Et godt sted for barn å vokse opp

Våre venner, Don og Michi Murphy, som jeg har skrevet om ved flere anledninger her på bloggen, befinner seg i James Valley Hutterite Colony i Manitoba, Canada. The James Valley Hutterite Colony ligger omtrent seks kilometer fra Elie, og omtrent 40 kilometer vest for Winnipeg. De besøker sønnen sin Patrick og hans familie, som bor her, og som jeg også har skrevet om ved en anledning. De ankom kolonien 1.juli og reiser hjem til Tucson i Arizona, USA, hvor de for tiden er bosatt.

Det er interessant å lese det Don Murphy har å fortelle fra denne anabaptistiske kolonien. Ekteparet har selv bodd 14 år i en Hutterite koloni. Hutterianerne er en del av den anabaptistiske bevegelsen. Det som i hovedsak skiller dem fra de andre er at de lever i eiendomsfellesskap. Kolonien de da bodde i heter Fan Lake Brethren, og er lokalisert i nordøstlige delen av staten Washington.

I kolonien i James Valley lever det 110 personer. Hver dag klokken kvart på seks hver ettermiddag er det gudstjeneste. Den foregår på tysk.

"Noe av det vi har lagt merke til med livet her, er at alt går fort," skriver Don Murphy. "De spiser måltidene raskt, uten for mye prat, de går fort, de arbeider fort og lenge. Men vi ser også at dette er et vidunerlig sted for barn å vokse opp. Her har de mange å leke med, og mange som kan se etter dem. Her er det barnehage, førskole, barneskole og videregående skole. Barna deltar i de daglige gudstjenestene. Her er ikke noe TV, så det er klart at de vokser opp i et annet miljø enn det mange andre er vant med."

Don Murphy holder for tiden på med å skrive en bok med tittelen: "En introduksjon til Guds rike. Den er på 216 sider så langt. Kona Michi holder på med å lage en sangbok i den anabaptistiske tradisjonen. Hun har samlet 247 sanger til nå.

Våre venner i Arizona er kanskje på flyttefot

Mine anabaptist venner fra Tucson i Arizona, USA er blitt besteforeldre. Isaiah Don ble født 26.juni. Hans far, Patrick, er sønnen til Don og Michi Murphy. Sønnen og hans familie er bosatt i James Valley Colony i Manitoba i Canada, en hutteriansk kommunitet. James Valley er et godt sted for barn å vokse opp. Her lever de trygt og beskyttet. Det var en stor glede for familien Murphy å få være sammen og kunne feire Isaiah Don.

Etter å ha vært der dro Don og Michi til Spokane i Washington, for å besøk en kommunitet knytet til hutterianerne der. Den ligger i Schoonover. Don og Michi opplever at det er ensomt for dem å bo hvor de nå bor i Arizona, hvor de er avskåret fra fellesskap med likesinnede. De ber nå om de skal flytte nordover til en av kommunitetene Hutterianerne har der, og ber oss om å be om at de skal få se hva som er Guds vilje for dem.

På bildene ser vi Don sammen med barnebarnet Isaiah Don. På det store bildet ser vi Michi helt til høyre, sammen med kvinnelige medlemmer av kommuniteten i Schoonover.

Gode nyheter fra gode venner i Tucson

Fra mine gode venner i den anabaptistiske kommuniteten i Tucson i Arizona i USA fikk jeg en liten hilsen her om dagen. Jeg har skrevet med Don Murphy (til venstre) og hans kone Michi en stund. Sammen har de den funksjonshemmede datteren Naomi, som etter mange år nå har flyttet hjemmefra, til egen bolig i nærheten av foreldrene.

Don sliter med sitt hjerte, og hadde nylig hjerteflimmer gjennom hele natten. Det vet jeg selv litt om hva er, så jeg forstår godt hvor sliten man kan bli. Problemene med hjertet skjedde samtidig med at Don fikk besøk av sin søster Mary og hennes mann Peter. Mary har tidligere vært katolsk nonne. Til tross for hjerteproblemene fikk Don likevel en god stund sammen med sin søster.

Mens Mary og Peter var på besøk ringte også Don og Michi's andre barn, Peter. I august skal Don og Michi reise til Schoonover kolonien i staten Washington. Dette er en anabaptistisk kommunitet, og de to gleder seg veldig til å se igjen trosfeller, og ikke minst familien. Peter er nemlig blitt pappa igjen.

Gud har skapt oss med en hunger etter Ham

Don Murphy (bildet) er en venn fra Tucson i Arizona, USA. Han driver et veldig interessant nettsted for de som er interessert i både anabaptistisk historie og teologi, og har også egne samlinger i sitt hjem. Han er far til Naomi, som er funksjonshemmet. Naomi, som nå er 49, har bodd sammen med faren og moren, Michi, siden hun ble født. Men 8. mai flyttet hun hjemmefra for aller første gang og inn i egen bolig. I et brev jeg mottok i dag skildrer han hvordan livet er blitt for de tre etter dette. Naomi har vært så heldig å få en leilighet ikke så langt fra sine foreldre, og de møtes nå på søndager for å gå i kirken sammen, og spise middag etter gudstjenesten.

