Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 2

Kol 1,1-2: Nådehilsenen innleder de fleste av brevene til apostelen Paulus. Dette er ikke en klisje men realiteter. Det aller beste Paulus kan gi videre er den nåde og den fred som finnes i "Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus." (Bibelen Guds Ord, R 2017/Bibelforlaget). Dette er grunnleggende apostolisk undervisning: nåden først. 

Det er tydelig at menigheten i Kolossai hovedsakelig bestod av hedninger som var kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Det ser vi av Kol 1,21: "Dere som før var fremmede og fiender av sinnelag, i de onde gjerninger, dere har Han nå forlikt." Slik ville apostelen ikke ha uttrykt seg om han skrev til jøder. Dette inntrykket forsterkes i v.27 hvor han tydelig henviser til kolosserne: "For dem ville Gud gjøre kjent hvilken rikdom av herlighet som ligger i dette mysteriet blant hedningene, det er Kristus i dere, håpet om herligheten." Og i Kol 3,5-7 lister Paulus opp deres synder før de ble kristne, et synderegister som nettopp er karakteristisk blant mennesker med hedensk bakgrunn. 

Men at det også fantes jøder blant de første kristne i Kolossai det gjorde det helt sikkert. For det var mange jøder i Frygia. Lenge før den første kristne forsamlingen ble grunnlagt i byen Kolossai hadde Antiokus den store transportert 2000 jødiske familier fra Babylon og Mesopotamia til områdene Lydia og Frygia. Det var så mange som kom at gudfryktige jødene i Israel klaget over det store antall jøder som forlot Løfteslandet til fordel for landområder 'blant Frygias vinhager og bad.'

Enkelte mener at det fantes så mange som 50.000 jøder i dette området. Dette har man beregnet ut fra tempelskatten. I år 62 f.Kr bodde den romerske stattholderen Flaccus der. 'Han forsøkte å stanse den praksis blant jødene at de sendte penger ut av provinsen for å betale tempelskatten. Dette gjorde han ved å legge en avgift på all utførsel av valuta, og bare i hans egen provins tok han avgifter på tilsammen over 10 kilo i gull, som egentlig skulle vært sendt til Tempelet i Jerusalem. Denne gullmengden utgjorde tempelskatten for ikke mindre enn 11000 jøder. Og siden kvinner og barn ikke var skattepliktige, kan vi anslå at den jødiske befolkningen til å være innpå 50 000 mennesker.' (William Barclay: Din daglige studiebibel. Brevet til Kolosserne, Ansgar Forlag 1990, side 109)

Brevet til Kolosserne er skrevet til en menighet Paulus ikke grunnla og heller ikke besøkte, og kanskje til den minste byen av alle han skrev til. Han presenterer seg som 'Jesu Kristi apostel'. Dette for å understreke hvilken myndighet han har. Ordet apostel kommer av det greske ordet 'apostolos' som bokstavelig talt betyr 'en som er sendt ut'. Paulus er altså en som er sendt av Gud. Dessuten er han apostel etter Guds vilje. Han har altså ikke gjort seg fortjent til denne tjenesten, det er noe som er gitt ham av Gud.

I sin åpningshilsen nevner han at han er sammen med Timoteus, som han kaller 'vår bror'. Brorskap er en absolutt nødvendig forutsetning i all kristen tjeneste og virksomhet. Timoteus er ikke den eneste Paulus kaller 'bror'. Det gjør han også med Kvartus (Rom 16,23), Sostenes (1.Kor 1,1) og Apollos (1.Kor 16,12). Timoteus blir altså ikke beskrevet som pastor, forkynner, lærer, teolog eller administrator, men som bror.

Det andre vi legger merke til i denne åpningshilsenen er at den er rettet til Guds hellige i Kolossai og til de troende brødre i Kristus. Denne åpningshilsenen bryter med det Paulus har for vane. I sine tidligere brev har han alltid henvendt seg til menigheten. I begge brevene til tessalonikerne, i begge brevene til korinterne og i brevet til menighetene i Galatiaområdet hilser Paulus menigheten til det distriktet han sender brevene til. Men hvis vi ser på brevet til romerne, filipperne, efeserne og også til kolosserne, er de alle sammen adressert til de kristne eller de hellige på vedkommende sted. Etter hvert som Paulus ble eldre, ble han nok mer og mer klar over hva som betydde noe for det enkelte menneske. Menigheten er ikke en abstrakt enhet, men består av kvinner, barn og menn. 

