Jesus ber for sine

3.søndag i fastetiden/Prekentekst: Luk 22,28-34

Har du noen gang lurt på hva Jesus ba om når Han søkte ut til ensomme steder i ørkenen, ødemarkene og fjellene, for å samtale med sin Far? Et av bønneemnene var tydeligvis å be for de som valgte å ta sitt kors opp og følge ham. Her i teksten fra Lukas forteller Han Peter at Han hadde bedt for ham: "Men jeg ba for deg." Hva ber Han om? At Peters tro "ikke måtte svikte". Hvor trøstefullt er vel ikke dette! Hvilken Frelser vi har! Vi ser dette også tydlig i det som kalles Jesu ypperteprestelige bønn  i Joh 17, hvor det heter i vers 9: "Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for de som du har gitt meg, for de er dine." Jesu forbønnstjeneste for sine ble ikke avsluttet når Hans jordiske tjeneste var ferdig. Den fortsetter inn i det himmelske: "Kristus er den som er død, ja, mer enn det, som også er reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss." (Rom 8,34) Hebreerbrevets forfatter skriver det samme: "Derfor kan han fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem." (Hebr 7,25) Så Kristus har inntatt æresplassen ved Fars høyre hånd, i den hensikt å be for sine. 

Dagens prekentekst inneholder mye som er trøstefullt å ta med seg inn i våre hverdager. Jesus forutsier Peters fall, hans svik. Peter sviktet når det gjaldt. Likevel fordømmes han ikke. Jesus er mer opptatt av Peters gjenopprettelse! "Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre!" (v.32) 

"Men dere er de som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser," sier Jesus (v,28) og uttrykker med de ordene det som er en del av det å være en disippel, Når disse ordene uttales så er påskemåltidet  blitt feiret, og den tøffeste etappen i Jesu jordiske tjeneste gjenstår - Hans lidelse og død. Så Jesus kan ikke med disse ordene sikte alene til det disiplene har opplevd de tre årene de har vært sammen, selv om Jesus møtte motstand og motsigelser også disse tre årene. Han sikter til det de har påbegynt og som fortsetter i Getsemane og på Golgata, og videre inn i deres apostoliske tjeneste. Ordene er med andre ord profetisk ladede. Jesus snakker om det apostelen Paulus kaller 'Kristi lidelsesfellesskap': "... så jeg kan få kjenne ham... og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10) Ordene til Jesus uttrykker det tillitsfulle, betrodde fellesskapet, samfunnet med Hans lidelser, Ikke alle er betrodd dette samfunnet, bare de er vil betale prisen

Jesus "overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg." (v.29) Hvem er 'dere'? Det er de som har holdt ut med Jesus i Hans prøvelser!

For å forstå betydningen av ordet 'overgi' skal vi se nærmere på det greske ordet som er brukt. Det er snakk om det greske ordet 'dia-titheemi' som bokstavelig kan oversettes: 'plassere, sette, eller overgi.' Verbet beskriver en overdragelsesprosess, for eksempel en testamentarisk overdragelse. Dessuten er begrepene 'pakt' og 'testamente' samme ord både på gresk og hebraisk. Det er verd å merke seg at innstiftelsen av Herrens måltid finner sted i følge Lukas før Jesus sier disse ordene til sine disipler. Under nattverdinnstiftelsen tok Jesus vinbegeret og sa: "Dette begeret er den nye pakt i mitt blod..." Her bruker Jesus substantivformen av overdragelsesverbet 'dia-titheemi' som kan oversettes 'pakt' eller 'testamente'.

Det vi er vitne til er med andre ord videreføringen av innvielsen av den nye pakt.