I brevet i dag skriver Don om sult. Jesus snakker jo i Bergprekenen om at vi er salige om vi hungrer.

"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal bli mettet." (Matt 5,6)

Don skriver:

"Gud har skapt vår sjel slik at den hungrer etter tilfredsstillelse lik en sultende mann leter etter mat... Å leve i Guds vakre rike, under Jesu kongedømme, er motsetningen den ordinære måten å oppnå tilfredsstillelse på. Når vi blir borgere av Guds rike, mens vi er her på jorda, ved å underordne våre liv til å ha fellesskap med Jesus og følge Hans lære og undervisning, mottar vi et helt nytt liv, et liv i Gud. Det er det evige livet som Jesus er kommet for å gi oss. Det er det eneste liv som tilfredsstiller våre innerste behov og lar oss erfare et forunderlig fellesskap, et liv i kjærlighet, verdi, betydning og sikkerhet."

Jeg ville dele dette med deg, for jeg kjenner på en djup takknemlighet for det vi har i Jesus.

Gud leder gjennom små hverdagshendelser

Det jeg skal skrive om nå har sikkert mange av bloggens lesere erfart, men det er viktig å minne hverandre om hvordan Gud leder i hverdagslige hendelser. Det er ofte vi glemmer å se Guds ledelse i disse. Vi er liksom ute etter de store tingene, og glemmer så lett de små. Men fordi vi overser de små tingene hvor Gud leder, er det heller ikke sikkert vi opplever de store tingene. Gud øver oss gjennom de små, og setter oss så over noe som er større.

Mine anabaptistvenner i Arizona, USA, Don og Michi Murphy har en funksjonshemmet datter som heter Naomi. På onsdag hadde de møte hjemme hos seg, i den lille anabaptistiske forsamlingen de er leder for. Michi Murphy holder for tiden på ned å sette sammen en sangbok med anabaptistiske sanger.

Hjemme hos familien Murphy har de for vane at Don, Michi og Naomi plukker ut sangene før møtet begynner. På grunn av Naomi's funksjonshemming må faren under møtets gang spørre datteren om hvilken sang som er den neste de skal synge. Hun foreslår aldri sangene selv.

Men onsdag skjedde det et aldri så lite under. Naomi foreslo avslutningssangen før faren spurte, og det var ikke en sang de hadde plukket ut på forhånd. Helt utenfor det oppsatte programmet foreslår Naomi en sang. Noe slikt hadde hun aldri gjort før.

Sangen het "Jeg er Livets Brød."

Don forteller at han ble målløs. Han hadde nemlig de siste dagene gått rundt og tenkt på ordene fra 1.Joh 1,7 og Matt 26,28, for å prøve å trenge dypere inn i forståelsen av Jesu blod. Dette hadde han ikke fortalt til Naomi, og denne sangen handler nettopp om Jesu blod. I 1.Joh 1,7 og Matt 26,28 står det:

"Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han Selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd."

"For dette er Mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndernes forlatelse."

For Don ble dette en sterk opplevelse, og en bekreftelse på at han holdt på med noe som Gud ville at han skulle være opptatt med.

Som sagt, en bitteliten hverdagshendelse, men likevel: Den viser hvordan Gud gjennom disse små hverdagshendelsene leder sine barn og taler til oss. Del gjerne en slik hendelse med oss, så kan vi sammen glede oss over hvordan Gud leder deg gjennom hverdagshendelser du opplever.

På bildet ser du Michi og Don Murphy som holder en liten baby.

Å dele liv i broderlig kjærlighet

I går fikk jeg årets første nyhetsbrev fra Don og Naomi Murphy, som leder en liten anabaptistisk kommunitet i Tucson i Arizona, USA. I nyhetsbrevet gjør Don Murphy seg noen tanker om hva den kristne forsamlingen er. Don skriver:

"Hva er menigheten? Menigheten er en gruppe mennesker på et geografisk sted som deler et liv i glede og broderlig kjærlighet, som lever ifølge Jesu lære og befalinger i Den Hellige Ånds iboende kraft.

Denne forståelsen av menigheten kom sakte men sikkert til Conrad Grebel (1498-1526), en av forgrunnsfigurene i den anabaptistiske bevegelsen. Han var en ung gift mann da han sluttet seg til en bibelstudiegruppe ledet av Ulrich Zwingli, den ledende pastoren av den protestantiske kirken i Zurich, Sveits.

Mens Conrad studerte Bibelen, begynte han å se den enorme forskjellen mellom datidens kirke og menigheten beskrevet i Det nye testamente. Kirken i hans samtid bestod av alle som bodde i området hvor kirken var, enten det var gode eller dårlige mennesker. De ble medlemmer av kirken når de ble døpt som barn.

Dette var ingen menighet som besto av mennesker som var knyttet sammen og levde et gledesfylt liv, slik det var beskrevet i Bibelen. Deres kristne religion var en borgerlig religion, kontrollert av sivile myndigheter, som også valgte kirkens ledere. Det var intet skille mellom stat og menighet slik Det nye testamente lærer.

