Jesus ber for sine

3.søndag i fastetiden/Prekentekst: Luk 22,28-34

Har du noen gang lurt på hva Jesus ba om når Han søkte ut til ensomme steder i ørkenen, ødemarkene og fjellene, for å samtale med sin Far? Et av bønneemnene var tydeligvis å be for de som valgte å ta sitt kors opp og følge ham. Her i teksten fra Lukas forteller Han Peter at Han hadde bedt for ham: "Men jeg ba for deg." Hva ber Han om? At Peters tro "ikke måtte svikte". Hvor trøstefullt er vel ikke dette! Hvilken Frelser vi har! Vi ser dette også tydlig i det som kalles Jesu ypperteprestelige bønn  i Joh 17, hvor det heter i vers 9: "Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for de som du har gitt meg, for de er dine." Jesu forbønnstjeneste for sine ble ikke avsluttet når Hans jordiske tjeneste var ferdig. Den fortsetter inn i det himmelske: "Kristus er den som er død, ja, mer enn det, som også er reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss." (Rom 8,34) Hebreerbrevets forfatter skriver det samme: "Derfor kan han fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever for å gå i forbønn for dem." (Hebr 7,25) Så Kristus har inntatt æresplassen ved Fars høyre hånd, i den hensikt å be for sine. 

Dagens prekentekst inneholder mye som er trøstefullt å ta med seg inn i våre hverdager. Jesus forutsier Peters fall, hans svik. Peter sviktet når det gjaldt. Likevel fordømmes han ikke. Jesus er mer opptatt av Peters gjenopprettelse! "Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre!" (v.32) 

"Men dere er de som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser," sier Jesus (v,28) og uttrykker med de ordene det som er en del av det å være en disippel, Når disse ordene uttales så er påskemåltidet  blitt feiret, og den tøffeste etappen i Jesu jordiske tjeneste gjenstår - Hans lidelse og død. Så Jesus kan ikke med disse ordene sikte alene til det disiplene har opplevd de tre årene de har vært sammen, selv om Jesus møtte motstand og motsigelser også disse tre årene. Han sikter til det de har påbegynt og som fortsetter i Getsemane og på Golgata, og videre inn i deres apostoliske tjeneste. Ordene er med andre ord profetisk ladede. Jesus snakker om det apostelen Paulus kaller 'Kristi lidelsesfellesskap': "... så jeg kan få kjenne ham... og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10) Ordene til Jesus uttrykker det tillitsfulle, betrodde fellesskapet, samfunnet med Hans lidelser, Ikke alle er betrodd dette samfunnet, bare de er vil betale prisen

Jesus "overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg." (v.29) Hvem er 'dere'? Det er de som har holdt ut med Jesus i Hans prøvelser!

For å forstå betydningen av ordet 'overgi' skal vi se nærmere på det greske ordet som er brukt. Det er snakk om det greske ordet 'dia-titheemi' som bokstavelig kan oversettes: 'plassere, sette, eller overgi.' Verbet beskriver en overdragelsesprosess, for eksempel en testamentarisk overdragelse. Dessuten er begrepene 'pakt' og 'testamente' samme ord både på gresk og hebraisk. Det er verd å merke seg at innstiftelsen av Herrens måltid finner sted i følge Lukas før Jesus sier disse ordene til sine disipler. Under nattverdinnstiftelsen tok Jesus vinbegeret og sa: "Dette begeret er den nye pakt i mitt blod..." Her bruker Jesus substantivformen av overdragelsesverbet 'dia-titheemi' som kan oversettes 'pakt' eller 'testamente'.

Det vi er vitne til er med andre ord videreføringen av innvielsen av den nye pakt.

Noen ord til slutt om at det er mulig for alle å komme i en situasjon hvor fornektelsen er en fluktmulighet. Når store, sterke Peter, kunne falle og fornekte Kristus, ikke bare en gang, men tre ganger, kan vi alle gjøre det. Det er hovmot å tro noe annet. Men selv overfor en som har fornektet Kristus, finnes det en gjenopprettelse. Nøkkelen, ifølge Jesus, heter 'omvendelse'. "Og når du en gang omvender deg..." (v.32)

Mente Jesus at vi skulle bevæpne oss?

Lik Gregory Boyd (bildet), har jeg på grunn av min pasifistiske overbevisning, fått spørsmålet om ikke Jesus mente vi skulle bevæpne oss om vi trengte å forsvare oss. Bakgrunnen er det Jesus sier, slik det gjengis i Luk 22,36:

'Og han sa til dem: Men nå skal den som har pung, ta den med, og sekk likeså, og den som ikke har sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et'.

