Amerika, men nå ble han overbevist om at det likevel var Guds vilje. Det ble sagt at "det alvorlige uttrykket" som han gikk med forsvant da mer enn 40 menn og kvinner meldte seg og søkte om å få bli en del av Kinas Innlandsmisjon, og da det ble holdt fullsatte møter til ære for åtte unge kvinner og seks menn som ble funnet skikket til å dra ut til Kina. Da en far ble bedt om å tale på et av disse møtene i Toronto, sa han hva det kostet å ta avskjed med sin datter:

"Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus. Han har bedt om å få det beste jeg har, og jeg gir det til Ham av hele mitt hjerte."

Hudson Taylor husket senere de ordene: "Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus."

Har vi det? Har jeg det?

Jeg ser de endeløse skogene og slettelandskapet i Russland for mine øyne. Enslige landsbyer på øde steder. Jeg har vært der mange ganger. Hvem vil gå dit sammen med meg? Hvem har nød for de gamle og unge som bor er, og som ikke har hørt evangeliet, som ikke er frelst, som vil gå evigheten i møte, uten Gud. Hvorfor lykkes vi ikke med å sende mennesker ut? Kanskje fordi noen sier: Ikke alle skal gå. Hvem står bak de ordene tror du? Gud?

Om Jesus gav alt, hva skylder vi da å gi Ham?

Skal vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å ofre resten av dette året for misjonens sak, og da mener jeg virkelig "ofre". Hva betyr et menneske for deg? Hvor mye er det verd?