Conrad begynte å se behovet for troendes dåp og nattverd bare for de som levde et hellig liv. Han og 15 andre møtte hverandre den 21. januar 1525, i hjemmet til Felix Manz for å samtale om disse temaene. I løpet av dette møtet ba en tidligere katolsk prest, George Blaurock, Conrad om han kunne døpe han med sann kristen dåp. Resten av de som var tilstede ble så døpt, og den anabaptistiske bevegelsen var født.

Responsen fra den lokale kirken var å gjøre troende dåp illegal, og idømme dødsstraff for de som ble døpt. Felix Mantz ble arrestert og drept ved drukning den 5. januar 1527, og George Blaurock ble brent på bålet den 6. september 1529. Disse ble martyrer for den sanne kristne kirke."

Så langt Don. Jeg tror vi gjør vel i å se nærmere på definisjonen av hva en sann menighet er. Lengselen min etter å se uttrykk for den nytestamentlige forsamlingen er ikke blitt mindre i 2009.

Nasjonalisme og det riket som ikke er av denne verden

I dag mottok jeg et brev fra Don Murphy og hans kone. De bor i Arizona, hvor Don er leder for en anabaptistisk kommunitet. Don's brev kom i rette tid. Han har noe svært viktig å meddele om de prisippene som finnes nedfelt i Bibelen om Guds rike. Jeg har i den siste tiden tenkt mye på Jesu ord i Joh 18, og Don nevner dette skriftstedet i sitt brev: "Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke Mitt rike herfra." (v.36) Jesu ord har fått ny aktualitet i forbindelse med de rapportene jeg har lest den siste tiden fra tragedien som har utspilt seg på Balkan de siste årene. Jeg nevnte også dette ordet for en venn av meg da vi var ute på en svømmetur i går kveld. Vi snakket sammen om nasjonalismen, og hvordan deler av Den ortodokse kirke er influert av den. Det er kvalmende når den kristne tro sauses sammen med staten og høyrevridde nasjonalister. Det har absolutt ingenting med Guds rike å gjøre.

Denne uka så jeg en video som en amerikansk baptistmenighet hadde lagt ut på nettsiden sin. Den viste en sommercamp som menigheten driver, og som samler mange ungdommer. Det skjer sikkert mye fint i denne sammenhengen, men jeg kunne ikke annet enn å gråte når jeg så en av pastorene drev med våpenopplæring! Joda, du leste riktig. Fra undervisningsrommet skjøt han med en maskinpistol ut av vinduet, og etterpå fikk barna og ungdommene prøve selv! Riktignok skjøt de på ruller av halm fylt med vann, men likevel. På store TV skjermer rullet Patrioten med Mel Gibson, som er en filmatisering fra den amerikanske borgerkrigen. Hva i all verden har dette å gjøre med Guds rike å gjøre? Nå mener jeg ikke at vi ikke skal være glad i det landet hvor vi bor. Vår prioritet nr 1 i forbønn er denne: "Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennekser, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig for Gud, vår Frelser." (1.Tim 2,1-3) Men ikke finner jeg at Jesus eller apostlene lærte opp noen til å drepe andre mennesker. Gjør du?

I brevet fra min anabaptistiske venn, Don Murphy, finnes det noen sitater som er veldig interessante i denne sammenhengen:

Don skriver: "I det vi vendte hjemover til Tucson fra vårt besøk i Canada, ble vi igjen minnet på de falske gudene i mange menneskers liv. Det er ikke lett for dem å gjenkjenne dem men siden de ærer andre ting enn Gud, så ærer de avguder. 'Du skal ikke ha andre guder enn Meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde, noen etterligning av noe som er i himmelen det oppe, eller på jorden her nede, eller som er i vannet under jorden. Du skal ikke falle ned og tilbe dem eller tjene dem. For Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud...' (2.Mos 20.3-5a) Det ser ut som om patriotismen/nasjonalismen er blitt en falsk gud for menneskene."

Så siterer Don Abraham Lincoln, som sa følgende i en tale i forbindelse med den amerikanske borgerkrigen: "Begge sidene (nordstatene og sørstatene) leser den samme Bibelen og ber til den samme Gud, og begge ber om Hans hjelp til å kjempe mot hverandre."

Don Muphy er også innom en av de som har betydd veldig mye for min teologiske tenkning, Eberhard Arnold. Denne Arnold grunnla den anabaptistiske kommuniteten, Bruderhof. Don skriver: "Eberhard Arnold la merke til at under den første verdenskrig kunne tyskerne og amerikanerne be til Gud om seier foran en kamphandling. Og så forsøkte de å drepe hverandre. Var det en bønn til kjærlighetens Gud i himmelen, eller til krigsguden, denne verdens gud?"

I sitt første brev skriver apostelen Johannes: "Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham." (1.Joh 4,16)

Jesu rike er ikke av denne verden. Vi trenger virkelig å grunne på hva det konkret betyr for oss i vår hverdag, og i de valgene vi tar.