Apostelmøtet i Jerusalem, del 1

Dette er noen refleksjoner jeg har gjort om Apostelmøtet i Jerusalem, som kirkehistorikeren Lukas beskriver for oss i Apostlenens gjerninger kapittel 15. Jeg går ikke inn på selve bakgrunnen og vedtaket som ble gjort, Disse refleksjonene handler først og fremst om selve møtet.

Den kristne forsamlingen er ennå ung når det holdes. Menigheten i Jerusalem, som ble dannet 10 dager etter Jesu himmelfart, var da og vil alltid være modermenigheten for kristenheten. Selv om Rom, Antiokia, Aleksandria og Konstantinopel skulle få stor betydning for den ekspanderende kristentroen, er og blir utgangspunktet Jerusalem.

Vi skriver år 48. Det er uro blant de kristne. Striden står om hvordan man skal forholde seg til omskjærelsen og Moseloven. Vi befinner oss i Antiokia. Det er fra denne denne menigheten, som besto av både jøder og hedningekristne, Barnabas og Paulus, sendess ut på sin første misjonsreise.

Et så stort og viktig spørsmål som handlet om omskjærelsen og Moselovens forhold til den kristne tro, måtte tas  opp med apostlene, de Jesus selv hadde utvalgt, til å være søyler i den kristne forsamlingen. Disse spørsmålene var ikke av en slik karakter at de kunne løses av noen husmenigheter i Antiokia.

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på APOSLENES OG PROFETENES grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus selv." (Ef 2,19-20)

Det er ikke Paulus, som enkelte hevder, som innkaller til apostelmøøtet i Jerusalem. Det går klart frem at det er menigheten i Antiokia, som gjør et vedtak om å sende utsendinger til Jerusalem:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem." (Apg 15,2)

Allerede fra begynnelsen av ser vi at viktige avgjørelser som angår den kristne forsamlingen fattes av menigheten.

Forsamlingen i Jerusalem stod i en særstilling. Årsaken var at Jerusalem på dette tidspunktet var en base for apostlene.

(fortsettes)

FrP vil innføre "jødeparagrafen" på nytt i Norge

Jøder var en gang uønsket i vårt land. Den såkalte 'jødeparagrafen' er en av de skammeligste i vår historie. Denne helgen sørget Fremskrittspartiet for å gjeninnføre den. For det er i praksis partiets vedtak om å kriminalisere omskjæring av gutter innebærer.

Partiet ynder å fremstille seg selv som 'israelsvennlig', og mange konservative kristne har flokket seg om partiet. At de kan gjøre det ved det kommende valget er og blir uforståelig. I sin iver etter å begrense Islams innflytelse i Norge, har Fremskrittspartiet også blitt Norges mest jødefiendtlige parti. Det burde være en alvorlig tankevekker.

I følge jødisk tro har ikke jødene noe valg: Guttebarn omskjæres på den åttende dagen. Det er noe Gud har bestemt, og jødene har i flere tusen år fulgt denne tradisjonen. En jøde kan ikke endre noe Gud har pålagt, bare fordi de 'fremskittsvennlige' har forbudt deres religiøse utøvelse. For dette er i praksis et knyttneveslag mot nettopp religionsfriheten.

Og FrP bryr seg ikke noe om alvoret i saken. Forstanderen for Det mosaiske trossamfunnet i Norge, Ervin Kohn, har sagt det så tydelig og klart at ingen skal kunne misforstå det: Et forbud mot omskjæring av gutter vil bety slutten på organisert jødisk liv i Norge.

Likevel fatter FrP sitt vedtak, og rammer derfor hardt en av våre minste og mest utsatte minoriteter i Norge. Skammelig! Skammelig! Skammelig!

I en tid som vår - med press fra alle kanter, med forfølgelse, trakassering og direkte hat om utryddelse - burde FrP stått skulder ved skulder ved jødene som bor i Norge. I stedet har de fattet et vedtak som vil kunne bety slutten på jødene her til lands. Både Venstre og SV går nemlig med samme tanker, og plutselig, før vet ordet av det, er jødene på nytt ikke ønsket i kongeriket Norge.