Noen ord til slutt om at det er mulig for alle å komme i en situasjon hvor fornektelsen er en fluktmulighet. Når store, sterke Peter, kunne falle og fornekte Kristus, ikke bare en gang, men tre ganger, kan vi alle gjøre det. Det er hovmot å tro noe annet. Men selv overfor en som har fornektet Kristus, finnes det en gjenopprettelse. Nøkkelen, ifølge Jesus, heter 'omvendelse'. "Og når du en gang omvender deg..." (v.32)

Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 4

Et viktig spørsmål å stille seg er jo om Det nye testamente kjenner til dåp av spedbarn. Om Bibelen skal være grunnlaget for vår tro, liv og lære så bør jo det vi tror på finnes beskrevet i Den Hellige Skrift.

Når jeg har vært tilstede på barnedåp i Den norske kirke, så har ordene fra Matt 19,13-14 blitt sitert:

"Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til."

I stedet for "be" bruker Markus "røre ved", det samme gjør Lukas. Men dette er jo ikke et skriftsted til forsvar for barnedåp. Dåp er ikke med ett eneste ord nevnt her, tvert i mot understrekes det at Guds rike HØRER barna til. Og det Jesus faktisk gjør er å be for dem og velsigne dem. I andre avsnitt hvor det tales om barn holdes barnet frem som et eksempel for de voksne, men ikke noe sted omtaler Jesus dåp av barn.

Bruker du Bibelselskapets søkemotor for å finne frem bibelord, kan du prøve å skrive inn ordet "barnedåp" og be nettstedet søke opp de ordene i Det nye testamente som inneholder dette ordet. Jeg har prøvd og resultatet ble: O treff for "barnedåp".

Hva da med de stedene i Apostlenes gjerninger hvor det heter at de ble "døpt med hele sitt hus"? De stedene må da vise oss at barn ble døpt? La oss se nærmere på dem:

Fem ganger i Apostlenes gjerninger nevnes det at hele hus ble døpt. Nå var ikke "hus" det samme som "familie" på den tiden dette ble skrevet. Det var et begrep som omtalte alle i en husstand, blant annet slavene. Ikke noe sted nevnes barn i disse fem sammenhengene, men vi leser om at de som ble døpt:

1. Hørte Ordet. 2. Trodde. 3. Tok imot Ordet.

De fem stedene er: Apgj 10 om Kornelius, Apgj 16,12 flg om Lydia, Apgj 16,27 flg om fangevokteren, Apgj 18,8 flg om Krispus og 1.Kor 1,16 og 16,15 om Stefanas.

En sammenligning mellom de fem stedene viser oss følgende:

I huset til Kornelius tok alle imot ordet, Den Hellige Ånd falt på alle, og alle ble døpt.

I fangevokterens hus hørte alle evangeliet og ble døpt.

I huset til Krispus trodde alle og ble døpt.

Når det gjelder versene om Lydias hus og Stefanas hus må vi se dem i lys av de tre ovennevnte. Vi har ingen rett til å legge noe til. I Lydias tilfelle hørte hun og kvinnene som var sammen med henne ordet, det var Herren som åpnet Lydias hjerte og når vi leser om at hun ble døpt og hennes hus, nevnes det spesifikt at brødrene som fantes der ble formant. (Apgj 16,40) Ikke noe sted omtales barn. Når det gjelder huset til Stefanas så leser vi i 1.Kor 16,15: "Dere kjenner Stefanas' hus, at de er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige." Hvordan kan spedbarn stille seg til tjeneste?

Leser vi disse fem skriftstedene nøye vil vi se at i alle de fem tilfellene er det voksne mennesker som omtales.

1.Kor 7 blir av enkelte brukt som et bevis på at barn ble døpt i den nytestamentlige tiden. Ikke noe sted i 1.Kor 7 nevnes det at barn blir døpt. Apostelen kunne ikke ha sammenlignet de vantro og udøpte menn til troende kvinner med barna, i deres forhold til menigheten, om barna virkelig hadde vært døpt og dermed vært i menigheten. Likevel blir apostelens bemerkning om barna "men nå er de hellige", brukt som et bevis for barnedåpen! Men her er ordet "hellig" brukt på de "vantro" menn, så det er ikke nødvendig med en skilsmisse av den troende hustru fra den vantro mann. Dessuten - om barna er hellige, hvorfor skulle de da døpes?

