Den frie forsamlingens fødselsdag

21. februar 1525 er en helt spesiell dag i kirkens historie, vel verd å minnes. På kvelden denne dagen kom femten menn og kvinner sammen i hjemmet til Felix Mantz i den sentrale delen av byen Zürich i Sveits.                                                       

Høsten året før hadde dåpsspørsmålet blitt aktualisert i konflikten mellom reformatoren Ulrich Zwingli og myndighetene i Zurich. Flere familier hadde vegret seg for å døpe sine barn og den 17.februar ble det holdt en offentlig debatt om dåpen. 27 år gamle Conrad Grebel, og sønn til en av byens ledende menn, deltok i en bibelstudiegruppe i kretsen rundt Zwingli. Grebel og de som var med i hans bibelstudiegruppe vr uenige i barnedåpen, og mente at kun troende kunne la seg døpe på bekjennelsen av deres tro på Jesus som Frelser og Herre. Byrådet i Zurich reagerte sterkt på dette og forbød Grebel og hans krets å møtes. De fikk også forbud mot å tale om dåpen. Byårdet bestemte også at alle barn som ikke var døpt måtte døpes innen åtte dager. Adlød man ikke denne ordren ville foreldrene og barna bli forvist.

Under stor beven og i inderlig bønn til Gud besluttet de som var tilstede i hjemmet til Manz denne kvelden å ta steget fullt ut ved å la seg døpe. En mann som het George Blaurock ba Conrad Grebel om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt døpte så Georg de andre som var tilstede.

Den frie forsamlingen var igjen et faktum og den anabaptistiske bevegelsen så dagens lys. Så uansett dåpssyn burde det som skjedde denne dagen ha interesse for alle som ser betydningen av den frie forsamlingen.

Jeg har skrevet om dette i min bok: En tro verd å dø for, utgitt i 2012 på Frihet forlag.

Naturlig nok forbindes anabaptismen mest med dåp. Men det er flere karakteristiske tegn ved denne grenen av kirkens historie. Likeså viktig som dåpssynet er synet på kirken: den er fri fra staten og består kun av mennesker som troende.

Anabaptist var forøvrig et skjellsord. Det betyr 'gjendøper', men de så ikke selv på det som noen gjendåp. De anerkjente ikke spedbarnsdåpen som dåp. Derfor var det ikke snakk om noen gjendåp, når man døpte mennesker som var døpt som barn.

Anabaptistene betonet at en levende tro på Kristus måtte lede til et liv i Kristi etterfølgelse,og de tok avstand fra bruken av våpen, vold og krig og av å avlegge ed. Dette fredselskende folket ble likevel forfulgt av både katolikker, lutheranere og reformerte.

485 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født

På dagen i dag er det nøyaktig 485 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født. Det skjedde i Zürich 21. januar 1525. Dette er også det første bevis vi har på en nytestamentlig dåpspraksis siden det tredje århundre. Frem til det tredje århundre praktiserte man dåp på bekjennelse av tro. Å døpe barn kjenner man ikke til før man begynner å praktisere dette i Nord-Afrika i det tredje århundre. Tertullian omtaler dette i et av sine skrifter, og uttrykker da sin misnøye med den nye praksisen. Det har sikkert vært praktisert dåp på bekjennelse av tro også etter det tredje århundre og frem til 21. januar 1525, men vi har ikke noe skriftlig materiale som sier så. Denne dagen er også den første spede begynnelsen på restaureringen av den nytestamentlige forsamlingen. Så det er mange gode grunner for å feire 21. februar!

Anabaptismen kalles gjerne reformasjonens tredje gren - de to andre er den lutherske og den reformerte. Den omtales også som den radikale reformasjonen. Anabaptistene så ikke på seg selv som protestanter. Protestantismen var altfor bundet opp til statsmakten, slik de så den. Anabaptistene var datidens radikale Jesus- og husmenighetsbevegelse.

En av de sentrale skikkelsene i den gryende radikale bevegelsen var Conrad Grebel (se maleriet). Han var 27 år gammel, utdannet ved universitetene i Basel, Wien og Paris. Økonomiske problemer førte til at han vendte hjem til Zürich i 1520. Her kom han i nær kontakt med kretsen rundt reformatoren Zwingli, og dennes program for å reformere kirken i Zürich. Kretsen rundt Ulrich Zwingli kom sammen for å studere Bibelen på grunnspråket. Zwinglis innflytelse og Grebels egen bibellesning førte til at Conrad Grebel ble en hengitt kristen. Det skjedde i 1522. I februar samme år giftet han seg.

Ulrich Zwingli gjennomførte sine endringer sakte, men sikkert. Det skjedde i forståelse med byrådet i Zürich. Men enkelte i kretsen rundt reformatoren synes det gikk for sakte, og ikke radikalt nok. En konflikt brøt ut, og i oktober 1523 ble den mer intens og tydeligere. Da begynte Conrad Grebel og noen til, å komme sammen, for å studere Bibelen, be og samtale. De leste bøker av andre reformatorer, og i denne gruppen begynte en overbevisning å ta form. En overbevisning som skulle forme hele den gryende anabaptistiske bevegelsen.

