Sørstatsbaptistene har ikke alltid feiret jul

Baptister i den sørlige delen av USA og trosfellesskapet av Sørstatsbaptister etter 1845 så opprinnelig ingen betydning i å feire jul. Høytiden ble ikke sett på som noen spesiell anledning til å feire gudstjenester i noen av de historiske baptistiske trosbekjennelsene. Og det er få eksempler på at julen ble feiret blant baptister før 1880 årene. Høytiden ble forbundet med verdslighet, ja sågar hedenskap, blant flere av baptistpastorene. Slike holdninger kan man også i dag finne spor av.

Likevel - i følge historikeren Emyl Jenkins, som har spesialisert seg på juletradisjoner i Sørstatene, så hadde folket i sør lange tradisjoner for å feire Kristi fødselsfest. Da julefeiringen sakte, men sikkert, kom til New England - Boston feiret ikke jul før 1856 - hadde sørstatsfolket gjort julen til en helligdag i de fleste statene. Det begynte med Alabama, Arkansas og Louisiana i 1830 årene. I Sørstatene feiret man jul med stor entusiasme, og lokale skikker vokste frem, både med hensyn til mat, pynting, bruk av fyrverkeri etc.

Før Borgerkrigen var det nok mange baptister som tok del i julefeiringen i samfunnet, sammen med sine familier, selv om man i deres kirker og forsamlingslokaler, ikke feiret julen. Begrunnelsen for dette var at de benyttet seg av den friheten som apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet:

'Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud'. (Rom 14,5-6)

Etter den amerikanske Borgerkrigen ble julefeiringen sakte, men sikkert, en del av gudstjenestefeiringen i amerikanske baptistmenigheter. En av årsakene var nok den voksende populariteten for julen i Viktoria-tiden. Dette gjaldt ikke minst alle de vakre julesangene, som ble skapt i denne tidsperioden. Julen ble også sett på som en fin anledning til å forkynne evangeliet.

I 1867 skrev en professor ved Southern Baptist Theological Seminary, Basil Manly jr, et brev til sine barn hvor han fortalte om programmet for søndagsskolen i menigheten, hvor det klart fremgår at man pynter et tre og lager til pakker.

En annen - og svært viktig årsak - til at julen fikk en spesiell plass i hjertene til Sørstatsbaptistene, skyldes en kvinne, misjonæren Charlotte Digges "Lottie" Moon. I 1887 skrev hun et brev til misjonsstyret og ba dem sette av en tid på året for å be og for å støtte misjonens sak med penger. Hun ba om at uken før jul ble avsatt til dette formålet. Hun skrev:

'Er ikke høytiden hvor familier og venner gir hverandre gaver, for å minnes selve Gaven som ble lagt på alteret for å forløse menneskeheten, den beste av alle tider til å innvie en del av vår overstrømmende rikdom - slik at vi kan sende videre De gode nyhetene til hele verden'.

Og slik er det blitt. Hvert eneste år er uken før jul det som er blitt kalt 'Lottie Moon' innsamlingen, hvor betydelige midler samles inn til misjonsarbeidet.

Uredde kvinnelige misjonærer i Kina, del 2

29 februar 1888 skriver Lottie Moon, pionermisjonær for Sørstatsbaptistene i Kina, brev hjem til sine forbedere. Det er skrevet i byen Pingtu:

"Vi er blitt fortalt at Jesus dro omkring i byene og landsbyene og 'forkynte evangeliet om Riket' og til disse versene er det lagt til at han så folkemengden som får uten hyrde, og Han ble grepet av medlidenhet. Intet hjerte som virkelig er blitt grepet av Mesterens Ånd kan se ut over de store skarene av hedninger og ikke bli grepet på samme måte.

Ikke bare ti, eller hundre, eller tusen men millioner beveger seg rastløst mot avgrunnen. Hvem løfter hånden for å endre deres kurs? Hvordan skal disse menneskene bli frelst om de ikke får høre evangeliet? 'Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner. Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt.' (Rom 10,14b-15a) 'For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.' (Matt 7,14) Ingen av disse hedningene, eller deres forfedre har hørt om den smale vei. Ennå en gang ønsker jeg å tale inntrengende om de menneskene som omgir meg. Pingtu er en by med murer rundt og med distrikter omkring, disse distriktene består av like mange som i byen selv. Ser vi nordover og østover så langt som til Tungchow og Chefoo, en distanse på mer enn 1oo miles, så vil dere ikke finne en eneste misjonær. Vestover finnes det en misjonsstasjon drevet av Presbyterianerne, omtrent 60 miles fra her jeg befinner meg. Sørover, hundrevis av miles, kjenner jeg ikke til en eneste misjonsstasjon. Medlemmer av vår misjonsorganisasjon har arbeidet i denne regionen nå i mange år allerede, de kom hele den lange veien fra Tungchow. Men hva kan to eller tre misjonærer utrette for å nå ut til disse hundretusener av mennesker?

Omreisende forkynnere kommer på besøk. De blir noen dager, og reiser så videre. Det er alt hva tiden tillater, for vedkommende kjenner på behovene til andre som ennå ikke har hørt. Majoriteten av innbyggerne her ser på ham som en "djevel", som må hates....