Et annet ord som brukes for å forsvare spedbarnsdåp er eksemplet med omskjærelsen i Den gamle pakt. Om dette hadde en bibelsk begrunnelse, ville den logiske konsekvensen av dette bli: Alle barn av jødiske foreldre hørte til Guds folk og etter deres fysiske avstamning hadde de rett til omskjærelse som et paktstegn. Men nå når en under Den nye pakt blir et Guds barn IKKE ved kjødelig avstamning fra troende foreldre, MEN ved tro og den nye fødsel, tilhører paktstegnet, dåpen, bare de troende!

Den ofte benyttede sammenligning mellom spedbarnsdåp og omskjærelse viser at man ikke har forstått hva den nytestamentlige menigheten er for noe. I den nye pakt er det slik at bare troende tilhører den.

Om det var slik at spedbarnsdåpen var blitt praktisert i de nytestamentlige menighetene, så ville Paulus, i sin konflikt med jødende angående omskjærelsen, ha lagt et våpen i hendene på de judaistiske mostanderne sine. Da ville nemlig de ha vendt seg imot ham som forsvarte tro alene som veien til samfunn med Gud. Ved å døpe spedbarn ville apostelen Paulus ha motsagt sin egen trosoppfatning.

På den andre side ville apostelen ha vært i stand til enkelt å ha pekt på overfor sine motstandere som forsøkte å innføre omskjærelsen i den tidlige kirken, at barnedåpen var et paktstegn som hørte med i den nytestamentlige pakt i stedet for omskjærelsen. Men noe slikt finner du ikke noe sted i hans brever.

Det brødet vi bryter

I går kveld delte jeg fellesskap med vennene på Filadelfia Lena. Vi var samlet rundt Herrens bord. Det var et godt fellesskap med en helt spesiell atmosfære, hvor det både var godt å be og forkynne Guds ord. I min undervisning tok jeg utgangspunkt i 1.Kor 10,16-17:

”Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp? For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet.”

Her følger deler av min undervisning:

Det må ha vært en forunderlig dag for Jesu disipler dette. På den første dagen i det som jødene kalte ”de usyrede brøds høytid”, ønsket Jesu disipler å gjøre i stand påskemåltidet. Det som i utgangspunktet så ut til å bli et ganske alminnelig påskemåltid, til minne om jødenes utgang fra Egyptens slaveri skulle bli første gang Den nye pakts måltid ble feiret.

Evangeliene forteller oss at det var et måltid de feiret. Vi leser for eksempel hos Matteus, i Matt 26,26: ”Og mens de holdt måltid, tok Jesus brødet, velsignet, brøt det og gav det til disiplene og sa: Ta, et! Dette er min kropp.”

Det var mens de spiste sammen, at Jesus tar et brød, velsigner det, bryter det og gir det til sidemannen. Det er ingen tvil om at denne jødiske tradisjonen ble ført videre i den første kristne forsamlingen. Nattverden, selve ordet betyr kveldsmåltid, ble feiret i forbindelse med et måltid mat. Dette er det såkalte agapemåltidet, eller kjærlighetsmåltidet, som vi leser om i 1.Korinterbrev.

Det er først senere i kirkehistorien at man begynte å feire nattverd som noe atskilt fra et måltid mat. Det skjer med bakgrunn i katolisismen svært mange forsamlinger feirer nattverd som noe spesielt, atskilt fra måltidsfellesskapet – og det er med bakgrunn i Rasjonalismen at vi feirer nattverd kun en gang i måneden. Med fornufttroen kom også brødrasjoneringen! Det er ganske interessant å se hvorfra vi har fått våre tradisjoner.

