Apostelmøtet i Jerusalem, del 2

Møtet som den kristne forsamlingen i Antiokia har kalt sammen til, er blitt kalt 'apostelmøtet i Jerusalem'. Det er ikke helt dekkende. For det er ikke bare apostlene som deltar, og det er slett ikke bare apostlene som har noe de skulle ha sagt.

Leser vi teksten nøye slik vi finner den i Apg 15, finner vi tre grupper som deltar i samlingen i Jerusalem. Det er:

1. Apostlene
2. De eldste
3. Forsamlingens medlemmer, samt utsendingene fra Antiokia. Vi kjenner navnene på to av dem, Barnabas og Paulus, men Lukas skriver også: 'noen andre.' (v.2)

Dette er ikke uten betydning, for når vedtaket skal gjøres, fattes det ikke av apostlene alene, men av menighetsfellesskapet.

Vers fire forteller oss at når utsendingene fra Antiokia kom til Jerusalem, ble de 'mottatt av menigheten og apostlene og de eldste'.

Den læremessige samtalen er det apostlene og de eldste som har:

'Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.' (v6)

Spørsmål vedrørende lære avgjøres altså ikke på et menighetsmøte, men av apostlene og menighetens eldste.

Etter en nokså opphetet diskusjon, står forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, frem og oppsumerer samtalene, og ber dem om å høre på seg.

Det er altså ikke apostlene, men han som er innsatt  som er innsatt som forstander for menigheten i Jerusalem, som oppsumerer det hele og fremmer et vedtak. Her respekteres den delegerte myndigheten.

Når så vedtaket skal fattes, merker vi oss ordene til Jakob:

'For Den Hellige Ånd og vi har besluttet...' (v.28)

Dette er altså ikke bare en uttalelse fra en gruppe teologer, men Den Hellige Ånd står bak som inspiratoren.

Når utsendingene skal velges som skal formidle brevet fra dette viktige møtet, så velges de 'apostlene, de eldste og hele menigheten.' (v.22)

Brevet som sendes er skrevet av 'apostlene og eldstebrødrene ...' (v.23)

Slik fungerte altså menighetsfellesskapet i urkirken.

Apostelmøtet i Jerusalem, del 1

Dette er noen refleksjoner jeg har gjort om Apostelmøtet i Jerusalem, som kirkehistorikeren Lukas beskriver for oss i Apostlenens gjerninger kapittel 15. Jeg går ikke inn på selve bakgrunnen og vedtaket som ble gjort, Disse refleksjonene handler først og fremst om selve møtet.

Den kristne forsamlingen er ennå ung når det holdes. Menigheten i Jerusalem, som ble dannet 10 dager etter Jesu himmelfart, var da og vil alltid være modermenigheten for kristenheten. Selv om Rom, Antiokia, Aleksandria og Konstantinopel skulle få stor betydning for den ekspanderende kristentroen, er og blir utgangspunktet Jerusalem.

Vi skriver år 48. Det er uro blant de kristne. Striden står om hvordan man skal forholde seg til omskjærelsen og Moseloven. Vi befinner oss i Antiokia. Det er fra denne denne menigheten, som besto av både jøder og hedningekristne, Barnabas og Paulus, sendess ut på sin første misjonsreise.

Et så stort og viktig spørsmål som handlet om omskjærelsen og Moselovens forhold til den kristne tro, måtte tas  opp med apostlene, de Jesus selv hadde utvalgt, til å være søyler i den kristne forsamlingen. Disse spørsmålene var ikke av en slik karakter at de kunne løses av noen husmenigheter i Antiokia.

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på APOSLENES OG PROFETENES grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus selv." (Ef 2,19-20)

Det er ikke Paulus, som enkelte hevder, som innkaller til apostelmøøtet i Jerusalem. Det går klart frem at det er menigheten i Antiokia, som gjør et vedtak om å sende utsendinger til Jerusalem:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem." (Apg 15,2)

Allerede fra begynnelsen av ser vi at viktige avgjørelser som angår den kristne forsamlingen fattes av menigheten.

Forsamlingen i Jerusalem stod i en særstilling. Årsaken var at Jerusalem på dette tidspunktet var en base for apostlene.

(fortsettes)