De gode forbildene - og de som vil ødelegge Kristi forsamling, del 3

Den tredje gruppen som apostelen Paulus advarer den kristne forsamlingen i Filippi mot, er:

3. De som skamskjærer seg.

Våre trosrøtter er jødiske, dersom hersker ingen tvil. Gud har gitt sine løfter til det jødiske folk, og ikke trukket dem tilbake. Men Kristi menighet er også universell. I Efeserbrevet leser vi at i Kristus forenes jøder og hedninger gjennom at et nytt menneske skapes:

"Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I en kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet." (Ef 2,14b-16)

I den første menighetene fantes det kristne med jødisk bakgrunn som ivret for at de kristne skulle holde lovens forskrifter. Blant annet hevdet de at de som ble kristne måtte omskjæres. Diskusjonene rundt dette tema gikk varm i de første kristne forsamlingene. Vi leser i Apgj 15:

"Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst. Dette førte til en konflikt og et heftig ordskifte mellom dem og Paulus og Barnabas." (v.1-2)

Diskusjonen fører til at det første apostelmøtet kalles sammen, og vi kjenner en klare beslutningen som gjøres der, og understrekningen av at det kun er Jesu nåde som frelser:

"Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære. Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de." (Apgj 15,10-11)

Men debatten rundt spørsmålene om Moseloven la seg ikke den gang, og heller ikke i dag. De siste årene er faktisk dette blitt et aktualisert spørsmål, da vi igjen finner mennesker som "kommer ned fra Judea" og begynner å stille de samme spørsmålene som skapte slik splid i de første kristne menighetene.

I Sverige har man hatt denne debatten en god stund. Der dukket det opp en "messiansk forening", hvis svenske leder har gått hen og omskåret seg, og bosatt seg i Israel. Nå lærer ikke foreningen at man skal la seg omskjære, men lederen har altså sett det nødvendig. Han påberoper seg å være i samme situasjon som Timoteus. Vi leser i Apgj 16 at Paulus omskjærer Timoteus "av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene." (v.3) Da må vi ikke glemme at mor til Timoteus var "en troende jødisk kvinne", (v.1) og vi vet at Paulus var "jøde for jøde, og greker for greker", om det kunne gjøre at noen kunne bli frelst. Ellers advarer han i meget sterke ordelag mot å la seg omskjære. Et studium av Galaterbrevet viser det til fulle. Hør bare:

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. Hør hva jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus være til minste hjelp for dere. Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden." (Gal 5,1-4)

Den svenske foreningen avviser at Jesus er Gud, de hevder at vi som tror at Jesus er Messias må holde 292 av de 613 budene som Mosebøkene beskriver. Det er lederen for bevegelsen som har funnet frem til disse. De mener at flere vers i vårt Nytestamente er skrevet feil, av den enkle grunn at det fantes i følge dem en hebraisk grunntekst, som er blitt borte. Når NT derfor ble skrevet på gresk, oppsto de feilene som gjør at vi i dag ikke helt kan stole på det vi leser. Vi må lese Nytestamentet med hjelp av denne foreningens leder og talsmenn.

Vel, noen smiler sikkert av dette og sier at det er åpenbart at disse menneskene lærer vrangt. Det er jeg helt enig i, men faren er opplagt, fordi en del mennesker lar seg villede og forlater nå sine sammenhenger for å slutte seg til denne. Bare i Sverige skal over 1000 mennesker ha forlatt den svenske pinsebevegelsen for å slutte seg til såkalte "messianske grupper". Ikke alle er likedanne med denne foreningen eller har kontakt med den.

Spørsmålene rundt kristnes forhold til Moseloven, er ikke avsluttet, selv om Det nye testamente er klart og tydelig i sin undervisning.

Overfor den kristne forsamlingen i Filippi er Paulus krystallklar: Han kaller disse som lar seg omskjære for de som er skamskjært. "De skamskårne" er de som tror at den sanne troen har å gjøre med en operasjon de har gjennomgått. Men vi vet at det i sannhet beror på en hjertets omskjærelse, på at man dyrker Gud i ånd og sannhet - at man regner Jesus Kristus som det eneste man kan "rose seg av" og bygge sin tro på.

Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 4

Et viktig spørsmål å stille seg er jo om Det nye testamente kjenner til dåp av spedbarn. Om Bibelen skal være grunnlaget for vår tro, liv og lære så bør jo det vi tror på finnes beskrevet i Den Hellige Skrift.

Når jeg har vært tilstede på barnedåp i Den norske kirke, så har ordene fra Matt 19,13-14 blitt sitert:

"Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til."

I stedet for "be" bruker Markus "røre ved", det samme gjør Lukas. Men dette er jo ikke et skriftsted til forsvar for barnedåp. Dåp er ikke med ett eneste ord nevnt her, tvert i mot understrekes det at Guds rike HØRER barna til. Og det Jesus faktisk gjør er å be for dem og velsigne dem. I andre avsnitt hvor det tales om barn holdes barnet frem som et eksempel for de voksne, men ikke noe sted omtaler Jesus dåp av barn.

