Den frie forsamlingen ingen historisk parents

Debatten rundt Ulf Ekmans nært forestående konvertering til Den romersk-katolske kirke ruller videre, ikke minst i Sverige.

En av de som har skrevet noe i denne sammenhengen som det er verd å merke seg, er Jonas Melin (bildet).

Jonas Melin er en del av Råslätts församlingsgemenskap i Jönköping, han tilhører Evangeliska Frikyrkan, er ansatt i Svenska Alliansmission og har vært en av pionerene innen den anabaptistiske bevegelsen i vårt naboland.

'Den frie forsamlingen er ingen historisk parentes', skriver Jonas Melin i sin aktuelle artikkel. Han begrunner det blant annet med dette: 'frikyrkan har en historisk förankring och är grundad i en alternativ syn på kyrkan och kyrkans historia. Jag anser att det behövs ett försvar för en frikyrklig församlingssyn i denna tid då många attraheras av de historiska kyrkorna'.

Du kan lese artikkelen her:

http://www.dagen.se/opinion/debatt/frikyrkan-historiskt-forankrad/

Første steg på veien til at Norge ikke har noen statsreligion

I dag legges innstillingen fram for Stortinget, som endrer Grunnloven og som fører til at Norge ikke lenger har noen statsreligion. For alle som kjemper for tros- og samvittighetsfrihet er det noe å glede seg over. Ingen steder i Det nye testamente finnes det nemlig noe grunnlag for at stat og kirke hører sammen. Heller tvert om! Når loven vedtas senere denne måned, skal heller ikke regjeringen utnevne proster og biskoper. Endringen i Grunnloven og kirkeloven er et arbeid som startet med et forlik på Stortinget i 2008, og samtlige partier på Stortinget står bak innstillingen som legges fram i dag.

21.mai skal saken opp til behandling i Stortinget. At den blir vedtatt er det ingen som helst tvil om. Enkelte kristne har vist et stort engasjement for å beholde grunnloven slik den er. Engasjementet er forståelig om man ønsker å beholde "den evangelisk-lutherske religionen" som statens offisielle religion, men jeg har vanskeligheter med å forstå at kristne som tilhører frikirkelige menigheter engasjerer seg for å beholde Grunnlovens paragraf 2 slik den lyder i dag. Jeg tror at dette sterke engasjementet skyldes at man ikke har sattt seg grundig nok inn i saken. For det er jo ikke slik at vi mister det man kaller 'vår kristne kulturarv', med mindre man mener at den ene og alene skal forstås som luthersk i form av den statsreligion vi har hatt. I den nye Grunnloven heter det at 'den kristne og humanistiske arv' skal være statens verdigrunnlag.

Kongen er den eneste i Norge som ikke har religionsfrihet. Han kan ikke engang velge om han vil bli baptist eller pinsevenn. Det burde være et tankekors i denne sammenhengen.

Vårt kall som kristne er å følge den befalingen vi finner i 1.Tim 2,2-3:

"Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser."

Fire bibelske motiv for vårt fellesskap, del 1

For en tid tilbake presenterte jeg Jonas Melin og Barnabasbloggen. Jeg skrev også om en konferanse om kristne kommuniteter, som ble holdt i Stockholm 6.-7. februar. På denne konferansen holdt Jonas Melin et innlegg om hans egen bakgrunn, og erfaringer med kommunitetsliv. Synspunktene til Melin sammenfaller med mye av det jeg selv har skrevet på bloggen med samme tematikk. Jeg gjengir her Melins foredrag, fordi jeg tror mange nordmenn som sysler med samme tanker, vil finne mye som kan være til hjelp i de prosessene vi befinner oss i. Jonas Melin har også tatt initiativet til et anabaptistisk nettverk i Sverige, og vi har også meldt vår interesse for å følge med på det som skjer i vårt naboland. Svenskene er som regel foran, vet dere! Jeg finner også mange likhetspunkter med min egen og Jonas Melins livshistorie.

Siden nordmenn er flinke til å lese svensk, gjengis det i originalspråket. Foredraget er såpass langt, at det gjengis i to deler. Her følger første del:

Jag började följa Jesus i mitten av 1970-talet. Jag påverkades starkt av Jesusrörelsen, den karismatiska förnyelsen och missionsrörelserna OM och UMU. I alla dessa sammanhang fanns en betoning på att leva i gemenskap. Kristna storfamiljer, gemenskaper och kollektiv bildades runtom i landet (se denna artikel i Dagen). Jag blev vuxen när 70-talet led mot sitt slut och tillsammans med några vänner flyttade jag och Kerstin som nygifta till höghusområdet Råslätt utanför Jönköping för att starta en kristen gemenskap. Vi var sex personer på 20-22 år som på olika sätt upplevt Herrens ledning att ta detta steg. Året var 1979. Råslättsgemenskapen föddes alltså under 70-talets sista månader, när gemenskapsvågen i Sverige redan hade börjat gå tillbaka.

När jag nu ser tillbaka kan jag se fyra bibliska motiv som har drivit oss under alla år och som fortfarande är väldigt starka i vår gemenskap. Det är dessa bibliska motiv som har format vilka vi är och hur vi har levt under dessa 30 år. I den här texten presenterar jag de två första.

Bibliskt motiv 1. Inkarnation (Joh 1:14)

Inkarnationen handlar om att "Ordet blev människa", eller att "Ordet blev kött" som det står i Folkbibelns översättning. Texten handlar om att Gud blir synlig genom att bli människa i Jesus Kristus. Gud blir människa genom Jesus. Det är inkarnationens under och naturligvis en helt unik händelse.

Men man kan också säga att inkarnationen fortsätter genom församlingen, eftersom den är Kristi kropp. Ordet kan bli kött genom den kristna gemenskapen. Kristus kan bli synlig för världen genom församlingen. Det är det som är församlingens uppdrag. Kristus lämnade tryggheten och bekvämligheten i himlen och kom till jorden. På samma sätt behöver vi lämna tryggheten och bekvämligheten och flytta in i de områden vi vill nå med Guds ord och Guds kärlek. Ordet ska bli kött på Råslätt! Det är ett bibliskt motiv som drivit oss i alla år.

Bibliskt motiv 2. Gemenskap (Apg 2:41-47, 4:32-35)

Berättelsen om den första församlingen i Jerusalem har alltid varit viktig för oss. Här ser vi en gemenskap som förverkligar församlingslivets tre dimensioner:

1) Tillbedjan: bön, lovprisning, glädje, kraft och nåd. Det handlar om att möta Gud tillsammans.

