Påsken og dåpen

 I den tidligere kirken var dåp nært knyttet til påske, som et minne om Kristi oppstandelse. Og da særlig til påskenatt og 1.påskedag. Det ble kirkens fremste dåpshøytid. Dåpskandidatene fikk gjerne dåpsundervisning i løpet av den 40 dager lange fastetiden som leder fram til den strålende påskedagen.

Den tidlige kirken så på dåpen som et symbol på det nye livet, og et speilbilde av Kristi oppstandelse. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet, Det nye testamentets fremste lærebrev: 

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

Dåpen minnet de troende om selvlivets død og å leve det nye livet de hadde fått i Kristus.

Dåp med full neddykkelse var den vanligste dåpspraksisen i urkirken. Selve ordet 'dåp', fra gresk, betyr bokstavelig talt det. Dåpen symboliserer derfor på en sterk måte Kristi død og oppstandelse.

En av kirkefedrene som så denne sammenhengen klart, og som skrev om det, var Tertullian. Han ble født ca. år 160 og døde i år 220. Tertullian var en prominent teolog og forfatter i sin samtid. Han er kjent for tre bøker:

De Baptismo (Om dåpen), hvor han redegjør for sitt dåpssyn. 

De Corona (Om kronen), hvor han diskuterer dåpens betydning i forhold til himmelens betydning - seierskransen.

Adversus Marcionen (Mot Marcion), som inneholder hans polemikk mot vranglæreren Marcion, hvor han behandler dåpen og dens forbindelse med påsken.

Dåp er noe av det fineste jeg har vært med på i de årene jeg har vært pastor i det som nå heter Baptistkirken Norge, enten det har skjedd i dåpsbasseng innendørs eller i et vann utendørs. En dåpshandling jeg aldri glemmer fant sted inne i skogen i et tjern, i et hemmelig russisk militæranlegg helt på grensen til Belarus. Kona til en høytstående russisk offiser var blitt en kristen, og hun lot seg døpe på bekjennelsen av sin nyfunnede tro. Det var sterkt. Er det noe jeg virkelig drømmer om at jeg skal være i stand til å gjøre, er å kunne vade ut i et vann og døpe mennesker som har kommet til tro på Jesus. Noe sterkere finnes ikke.

I dag feirer jeg dåpsdagen min i frihet

 Denne dagen er litt spesiell for meg. Det er på dagen 45 år siden jeg lot meg døpe på bekjennelsen av min tro. Det skjedde med full neddykkelse i Mjøsa, 25 september 1979. Etter lang tids grundig studium av Det nye testamentets dåpstekster, kom fram til min overbevisning. Fordi jeg taler i så mange ulike kristne sammenhenger, forkynner jeg ikke dåp av respekt for at andre ser på dåpen annerledes enn det jeg gjør. Men i egen kirkelig sammenheng gjør jeg det gjerne, og blir jeg spurt deler jeg gjerne mitt syn. Dessuten feirer jeg hvert år dåpsdagen min. Det burde flere kristne begynne med! For meg står dåpsteksten i Rom 6,3-4 sterkt: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde med sin Fars kjærlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." 

Neste år, nærmere bestemt den 21.januar 2025 er det ganske nøyaktig 500 år siden den første troende dåp fant sted på europeisk jord. Døperbevegelsen som jeg tilhører ble veldig forfulgt på grunn av sin overbevisning. Det ble de også i Norge. Den lutherske tro var den eneste tillatte. Bakgrunnen for dette fører oss tilbake til de endringer som skjedde i år 380 e.Kr. Frem til da tilhørte de kristne en frimenighetsbevegelse, men fra da av ble alle borgere i Romerriket pålagt av keiseren å bekjenne den kristne tro, slik at en innbygger i Romerriket og det å være en kristen var ett og det samme. Kristendommen ble statsreligion, pålagt alle statsborgere ved lov. Folk og kirke var ett og det samme. På Riksdagen i Augsburg i 1555 ble man enige om at det var fyrstene over de forskjellige i Vest-Europa som skulle avgjøre hvilken kristen konfesjon som skulle være forpliktende for borgerne i fyrstenes riker. Denne tanken ble praktisert i Norge og Danmark helt fra reformasjonen av våre land i 1536-1537 og videreføres i den norske grunnloven av 1814. I Norge var folket og den lutherske kirke samme størrelse. Tilstanden bar frembragt ved lov.

I det norske lovverket skjer det første skritt bort fra denne tilstanden gjennom Dissenterloven av 1845. For første gang blir det lov å være noe annet en luthersk kristen og medlem av Statens kirke i Norge. Veien til tros og samvittighetsfrihet i Norge var lang og tornefull. Vi må ikke ta den for gitt.

Billedtekst: Dåp i sommer i Hunnebo strand i Sverige. Bildet er gjengitt etter tillatelse av Elisabeth Persson, som har tatt bildet. Dåpsforetter er pastor Per Gunnar Andersson i Betel baptistkirke i Hunnebo.

