Svaret jeg ikke ønsket meg

Dagene etter oppholdet på Feiring har vært strevsomme. Jeg har vært optimist, selv om kreftene ikke kommer tilbake så raskt som jeg hadde håpet. Gradvis har jeg utvidet radiusen for mine daglige spaserturer, men jeg har holdt litt tilbake med å gå bakker. Jeg har vel gjemt på opplevelsen med å kunne gå bakker uten å få vondt i hjertet av den grunn. En av de store gledene i mitt liv er nemlig knyttet til lange skogs- og fjellturer. Men en kveld denne uka måtte jeg skynde meg hjem fra en nabo, som bor litt lenger nede på boligfeltet hvor vi bor. Det er en slak bakke fra huset hans og opp til det tunet hvor vi bor. Det er en stigning, det er vel en mer riktig beskrivelse, enn å kalle det en bakke. Jeg øket tempoet litt, for jeg tenkte at nå vil jeg prøve om det operative inngrepet har vært vellykket eller ikke. Jeg hadde ikke gått så mange metrene før smerten i brystet hugg til igjen. Dermed er jeg tilbake der hvor jeg var før innleggelsen på Feiring. Om det er mulig å gjøre noe med dette vet jeg ikke, sansynligheten er ikke stor. Legen forberedte meg på at dette kunne skje. Jeg må nok innrømme at nedturen ble stor, og tårene kommer lettere enn før. Dette skjer samtidig med at jeg har kraftige følinger nesten hver eneste natt. Jeg tenker på noe jeg leste om Dean Denler for en tid tilbake. Dean var sammen med sin kone misjonærer for Navigatørene. I 1960 lå han døende av langt fremskreden kreft. Der i sengen på sykehuset sa han til sin kone: "I all evigheters evighet skal jeg lovprise Herren i himmelen, men det er bare her på jorden at jeg kan prise Ham midt i mine smerter." Jeg ber om at jeg gjennom det som skjer med min kropp kan bringe lov og pris og ære til Lammet, og at jeg kan glede meg i Herren, alltid. Det er et valg man må ta uavhengig av sine følelser.