2) Gemenskap: praktisk vardagsgemenskap där man tar hand om varandra på livets alla områden.

3) Mission: Sträcka sig ut till nya männsikor och växa genom att människor kommer till tro.

Dessa tre dimenssioner har alltid funnits med i vår gemenskap och vi har uttryckt det på olika sätt. För några år sedan hade vi temat: Närmare Gud, närmare varandra, närmare världen. Nu talar vi om församlingens DNA: Dynamisk gudsrelation, Nära gemenskap och Apostoliskt uppdrag.

Församlingen är en vardagsgemenskap som pågår sju dagar i veckan. Församlingen är en livsstil! Vi utrycker detta på flera olika sätt, tex: 1. Församlingslivet är baserat i husförsamlingar, smågrupper som samlas varje vecka. 2. Vi bor nära varandra. Alla bor i samma höghusområde eller i områdena runt det. Vi har gångavstånd till varandra. 3. Gemensamma måltider i hemmen är viktiga. 4. Liksom att dela ägodelar med varandra och möta varandras praktiska behov. Allt detta finns i berättelsen i Apostlagärningarna.

De första åren på 80-talet brottades vi med vad vi skulle vara. Vi kallade oss för en gemenskap, men visste inte riktigt om vi skulle vara en kommunitet eller en församling. Vi blev en lokalförsamling med gemenskapsprofil och kallade oss för Råslätts församlingsgemenskap. Vi har aldrig kallat oss för kommunitet men med dagens definitioner kan man nog säga att vi har varit det i någon mån.

Hur har det då fungerat genom åren? För det första kan man konstatera att vi fortfarande finns kvar snart 30 år efter starten. För det andra att tio personer finns kvar sen 80-talet. Det är rätt stort i sig.

Under 80-talet var vi inte så många och gemenskapslivet var intensivt, under 90-talet växte vi ganska fort och alla levde inte lika intensivt i vardagsgemenskapen längre. Detta berodde också på att familjerna växte och livssituationerna förändrades. Om en gemenskap ska överleva på sikt tror jag att det måste finnas utrymme för variationer, perioder av tillbakadragenhet, utrymme att jobba med sig själv, må dåligt eller ta hand om sin familj. Flexibiliteten är en nyckel till uthållighet.

Idag är vi knappt 100 personer i församlingen och det finns mycket av vardagsgemenskap och praktiskt delande i vårt sätt att fungera. Den första församlingen i Apostlagärningarna kap 2 och 4 är fortfarande en inspiration och en förebild. Det är en sådan gemenskap vi vill vara!

Mer praktiska tips om att leva i gemenskap finns här.

(fortsettes)

Bildet er av Råslätt Församlingsgemenskap.

Menno Simons og menonittene - radikale etterfølgere av Jesus, del 1

Menno Simons hører med til de mest profilerte skikkelsene innen anabaptismen. I en serie artikler skal vi se litt nærmere på denne mannen, hvis skrifter har fått stor betydning for mitt eget liv og teologiske tenkning.

Disse korte biografiske opplysningene gir et lite omriss av hans liv:

Han ble født i Holland i 1496. I 1524 blir han presteviet i den romersk-katolske kirke, og virker som prest i nærmere elleve år. Allerede tidlig uttrykte han tvil når det gjaldt visse punkter i Romerkirkens lære, men det skulle gå mange år før han kom frem til evangelisk klarhet og overbevisning.

I 1536 blir han døpt som troende, og slutter seg til den anabaptistiske bevegelsen. Han begynner å virke som evangelist. Året etter blir han valgt til pastor og eldste og tjener så forsamlingene i Holland og i Nord-Tyskland til han dør i 1561.

Menno Simons slutter seg til den anabaptistiske bevegelsen 10 år etter dens begynnelse. Likevel skulle han bli en av dens mest innflytelsesrike ledere, kanskje den mest innflytelsesrike av dem alle. Det er ulike årsaker til dette. Blant annet det faktum at han døde en naturlig død i en alder av 65 år, mens de fleste øvrige lederne led martyrdøden. Fordi han fikk leve så lenge fikk han også mulighet til å tjene menighetene lenge med sin grundige bibelundervisning.

For en tid tilbake var jeg så heldig å komme over et ettbinds verk som kort og godt heter: "The Complete Works of Menno Simons." Det er en koloss av en bok på hele 1100 sider, og inneholder alle Menno Simons bøker i engelsk oversettelse. Selv om det er krevende å gå igjennom alle disse sidene, og dertil på et fremmed språk, er det verd innsatsen.

Boken innledes med "The Conversion of Menno Simon and his renunciation of the Church of Rome wherein is briefly and plainly nattated how, and for what cause he renounced popery, also his subsequent calling to the preaching of the Gospel." Det er nemlig hele tittelen på det første kapitlet, som er skrevet i 1554!

Menno Simons motto var 1.Kor 3,11:

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus."

Dette motto, som han gjentar ofte i sine teologiske arbeider, peker på hans Kristussentrering i liv og tjeneste.

Mennos etterfølgere ble kalt menonitter. Dette navnet ble senere antatt av den sveitsiske døpergrenen som emigrerte til Amerika. Idag er det omtrent 1,5 millioner menonitter i 75 land.

(fortsettes)

Å dele liv i broderlig kjærlighet

I går fikk jeg årets første nyhetsbrev fra Don og Naomi Murphy, som leder en liten anabaptistisk kommunitet i Tucson i Arizona, USA. I nyhetsbrevet gjør Don Murphy seg noen tanker om hva den kristne forsamlingen er. Don skriver:

"Hva er menigheten? Menigheten er en gruppe mennesker på et geografisk sted som deler et liv i glede og broderlig kjærlighet, som lever ifølge Jesu lære og befalinger i Den Hellige Ånds iboende kraft.

Denne forståelsen av menigheten kom sakte men sikkert til Conrad Grebel (1498-1526), en av forgrunnsfigurene i den anabaptistiske bevegelsen. Han var en ung gift mann da han sluttet seg til en bibelstudiegruppe ledet av Ulrich Zwingli, den ledende pastoren av den protestantiske kirken i Zurich, Sveits.

Mens Conrad studerte Bibelen, begynte han å se den enorme forskjellen mellom datidens kirke og menigheten beskrevet i Det nye testamente. Kirken i hans samtid bestod av alle som bodde i området hvor kirken var, enten det var gode eller dårlige mennesker. De ble medlemmer av kirken når de ble døpt som barn.