Dåpsdagen min: Oppreist til et nytt liv

Siden 1979 har 25.september vært en spesiell høytidsdag for meg. På den dagen for 44 år siden lot jeg meg døpe på bekjennelsen av min tro. Det var en vel overveiet handling. sommeren 1972 hadde jeg bestemt meg for å bli en Jesu disippel, men det skulle gå et par år før dåpsspørsmålet ble aktuelt for meg og ytterligere noen år før jeg ble døpt med full neddykkelse. Det skjdde i Mjøsa en gråkald septemberdag. Jeg hadde tredd på meg den røde islenderen jeg fikk som militærnekter, da jeg avtjente min sivilarbeidertjeneste. Den hjalp litt mot kuldesjokket. 

Det som gjorde ar dåpsspørsmålet ble aktualisert for meg, var først og fremst studiet av dåpstekstene i Det nye testamente og dåpspraksisen i den før-konstantinske kirken, og møtet med den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen.

Etter dåpshandlingen har ordene fra Rom 6,3-4 betydd mye for meg. Jeg feirer dagen med å lese disse ordene: "Eller vet dere ikke at alle vi som er døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død. Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv."

175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys

I dag er det ganske nøyaktig 175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys. Den 21.september 1848 gikk noen menn og kvinner ned i vannet utenfor Borekulla gård og lot seg døpe. Senere grunnla de Sveriges første frikirkelige forsamling, som så langt man kjenner til er den første demokratiske forsamlingen i vårt naboland. 

Men det finnes opplysninger som tyder på at den første baptistiske dåpshandlingen fant sted året før, nemlig den 23. juni 1847 i Östansjö (i den nåværende kommunen Örnsköldsvik).

Vanligvis sies det imidlertid at dåpshistorien i Sverige begynte like etter mørkets frembrudd 21. september 1848, da en liten gruppe på åtte personer gjennomførte en baptistisk dåpshandling  i Vallersvik i Landa sogn, ved Frillesås på Hallandskysten. Å døpe noen uten å være prest i Svenska kyrkan var på den tiden en alvorlig forbrytelse.

I løpet av de første dagene ble baptistene utsatt for forfølgelse fra svenske myndigheter. Å samles til egne gudstjenester var forbudt ifølge konventikkelplakaten, og å lede slike gudstjenester var straffbart. Bevegelsens ledere ble bøtelagt og fengslet, og forgrunnsfiguren F.O. Nilsson, ble til slutt forvist i 1850. Baptister ble forbudt å gifte seg og barna deres ble ansett som uekte. Da foreldrene nektet å la sine nyfødte barn døpes, med henvisning til at de senere i livet skulle få velge selv, gjennomførte myndighetene i flere tilfeller tvangsdåp.

Billedtekst: Midtsommernatten 1886 var kunstneren Gustaf Cederström tilfeldigvis vitne til en baptistdåp. Begivenheten gjorde sterkt inntrykk på ham og han malte maleriet «Sommarnatt i Sverige», også kjent som «Baptistene».

Ukraina nå: Baptister døper stadig nye, yter praktisk hjelp og sees på med andre øyne

Dette er et utdrag fra en  nylig publisert rapport utarbeidet av Den europeiske baptistføderasjonen angående situasjonen i Ukraina: Mange menigheter holder dåpsgudstjenester, nye mennesker kommer til tro, baptistmenigheter yter praktisk hjelp og lokalbefolkningen er blitt mer vennlig innstilt til baptister og andre evangelikale kirker.

Det ukrainske baptistunions koordineringssenter fortsetter å distribuere bistand over hele Ukraina, til tross for missiler som faller i områdene rundt Lviv. I en rapport fra 21. mai skrev personalet: "Fokus i den mangesidige tjenesten i våre kirker i dag handler om å hjelpe folk i nød. Baptistunionen prøver å svare på utfordringer som er i stadig endring. Vi er fokusert på det praktiske manifestasjon av Kristi kjærlighet og effektiviteten i evangeliet."

I russisk-okkuperte områder er rapporteres det om mange vanskeligheter. Sivilbefolkningen er terrorisert og ofte fratatt muligheten til å reise til de ukrainsk-kontrollerte områdene. Ettersom vannforsyningslinjer har blitt avskåret i en rekke byer i okkuperte og beleirede områder, går kirker inn og drar opp vann fra kirkebrønner for å distribuere vann til lokalsamfunnene deres. I Mykolayiv begynner den lokale kirken å bore en ny brønn for å sørge for sitt lokalsamfunn. 

Lysychansk, en liten by i Luhansk fylke i Ukraina, er ett eksempel på de mange lokalsamfunnene som er isolert av krigen der det ikke er strøm, vann, kommunikasjon, medisiner eller mat. Regionale pastorer prøver å holde kontakten med kirker i slike samfunn og besøker dem når det er mulig for å sikre at de ikke blir glemt og føler seg forlatt.

Dusinvis av kirker har holdt dåpsgudstjenester de siste ukene, og krigen har ikke stilnet den evangeliske gløden til baptistene i Ukraina. Mange begynner å se lokalsamfunnene deres skifte syn på lokale kirker, spesielt ettersom kirker utrettelig gir hjelp og praktisk støtte. En kirke arrangerte et førstehjelpskurs og bemerket: "Folk begynner å se mer og mer at evangekale kristne ikke er sekter forent av en viss fanatisk idé, men det er virkelig mennesker som praktiserer tingene de lærer."

Minst to baptistkirker til er ødelagt av beskytning.