Vi merker oss også at Paulus skriver til "de hellige og troende søsken i Kristus". En kristen beveger seg alltid på to plan: han lever i verden, men over alt hvor han er, er han i Kristus.

fortsettes

Den første apostel

I dag, på den siste dagen i november, feirer vi en av kirkeårets aposteldager, den til minne om apostelen Andreas. Han er samtidig en av kirkens martyrer.

Andreas var opprinnelig en av disiplene til døperen Johannes, og var en som var vitne til det skjellsettende øyeblikket da Døperen peker på Jesus og sier: 'Se, Guds lam.' (jfr Joh 1,35-40) Andreas forsto umiddelbart hva de ordene betydde, og skulle bli den første Jesus kaller til å bli apostel. Det er interessant å merke seg at i Basileios-liturgien kalles han: Protokletos - den første som ble kalt.

Han var fra Galilea og er bror til Simon Peter, jfr Joh 1,40. Navnet Andreas er ikke hebraisk, men gresk. Det skyldes nok at både gresk språk og gresk kultur var tydelig nærværende på denne tiden i de galileiske områdene. Han skulle, som sin bror, bli fisker.

Andreas er ikke bare den første til å kalles til aposteltjenesten. Han er også en av de aller første til å vitne om at Jesus er Messias. Etter å ha forstått at Jesus er Guds lam, løper han avgårde for å finne sin bror, og utbryter når han har funnet ham: 'Vi har funnet Messias!'

Vi møter Andreas flere ganger i evangeliene. Han er den som undrer seg over at fem brød og to fisker, kan mette 5000 menn foruten kvinner og barn. Han forferdes også når Jesus taler om at Tempelet i Jerusalem skal ødelegges, og lurer på når dette skal skje?

Vi leser også om noen grekere som oppsøker Andreas - kanskje fordi han hadde et gresk navn? - fordi de så gjerne vil se Jesus.

Andreas er i den kirkelige tradisjonen blitt kalt den greske verdenens apostel. Den ortodokse kirken hedrer ham som den første patriarken av Konstantinopel. Det skal ha skjedd i år 38. Kirkehistorikern Eusebios siterer Origenes som hevdet at apostelen Andreas forkynte Guds Ord i Lilleasia og Skytia, langs Svartehavet så langt som til Volga.                         

I følge tradisjonen led han martyrdøden på det som er blitt kalt et Andreas-kors, et X formet kors. Det skal hac skjedd i Patras i Hellas.

Apostelmøtet i Jerusalem, del 2

Møtet som den kristne forsamlingen i Antiokia har kalt sammen til, er blitt kalt 'apostelmøtet i Jerusalem'. Det er ikke helt dekkende. For det er ikke bare apostlene som deltar, og det er slett ikke bare apostlene som har noe de skulle ha sagt.

Leser vi teksten nøye slik vi finner den i Apg 15, finner vi tre grupper som deltar i samlingen i Jerusalem. Det er:

1. Apostlene
2. De eldste
3. Forsamlingens medlemmer, samt utsendingene fra Antiokia. Vi kjenner navnene på to av dem, Barnabas og Paulus, men Lukas skriver også: 'noen andre.' (v.2)

Dette er ikke uten betydning, for når vedtaket skal gjøres, fattes det ikke av apostlene alene, men av menighetsfellesskapet.

Vers fire forteller oss at når utsendingene fra Antiokia kom til Jerusalem, ble de 'mottatt av menigheten og apostlene og de eldste'.

Den læremessige samtalen er det apostlene og de eldste som har:

'Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.' (v6)

Spørsmål vedrørende lære avgjøres altså ikke på et menighetsmøte, men av apostlene og menighetens eldste.

Etter en nokså opphetet diskusjon, står forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, frem og oppsumerer samtalene, og ber dem om å høre på seg.

Det er altså ikke apostlene, men han som er innsatt  som er innsatt som forstander for menigheten i Jerusalem, som oppsumerer det hele og fremmer et vedtak. Her respekteres den delegerte myndigheten.

Når så vedtaket skal fattes, merker vi oss ordene til Jakob:

'For Den Hellige Ånd og vi har besluttet...' (v.28)

Dette er altså ikke bare en uttalelse fra en gruppe teologer, men Den Hellige Ånd står bak som inspiratoren.