De første kristne feiet nattverden daglig, eller så ofte de kom sammen. I Apgj 2,46 leser vi: ”De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet.” At de første kristne feiret nattverden når de kom sammen som menighet ser vi når vi leser Apgj 20,7: ”De første dag i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet.”

At nattverdfeiringen var helt sentral i den første menighet, ser vi jo at den nevnes som en del av trosgrunnlaget, slik det er gjengitt i Apgj 2,42: ”Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.”

Så kan vi jo spørre oss hvorfor dagens kristne ikke feirer nattverd oftere? Foruten om de historiske årsakene – som jeg alt har pekt på, så tror jeg det for oss frikirkelige har sin årsak i at vi kaller dette et minnemåltid. Går vi til Skriften ser vi at dette var langt mer enn bare det å minnes det Jesus gjorde på korset. Jo, det er helt rett at Jesus sa, i forbindelse med at Han brøt brødet: ’Gjør dette til minne om meg.’ Men nattverden, eller brødsbrytelsen som jeg liker å kalle den, er mer enn dette. Problemet tror jeg, er at mange av våre medlemmer og besøkende, ikke forstår hvorfor brødsbrytelsen er så viktig. Hvis det bare er for å minnes det Jesus gjorde så kan vi jo minnes Han på mange andre måter. Så hvorfor skal vi bryte brødet når vi kommer sammen? La oss gå til Skriften for å se.

Når Jesus og Hans disipler spiser påskemåltidet, så gjør ikke Jesus noe annet enn det hver husfar gjorde, da påskemåltidet ble feiret. Likevel blir alt nytt og annerledes. Det Han gjør blir til den nytestamentlige brødsbrytelsen. Det nye ligger i hva Jesus sier. Det er Hans ord som gir måltidet et nytt innhold og et nytt sentrum: Ham selv. Jesus setter seg selv i påskelammets sted, og anser seg selv for å være påskelammet.

Det gammeltestamentlige påskemåltidet hadde alltid for alle deres deltagere vært et møte med ordene om befrielsen fra Egypt, med ordene om Guds frelseshandlinger for sitt folk under tiden fra erobringen av Kanaans land til befrielsen fra Babylon, til ordene om en kommende befrier: Messias.

På motsvarende måte er det Jesu ord som gjør den nytestamentlige brødsbrytelsen til noe enestående. Når Jesus tar brødet og sier: ’Ta, et! Dette er min kropp,’ og begeret og sa: ’Drikk alle av det. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndernes forlatelse,’ så er dette noe helt nytt. Uten innstiftelsesordene er det ingen nytestamentlig nattverd vi feirer. På grunn av innstiftelsesordene åpnes vide perspektiver for oss. De formidler hele den bibelske frelseshistorien for oss. Jesus-skikkelsens sentrale plass i brødsbrytelsen ut i fra innstiftelsesordene, motsvares av at Jesus har denne sentrale plass i hele Guds frelseshistorie med verden. Alle de frelsesløftene Gud fra gitt fra Fallets dag og fremover i historien, ble til virkelighet i Jesus Kristus. Om dette skriver apostelen Paulus i 2.Kor 1,20: ”For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss.”

Hele Jesu verk, så vel som Jesus personlig, er gjennom ordene i nattverden nærværende som det sentrale – ja, som den bærende grunn. Brødsbrytelsen er derfor et møte med Kristus. Levende og nærværende. Og vi får feire dette nærværet gjennom noe konkret: brød og vin.

Det er få konkrete ting vi har å forholde oss til i utøvelsen av vår tro. Vi har dåpen, og den er veldig konkret, og vi har brødsbrytelsen. Og i brødsbrytelsen har vi: brødet og vinen. Brødet som et symbol på Kristi kropp. Den som ble brutt i stykker for oss. Ved Hans sårmerkede kropp finnes det legedom og helbredelse. ”Sannelig, det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar, men vi regnet Ham som rammet, slått av Gud, og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger. Straffen for at vi skulle ha fred, rammet Ham, og ved Hans sår har vi fått legedom,” leser vi hos profeten Jesaja.