Ukrainske baptister står ikke alene. Baptister i Polen, Ungarn, Romania, Moldova og Slovakia har kommet sine trossøsken til unnsetning: 

POLEN: Polske baptister tilpasser seg utfordringene og gledene som følger med at så mange gjester fortsatt er igjen. Tre nye ukrainske kirker er plantet og den største baptistkirken i Polen er nå en ukrainsk menighet i Warszawa. Baptister fortsetter å være vertskap for hundrevis, tjener tusenvis av flyktninger og sender hjelp tilbake til Ukraina.

UNGARN: Baptister i Ungarn samarbeider med 'Den ungarske baptisthjelpen' og fortsetter å dekke hjelpebehov i Ukraina (leverer allerede 200 tonn) samtidig som de imøtekommer behovene til flyktninger i Ungarn. Allerede ser de utfordringene med den forestående globale matmangelen som et resultat av krigen. Mange kirker oversette tilr ukrainsk under gudstjenestene, og noen få nye ukrainske kirker har blitt dannet.

ROMANIA: Kirker over hele Romania fortsetter å gi praktisk og åndelig støtte til flyktninger, i tillegg til å sende humanitære forsyninger til Ukraina. Dusinvis av kirker oversetter vanlige gudstjenester til ukrainsk. Kirker innlemmer flyktninger og deres barn i det normale livet, feirer 17-årsdagen til en ukrainsk tenåring og bruker fritidsaktiviteter, som ettermiddager ved et lokalt basseng, som en mulighet til å få kontakt med familier og la dem hvile. Mange flyktninger ønsker å flytte videre fra Romania til andre land.

MOLDOVA:  Baptister i Moldova fortsetter å drive et krisesenter for flyktninger i nød. Forsyningskjedeproblemer og begrensede forsyninger på grunn av krigen gjør det vanskelig å skaffe livsnødvendigheter, og sengetøy til senteret og et pålitelig kjøretøy for å overføre livsnødvendigheter og flyktninger fra ett sted til et annet.

SLOVAKIA: Mange flyktninger har bestemt seg for å reise tilbake til de vestlige regionene i Ukraina, men minst 75 000 er fortsatt i Slovakia. Baptister ser på måtene til å best ta vare på de traumatiserte og møte de psykologiske behovene til enslige foreldre med barn som er fordrevet fra hjemmene sine.

Baptister over hele Europa fortsetter å hjelpe på konkrete måter, og deler Kristi gjestfrihet. Spania, Portugal, Storbritannia, Tyskland, Østerrike, Tsjekkia, Bulgaria, Italia og mange andre sammenhenger har gitt sjenerøst og huser flyktninger hos kirkefamilier.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Mer enn 100 iranere og afghanere døpt

David Yeghnazar, daglig leder for misjonsorganisasjonen Elam Ministries, forteller i organisasjonens siste nyhetsbrev at mer enn 100 iranere og afghanere er blitt døpt på bekjennelsen av sin tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Ved en stor gudstjeneste i et land nær Iran, avgav disse nye troende - hvorav mange hadde kommet til tro som et resultat av en nylig evangeliseringsaksjon - en offentlig vekjennelse av sin tro. Blant dem var Ali.

For mange år siden hadde Ali blitt fengslet i et iransk fengsel sammen med den kristne lederen Farshid. Under fengslingen deres hadde Farshid delt evangeliet, men Ali var ikke interessert. Da Ali uventet møtte Farshid igjen i år i forbindelse med et utadrettet arrangement for ffarshi-talende, ble hjertet hans berørt av Farshids vitnesbyrd. Ali ga sitt liv til Jesus og ble med i en lokale husmenighet. Etter dåpen er han veldig spent på å vokse i troen når han fortsetter i et disippeltreningskurs sammen med en venn.

"Guds Ånd var i arbeid i forbindelse med denne gledesfylte dåpsgudstjenesten: en håndfull gjester ble så rørt over det de så og hørte at de ga sitt hjerte til Jesus akkurat der og da. De blir også disipler som en del av en lokal menighet," skriver David Yeghnazar.

På vegne av alle disse menneskene sier jeg takk for at dere står sammen med oss.

Billedtekst: Fra en dåpshandling. Illustrasjonsfoto.

Hemmelig dåp på den arabiske halvøy

Disse to bildene får meg til å gråte. Av glede. De viser en dåp i all hemmelighet på den arabiske halvøy. Kristi kirke vokser i De forente arabiske emirater, Oman, Saudi-Arabia og andre land på den arabiske halvøya. Å forlate islam for å følge Jesus Kristus setter dem og deres familier i fare hver dag, men de tar den risikoen for Kristus. La oss huske på å be for alle disse menneskene som risikerer livet for å tilbe vår Herre. 

Dåpshøytideligheten fant sted denne uken.

Hemmelig dåpshandling i Sentral-Asia

Dette bildet griper meg sterkt. En av menighetene misjonsprganisasjonen Ljus i Öster samarbeider med i Sentral-Asia, har nylig gjennomført sin første dåpshandling. To gutter i alderen 15 og 17 år har valgt å gi sitt liv til Jesus, og på bekjennelsen av deres tro er de nå blitt døpt.

Av sikkhetsmessige hensyn ble dåpen gjennomført i et badekar hjemme hos en av forsamlingsmedlemmene. Dåpshøytideligheten ble feiret sammen med nære venner og familie. På grunn av forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia oppgis ikke hvilket land eller sted dåpen skjedde.