Dette var ingen menighet som besto av mennesker som var knyttet sammen og levde et gledesfylt liv, slik det var beskrevet i Bibelen. Deres kristne religion var en borgerlig religion, kontrollert av sivile myndigheter, som også valgte kirkens ledere. Det var intet skille mellom stat og menighet slik Det nye testamente lærer.

Conrad begynte å se behovet for troendes dåp og nattverd bare for de som levde et hellig liv. Han og 15 andre møtte hverandre den 21. januar 1525, i hjemmet til Felix Manz for å samtale om disse temaene. I løpet av dette møtet ba en tidligere katolsk prest, George Blaurock, Conrad om han kunne døpe han med sann kristen dåp. Resten av de som var tilstede ble så døpt, og den anabaptistiske bevegelsen var født.

Responsen fra den lokale kirken var å gjøre troende dåp illegal, og idømme dødsstraff for de som ble døpt. Felix Mantz ble arrestert og drept ved drukning den 5. januar 1527, og George Blaurock ble brent på bålet den 6. september 1529. Disse ble martyrer for den sanne kristne kirke."

Så langt Don. Jeg tror vi gjør vel i å se nærmere på definisjonen av hva en sann menighet er. Lengselen min etter å se uttrykk for den nytestamentlige forsamlingen er ikke blitt mindre i 2009.

Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 2

Ser vi nærmere på Johannesdåpen vil vi se at det var en dåp med full neddykkelse. Her har vi også en parallell til den kristne dåpen. Noe eksempel på overøsing av vann, finner vi ikke i NT. Det ser vi blant annet av Matt 3,16:

"Da Jesus var blitt døpt, STEG HAN STRAKS OPP AV VANNET."

Joh 3,23:

"Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, FOR DET VAR MYE VANN DER. Og folk kom dit for å bli døpt."

Jesus blir altså døpt av Johannes som døper ham i tråd med sin praksis, ved full neddykkelse. Vi skal senere se på ordet "dåp" og ordets greske betydning, som også forteller oss noe både om dåpspraksisen og innholdet i dåpen. Men jeg lar det ligge nå.

La meg si dette om Johannesdåpen og Jesu dåp: Når Jesus ber døperen Johannes om å bli døpt begrunner Jesus dette med følgende: "La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet." (Matt 3,15) Ved å la seg døpe, gjorde Jesus seg til ett med menneskeheten ved å vise at Han var en av oss og ved sitt eksempel til etterfølgelse for alle som vil tro på Ham.

Etter Jesu oppstandelse får dåpen et nytt innhold og en ny rekkefølge. Dette kommer jeg også tilbake til.

En skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før før en ser at apostlene var nøye med å etterkomme Jesu dåpsbefaling. Apostlene og de første kristne forkynte omvendelses budskap og døpte de som kom til tro. Dette er det viktig å understreke. Jesu budskap var fra første stund dette: "Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet." (Mark 1,15) Vi finner det samme i Peters pinsepreken: "Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Hvordan kan spebarn omvende seg?

Overalt hvor apostlene og de første kristne forkynte det radikale omvendelsesbudskapet vokste det opp kristne forsamlinger. Dåpen var den ytre bekjennelsen av Kristus, og den var inngangsdøren til det kristne menighetsfellesskapet.

Gjennom Apostlenes gjerninger ser vi at apostlene la vekt på at en holdt nøye fast ved Jesu praksis i dåpsspørsmålet.

Jeg våger den påstanden at i hele det første århundret etter Kristi død og oppstandelse kjenner historien bare til troendes dåp. Det er først i det andre århundre at en begynner å gi rom for andre tanker, og når den kristne tro blir statsreligion i det romerske riket får barnedåpen en viktig plass. Vi ser opp igjennom kirkehistorien at barnedåpen har vært selve limet som har holdt stat og kirke sammen.

La oss se litt nærmere på det historiske kildematerialet vi har når det gjelder utviklingen av dåpssynet etter aposteltiden:

Det finnes de som mener at filosofen og martyren Justin, som døde i Rom i år 165, er det første eksemplet på at menigheten døpte små barn. Han forteller nemlig om seg selv at han ble gjort til disippel allerede i barndommen. Men hva mener han med "barndommen"? Det er interessant å merke seg at Justin bruker ordet "mathètès" når han omtaler seg selv. Dette er det greske ordet for disippel, og det samme ordet som er brukt i misjonsbefalingen. Dette ordet er nært knyttet til opplæring og undervisning, og kan dermed vanskelig brukes som bevis for at Justin var døpt som barn. Som kjent driver man ikke med opplæring og undervisning av spedbarn!

Justin gir forøvrig en veldig interessant skildring av en dåpshandling i Rom ca år 150:

"Alle som blir overbevist om sannheten og som har besluttet seg til å leve i overensstemmelse med den, blir først oppfordret til bønn, faste og bot. Siden tar vi dem med til et sted der det finnes vann, der blir de dukket ned i vann og døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Fra å ha vært trelldommens og vankyndighetens barn blir de på denne måten utvelgelsens barn med innsikt i guddommelige ting og delaktighet i syndernes forlatelse. Dåpen kalles hos oss også opplysning, fordi vår ånd gjennom det blir opplyst til kunnskap om Gud og det som angår hans rike." (Daniel Wärn: Låt alla döpa er, side 108)

Det er ingenting i Justins skrifter som tyder på at han hadde kjennskap til noen spedbarnsdåp, men det er tydelig at han tilllegger dåpsvannet stor beydning og virkning. Det kan vi ikke finne belegg for i Det nye testamentes skrifter.

Kartagos biskop Tertullian, som døde ca 225 e.kr, advarer faktisk mot for tidlig dåp i sitt stridsskrift "De baptismo" (om dåpen). Foranledningen for dette var at en jente på åtte år var blitt døpt. Tertullian hevder at den som skal døpes, først må ha fått undervisning, så bekjenne seg til Jesu navn og dernest selv be om å bli døpt. Sannsynligvis har hans anbefaling av sen dåp sammenheng med de sterke etiske kravene som han forbandt med dåpen. Dette var krav som små barn ikke hadde noen som helst forutsetning for å kunne oppfylle. Forøvrig legger Tertullian vekt på troen som grunnlag for frelsen.

Om man skal dømme ut fra skriftene til den greske kirkefader Origines døpte man barn på 200 tallet, men vel og merke bare barn som hadde fått undervisning og som hadde begynt å leve et bedre liv. Dåpens velsignelse var ifølge Origines avhengig av den frie og frivillige overgivelse hos dåpskandidaten. Origines understreker også at det var viktig siden å huske hva som skjedde og hva som ble sagt under dåpshandlingen. Hvordan kunne spedbarn gjøre det?