Dette gjaldt blant annet synet på dåpen og den kristne forsamlingen. De forkastet barnedåpen, og mente at kun de som hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre kunne døpes på bekjennelse av sin tro. Og man ville se en forsamling bygget på Guds ord og gjensidig fostring, en forsamling bygget etter nytestamentlig mønster. De betonet også viktigheten av at en levende tro ville lede til et liv i kjærlighet og etterfølgelse. Nattverden så de som et enkelt fellesskapsmåltid til minne om Kristus, de tok avstand fra bruk av våpen, vold og krig og de var beredt til å lide for sin tro.

Høsten 1524 blir dåpsspørsmålet sentralt i konflikten mellom Zwingli og byrådet i Zürich. Familien Grebel - som da var blitt foreldre, og flere andre i samme situasjon, vegret seg for å døpe sine spebarn. 17. januar 1525 ble det holdt en offentlig debatt om dåpen. På dette møtet talte Conrad Grebel og gruppen rundt ham mot barnedåpen og for troendes dåp.

Dagen etter gav Byrådet i Zürich beskjed om at alle familier med barn som ikke var døpt hadde en uke på seg til å få dette utført. De som vegret seg for å gjøre dette skulle bortvises fra byen og distriktet. Grebel og vennene fikk også beskjed om at de ikke fikk lov til å møtes mer, og Grebel fikk forbud mot å tale om dåpen.

På kvelden 21. januar 1525 kom de likevel sammen. De var 15 menn og kvinner. De kom sammen hos en annen i gruppen, nemlig Felix Mantz, som også skulle bli sentral i denne bevegelsen. Med stor beven besluttet de å ta det avgjørende steget. En mann ved navn George Blaurock ber så Conrad Grebel om å døpe seg. Etter at Blaurock var døpt, døpte så han de andre på bekjennelse av deres tro på Jesus Kristus.

Der og da fødtes den anabaptistiske bevegelsen, som fra samme øyeblikk måtte gå under jorden. Bevegelsen møtte stor motstand, tusenvis ble fengslet, torturert, hengt, brent, druknet. Barn, kvinner og menn led de forferdeligste smerter. De ble forfulgt av Romerkirken, lutheranere og reformerte like til døden. Mange av de som ble døpt i huset til Felix Mantz døde en grusom død få år etter. Grebel døde av sykdom sommeren 1526 som følgende av en hard fengselsstraff, bare 28 år gammel. Mantz og Blaurock ble henrettet.

Men anabaptistene overlevde, og det finnes grupper av disse troende den dag i dag mange steder i verden. I dag takker jeg Herren for at det fantes uredde, djerve menn og kvinner som koste hva det koste ville fulgte Herren Jesus, selv inn i døden.

Å dele liv i broderlig kjærlighet

I går fikk jeg årets første nyhetsbrev fra Don og Naomi Murphy, som leder en liten anabaptistisk kommunitet i Tucson i Arizona, USA. I nyhetsbrevet gjør Don Murphy seg noen tanker om hva den kristne forsamlingen er. Don skriver:

"Hva er menigheten? Menigheten er en gruppe mennesker på et geografisk sted som deler et liv i glede og broderlig kjærlighet, som lever ifølge Jesu lære og befalinger i Den Hellige Ånds iboende kraft.

Denne forståelsen av menigheten kom sakte men sikkert til Conrad Grebel (1498-1526), en av forgrunnsfigurene i den anabaptistiske bevegelsen. Han var en ung gift mann da han sluttet seg til en bibelstudiegruppe ledet av Ulrich Zwingli, den ledende pastoren av den protestantiske kirken i Zurich, Sveits.

Mens Conrad studerte Bibelen, begynte han å se den enorme forskjellen mellom datidens kirke og menigheten beskrevet i Det nye testamente. Kirken i hans samtid bestod av alle som bodde i området hvor kirken var, enten det var gode eller dårlige mennesker. De ble medlemmer av kirken når de ble døpt som barn.

Dette var ingen menighet som besto av mennesker som var knyttet sammen og levde et gledesfylt liv, slik det var beskrevet i Bibelen. Deres kristne religion var en borgerlig religion, kontrollert av sivile myndigheter, som også valgte kirkens ledere. Det var intet skille mellom stat og menighet slik Det nye testamente lærer.

Conrad begynte å se behovet for troendes dåp og nattverd bare for de som levde et hellig liv. Han og 15 andre møtte hverandre den 21. januar 1525, i hjemmet til Felix Manz for å samtale om disse temaene. I løpet av dette møtet ba en tidligere katolsk prest, George Blaurock, Conrad om han kunne døpe han med sann kristen dåp. Resten av de som var tilstede ble så døpt, og den anabaptistiske bevegelsen var født.

Responsen fra den lokale kirken var å gjøre troende dåp illegal, og idømme dødsstraff for de som ble døpt. Felix Mantz ble arrestert og drept ved drukning den 5. januar 1527, og George Blaurock ble brent på bålet den 6. september 1529. Disse ble martyrer for den sanne kristne kirke."

Så langt Don. Jeg tror vi gjør vel i å se nærmere på definisjonen av hva en sann menighet er. Lengselen min etter å se uttrykk for den nytestamentlige forsamlingen er ikke blitt mindre i 2009.