La oss huske de to guttene og det store og viktige arbeidet Ljus i Öster utfører i våre foorbønner.

Om å lokkes til dåp

Dåpstallene i Den norske kirke er stadig fallende. I et forsøk på å få flere til å døpe barna sine har man introdusert 'drop-in-dåp', hvor alt legges til rette for at man der og da kan få døpt sitt barn, mer eller mindre som et spontant innfall fra mor eller far. Jeg velger likevel å tro at foreldrene har tenkt litt på saken likevel før de går til dette skrittet, men noe slikt som en 'drop-in-dåp' finner man neppe paralleller til i kirkehistorien. Nå tar man også i bruk kinolerrettet for å få oppmerksomhet rundt spedbarnsdåp. Journalist Jarle Kallestad i Dagen bruker ordet 'lokke' når han skal presentere en reklamefilm som Den norske kirke har laget i sakens anledning, Reklamefilmen skal lokke kinogjengerne til å få døpt barna deres. Filmen som varer i 35 sekunder, konkluderer med  at man trenger vann, en håndfull vann. "Det er nok. Så er du døpt."

Nå har jeg djup repekt for de som har et annet dåpssyn enn meg. Jeg underslår ikke at jeg er baptist. Men er ikke dette en dåpspraksis som er problematisk selv for de som tror på spedbarnsdåpen? Er poenget bare å få døpt så mange barn som mulig?

Men det er vel her vi rører ved kjernespørsmålet: Den norske kirke lærer at barnet blir Guds barn i dåpen. Da spør jeg: Hva er de da før de blir døpt?

Ekteskapet prolematiseres i Den norske kirke, det samme med spørsmålet om homofili, men hva med synet på barna og dåpen? Er dåpsteologien uproblematisk? Jeg har ennå til gode å høre prester i Den norske kirke si det rett ut, at udøpte barn er djevelens barn, men hvis de først blir Guds barn i dåpen, hva er de da før de blir døpt? Vil udøpte barn gå fortapt? Da hører jeg enkelte prester si at det spørsmålet får Gud ta seg av. Men har ikke Gud gjort seg avhengig av dåpen? Om ikke, hva er da poenget med å døpe så mange barn som mulig? 

Jeg har i grunnen ikke noe med hvorfor og hvordan Den norske kirke praktiserer dåpen. Jeg tilhører ikke denne norske kirken. For meg er dette fremmed, men det reiser likevel noen fundamentale spørsmål for oss som står utenfor. Heldigvis er vi for lengst passert det stadium hvor Den norske kirke og andre barnedøpende kirker tvangsdøpte barn til slike kjettere som meg, eller forfulgte annerledestenkende. 

Johannes-dagen

 Ute i ørkenlandskapet i Judea står en mann til knes i Jordanelven. Han døper. En etter en går de som skal døpes ut i vannet. De legger hendene på brystet. Johannes legger en hånd bak ryggen deres og en på hendene som ligger i kryss over brystet, og forsiktig senker han dem ned i vannet, slik at vannet lukker seg om dem. Så reiser han dem opp igjen. Slik kan vi tenke oss at det foregikk. I dag feirer vi Johannesdagen.

"Da dro Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte han og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje." (Matt 3,13-15)

"Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, for det var mye vann der. Oog folk kom dit for å bli døpt." (Joh 3,23)

Minner fra Russland, del 2

Stedet var ikke avmerket på noe kart. På det kartet vi så var området helt hvitt. Før jernteppets fall eksisterte ikke disse stedene som ble kalt 'Russlands hvite byer'. Dette var forbudt område. Dette var de hemmelige russiske militærforlegningene. Vi befant oss på grensen mellom Russland og Hvite-Russland. 

Da hadde vi kjørt et godt stykke fra vårt utgangspunkt, Pskov. Vi befant oss inne i denne militære byen, og var nå på vei inn i en skog. Til fots. Sammen med en liten gruppe russiske pinsevenner. Sammen med oss var kona til en av offiserene. Hun var nylig blitt en kristen. Skogsstien førte oss til et lite skogstjern. Noen hadde med seg gitarer. Nede ved skogstjernet sang vi kristne sanger og ba til Gud sammen. Så ble det gjort klart til dåp. Offiserfruen vadet ut i det lille skogstjernet sammen med en av de lokale pastorene fra nabobyen og en medhjelper.

Der inne i den strengt hemmelige militærleiren ble offiserfruen døpt på bekjennelsen av sin tro, og oppreist til et nytt liv. Jeg gråt når jeg så dette gripende synet. Når de tre steg opp igjen av vannet og vadet inn til stranden igjen, fortsatte vi å lovprise Gud. Tenk det! Inne i en russisk militærleir! Det var tydelig at tidene hadde endret seg! Sangen kunne høres langt av gårde. Når som helst kunne det komme russiske soldater. Men ingen av oss var redde. Skrur vi klokka noen få år tilbake ville ikke det som skjedde ber i militærleiren hvert mulig. Da ble evangeliske - og ortodokse - kristne arrestert for sin tro, og dåp var strengt forbudt.