Det er først hos biskop Cyprian, død ca 260 e.Kr, at vi møter et sterkt forsvar av spedbarnsdåp. Spedbarna måtte, i følge Cyprian, døpes så hurtig som mulig for at barna etter fødselen skulle få del i Guds nåde. Det ser ut for at man i Nord-Afrika på 200 tallet døpte barn i stadig lavere alder. Vi har inget kildemateriale som viser at dette var utbredt i de andre menighetene andre steder.

Slik levde de kristne sammen år 1527

Jeg gjør stadig nye interessante funn i det kildematerialet jeg studerer, og som danner noe av bakgrunnen for boken jeg skriver om anabaptismens historie. Michael Sattler var en av lederne innen den anabaptistiske bevegelsen, født i Freiburg i det sørlige Tyskland omkring 1490 og med bakgrunn som benediktinermunk. I et av dokumentene som knyttes til Sattlers navn finnes det en ordning for den kristne forsamlingen. Dette er ikke bare et interessant tidsdokument, men det er også interessant med hensyn til forståelsen av hva den kristne forsamlingen virkelig er, om man skal følge de nytestamentlige mønsteret.


Forsamlingsordningen er fra 1527 og begynner slik:


Den allmektige, evige og barmhjertige Gud har latt sitt underfulle lys bryte fram i denne verden og i denne ytterst farlige tid. Derfor erkjenner vi den guddommelige viljens mysterium, at Ordet er blitt forkynt for oss ifølge Guds ordning og at vi gjennom det er blitt kalt til fellesskap med Ham. I følge Herrens befalning og apostlenes undervisning skal vi i god kristen ordning holde det nye budet (Joh 13,34) i kjærlighet til hverandre, slik at kjærlighet og enhet kan opprettholdes. Alle brødrene og søstrene i hele forsamlingen bør holde fast ved det følgende:


* Brødrene og søstrene bør møtes minst tre eller fire ganger i uken for å hengi seg til Kristus og Hans apostlers undervisning og hjertelig formane hverandre til å forbli trofaste mot Herren som de har bundet seg til.


* Når brødrene og søstrene er kommet sammen skal de lese noe sammen. Den som Gud har gitt den beste forståelsen skal forklare det og de andre skal lytte, slik at man ikke forstyrrer hverandre med småprat. Salmenes Bok skal leses daglig i hjemmene.


* La ikke noen være lettsindig i Guds forsamling, verken i ord eller i gjerninger. De skal oppføre seg verdig også overfor hedningene.


* Når en bror ser en annen bror feile, skal han advare ham i følge Kristi befaling (Matt 18,15-18). Han skal tilrettevise ham på en kristelig og broderlig måte, slik vi alle er skyldige å gjøre av kjærlighet til hverandre.


* Ingen av brødene eller søstrene i denne forsamling skal ha noe for seg selv. Som de kristne på apostlenes tid skal de ha alt felles. De skal sette opp en felles økonomi og ha et fond slik at man kan hjelpe de fattige etter den enkeltes behov. På samme måte som på apostlenes tid skal man ikke tillate at en bror lider nød.


* Man skal unngå å fråtse når brødrene kommer sammen. Server et enkelt måltid, for Guds rike består ikke i å ete og drikke.


* Herrens måltid skal feires så ofte som brødrene kommer sammen. På den måten proklamerer man Herrens død og minner hverandre om hvordan Kristus gav sitt liv for oss, og utøste sitt blod for oss, slik at vi skal bli villige til å vår kropp og vårt liv for Kristi skyld, hvilket betyr for alle brødrenes skyld. (1.Joh 3,16)

Uredd husmenighetsleder i Kina

Yu Jie (bildet) er en av tre eldstebrødre som grunnla en husmenighet i Beijing i 2001 og som nå har 40 medlemmer. Husmenigheten som har fått navnet Arken menighet, hører ikke til den såkalte undergrunnskirken, men likevel nekter de å la seg registrere innen Tre Selv-kirken. Menigheten begynte med tre ektepar i 2001. Yu ble plassert i en form for husarrest i forbindelse med Sommer OL. Alle steder han oppsøkte, ble han fulgt av politiet, og hadde ikke lov til å nærme seg OL-anleggene. Tim Ellsworth som tilhører Baptist-Press, har likevel fått muligheten til å gjøre et intervju med Ju Jie, som er en av tre innsatte eldste i denne menigheten. Ju Jie ble en kristen for ikke så lenge siden. Det hadde sammenheng med to ting: Det første handler om syndens natur og det andre om hvordan folk forholder seg til den.

"I den kinesiske kulturen er det ikke mange som tror at det finnes noe slikt som synd," forteller Ju Jie.

Istedet klynger de seg troen på at mennesket er godt. Ju hadde fått tak i en Bibel og begynte å lese den. Det gikk ikke så lenge før han oppdaget at Bibelen beskrev ham som syndig, og det var vanskelig å akseptere.

"Jeg trodde jeg var en god mann, ja bedre enn de fleste," forteller Ju Jie til Tim Ellsworth.

Ju Jie ville finne ut av hva dette betydde og begynte å gå i ulike bibelstudiegrupper. Hans konklusjon var at Gud krevde fullkommenhet, men at ingen kunne nå opp til Guds standard. Kun Jesus hadde levd et slikt perfekt liv.

Den andre faktoren som førte til at Ju Jie ble omvendt var det han leste om Guds kjærlighet. Gjennom denne kom han til tro på Gud, og i 2003 ble han døpt. Ju Jie er en frimodig kristen, og er ikke redd for å tale myndighetene midt i mot. Han er en ivrig tilhenger av tale- og trosfrihet og han kritisert kinesiske myndigheter, blant annet i amerikanske aviser, fordi de har arrestert dissidenter i forbindelse med OL i Beijing.

Det har ikke gått ubemerket hen hos myndighetene. Ju Jie er i myndighetens søkelys og har sittet i fengsel et døgn. Jie mener at så mange som 2000 mennesker sitter fengslet for sin kristne tro, mange av dem blir torturert. Hans drøm er at de kristne skal få større innflytelse i landet. Selv om Tre Selv kirken er et middel i myndighetenes hender, mener Ju Jie at det også her finnes hengitte kristne. Men selv er han overbevist om at menigheten de har grunnlagt i Beijing, hvis medlemmer i hovedsak er godt utdannede, aldri vil bli registrert hos myndighetene, men vil være en fri forsamling.

