Kan man være kristen uten å være medlem av en lokal menighet? Del 1

Det finnes kristne som mener, at det ikke har noen betydning, om man står som medlem i noen lokal kristen forsamling. Det viktigste er å ha sitt navn skrevet i Livets Bok i himmelen, og være del av den universelle menighet. Andre ser ikke noe behov for et slikt medlemsskap. De har troen på Kristus. Det får holde. Så går årene uten at de blir del av noen lokal menighet.

Men er det rett å tenke slik, om man ønsker å være tro mot Guds ord? Neppe.

Kristus har designet et hjem for sitt folk her på jord. Det er Hans forsamling. Den består av mennesker som har kommet til tro på Kristus, bekjent sine synder, omvendt seg og latt seg døpe. Men la oss se nærmere på argumentene enkelte bruker for ikke å bli del av dette lokale fellesskapet. Kronargumentet er at de første kristne sluttet seg ikke til noe. Men man skal ikke lese veldig mye i Det nye testamente før man oppdager at Det nye testamente bruker et språk for det å høre hjemme, eller være medlem. Den lokale menigheten blir definert sonm en spesiell enhet eller om du vil, en åndelig familie som man blir en del av. La oss se litt nærmere på dette.

1.Kor 5,4-5 viser oss med all tydelighet at den lokale menigheten i det første århundre besto av et fellesskap med myndighet til å utøve disiplin. Det kan kanskje synes å være noe underlig å bruke akkurat disse versene for å bevise prinsippet for medlemsskap i en menighet, men de har stor betydning i så måte. De viser nemlig til en spesiell samling av troende som har myndighet til å utstøte, eller utelukke noen fra deres fellesskap og fellesskapets privilegier fordi vedkommende har gjort seg skyldig i alvorlig synd:

"I vår Herre Jesu Kristi navn, NÅR DERE ER SAMLET og min ånd er med dere, sammen med vår Herre Jesu Kristi kraft, overgi da den det gjelder, til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu Dag."

Det er her ikke snakk om noen vanlig samling, eller et åpent og offentlig tillyst møte, holdt i Korint, bestående av både troende og søkere. Vi ser av 1.Kor 14,24-25 at ikke-troende deltok på de offentlige møtene som forsamlingen i Korint arrangerte. Det som det her er snakk om er et helt spesielt møte for de troende, og hensikten var å vokte den integriteten deres fellesskap hadde.

I 1.Kor 5,12-13 fortsetter apostelen å bruke dette kraftfulle språket for tilhørighet, når han skriver:

"For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere."

Legg merke til ordene Paulus bruker: innenfor og utenfor, og han snakker om å drive noen ut.

Da må vi spørre: Innenfor hva, utenfor hva? En slik språkbruk kan bare referere til noe definitivt, og i dette tilfelle medlemsskap i en lokal kristen forsamling, en forsamling bestående av bekjennende kristne, for bare et slikt fellesskap ville ha autoritet fra Herren til å dømme oppførselen til andre kristne.

Det er klart ut fra Det nye testamente at menigheten i nytestamentlig tid var en definert sirkel av menensker som du kunne bli mottatt i eller satt utenfor. Menneskene i dette fellesskapet hadde frivillig sluttet seg sammen til fellesskap, tjeneste og disippelgjøring. De var ikke lenger individualister som levde uten noen forpliktelser.

Det eksistrerer nemlig ikke noe som heter uforpliktende individualister i Det nye testamente. Det er heller ikke mulig å ha Jesus som Frelser, og ikke som Herre.

Bildet er hentet fra et møte i Baptistkirken i Nasaret.

(fortsettes)