Nå har jeg selv gjennom årenes løp forrettet mange dåpshandlinger, og vært vitne til at mennesker har latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro, men ingen dåpshandling har vært så spesiell som dåpshandlingen inne i den russiske militærbyen. Den hører med til et av mine mest dyrebare minner, og jeg tenker ofte på den.

fortsettes

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 3

 "Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere." (Apg 18,4) Paulus gjentar sin måte å arbeide på også i Korint. I Synagogen traff han mennesker som kjente Skriftene og lengtet etter Gud. Som i de andre byene han besøker er det synagogen han dras mot, og samtalene bærer rik frukt. Det kommer til konfrontasjoner, men noen blir likevel overbevist. 

Det er karakteristisk for Paulus dette som historikeren Lukas nevner for å beskrive ham, som det er for alle apostler: "Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus opptatt med å forkynne." (Apg 18,5) Flere steder i Apostlenes gjerninger viser Lukas at Paulus kommuniserer på tre måter: 1) Gjennom samtaler. 2) Gjennom forkynnelse. 3) Gjennom undervisning. 

Også i Korint blir det brytninger: Paulus er tydelig i sitt vitnesbyrd overfor jødene. Han "vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias." (Apg 18,5) Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker." (Rom 1,18) Evangeliet må forkynnes for alle, også for jøder, ja, først for dem. Kristus kom først til sine egne, så til hedningene.

Forkynnelsen av at Jesus er Messias skaper reaksjoner, som det alltid gjør. Forkynnelsen setter folk på valg: "Men da de stod imot og spottet, ristet han støvet av sine klær og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene." (Apg 18,6) Det er tydelig at Paulus har fått del i den undervisningen Jesus ga sine disipler, og at dette var en del av disippeltreningen Ananias og Barnabas ga Saulus i tiden rett etter at han ble en Jesu disippel. Jesus hadde nemlig sagt at "om noen ikke tar imot dere og ikke hører deres ord, da gå ut av huset eller den byen og rist støvet av føttene." (Matt 10,15)

Paulus sikter til profeten Esekiel, når han sier: "Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren." Dette kjente de som deltok i synagogen i Korint godt til, kjent med Skriftene som de var. Paulus siktet til ordene fra Esek 3,18-19: "Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel."

"Justus, en mann som fryktet Gud", ble vertskap for Paulus og kanskje også hans medarbeidere Silas og Timoteus. De gikk ikke langt. Huset til Justus lå nemlig vegg-i-vegg med synagogen. Hva har ikke gjestfriheten betydd for evangeliets fremme opp gjennom den hellige historien. Hvor mange har ikke huset Herrens vitner!

Justus ble dermed en viktig person i grunnleggelsen av den kristne forsamlingen i Korint. Det er mange måter å tjene Guds rike på. Å være gjestfri er en av dem!

En av fruktene av forkynnervirksomheten til Paulus er at synagogeforstanderen Krispus kommer til tro på Jesus, med hele sitt hus. Og ikke bare ham, men mange korintere som hørte Ordet, kom til tro og de ble døpt. I det første brevet apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint nevner han denne dåpshandlingen og noen andre som også ble døpt i denne pionerfasen i storbyen Korint: "Jeg takker Gud for at jeg ikke døpte noen av dere, uten Krispus og Gajus, slik at ingen skal kunne si at dere ble døpt til mitt navn. Sant nok - jeg har også døpt Stefanas' hus. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen annen." (1.Kor 1,14-16)

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 8

Gud har sine måter å utfri sine på! "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." (Salme 34,20) I dette tilfellet bruker Han et jordskjelv. I Apg 12, hvor Lukas forteller om at Peter sitter fengslet, bruker Han en engel. Det er som hellighetsforkynneren Emil Gustafson synger: "O Herre, du veier i tusentalls har. Og hvilken du velger for meg. Får være det samme når du meg tar, til himmelen sammen med deg." En ting er i hvertfall sikkert: Når vi har med Gud å gjøre må vi være forberedt på det uventede! 

Det er overnaturlig det som skjer i de mørke fangehullene i fengselet i Filippi. Jordskjelvet fikk alle lemker til å løsne på alle fangene, og bygningen raser samen uten at noen av fangene kommer til skade! Det er et helt spesielt inngrep fra Gud, som svar på bønn og lovprisning, synkronisert med selve jordskjelvet. Enda en gang ble Guds kraft åpenbart i Filippi og på europeisk jord! Dette er Europas apostoliske kristenarv! Det er noe å takke Gud for og tenke på i kommende trengselstider på vårt kontinent! Europas arv er en kristendom i tegn og med under. Jeg tror at relativt få er klar over at lovprisning i seg selv er det mektigste våpenet vi har i den åndelige krigføringen. Skriften sier at Gud troner på Israels lovsanger: "Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger." (Salme 22,4)  Djevelen kan ikke stå seg imot lovprisning til Gud.

Lovsangen til Paulus og Silas hørtes! Apgj 16,25 forteller oss at "alle fangene hørte på". Paulus og Silas var frimodige! De var ikke forsakte og stillfarne. De utnyttet situasjonen de var kommet oppi til bokstavelig å bringe lys inn i mørket. 

Vi lever i en tid med så mye hensynstagen. Vi er så redde for å provosere at vi blir tause. Men verken Paulus eller Silas skammet seg over evangeliet! De benyttet anledningen til å være vitner både med sine ord, toner og liv. I stedet for akk ble drt takk! Husk at vi alle har noen som 'hører på'. Hva forteller vi dem med livene våre? Hva er vi reklameplakater for? 

