Uredde kvinnelige misjonærer i Kina, del 1

Sørstatsbaptistenes legendariske misjonær Lottie Moon (12.des 1840-24.des 1912) hører med blant pionermisjonærer i Kina. I forbindelse med Sommer-Olympiaden i Kina, har Baptist-Press publisert en rekke brev fra Lottie Moon og andre av Sørstatsbaptistenes tidligere misjonærer til Kina. Til glede for bloggens mange misjonsinteresserte lesere, og ikke minst til oppmuntring for bloggens mange kvinnelige lesere, har jeg oversatt en del av disse brevene. Jeg tror også bloggens mannlige lesere vil finne disse både interessante og utfordrende!

Men først noen ord om Lottie Moon som nok få av oss kjenner til her i Norge. Hun vokste opp i et gudfryktig hjem i Virginia. 16 år gammel ble hun en kristen. Hun slet med komplekser gjennom hele oppveksten fordi hun var så liten av vekst. To ganger vurderte hun å gifte seg, i 1861 og 1877, med sin forlovede Crewford H.Toy, som var tatt ut misjonstjeneste i Japan, men som ikke reiste ut, sannsynligvis på grunn av manglende økonomisk støtte. Begge gangene var det Lottie som brøt forlovelsen. Andre gangen skyldes det muligens ulike syn på læremessige spørsmål. Crewford H. Toy giftet seg først 56 år gammel, Lottie Moon forble ugift. Etter at den amerikanske borgerkrigen av over ble Lottie Moon lærer i Kentucky og senere i Georgia.

En søndag i februar 1873 talte hennes pastor med en sterk appell for flere misjonærer til misjonsfeltet i Kina. Han brukte disse kjente ordene som tema for sin preken:

"Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst." (Matt ,37-38)

Lottie gikk frem til pastoren etter talen og sa: "Jeg har visst lenge at Gud har ønsket meg i Kina!" 7. juli 1873 ble hun antatt som misjonær og seile til Kina 1. september samme år. Det skulle gå 14 år før hun kom hjem på ferie! Og besøket i USA skulle få følger. Lottie kom hjem i kinesiske klær, holdt oppildnende taler og skrev fengslende artikler om Kina som grep hjertene til mang en sørstatsbaptist som ble fast forbeder, giver eller som fulgte kallet og dro til Kina selv.

Lottie Moon kjempet mang en kamp for kineserne, blant annet kjempet hun en innbitt kamp mot den forferdelige skikken med å binde opp kvinners føtter, og hun brøt barrierer som hindret kvinner fra å få utdannelse. Hun forkynte evangeliet på gatene, delte ut traktater og vant mange for Guds rike. Mange er blitt døpt og tillagt lokale menigheter på grunn av hennes tjeneste i det som er blitt kalt Midtens Rike.

Men Lottie Moon slet og led mye i Kina. Blant annet av sult og utmattelse, fordi hun ofret seg selv for sine kinesiske venner. De andre misjonærene bestemte at hun til slutt måtte reise hjem til USA for å hvile ut. Sørstatsbaptistene sendte Cynthia Miller, som var sykepleier for å vedsage henne hjem. Lottie Moon var da så svak at hun sov i flere dager ombord på skipet. Da de hadde kommet til kysten utenfor Kobe i Japan, julaften 1912 gikk hun inn i koma og døde. Rett før dette skjedde hadde hun på kinesisk vis klappet hendene sammen, og ropt ut navnene på sine kjære kinesiske venner, som døde for flere år siden, men som gjennom hennes tjeneste hadde fått møte Frelseren.

Hennes legeme ble kremert, slik loven krevde, og asken ble gitt til Sørstatsbaptistenes misjonsråd i en liten brun pakke. Etter en kort minnehøytidelighet i Richmond, ble Lottie Moon begravd ved gravlunden til hennes hjemmemenighet, nær Crewe i Virginia. På gravstøtten står disse ordene: Trofast inntil døden.

(fortsettes)