Når utsendingene skal velges som skal formidle brevet fra dette viktige møtet, så velges de 'apostlene, de eldste og hele menigheten.' (v.22)

Brevet som sendes er skrevet av 'apostlene og eldstebrødrene ...' (v.23)

Slik fungerte altså menighetsfellesskapet i urkirken.

Apostelmøtet i Jerusalem, del 1

Dette er noen refleksjoner jeg har gjort om Apostelmøtet i Jerusalem, som kirkehistorikeren Lukas beskriver for oss i Apostlenens gjerninger kapittel 15. Jeg går ikke inn på selve bakgrunnen og vedtaket som ble gjort, Disse refleksjonene handler først og fremst om selve møtet.

Den kristne forsamlingen er ennå ung når det holdes. Menigheten i Jerusalem, som ble dannet 10 dager etter Jesu himmelfart, var da og vil alltid være modermenigheten for kristenheten. Selv om Rom, Antiokia, Aleksandria og Konstantinopel skulle få stor betydning for den ekspanderende kristentroen, er og blir utgangspunktet Jerusalem.

Vi skriver år 48. Det er uro blant de kristne. Striden står om hvordan man skal forholde seg til omskjærelsen og Moseloven. Vi befinner oss i Antiokia. Det er fra denne denne menigheten, som besto av både jøder og hedningekristne, Barnabas og Paulus, sendess ut på sin første misjonsreise.

Et så stort og viktig spørsmål som handlet om omskjærelsen og Moselovens forhold til den kristne tro, måtte tas  opp med apostlene, de Jesus selv hadde utvalgt, til å være søyler i den kristne forsamlingen. Disse spørsmålene var ikke av en slik karakter at de kunne løses av noen husmenigheter i Antiokia.

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på APOSLENES OG PROFETENES grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus selv." (Ef 2,19-20)

Det er ikke Paulus, som enkelte hevder, som innkaller til apostelmøøtet i Jerusalem. Det går klart frem at det er menigheten i Antiokia, som gjør et vedtak om å sende utsendinger til Jerusalem:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem." (Apg 15,2)

Allerede fra begynnelsen av ser vi at viktige avgjørelser som angår den kristne forsamlingen fattes av menigheten.

Forsamlingen i Jerusalem stod i en særstilling. Årsaken var at Jerusalem på dette tidspunktet var en base for apostlene.

(fortsettes)

Prem Pradhan - radikal etterfølger av Jesus, del 1

Første gang jeg kom borti navnet Prem Pradhan var i en bok av Gene Edwards. Edwards presenterte denne for meg helt ukjente mannen som 'Nepals apostel'. Det pirret min nysgjerrighet. Etter jeg fikk lese mer om ham forstår jeg at Gene Edwards ikke overdrev.

Jeg skrev om Prem Pradhan (bildet) på bloggen min i 2007, men her om dagen kom jeg over en artikkel om Prem skrevet av pastor Harold Bare, som beskriver Prem Pradhan's livshistorie på en troverdig og sterk måte. Jeg har derfor valgt å oversette deler av denne artikkelen til norsk. Jeg gjør oppmerksom på at Prem Pradhan døde i 1998:

"De siste dagene har Prem Pradhan vært gjest ii vårt hjem. Han lever ydmykt, og sover etter eget valg på gulvet. Han klager aldri, vi finner ham ofte lesende sin Bibel til alle døgnets tider, han ser ikke på TV og spiser alt som settes frem til ham. Alltid smilende, og alltid klar til å gå i kirken. Han snakker som om det var noe helt ordinært å be for døde, om at de skal få livet tilbake. 'Hvis jeg spør min Herre Jesus, så vil Han gjøre det.'

Prem vokste opp og ble utdannet som en Gurkha, som er et medlem av en hindu-familie i Nepal som utgjorde et eliteregimente i den britiske hæren. Under 2.verdenskrig var han kamp-pilot i Det kongelige britiske flyvåpen (RAF), og den nylige dannede indiske hæren leide ham inn som stridsvognfører. Det var mens han var soldat at han første gangen ble introdusert for Herren Jesus.

Gud kalte Prem til å vende tilbake til Nepal for å dele evangeliet med verdens eneste hindu-kongedømme. Som en av de første nepalesiske kristne, vandret han rundt i fjellene og dalene i nærmere to år hvor han delte De gode nyhetene før han så et eneste menneske komme til tro. Endelig kom en til tro, så to, så  et dusin, så hundre. Gjennom enkel bønn og Guds kraft, ble mennesker helbredet fra forferdelige sykdommer. Små menigheter ble grunnlagt i landsbyer etter landsbyer, og Prem gjorde det til en rutine å besøke hver av disse menighetene for å disiplinere og styrke de nye troende.