Kong Davids ord ble oppfylt i det som skjedde i fengselet i Filippi: "Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til min livs Gud." (Salme 42,9)

Den romerske fangevokteren ble vekket to ganger. Både bokstavelig og i overført betydning. Først av jordskjelvet, men jordskjelvet og det faktum at ingen ble skadet, fikk ham til å stille det aller viktigste spørsmålet et menneske kan stille: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Og svaret kommer krystallklart: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apg 16,30) Jesus selv etterlot ingen tvil: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) Det finnes bare en vei til Gud, og veien heter Jesus. Så svart/hvitt er kristen tro. Det finnes ingen alernativer. Apostelen Peter sier det slik: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12) Dette er den overleverte troen. Dette er sann apostolisk tro. Sier noen noe annet er det vranglære.

Vi merker oss ordene i vers 32: "Da talte de Herrens ord til dem og til som var i hans hus." Det er de som hører Herrens ord som senere samme dag blir døpt, jfr vers33. Ingen ble døpt som ikke selv hadde hørt Guds ord lagt ut. Dåpen kom som en konsekvens av at de hadde kommet til tro på Herren Jesus. De nye troende i Filippi ble døpt på bekjennelsen av sin tro, og lagt til den gryende forsamlingen i byen. En romersk fangevokter hører med til førstegrøden av evangeliet på eutopeisk jord.

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 4

Det jødiske samfunnet i Filippi var ikke stort. Det ser vi av det faktum at det ikke var en synagoge der. Men de hadde et bønnested ved en elv, hor en del kvinner kom sammen. På den tid krevdes det minst 10 jødiske menn for at de kunne ha en synagoge, og kanskje var det ikke så mange jødiske menn her? En av kvinnene som kom til denne bønnestedet for å feire sabbaten var en kvinne ved navn Lydia. Ved siden av sitt yrke beskrives hun av Lukas som "dyrket Gud etter jødenes tro." (Apg 16,14) Med andre ord var hun en hedning som var kommet til tro på Jahve - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Disse ble kalt 'gudfryktige'. Den typiske synagogeforsamlingen bestod av jøder, proselytter og gudfryktige. En proselytt var født som hedning, men hadde brutt med sin hedenske kultur og offisielt konvertert til jødedommen. Disse ble altså kalt proselytter for å kunne skjelne dem fra biologiske jøder. Så hadde man en tredje kategori: de gudfryktige. Det var hedninger som ennå ikke hadde tatt skrittet fullt ut, som blant annet innebar omskjærelse og å følge Moseloven, men som var grepet av jødenes Gud.

Slik var det med Lydia. 

Av yrke var hun 'purpurkremerske'. Det plasserer henne i samfunnets øvre skikt, i følge bibeleksegeten David W.J Gill. I følge hans bok:'Acts and the Urban Elites'  anser Gill Lydia for å være en forretningskvinne av internasjonlt format. Hun "solgte lukusklær eller eksotiske varer, som purpurfarge eller parfyme" og at hun var rik. Vi merker oss at Lukas nevner at hun hadde sitt eget hjem, for det er til dette hjemmet hun inviterer Paulus og hans apostoliske team. (jfr Apg 16,15) Siden det nevnes eksplisitt at dette var huset til Lydia, tyder det på at hun var enslig. Og det viser også hennes sosiale status. Hun eide sitt eget hus og det var stort nok til å huse Paulus og hans team. 

Paulus og vennene hans kommer i kontakt med disse bedende kvinnene. "Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen." (Apg 16,13) Dette viser jo det grensesprengende ved evangeliet. Her er det ingen forskjell på mann eller kvinne. Som Paulus skriver i brevet til de kristne forsamlingene i Galatia-området: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle en i Kristus Jesus." (Gal 3,28)

Herren "åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus", Apg 16,15.

Lydia, ja, ikke bare henne, men hele hennes hus kommer til tro. Vi merker oss at dette er en genuin omvendelse, ikke noe overfladisk her. Lukas legger vekt på at Lydia 'gav akt på det som ble talt'. og på bekjennelsen av sin tro blir Lydia døpt sammen med "de som hørte til hennes hus". Det skjedde sikkert i elven hvor de møttes, for etter dåpen ber hun Paulus og hans team hjem til seg.

fortsettes

Merkelig dåpspraksis

I dag leste jeg om en merkelig kristen dåpspraksis som jeg aldri har hørt om tidligere. En forkynner inviterte til å la seg døpe for første gang eller om man skulle ønske å la seg døpe 'inn i en ny sesong', en ny årstid i livet. Hvor tar man det fra? Noen slik dåp finnes ikke i Det nye testamente. I Det nye testamente beskrives 'en dåp', jfr Ef 4,5 og er den dåp som skjer til Kristus i 'Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn,' jfr Matt 28,19.

I 1.Kor 15,29 beskiver Paulus en dåpspraksis som har funnet sted i Korint, mest sannsynliig en form for stedfortredende dåp for de døde. Noen mente at man kunne la seg døpe på vegne av noen som var døde men som ikke var blitt døpt mens de levde. Men noen stedfortredende dåp finnes ikke. Kristen dåp er alltid personlig. Det er ingen gyldig dåp om man lar seg døpe på vegne av noen. 