Kan man være kristen uten å være medlem av en lokal menighet? Del 2

Behovet for et medlemsskap i en lokal kristen forsamling ser vi også tydelig ut fra Jesu undervisning i Matt 18.

Matt 18,15flg handler om hvordan man behandler en bror som synder: "Hvis din bror synder mot deg, gå da og irettesett ham som en sak bare mellom deg og ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men dersom han ikke vil høre, skal du ta med deg en eller to til, for med utsagn fra to eller tre vitner skal hvert ord stå fast. Og hvis han nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Men hvis han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for deg." (v.15-17) Det Herren Jesus gjør her er at Han legger ansvaret for å løse forhold mellom brødre på menigheten, om man ikke lykkes med en forsoning selv eller med hjelp av andre. Dette viser til fulle at en lokal forsamling må være en stabil, skikkelig definert, konstituert og ordnet fellesskap, ikke noe uformelig, som ikke har et tydelig medlemsskap. Vi snakker altså ikke om husmøter uten lederskap, det er ikke en ordnet bibelsk forsamling.

Leser vi Apotslenes gjerninger finner vi flere eksempler på det å bli del av, altså medlem av, en menighet. Et slikt eksempel er Apgj 9,26-28: "Da Saulus var kommet til Jerusalem, forsøkte han å slutte seg til disiplene. Men alle var redde for ham, og de trodde ikke at han var en disippel. Men Barnabas tok ham og førte ham til apostlene. Og han forklarte dem hvordan han hadde sett Herren på veien, og at Han hadde talt til ham, og hvordan han frimodig hadde forkynt i Damaskus i Jesu navn." Hva var det Paulus ville slutte seg til? Forsøkte han å delta på et møte i en kristen forsamling? Det kan umulig være svaret, for de ville neppe ha nektet ham å lytte til forkynnelsen. Dette dreide seg om at de var tvilende til om Paulus virkelig var omvendt, og de ville derfor ikke at han skulle slutte seg til dem på et dypere plan, altså bli en del av fellesskapet. Paulus forsøkte altså å bli medlem i forsamlingen. Det står tydelig så alle kan lese: "slutte seg til displene", som er et uttrykk for fellesskapet av bekjennende troende. Overtalelsesevnene til Barnebas måtte til for at dette skulle gå i orden!

Det greske ordet for å slutte seg til som er brukt i dette skriftavsnittet og i andre sammenhenger i Apostlenes gjerninger betyr bokstavelig å lime, holde sammen, ha sement mellom to ting, og henviser alltid til veldig nære bånd eller avhengighet. I 1.Kor 6,16 er ordet brukt for å beskrive et seksuelt forhold, og i 1.Kor 6,17 er ordet brukt for å beskrive en binding eller en total overgivelse eller hengivelse som kjennetegner en sann kristen. "Men den som er forenet med Herren, er èn ånd med Ham." I Apgj 8,29 er ordet brukt om evangelisten Filip som blir bedt om å holde seg nært til vognen til den etiopiske hoffmannen. Filip holdt seg nær til den etiopiske hoffmannen helt til han fikk ledet ham til tro på Kristus og døpt ham.

Disse ordene viser at de nytestamentlige forsamlingene hadde en klar medlemsskapsstruktur.

Dagens bilde er hentet fra møtesalen til The International Baptist Church i Sandvika utenfor Oslo. Jeg skal tale der søndag formiddag kl.10.00. Adressen er: Løxaveien 15, Rud. Du er hjertelig velkommen! På talerstolen: Pastor Robert Burns, en av mine gode venner.

(fortsettes)

Kan man være kristen uten å være medlem av en lokal menighet? Del 1

Det finnes kristne som mener, at det ikke har noen betydning, om man står som medlem i noen lokal kristen forsamling. Det viktigste er å ha sitt navn skrevet i Livets Bok i himmelen, og være del av den universelle menighet. Andre ser ikke noe behov for et slikt medlemsskap. De har troen på Kristus. Det får holde. Så går årene uten at de blir del av noen lokal menighet.

Men er det rett å tenke slik, om man ønsker å være tro mot Guds ord? Neppe.

Kristus har designet et hjem for sitt folk her på jord. Det er Hans forsamling. Den består av mennesker som har kommet til tro på Kristus, bekjent sine synder, omvendt seg og latt seg døpe. Men la oss se nærmere på argumentene enkelte bruker for ikke å bli del av dette lokale fellesskapet. Kronargumentet er at de første kristne sluttet seg ikke til noe. Men man skal ikke lese veldig mye i Det nye testamente før man oppdager at Det nye testamente bruker et språk for det å høre hjemme, eller være medlem. Den lokale menigheten blir definert sonm en spesiell enhet eller om du vil, en åndelig familie som man blir en del av. La oss se litt nærmere på dette.

1.Kor 5,4-5 viser oss med all tydelighet at den lokale menigheten i det første århundre besto av et fellesskap med myndighet til å utøve disiplin. Det kan kanskje synes å være noe underlig å bruke akkurat disse versene for å bevise prinsippet for medlemsskap i en menighet, men de har stor betydning i så måte. De viser nemlig til en spesiell samling av troende som har myndighet til å utstøte, eller utelukke noen fra deres fellesskap og fellesskapets privilegier fordi vedkommende har gjort seg skyldig i alvorlig synd:

"I vår Herre Jesu Kristi navn, NÅR DERE ER SAMLET og min ånd er med dere, sammen med vår Herre Jesu Kristi kraft, overgi da den det gjelder, til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu Dag."

Det er her ikke snakk om noen vanlig samling, eller et åpent og offentlig tillyst møte, holdt i Korint, bestående av både troende og søkere. Vi ser av 1.Kor 14,24-25 at ikke-troende deltok på de offentlige møtene som forsamlingen i Korint arrangerte. Det som det her er snakk om er et helt spesielt møte for de troende, og hensikten var å vokte den integriteten deres fellesskap hadde.

I 1.Kor 5,12-13 fortsetter apostelen å bruke dette kraftfulle språket for tilhørighet, når han skriver:

"For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere."

Legg merke til ordene Paulus bruker: innenfor og utenfor, og han snakker om å drive noen ut.

Da må vi spørre: Innenfor hva, utenfor hva? En slik språkbruk kan bare referere til noe definitivt, og i dette tilfelle medlemsskap i en lokal kristen forsamling, en forsamling bestående av bekjennende kristne, for bare et slikt fellesskap ville ha autoritet fra Herren til å dømme oppførselen til andre kristne.