Gregory - eller Greg som mange kaller ham - Boyd har nettopp kommentert dette verset, og jeg synes hans svar var så godt, at jeg har valgt å oversette dette til norsk. For de som ikke kjenner ham, så er Boyd en amerikansk professor i teologi, forfatter og pastor for Woodland Hills Church i St.Paul, Minnesota. Han ble viden kjent når han holdt en serie bibeltimer i menigheten med tema: Myten om den kristne nasjon. Reaksjonene uteble ikke, og førte til at mange forlot menigheten hans, på grunn av hans radikale undervisning om Guds rike.  Her er kommentaren til Luk 22,36:

'I de siste blogpostene har jeg tatt for meg skriftsteder som ofte brukes til å argumentere for at Jesus var tolerant når det gjelder vold. Et av disse skriftstedene henviser til noe som skjedde retter etter det siste måltidet og akkurat før Jesus og Hans disipler var på vei til Oljeberget for å be. For å forberede sine disipler, sier Jesus: '... og den som ikke har sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et'. I følge enkelte bibelforskere, indikerer denne undervisningen at Jesus ikke utelukker at disiplene kan ty til vold som et svar på aggresjon. Leser vi verset i den konteksten det står i, synes jeg at det er rimelig klart at denne undervisningen ikke innebærer noe slikt.

For det første: denne tolkningen av Jesu undervisning motsier Jesu kvalifiserte lære om å elske og tjene våre fiender og om å avstå fra vold (jfr Luk 6,27-36) På antagelsen om at Jesus ikke åpenlyst ville motsi seg selv, bør vi starte med antagelsen om Jesus ikke hadde tenkt at disiplene skulle bruke sverdene som Han ba dem om å kjøpe. 

For det andre: når Tempelvakten kom for å arrestere Jesus, så må vi merke oss det Jesus svarer når hans disipler spør Ham: 'Herre, skal vi slå til med sverd?' (Luk 22,49) - det sverdet som Jesus hadde bedt dem om å anskaffe seg. Før Jesus i det hele tatt rekker å svare 'slo en av disiplene til yppersteprestens tjener og hogg det høyre øret av ham' (50). Da svarer Jesus: 'La det være med det!' (v.51), og med det indikerer Han tydelig at Han aldri mente at disiplene skulle sette sin lit til sverdene de hadde kjøpt. Dette kommer enda tydeligere frem i Evangeliet etter Matteus når Jesus refser denne disippelen ved å minne ham om voldens sykliske natur. 'Da sa Jesus til ham: Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd'. (Matt 26,52) Og når Jesus har refset denne disippelen for hans typiske verdslige respons på aggresjon, modellerer Jesus igjen den måten Han vil møte aggresjon, ved å helbrede denne vaktens øre, jfr Luk 22,51. Disipler er kalt til å tjene, velsigne og be for sine fiender, ikke plage dem.

Årsaken til Jesu befaling om å kjøpe sverd slik det er beskrevet hos Lukas blir klart for oss om vi ganske enkelt ser på verset som følger, for Jesus forklarer sin befaling med å sitere Jesaja 53,12: '... og ble regnet blant overtredere'. Jesus legger deretter til: 'For det som er skrevet om meg, er til ende'. (v.37)  Det er opplagt at årsaken til at Han vil at noen av Hans disipler skal bære sverd var ikke for at de skulle forsvare Ham, men ganske enkelt for å oppfylle denne profetien; og på den måten rettferdiggjøre hans motstanderes arrestasjon av Ham som en politisk opprører. Det forklarer hvorfor Jesus sa: 'La det være med det!' etter at Hans disipler hadde fortalt Ham at de hadde to sverd idet de skulle gå til Oljeberget (Luk 22,38). Hadde Jesus virkelig forventet at de skulle kjempe mot Tempelvakten, hadde det ikke holdt med to sverd. Men to sverd var nok til å få Jesus til å synes som om Han var en politisk opprører, hvilket også Han ble korsfestet for å være.

Til slutt, det er av betydning at når Jesus senere står frem for Pilatus og blir spurt om Han er Jødenes konge, responderte Jesus med å si at Hans rike var ikke av denne verden, og Han understreket at Hans etterfølgere ikke kjempet som et bevis for dette faktum (Joh 18,36).

Hvis Jesus var konge for et jordisk kongedømme, ville selvsagt Hans etterfølgere tatt opp våpen for å forsvare Ham. Det er jo slik alle jordiske kongedømmer fungerer. Det faktum at Jesu etterfølgere ikke kjempet konstituerer det definitive bevis at det kongedømme Jesus innledet var et annerledesrike. Og dette understreker ganske enkelt det faktum at Jesus aldri mente at Hans disipler skulle bruke det sverdet Han ba dem om å anskaffe seg.