Perxonlig gleder jeg meg for tiden over ordene fra Romerbrevets 6.kapittel:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (6,3-4)

Filadelfiakirken i Oslo krever ikke lenger troende dåp for å bli medlem

I går kveld bestemte menighetsmøtet i Filadelfiakirken i Oslo, selve 'moderkirken' til pinsebevegelsen i Norge, seg for ikke lenger å stille krav til å bli døpt med troendes dåp for å bli medlem av menigheten. Dåp er ikke lenger et kriterium for medlemsskap. I følge Vårt Land er det nye med,lemskravet at nye medlemmer 'vil ta imot Jesus Kristus som Frelser og bekjenner seg til vår felles kristne tro slik den uttrykkes gjennom den apostoliske trosbekjennelsen.'

Dette har jeg ingen problemer med, fordi jeg har grunnleggende respekt for to ting: menighetsmøtets suverene rett til å fatte vedtak som er bindende for menigheten og den lokale menighetens suverenitet. Vel å merke, om en kristen menighet ikke fatter vedtak som klart strider mot Bibelen. Dernest er det det å si at selv jeg er baptist, har jeg en grunnleggende respekt for de som har et annet dåpssyn enn meg.

Når alt dette er sagt kjenner jeg likevel at jeg blir litt trist. Pinsebevegelen i Norge har stått for et baptistisk dåpssyn fra dag en. Det vil også Filadelfiakirken i Oslo fortsatt gjøre, om enn ikke i praksis. Egentlig kunne Filadelfiakirken i Oslo blitt medlemmer av Misjonskirken i Norge, som har to likestilte dåpssyn. Ikke noe galt sagt om Misjonskirken heller. Tvert imot. Flotte mennesker, gode menigheter.

I fjor var det 40 år siden jeg lot meg døpe i Mjøsa. Det skjedde 25.september 1979. Jeg husker at det var iskaldt, meg for meg var dette en svært viktig dag. Da hadde jeg jobbet med dåpsspørsmålet et helt år, og det var etter grundige studier av Det nye testamente og den tidlige kirkens historie at jeg kom til at jeg måtte bli døpt. Det at jeg ble døpt med full neddykkelse har senere stått for meg som en av de viktigste handlingene i mitt liv.

Men som menighetspastor har jeg kjent på utfordringene med ektepar, hvor den ene er barnedøpt og den andre troendedøpt, og hvor den som har vært barnedøpt ikke kunne bli medlem hos oss. Når begge er kristne, så er det vanskelig å forstå. Det er rett og slett smertefullt. Så jeg forstår godt medlemmene i Filadelfiakirken, som stemte som de gjorde i går kveld.

Likevel tror jeg det er viktig å være tro mot den teologiske forståelsen man har og den historie og den tradisjon man står i. Enhet mellom oss betyr ikke at vi blir ensrettede, men takker Herren for at om vi ser forskjellig på dåpen, så er vi ett i Kristus.

Jeg taler i mange ulike sammenhenger enn min egen, men jeg misbruker ikke den tilliten  som er blitt gitt meg, ved å forkynne eller undervise om ting som skiller oss. Men i baptistkirken hvor jeg for tiden er pastor, vil jeg frimodig forkynne og undervise om dåpen sett fra et baptistisk ståsted. Det er  jo i den tradisjonen denne menigheten står og det er dåpssynet som gir den det særtrekk denne og andre baptistmenigheter har.

Barn av danske baptister ble tvangsdøpt med politiets hjelp

Førstkommende søndag er det ganske nøyaktig 180 år siden, de første dansker ble døpt med troendes dåp. Elleve menn og kvinner gikk utenfor Københavns bymurer og ble døpt i all hemmelighet i Lersøen. I dag er dette en gressplen i en park.

Dåpshandlngen måtte foregå i djupeste hemmelighet. Dåp utenfor Den danske Folkekirken var forbudt. I de ti årene som fulgte, frem til Danmark fikk religionsfrihet, ble baptistenes ledere forfulgt og fengslet og deres barn tvangsdøpt med politiets hjelp. Danmark fikk religionsfrihet i 1849 da den danske grunnloven ble vedtatt.

Lederen for de danske baptistene, P.C Mønster, ble arrestert hele fem ganger, i årene 2839 til 1845, og satt tilsammen to år i fengsel for sin tro og overbevisning. Respek for mennesker med en annen tro enn den lutherske, og som våget å handle på deres overbevisning var dermed med på å bane vei for religionsfriheten i Danmark.

De som lot seg døpe var helt alminnelige mennesker, som var kommet til tro på Jesus, og tok konsekvensen av sin overbevisning. I dag er Baptistkirken i Danmark et nettverk av femti selvstendige menigheter, med mer enn 5.000 døpte medlemmer.

Foto: Baptistkirken i Danmark.

40 års dåpsdag

I dag er det på dagen 40 år siden jeg ble døpt. Jeg husker dagen som om den var i går. Jeg var 20 år. Fem dager senere ble jeg 21.

I lengre tid hadde jeg lest dåpstekstene i Det nye testamente, og lesningen hadde gitt meg den overbevisningen at jeg måtte bli døpt. Problemet var at ingen ville døpe meg. Menighetsfellesskapet jeg tilhørte var ikke opptatt av dåpsspørsmålet, og verken pinsevennene eller baptistene, ville døpe meg siden jeg ikke ville bli medlem av deres menigheter. Jeg var jo medlem av en menighet allerede.