Det er klart ut fra Det nye testamente at menigheten i nytestamentlig tid var en definert sirkel av menensker som du kunne bli mottatt i eller satt utenfor. Menneskene i dette fellesskapet hadde frivillig sluttet seg sammen til fellesskap, tjeneste og disippelgjøring. De var ikke lenger individualister som levde uten noen forpliktelser.

Det eksistrerer nemlig ikke noe som heter uforpliktende individualister i Det nye testamente. Det er heller ikke mulig å ha Jesus som Frelser, og ikke som Herre.

Bildet er hentet fra et møte i Baptistkirken i Nasaret.

(fortsettes)

Rettsak mot baptistpastor i Aserbajdsjan utsatt

Vi kan i dag vise bloggens lesere bilde av baptistpastor Hamid Shabanov, som ble arrestert i 20. juni i hjemlandet Aserbajdsjan anklaget for å ha oppbevart bibler og kristen litteratur. I går, tirsdag 29. juli, i byen Zakatala, som ligger i den nordvestlige delen av landet, bestemte dommeren i saken, Elchin Huseynov, at pastor Shabanovs sak skal etterforskes videre. Rettsaken er nå berammet til etter 29. august, da etterforskningen skal være sluttført. Etter gårsdagens rettsmøte anklaget politisjefen for Zakatala, Kamandar Hasanov, generalsekretæren for Aserbajdsjans Baptistunion, Ilya Zenchenko, for å være en engelsk spion som bare er ute etter penger! Hasanov hevder også at det finnes spesielle instruksjoner om ikke å tillate baptister å drive noen form for arbeid i Zakatala-distriktet. Vi oppfordrer bloggens lesere til fortsette å be for Hamid Shabanov og den lille forsamlingen han er pastor for. Glem heller ikke generalsekretær Ilya Zenchenko. Vi kommer tilbake med mer informasjon om pastor Shabanov så snart vi får del i noe nytt.

Fire baptister dømt til 10 dagers fengsel i Usbekistan

Fire baptister i Tashkent-regionen i Usbekistan - Natalia Ogai, Filipp Kim, Dmiti Kim og Nurlan Tolebaev er nylig blitt dømt til 10 dagers fengsel for religisøs aktivitet. 14. juni ble også et medlem av en evangelisk menighet i Karakalpakstan regionen i den nordvestlige delen av landet arrestert. Aimurat Khayburahmanov befant seg i hjemmet til Jandos Kuandikov, hvor det ble gjort forberedelser til et bryllup. Aimurat hjalp til med disse forberedelsene, men familien Kuandikov var ikke hjemme da åtte politimenn stormet huset. De hevdet de kom for å foreta en identitetskontroll. Da familien Kudandikov kom hjem, ba de politiet om å vise dem dokumentasjon på at de hadde autorisasjon til å storme huset deres. Som et svar på dette krevde politiet at de underskrev på noen papirer som sa at det ikke ble holdt religiøse møter i deres hjem, men dette nektet familien. Politiet truet da med å ransake hele huset, og bryte opp døren hvor Kuandikovs kone og mesteparten av familien hadde gjemt seg. Dette skjedde samtidig med at politiet truet med å arrestere naboene som kom til familiens hus.

Etter en stund klarte politiet å få en ransakingsordre, hvor det fremgikk at de lette etter Makset Jabbarbergenov, som er ettersøkt på grunn av religiøs aktivitet. Dette enda politiet vet at Makset, som er pinsevenn, ikke befinner seg i Usbekistan, men i Kasakstan, hvor han oppholder seg som flyktning. Denne Makset Jabbarbergenov hevder usbekiske myndigheter er en terrorist, mens han i realiteten er et aktivt medlem av en pinsemenighet.

I hjemmet til Kudandikov ble det konfiskert bøker, notatbøker, bryllupsvideoer og en datamaskin. Det ble også gjort beslag i Kudandikov familiens pass. Etter avhør på politistasjonen ble alle med unntak av Makset Jabbarbergenov løslatt. Han anklages for kriminell virksomhet.

De fire baptistene tilhører Vennskapets Baptistmenighet (hvilket flott navn!) ble i tillegg til fengselsstaffen idømt bøter.

La oss be for de kristne i Usbekistan, og nevn gjerne alle disse med navns nevnelse innfor Gud i dag. Klikker du på kartet får du opp en større versjon.

Innskrenkninger for trossamfunnene

Ikke uventet blir muligens vilkårene strengere når det gjelder trossamfunns mulighet til å forskjellsbehandle jobbsøkere. Det viser en foreløpig utredning som ble overlevert barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (bildet) fredag. Utvalget foreslår å fjerne unntaksmuligheten som ligger i arbeidsmiljølovens paragraf 13, fordi utvalget mener dennes ordlyd er uklar og må fortolkes innskrenkende. Det skal fortsatt gis rom for unntak når det gjelder likestillingsloven, men utvalget foreslår at lovteksten skal forandres. Den nye teksten må si noe om hva slags tilknytning stillingene og arbeidsoppgavene må ha til trossamfunnenes lære for at det skal være tillatt å forskjellsbehandle.

Dette er nok et eksempel på at den sittende regjeringen gjør det enda vanskeligere å kunne drive friskoler, organisasjons- og menighetsliv i dette landet. Det ser ut til å være en tydelig strategi, og det er interessant å se dette i sammenheng med det som ellers skjer på det europeiske kontinentet. Vi ser samme tendensene der, og er et ledd i fremveksten av det antikristelige samfunnet vi nå er i ferd med å bevege oss inn i. Vi bør absolutt være på vakt.

Utredningen er enstemmig, og det er nok store muligheter for at den får gjennomslag i regjeringen med det første.

Tåler norske menigheter forfølgelse?

Etterfølgelse betyr forfølgelse! Til sin unge medarbeider Timoteus skriver apostelen Paulus: "Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12) Dette skriver han i en kontekst hvor han forteller om sine egne erfaringer med nettopp forfølgelse: "Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser - slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle." (versene 10-11) Jesus sier det selv veldig tydelig: "Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere." (Joh 15,20a) Han advarte oss også med disse ordene: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26)

Popularitet, og politisk korrekthet, behøver slett ikke være et godt tegn på at man er på rett vei! Kanskje heller tvert imot. Ekte kristen tro går mot strømmen. De første kristne opplevde forfølgelse. Det hørte med til deres hverdag, ja det var normalt kristenliv dengang. "Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria.