Vinen er et symbol for blodet, Kristi dyrebare blod. I 1.Pet 1,18-19 leser vi: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble løskjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten feil og uten flekk.”

Med brødsbrytelsen inneholder mer enn dette, selv om det å feire Jesu nærvær på denne måten, med å ta imot symbolene for Kristi kropp og Hans blod, i seg selv burde være nok til at vi med glede feirer dette hver gang vi kommer sammen.

Vi ser dette av ordene vi leste innledningsvis fra 1.Kor 10,16-17. Det er flere ting som tyder på at disse ordene hører med til en av de første nattverdsliturgiene. Hva forteller så disse ordene oss? At brødsbrytelsen også er et møte med Kristi disipler. Det er et fellesskapsmåltid. Og det handler om et dobbelt fellesskap, dels mellom Jesus og nattverdgjestene, og dels mellom disse innbyrdes. Forutsetningen for dette dobbelte fellesskapet er Kristi nærvær i brødsbrytelsen. I brødsbrytelsen virkeliggjøres det som er den kristne tros innerste vesen: det åndelige fellesskapet med Kristus selv, muliggjort gjennom syndenes forlatelse. Ingenting i kristenlivet er større enn fellesskapet med den levende Kristus selv.

I brødsbrytelsen møter vi Kristus, og det er som Kristi kropp vi kommer sammen. Her utgjør vi alle hver vår lille del, og når vi kommer sammen, er det Kristi kropp. Det burde virkelig begeistre oss! Fra nattverdfeiringen blir vi sendt ut i hverdagslivet for å leve ut Kristus-fellesskapets velsignelser til menneskene rundt oss.

Disiplene som Jesus feiret nattverden sammen med var et fellesskap fordi Kristi etterfølgelse forenet dem. De hadde ikke selv valgt hverandre på grunn av felles interesser, idealer eller tradisjoner, eller fordi de likte hverandre. Det de hadde felles var at de var kalt av Kristus og hadde sagt ja til dette kallet. Felles etterfølgelse – felles nattverdfeiring.

Brødet vi bryter er samfunnet med Kristi kropp. Vi bindes sammen når vi bryter brødet sammen. Brødet vi spiser gir oss del med Kristi kropp. Det viser oss at vi er ett i Ham.

I brødsbrytelsen er vi også som Kristi kropp forenet i lovsang og tilbedelse. Det er derfor nattverden også kalles eukaristi. Eukaristi betyr takksigelse. Takksigelse for at Kristus lever, at Kristus er nærværende, at Kristus skal komme igjen. Når Jesus og Hans disipler skjærtorsdag feiret påskemåltidet så sang de de såkalte Hallel-salmene – det vil si Salmene 114 til 118 i Salmenes Bok. Disse salmene uttrykte gleden over Guds storhet, godhet og frelsesgjerninger. Like naturlig er det for oss som kristne å kunne glede oss over det samme.

Brødsbrytelsen er også en smak av himmelen, av fremtiden! I 1.Kor 11 heter det i vers 26: ”For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død inntil Han kommer.” Nattverdfeiringen er altså både en forkynnelse i seg selv om Jesu lidelse og død, om det fullbrakte Golgata verket, og det er samtidig en understrekning av Hans gjenkomst. Og i nattverdfeiringen trer Kristi kropp fram som Den nye paktens folk. Vi må ikke glemme dette svært viktige forholdet. For Jesus understreker det så sterkt selv. Han sier det slik i Matt 26,28: ”For dette er mitt blod, den nye pakts blod.” Nattverden innevarsler noe helt nytt: Den nye pakt. Og for den gjelder bedre løfter enn den gamle. Vi leser dette i Hebr 12,22-24: ”Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod.”