Det måtte til en engelskmann! John Noble, en av pionerene innen en voksende husmenighetsbevegelse i Storbritannia, var ofte på besøk i Gjøvik, og en forkynner jeg hadde tillit til. Han sa ja til å døpe meg.

25. september 1979 var en kald dag. Vi dro til Sveastranda camping. Jeg hadde tatt på meg en islender. Den varme genseren skulle være med på å dempe kuldesjokket, når jeg ble døpt med full neddykkelse i Mjøsa. 

For meg ble det en veldig sterk opplevelse. Døpt til Kristus. 

Død med Kristus. Oppreist med Kristus, til et nytt liv.

Tenk at det er 40 år siden. Det er ikke til å tro. 

Dåpen innebar et radikalt brudd med det som hadde vært, og en innvielse til det nye livet i Jesus. 

I dag reiser jeg som forkynner i menigheter med forskjellige dåpssyn, og har djup respekt for at andre har et annet dåpssyn enn meg. Jeg skulle ønske at vi snakket mer om dåpens betydning, men det blir ofte diskusjoner ut av det - med steile fronter. Det har det aldri kommet noe godt utav. Derfor deltar jeg ikke i dåpsdiskusjoner. En samtale er noe annet.

Fire muslimer døpt i Midt-Østen

For to uker siden ble to personer døpt et sted i Midt-Østen. På grunn av den store faren dåpshandlingen for deres liv kan jeg ikke si hvor det skjedde, eller i hvilket land.

De to mennene som nå lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro har vært kristne i minst fire år. De ble døpt i et svømmebasseng, tilhørende en mann som har drevet med disippeltrening med de fire mennene.

De fire vet nøyaktig hva de gjør når de nå har latt seg døpe. Omkostningene er store. Broder Samuel fra Redemptive Stories har lyttet til deres historier. Etter dåpen tok de for første gang del i nattverden og de spiste så sammen med dem som hadde vært vitner til dåpshandlingen.

Broder Samuel forteller at det var en stor glede å se de fires frydefulle glede over å gå i dåpens grav. Men Samuels glede var blandet med tårer når han lyttet til deres vitnesbyrd:

Den ene hadde mistet kona si. Når han var blitt en etterfølger av Jesus, forlot hun ham, og de to er nå skilt. En annen hadde opplevd at hans kone aksepterte hans tro, men det er sterke spenninger mellom dem. En tredje var vært så frimodig at han har delt sin tro på Jesus med familien sin. Hvilke konsekvenser det kan få vet han ennå ikke.

Faren er stor for disse fire mennene, som bor i et land hvor Islam praktiseres strengt. Vil du være med på å be for dem?

Prem Pradhan - radikal etterfølger av Jesus, del 1

Første gang jeg kom borti navnet Prem Pradhan var i en bok av Gene Edwards. Edwards presenterte denne for meg helt ukjente mannen som 'Nepals apostel'. Det pirret min nysgjerrighet. Etter jeg fikk lese mer om ham forstår jeg at Gene Edwards ikke overdrev.

Jeg skrev om Prem Pradhan (bildet) på bloggen min i 2007, men her om dagen kom jeg over en artikkel om Prem skrevet av pastor Harold Bare, som beskriver Prem Pradhan's livshistorie på en troverdig og sterk måte. Jeg har derfor valgt å oversette deler av denne artikkelen til norsk. Jeg gjør oppmerksom på at Prem Pradhan døde i 1998:

"De siste dagene har Prem Pradhan vært gjest ii vårt hjem. Han lever ydmykt, og sover etter eget valg på gulvet. Han klager aldri, vi finner ham ofte lesende sin Bibel til alle døgnets tider, han ser ikke på TV og spiser alt som settes frem til ham. Alltid smilende, og alltid klar til å gå i kirken. Han snakker som om det var noe helt ordinært å be for døde, om at de skal få livet tilbake. 'Hvis jeg spør min Herre Jesus, så vil Han gjøre det.'

Prem vokste opp og ble utdannet som en Gurkha, som er et medlem av en hindu-familie i Nepal som utgjorde et eliteregimente i den britiske hæren. Under 2.verdenskrig var han kamp-pilot i Det kongelige britiske flyvåpen (RAF), og den nylige dannede indiske hæren leide ham inn som stridsvognfører. Det var mens han var soldat at han første gangen ble introdusert for Herren Jesus.

Gud kalte Prem til å vende tilbake til Nepal for å dele evangeliet med verdens eneste hindu-kongedømme. Som en av de første nepalesiske kristne, vandret han rundt i fjellene og dalene i nærmere to år hvor han delte De gode nyhetene før han så et eneste menneske komme til tro. Endelig kom en til tro, så to, så  et dusin, så hundre. Gjennom enkel bønn og Guds kraft, ble mennesker helbredet fra forferdelige sykdommer. Små menigheter ble grunnlagt i landsbyer etter landsbyer, og Prem gjorde det til en rutine å besøke hver av disse menighetene for å disiplinere og styrke de nye troende.

Nepals lov straffet enhver med opptil et års fengsel som lot seg døpe som en kristen. Den personen som forrettet en dåpshandling kunne få opptil seks års fengsel for hver person som ble døpt. I lydighet overfor sin himmelske Far døpte Prem likevel. For dette ble han dømt til 60 års fengsel.

(fortsettes)