Men nå og da finner vi mennesker som er interessert i evangeliet. Han lytter til det vi sier, og har noen vage ønsker om et bedre liv. Men foran ham ligger det fryktsomme konflikter. Det dreier seg om familiebånd, om overtro. Den vakte trenger støtte fra en misjonær. Det er ikke til å undres over at mange gir opp i fortvilelse, de tenker at det er ingen hensikt i å prøve, de kan ikke gå veien alene. De nyomvendte trenger opplæring i hvordan de skal leve det kristne livet. De trenger å se konkrete eksempler på hvordan man lever hellige kristne liv.

Det er absolutt klart og tydelig at vårt misjonsarbeid i Shantung er ytterst ufullkomment. Dette er en stor provins, med sikkert 30 millioner mennesker. For øyeblikket har vi en misjonsstasjon, og den er ikke godt bemannet. Vi var de første til å komme til dette feltet, og i dag er vi den svakeste misjonen, med kanskje ett unntak. Slik behøver det ikke å være. Det skulle være vår urokkelige overbevisning at vi skulle trenge videre inn i landet, etablere nye misjonsstasjoner som fort som mulig og bemanne dem skikkelig, så vi ikke lenger skulle mislykkes. Alt dette tilsier en sterk økning i misjonssatsningen, i overgitte menn og kvinner som legger seg på Guds alter, slik at disse dyrebare sjeler blir frelst.

'Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst.' Matt 9,37-38.

L.Moon."

Uredde kvinnelige misjonærer i Kina, del 1

Sørstatsbaptistenes legendariske misjonær Lottie Moon (12.des 1840-24.des 1912) hører med blant pionermisjonærer i Kina. I forbindelse med Sommer-Olympiaden i Kina, har Baptist-Press publisert en rekke brev fra Lottie Moon og andre av Sørstatsbaptistenes tidligere misjonærer til Kina. Til glede for bloggens mange misjonsinteresserte lesere, og ikke minst til oppmuntring for bloggens mange kvinnelige lesere, har jeg oversatt en del av disse brevene. Jeg tror også bloggens mannlige lesere vil finne disse både interessante og utfordrende!

Men først noen ord om Lottie Moon som nok få av oss kjenner til her i Norge. Hun vokste opp i et gudfryktig hjem i Virginia. 16 år gammel ble hun en kristen. Hun slet med komplekser gjennom hele oppveksten fordi hun var så liten av vekst. To ganger vurderte hun å gifte seg, i 1861 og 1877, med sin forlovede Crewford H.Toy, som var tatt ut misjonstjeneste i Japan, men som ikke reiste ut, sannsynligvis på grunn av manglende økonomisk støtte. Begge gangene var det Lottie som brøt forlovelsen. Andre gangen skyldes det muligens ulike syn på læremessige spørsmål. Crewford H. Toy giftet seg først 56 år gammel, Lottie Moon forble ugift. Etter at den amerikanske borgerkrigen av over ble Lottie Moon lærer i Kentucky og senere i Georgia.

En søndag i februar 1873 talte hennes pastor med en sterk appell for flere misjonærer til misjonsfeltet i Kina. Han brukte disse kjente ordene som tema for sin preken:

"Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst." (Matt ,37-38)

Lottie gikk frem til pastoren etter talen og sa: "Jeg har visst lenge at Gud har ønsket meg i Kina!" 7. juli 1873 ble hun antatt som misjonær og seile til Kina 1. september samme år. Det skulle gå 14 år før hun kom hjem på ferie! Og besøket i USA skulle få følger. Lottie kom hjem i kinesiske klær, holdt oppildnende taler og skrev fengslende artikler om Kina som grep hjertene til mang en sørstatsbaptist som ble fast forbeder, giver eller som fulgte kallet og dro til Kina selv.

Lottie Moon kjempet mang en kamp for kineserne, blant annet kjempet hun en innbitt kamp mot den forferdelige skikken med å binde opp kvinners føtter, og hun brøt barrierer som hindret kvinner fra å få utdannelse. Hun forkynte evangeliet på gatene, delte ut traktater og vant mange for Guds rike. Mange er blitt døpt og tillagt lokale menigheter på grunn av hennes tjeneste i det som er blitt kalt Midtens Rike.

Men Lottie Moon slet og led mye i Kina. Blant annet av sult og utmattelse, fordi hun ofret seg selv for sine kinesiske venner. De andre misjonærene bestemte at hun til slutt måtte reise hjem til USA for å hvile ut. Sørstatsbaptistene sendte Cynthia Miller, som var sykepleier for å vedsage henne hjem. Lottie Moon var da så svak at hun sov i flere dager ombord på skipet. Da de hadde kommet til kysten utenfor Kobe i Japan, julaften 1912 gikk hun inn i koma og døde. Rett før dette skjedde hadde hun på kinesisk vis klappet hendene sammen, og ropt ut navnene på sine kjære kinesiske venner, som døde for flere år siden, men som gjennom hennes tjeneste hadde fått møte Frelseren.

Hennes legeme ble kremert, slik loven krevde, og asken ble gitt til Sørstatsbaptistenes misjonsråd i en liten brun pakke. Etter en kort minnehøytidelighet i Richmond, ble Lottie Moon begravd ved gravlunden til hennes hjemmemenighet, nær Crewe i Virginia. På gravstøtten står disse ordene: Trofast inntil døden.

(fortsettes)