Bruker du Bibelselskapets søkemotor for å finne frem bibelord, kan du prøve å skrive inn ordet "barnedåp" og be nettstedet søke opp de ordene i Det nye testamente som inneholder dette ordet. Jeg har prøvd og resultatet ble: O treff for "barnedåp".

Hva da med de stedene i Apostlenes gjerninger hvor det heter at de ble "døpt med hele sitt hus"? De stedene må da vise oss at barn ble døpt? La oss se nærmere på dem:

Fem ganger i Apostlenes gjerninger nevnes det at hele hus ble døpt. Nå var ikke "hus" det samme som "familie" på den tiden dette ble skrevet. Det var et begrep som omtalte alle i en husstand, blant annet slavene. Ikke noe sted nevnes barn i disse fem sammenhengene, men vi leser om at de som ble døpt:

1. Hørte Ordet. 2. Trodde. 3. Tok imot Ordet.

De fem stedene er: Apgj 10 om Kornelius, Apgj 16,12 flg om Lydia, Apgj 16,27 flg om fangevokteren, Apgj 18,8 flg om Krispus og 1.Kor 1,16 og 16,15 om Stefanas.

En sammenligning mellom de fem stedene viser oss følgende:

I huset til Kornelius tok alle imot ordet, Den Hellige Ånd falt på alle, og alle ble døpt.

I fangevokterens hus hørte alle evangeliet og ble døpt.

I huset til Krispus trodde alle og ble døpt.

Når det gjelder versene om Lydias hus og Stefanas hus må vi se dem i lys av de tre ovennevnte. Vi har ingen rett til å legge noe til. I Lydias tilfelle hørte hun og kvinnene som var sammen med henne ordet, det var Herren som åpnet Lydias hjerte og når vi leser om at hun ble døpt og hennes hus, nevnes det spesifikt at brødrene som fantes der ble formant. (Apgj 16,40) Ikke noe sted omtales barn. Når det gjelder huset til Stefanas så leser vi i 1.Kor 16,15: "Dere kjenner Stefanas' hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige." Hvordan kan spedbarn stille seg til tjeneste?

Leser vi disse fem skriftstedene nøye vil vi se at i alle de fem tilfellene er det voksne mennesker som omtales.

1.Kor 7 blir av enkelte brukt som et bevis på at barn ble døpt i den nytestamentlige tiden. Ikke noe sted i 1.Kor 7 nevnes det at barn blir døpt. Apostelen kunne ikke ha sammenlignet de vantro og udøpte menn til troende kvinner med barna, i deres forhold til menigheten, om barna virkelig hadde vært døpt og dermed vært i menigheten. Likevel blir apostelens bemerkning om barna "men nå er de hellige", brukt som et bevis for barnedåpen! Men her er ordet "hellig" brukt på de "vantro" menn, så det er ikke nødvendig med en skilsmisse av den troende hustru fra den vantro mann. Dessuten - om barna er hellige, hvorfor skulle de da døpes?

Et annet ord som brukes for å forsvare spedbarnsdåp er eksemplet med omskjærelsen i Den gamle pakt. Om dette hadde en bibelsk begrunnelse, ville den logiske konsekvensen av dette bli: Alle barn av jødiske foreldre hørte til Guds folk og etter deres fysiske avstamning hadde de rett til omskjærelse som et paktstegn. Men nå når en under Den nye pakt blir et Guds barn IKKE ved kjødelig avstamning fra troende foreldre, MEN ved tro og den nye fødsel, tilhører paktstegnet, dåpen, bare de troende!

Den ofte benyttede sammenligning mellom spedbarnsdåp og omskjærelse viser at man ikke har forstått hva den nytestamentlige menigheten er for noe. I den nye pakt er det slik at bare troende tilhører den.

Om det var slik at spedbarnsdåpen var blitt praktisert i de nytestamentlige menighetene, så ville Paulus, i sin konflikt med jødende angående omskjærelsen, ha lagt et våpen i hendene på de judaistiske mostanderne sine. Da ville nemlig de ha vendt seg imot ham som forsvarte tro alene som veien til samfunn med Gud. Ved å døpe spedbarn ville apostelen Paulus ha motsagt sin egen trosoppfatning.

På den andre side ville apostelen ha vært i stand til enkelt å ha pekt på overfor sine motstandere som forsøkte å innføre omskjærelsen i den tidlige kirken, at barnedåpen var et paktstegn som hørte med i den nytestamentlige pakt i stedet for omskjærelsen. Men noe slikt finner du ikke noe sted i hans brever.