Nepals lov straffet enhver med opptil et års fengsel som lot seg døpe som en kristen. Den personen som forrettet en dåpshandling kunne få opptil seks års fengsel for hver person som ble døpt. I lydighet overfor sin himmelske Far døpte Prem likevel. For dette ble han dømt til 60 års fengsel.

(fortsettes)

John G. Lake og hans helbredelsestjenste. Del 1

16. september var det ganske nøyaktig 80 år siden John G. Lake døde - av enkelte kalt - en apostel til Afrika. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på denne troens mann. Det sies at 100.000 mennesker opplevde helbredelse gjennom tjenesten til John G. Lake - eller John Graham Lake, som er hans fulle navn. Bildet til venstre er tatt like før han døde, 16.september 1935 - 65 år gammel. Lake var influert av helbredelsestjenesten til John Alexander Dowie og forkynnertjenesten til Charles Parham, og spilte en avgjørende rolle i pinsevekkelsens historie i Sør-Afrika.

Fremdeles øver han sin påvirkning på mange mennesker og tjenester. De finner inspirasjon gjennom hans liv. Og mange har glede av hans 'Healing rooms', et begrep og en tjeneste som man selv den dag i dag finner mange steder rundt om i verden.

For en del år siden leste jeg en liten biografi om John G. Lake skrevet av Gordon Lindsay, grunnleggeren av Christ for the Nations i Dallas, Texas.

Gordon Lindsay vurderte John G. Lake's tjeneste slik, her i min oversettelse:

'Hvordan skal vi kunne evaluere effekten av tjenesten til en misjonær? Er det ved lengden av hans tjeneste? Hvis dette var tilfelle, kunne vi ikke regne med John G. Lake. Han tjenestegjorde bare fem år i Afrika, og deler av den tiden oppholdt han seg ikke på kontinentet. Jesus var den største av alle misjonærer, men Han var bare aktivt involvert i tjenesten i omlag tre år.

John G. Lake var ingen organisator, han var heller ingen oppdagelsesreisende som Livingstone; han samlet ikke inn store penger til misjon. Men ser vi nærmere på hans arbeid som misjonær, så viste hans fremgang seg i de store antall mennesker som ble vunnet for evangeliet, i de endrede livene til menneskene som han kom i kontakt med, at de kan sammenlignes med metodene til Paulus og de andre apostlenes. Hans tjeneste var nær det apostoliske idealet.

Tjenesten til Lake i Sør-Afrika var et fenomen. Han dro dit uten noen støtte av noen slag. Hver kilometer han underla seg var et mirakel. Før han ble kalt inn i tjenesten, var han en fremgangsrik og kunne ha finansiert sitt tjenesteteam i flere år fremover. Men når han fikk kallet avviklet sin eiendom og gjorde opp sine eiendeler. Han ville være fullstendig avhengig av Gud og at det var Gud som skulle forsørge dem. Det var ingen organisasjon eller misjonsstyre som sto bak ham. Dr Lake foretok ikke noen spesiell studie av landet og kjente ingen av stammespråkene. I det naturlige så dette vågestykket ut til å være dømt til å mislykkes.

Disse handikapene til tross, innen fem år hadde Lake og hans medarbeider, Hezmelhalch, gjennomtrengt de avsidesliggende områdene av Sør-Afrika med evangeliet. En apostolisk vekkelse brøt ut som var så kraftfull, at hundrevis av menigheter ble grunnlagt på kort tid over hele landet. Hemmeligheten til denne fremgangen var de tegn, under og mirakler som ledsaget denne tjenesten kontinuerlig. 

Satan forsøkte å angripe Lakes store tjeneste. Mens han var på en misjonsreise, døde hans kone, og etterlot til sin mann ansvaret med å ta vare på den store barnefamilien. Det store tapet tvang Lake til å vende tilbake til USA i 1913.

Men Herren hadde et annet arbeid til denne gudsmannen. I USA traff Lake Florence Switzer, som han giftet seg med. Rett etter at de giftet seg etablerte han en helbredelsestjeneste i Spokane Washington som skapte historie'.

(fortsettes)