Denne dugg av avskjed i mine hender

Jeg har ikke helt kommet meg igjen, etter å ha sett den sterke beretningen om Berthold Grünfelds siste levetid. Datteren Nina Grünfeld har gjort en aldeles fabelaktig jobb med å fortelle denne historien usminket, nær og varm. Hun selv trekker seg tilbake, og skildrer faren og morens opplevelser, stiller diskre direkte og ærlige spørsmål om livet og om døden. Men vi får også i korte innsmett del i datterens tanker. Så vi alle blir berørt. For noen dager siden så jeg for annen gang Nina Grunfelds film: "Grünfeld ukjent opphav", der hun skildrer farens - den kjente psykiaterens fortrengte barndom, og den motvillige reisen tilbake til i Brattislava for å finne sporene etter moren. Samtidig er det ikke bare Grünfelds egen jødiske bakgrunn hun skildret den gangen, men skjebnen til så mange jøder - enten døde eller levende.

Vi kom Berthold Grünfeld ganske så nær den gangen. I denne siste filmen trer han fram i all sin nakne menneskelighet, med sin frykt for smerter og med avskjedens vemodige molltoner.

Det ble sterkt for meg på mange måter dette. 12 år gammel mistet jeg min far. Lik Grünfeld døde han av kreft. Å se Berthold Grünfeld som raskt avmagres, og bli så liten, var som å se far. Jeg gjenomlevde min fars siste leveuker mens jeg så filmen, og de sterke bildene av både hans død og Grünfelds død vil nok følge meg i lang tid.

Jeg var litt usikker på om jeg ville se dette. Når man selv har gjennomgått et operativt inngrep, er syk med alvorlig diagnose, så kan slike følelsesmessige opplevelser bli for sterke. Men jeg valgte likevel å se filmen helt ut, selv om jeg så den gjennom en strøm av tårer. Jeg tenker: Hvorfor er døden et slikt tabuområde fremdeles? Hvorfor snakker vi så lite om den?

Einar Skjæraasen, som hører med blant mine favorittlyrikere har skrevet et så vakkert dikt om den måneden vi nå er inne i:

"August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst, denne dugg av avskjed i mine hender. Dette hemmelige milde inn over jorden, denne lyende stillhet: Tal, Herre, tal! Dette lyset som hviler på modningens høyde, dveler og synker mot visningens dal."

Kanksje er det dette: "denne dugg av avskjed i mine hender" som gjør døden så vanskelig for de aller fleste av oss. Selve dødsprosessen er en ting, avskjeden kanskje det smerteligste.

Jeg var sammen med en norsk-amerikaner i går, og den aldrende mannen fortalte at det vanskeligste med å komme til Norge, og slik visste han at mange andre hadde det, var avskjedene han måtte ta. I hans alder kunne det være siste gangen han så den han besøkte.

Den katolske presten og forfatteren Henri J.M Nouwen er en jeg stadig vender tilbake til. En av hans mange bøker heter: "Our greatest gift. A meditation on dying and caring". I denne boken skriver Nouwen at døden kan bli vår største gave, fordi gjennom vår egen sårbarhet kan vi hjelpe mennesker til forsoning, til å våge seg på et livets veistykke som innebærer møte med sin egen smerte, sin egen død.

Jeg tror jeg skal lese den boken en gang til.

I dag spiller livet sordin. Men jeg kjenner samtidig på en dyp takknemlighet for å leve, for kone, barn og venner, for blomster, trær og Gud.

Det største er å ha levet, la oss gjøre det, mens vi ennå er i live.

Takk, takk Nina Grünfeld for at du laget akkurat disse to filmene. De har beriket meg.