Å bære frem påkallelser, del 2

De første kristne bar frem "påkallelser" (1.Tim 2,2) Dagens bloggbilde viser en kunstners fremstilling av en samling i den tidlige kristne kirke. I forbindelse med gudstjenesten skjedde det påkallelser av Jesu navn.

Fader Lev Gilet, en ortodoks munk som for en del år siden levde i England, har sagt følgende: "Påkallelsen av Jesu navn kan settes i mange rammer. Enhver må selv finne den uttrykksmåte som passer best i hans eller hennes bønn. Men uansett hvilken formulering man anvender, må hjerte og sentrum være det hellige navnet selv, ordet Jesus. Der ligger hele påkallelsens styrke."

Når vi altså taler om å påkalle Jesu navn, mener vi en inderlig og stadig gjentagelse av selve navnet, av ordet Jesus. Med andre ord: Det hellige navnet utgjør selve bønnen.

Fader Lev Gilet, eller som han likte å kalle seg: En munk fra Østkirken, sier: "Før du begynner å uttale Jesu navn: Søk fred og indre samling og be om Den Hellige Ånds inspirasjon og ledelse. Jesu navn kan ikke for alvor trenge inn i et hjerte som ikke stadig blir fylt av Åndens rensende pust og flamme. Ånden selv vil blåse Sønnens navn inn i oss og la det lyse."

Så gir fader Gilet det råd at vi bør begynne med å uttale navnet med tilbedelse og kjærlighet. "Klamre deg fast til det. Gjenta det. Tenk ikke på at du påkaller navnet; tenk bare på Jesus selv. Si navnet hans - langsomt, mykt og stillferdig."

Den ortodokse munken mener at mange gjør den feil at de ønsker å koble påkallelsen av det hellige navnet sammen med en indre intensitet og følelse. Til dette sier han:

"Iherdige anstrengelser og jakt etter intensitet er til ingen nytte. Mens du gjentar det hellige navnet, kan du stillferdig, litt etter litt, samle dine tanker, dine følelser og din vilje rundt det. Samle hele din person rundt Jesu navn. La det gjennomtrenge din sjel slik en dråpe olje sprer seg og gjennomtrenger et tøystykke. La ikke noe i deg selv slippe unna. Overgi hele ditt jeg og lukk det inn i Jesu navn."

(fortsettes)