Mitt store spørsmål er om norske menigheter er forberedt på en forfølgelse? Vil den lokale menigheten du tilhører overleve? Uten lokale, med medlemmene spredt for alle vinder? Noen av dem kanskje fengslet, eller drept. Hva ville skje da? Vil man holde fast ved troen?


Jeg er redd flere av dagens norske menigheter ikke ville ha tålt en forfølgelse. Få er forberedt på at noe slikt vil kunne hende. Men det kommer til å skje - her også. Europa opplever allerede en gryende forfølgelse. Hvorfor skulle Norge holdes utenfor?


Wolfgang Simson, mannen bak boken "Hjem som forandrer verden" skriver at "kristne trenger å forberede seg nå for framtiden ved å utvikle en forfølgelsessikker ånd og enda mer en forfølgelsessikker struktur." Jeg tror han har helt rett. I denne boken skriver han noe jeg kan skrive amen etter:


"Bibelsk kristendom er en kraftig trussel mot hedensk gudløshet og syndighet, en verden som regjeres av grådighet, materialisme, misunnelse og alle slags demoniske etiske standarder, sex, penger og makt. Dagens kristne er i mange land ganske enkelt for harmløse og høflige til å være verdige til å bli forfulgt. Men når kristne igjen begynner å leve ut standarden for livet slik det beskrives i Det nye testamente og, for eksempel kaller synd for synd, vil omvendelse eller forfølgelse være en naturlig reaksjon fra denne verden som det alltid har vært. I stedet for å kose oss i vårt reir av midlertidig religionsfrihet, bør kristne forberede seg på igjen og bli oppfattet som den hovedskyldige av verdenshumanismen, dette moderne slaveri der man må ha det gøy, og den åpenlyse selvtilbedelsen, det feilaktige senter i universet. Det er derfor kristne kjenner og må kjenne den 'undertrykkende toleransen' fra en verden som har mistet alle absolutter og derfor nekter å gjenkjenne og adlyde sin Skaper, Gud, med Hans absolutte standarder. Koblet sammen med den voksende ideologiseringen, privatiseringen og åndeliggjørelsen av politikk og økonomi, vil kristne - snarere enn de tror - få sjansen til å bli lykkelig beskyldt for å være i ledetog med Jesus." (Wolfgang Simson: Hjem som forandrer verden. Prokla Media 2005, side 16-17)


I dette har Simson helt rett - og det er samtidig utfordringen til alle som vil ta Jesu ord på alvor.

9 kjennetegn på en bibelsk menighet

I USA finnes det en organisasjon som kaller seg "9 marks". De arbeider med å spre en bibelsk visjon av menigheten, og mener at det finnes ni kjennetegn for en bibelsk menighet. Jeg har ingen problemer med å si meg enig i at disse ni kjennetegnene er særdeles viktige, men jeg ville nok også ha plusset på noen til. Blant annet savner jeg en forståelse av betydningen av dåp og nattverd, det kristne fellesskapet, det alminnelige prestedømme. Men her følger de ni kjennetegnene, så kan du bedømme selv:


Utleggende bibelforkynnelse. Det er her snakk om om en forkynnelse som utlegger og forklarer hva Skriften sier i bestemte avsnitt, og som viser hvilken anvendelse dette har for menigheten. Bak står en vilje til å lyde Guds ord og å se hvor sentralt Guds ord er når det gjelder vår tilbedelse.


Bibelsk teologi.
Paulus gir Titus i oppdrag å tale "slik det sømmer seg for den sunne lære." (Tit 2,1) Vi bør ikke bare være opptatt av hvordan vi blir undervist, men hva vi blir undervist. Bibelsk teologi er en vilje til å kjenne Bibelens Gud slik som han har åpenbart seg selv i Skriften.


Bibelsk forståelse av De gode nyhetene. Men de gode nyhetene er ikke at Gud ønsker å møte folks følte behov eller hjelpe dem til å utvikle et bedre selvbilde. Vi har gjort opprør mot vår Skaper og Dommer. Til tross for dette har han på grunn av sin nåde sendt sin Sønn for å dø den døden vi har fortjent på grunn av vår synd og de som omvender seg og tror på Jesus død og oppstandelse blir tilregnet Kristi rettferdighet. Dette er de gode nyhetene.


Bibelsk forståelse av omvendelsen. Den åndelige forandringen hvert menneske trenger er så radikal at bare Gud kan gjøre det. Det er Gud som må omvende oss. Omvendelsen behøver ikke være en sterk følelsesmessig opplevelse, men den må vise seg i gudelige frukter dersom den er hva Bibelen betrakter som en sann omvendelse.


Bibelsk forståelse av evangelisering. Hvordan evangeliet blir delt med andre henger nøye sammen med hvordan det blir forstått. Å presentere evangeliet som et tillegg som gir ikke-kristne noe de naturlig ønsker er å presentere en halvsannhet. Sannheten er at vårt dypeste behov er åndelig liv, og at dette livet får vi bare ved å angre våre synder og tro på Jesus. Vi presenterer evangeliet åpent, og overlater til Gud å gi omvendelse.


Bibelsk forståelse av medlemskap. Medlemskap bør gjenspeile en forpliktelse til en lokal menighet ved oppmøte, givertjeneste, bønn og tjeneste. Hvis ikke, er medlemskap meningsløst, verdiløst og farlig. Vi bør ikke tillate foolk å beholde deres medlemsskap av sentimentale grunner eller mangel på interesse. Å være en medlem er å være seg bevisst at vi er på reise som fremmede i denne verden på vei mot vårt himmelske hjem.


Bibelsk disiplin. Bibelsk disiplin eller kirketukt setter visse standarder for medlemsskapet. Tanken virker negativ for mennesker i dag. Men dersom vi ikke kan si hvordan en kristen ikke skal leve, hvordan kan vi da si hvordan han eller henne ikke skal leve? Hver lokal menighet har et bibelsk ansvar i å bedømme liv og lære til sine ledere og endog sine medlemmer slik at ikke menighetens vitnesbyrd om evangeliet blir kompromittert.


Vektlegging av kristent disippelskap og vekst. Det eksisterer en stor interesse for menighetsvekst i dag, ikke bare tallmessig vekst men også medlemmens vekst i troen. Selv om mange troende måler andre ting er det eneste sikre tegn på vekst et liv med økende grad av hellighet rotfestet i kristen selvfornektelse. Dette er begreper som er tilnærmet fraværende i kirken i dag. Å gjenoppdage sant disippelskap vil bygge menigheten og bidra til å gi verden etter klarere vitnesbyrd.


