Vi er kalt på forskjellige måter til forskjellige ting

En del av misforståelsene som kan oppstå mellom kristne brødre og søstre, kan ha sin bakgrunn i at vi ikke forstår hverandres kall. Og kallet vårt kan også ta ulike former, i ulike faser av vårt liv. Vi ser dette tydelig i noen vers på slutten av Evangeliet etter Johannes:

"Da Peter snudde seg, så han at den disippel som Jesus elsket, fulgte med, - han som ved nattverden lå opp til Jesu bryst, og sa: Herre, hvem er det som forråder deg? Da nå Peter ser ham, sier han til Jesus: Herre, hva da med ham? Jesus sier: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." (Joh 21,20-22)

Peter og Johannes var veldig forskjellige, og Gud fører dem på forskjellige veier. De var forskjellige i sin levetid, i sitt kall, og i sin død. Peter og Paulus var forskjellige, den ene en ulærd fisker fra Galilea, den andre en sprenglærd fariseer som hadde topp utdannelse hos en av datidens mest kjente lærere, Gamaliel. Peter sendes ikke tilbake til sine ulærde fiskere, hans kall er å nå sin samtids lærde jøder. Den lærde Paulus får kallet til å gå til hedningene! Forstå det den som vil. Dette handler ikke om menneskelig fornuft, det handler om Guds uransakelige veier.

Peter ville legge seg borti hva Guds vilje var med Johannes. Jesus ber ham la det ligge, det angikk ikke Peter. Peters kall var å følge Jesus, hva Jesus ville med livet til Johannes, var en sak mellom de to.

Om vi bare kunne lære dette! Men vi liker å blande oss inn i hva Gud vil med andre mennesker. Særlig om den veien de er kalt til å gå virker uforståelig for oss. Han må ha følt det slik David duPlessis, pinselederen fra Apostolic Faith Mission som Gud kalte til å bringe budskapet om Åndens dåp til Kirkenes Verdensråd og Romerkirken. Og det var i hvert fall uforståelig for de som så det hele utenfra, og undret seg på om ikke duPlessis var i ferd med å bli katolikk.

Noen er kalt til å trekke seg tilbake til ødemarken for å be. Noen er kalt til å stå i offentlighetens lys. Noen kalles inn i tjenester for en tid, og når tiden for tjenesten er over, kalles de inn i noe annet, eller ikke noe i det hele tatt. Deres kall var tidsbegrenset. Akkurat det kan oppleves vanskelig, fordi mange opplever seg selv som så viktige og betydningsfulle, at verden vil stanse opp om de skulle trekke seg tilbake! Men i stedet for å øde krefter, tenk om vi kunne forstå at vårt kall kan være tidsbegrenset, og vi gav oss fullt for dette kallet for den tiden, da ville vi sansynligvis få gjort mer enn vi ville om vi fortsatte ut over tidsbegrensningen!

Apostelen Paulus forteller oss hva som er vårt opprinnelige og egentlige kall i 1.Kor 1,9: "Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." Andre oversettelser bruker "samfunn" i stedet for fellesskap. I 1.Mos 17,1 beskriver Gud sitt kall til Abram da han er 99: "Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær utraffelig." Tenk å få et slikt kall i så høy en alder!

Dette er utgangspunktet, og ut fra dette forholdet er det Gud kaller den enkelte til å gå ulike veier. På reaksjonene jeg har fått i den siste tiden, forstår jeg at mitt kall virker uforståelig, fremmed og kontroversielt for enkelte. Men det er jo ikke slik at mitt kall, nødvendigvis er kallet til de som stiller spørsmålstegn ved måten Gud leder meg?! Mye dreier seg om at vi er utrygge fordi det kan være ukjent mark for oss. Men det er jo ikke det for Gud, om det er Gud som har kalt oss. Jeg er også mer og mer opptatt av at det vi opplever som Guds kall nå, ikke nødvendigvis behøver å være slik om ett eller to år.

La oss være tro mot det Gud har kalt oss til, så lenge vi er kalt, og la oss slippe taket i andre som har andre kall enn oss!