Bibelsk forståelse av lederskap. Flere eldste er ikke bare bibelsk, men også praktisk fordi det sørger for å utfylle pastorens gaver slik at menigheten får den hyrdeomsorg den trenger.
Bildet viser forfulgte kristne et sted i Asia som samler seg for kristent fellesskap.

Er egne kirkebygninger ubibelsk?

Norges eldste kristne blad, Misjonsblad for Israel, etablert i 1827, bringer i sitt siste nr en artikkel av Norges fremste kirkehistoriker, dr.theol Oskar Skarsaune. Skarsaune er også spesialist når det gjelder den jødiske innflytelsen på den tidlige kirken. Artikkelen er så interessant med tanke på den nye fokus på husmenigheter, at jeg tillater meg å gjengi artikkelen her på denne bloggen. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å anbefale et abonnement på dette meget interessante tidsskriftet. Det utkommer med seks nr i året, og det er ingen abonnementsavgift. Bladet kan bestilles via epost: post@israelsmisjonen.no eller via websiden: http://www.israelsmisjonen.no/ Her følger Oskar Skarsaunes artikkel:

De første jødekristne og hedningekristne møttes i sine hjem. Også i moderne tid er husmenigheter blitt en trend i flere land. Er vår bruk av kirker og bedehus ubibelsk? Burde vi heller møtes i hjemmene?

Noen vil kanskje mene at svaret på dette spørsmålet er ganske opplagt: Selvsagt står vi fritt til å samles som kristne i den type rom eller bygning som er best egnet til formålet. Til mindre samlinger er private hjem utmerket, til samlinger av stormenigheten er et kirkerom den ideelle ramme.

Likevel tror jeg det kan være god grunn til å tenke litt mer over spørsmålet. Først bør vi da danne oss et klart bilde av hvordan de første kristne ordnet seg med sine gudstjenestelige samvær. I Apostlenes gjerninger leser vi om urmenigheten i Jerusalem at de samlet seg to steder: dels i templet, dels i sine private hjem. Det kan være grunn til tro at det var litt forskjellige ting som foregikk i de to sammenhengene. Samlingene i templet var vel først og fremst preget av deltagelse i offentlig, felles bønn.

Men templet var sikkert også stedet for menighetens offentlige forkynnelse og undervisning. Det er altså ikke uten videre riktig at urmenigheten forlot templet og isteden bare samlet seg i private hjem. Men de gjorde det siste også, og da var det nok nattverdmåltidet som var hovedsaken. Man bør antagelig ikke legge for mye teologi i dette. I stor grad var slike ting bestemt av praktiske og ganske jordnære hensyn.

På andre steder, der templet ikke var innen rekkevidde, kan man godt forestille seg at jødekristne fortsatt oppsøkte synagogene og der deltok i bønn, skriftlesning og preken. En indirekte antydning om at dette var tilfelle har vi i rabbinske tekster som foreskriver tiltak som skulle få jødiske Jesus-troende til å trekke seg vekk fra synagogegudstjenesten.

Det er slett ikke usannsynlig at noen hedningekristne i den første tid også oppsøkte synagogenes gudstjenester. Det gjorde de fordi de var vant til å gjøre det før de ble kristne. De fleste synagogene utenfor Israels land hadde nemlig en "gråsone" rundt den jødiske menigheten som bestod av interesserte og sympatiserende ikke-jøder. Mye tyder på at kirkens første misjon hadde dem som sin primære målgruppe. Les særlig Apgj 13.

Man har gjerne sagt at det først var under og etter keiser Konstantin på begynnelsen av 300-tallet at man begynte å bygge egne kirkehus. Til da hadde menighetene utelukkende brukt store private rom i rikfolks villaer som ramme om den kristne gudstjenesten. Ting kan tyde på at dette bildet er en liten forenkling. Ikke minst det nye kirkefunnet ved Megiddo i Israel kan tyde på at egne kirkehus ble bygget også før Konstantin. Og noen av de kirkerommene som vi finner som del av store villaer er så store og spesialiserte at de kan være bygget eller ombygget til gudstjenesteformål.

Så langt er det ikke mye teologi å finne her. Likevel tror jeg at byggingen av de store konstantinske kirkene fra 300-tallet av ikke ble uten teologiske konsekvenser. Da tenker jeg på det forhold at all tale om "tempel", "helligdom", "Guds hus", "kirke" eller lignende i Det nye testamente utelukkende er brukt om mennesker, om menigheten, ikke om rom eller bygninger. Menigheten er hellig, ikke stedet der den samles.

Men når man under og etter Konstantin begynner å bygge store bygninger som nesten nærmet seg templet i dimensjoner, var det en betydelig fare for at den nytestamentlige tale om menigheten som bygning, tempel, osv, bel avsvekket fordi disse ordene igjen ble flyttet tilbake til bygningene. I våre dager er mange mye mer fascinert av kirkerommet enn av menigheten som samles der.

I Det nye testamente og i den eldste kristne litteratur er det aldeles motsatt. Og da kan det være grunn til å spørre om ikke noe viktig i nytestamentlig tenkning om menigheten har gått tapt.

De første menighetene ca år 70.e.Kr

De første menighetene var lokale forsamlinger. Om du klikker på kartet vil du lettere kunne studere nærmere de lokale forsamlingene som fantes rundt år 70 e.Kr. Dette er et interessant bibelstudium i seg selv, som jeg gjerne oppmuntrer seg til å ta. Slå gjerne opp bibelstedene! Kartet viser jo også noe av den fenomenale veksten i den kristne tro, fra utgangspunktet på pinsefestens dag i Jerusalem. Det som særpreget disse første menighetene var at de var frie fra enhver statlig innflytelse. De var fullstendig klar over at Guds rike og keiserens rike var to helt ulike størrelser, og kunne ikke forenes. De var også frie i den forstand at de var frie i forhold til hverandre. Hver enkelte menighet hadde sin egen ledelse. De var kun underlagt menighetens hode, Kristus. Men likevel hadde disse forsamlingene et nært åndelig slektskap. Og læren var jo den samme. Den enkelte menighet sto ikke isolert, men utvekslet kontakt og fellesskap med hverandre, og ulike tjenestegaver kom den enkelte menighet til del. Et annet kjennetegn ved disse menighetene var at de kun bestod av troende medlemmer. Disse hadde tatt imot frelsen, og blitt døpt. Det var den eneste adgangen til en kristen menighet den gangen, og bør også være det i dag.