Påsken og dåpen

 I den tidligere kirken var dåp nært knyttet til påske, som et minne om Kristi oppstandelse. Og da særlig til påskenatt og 1.påskedag. Det ble kirkens fremste dåpshøytid. Dåpskandidatene fikk gjerne dåpsundervisning i løpet av den 40 dager lange fastetiden som leder fram til den strålende påskedagen.

Den tidlige kirken så på dåpen som et symbol på det nye livet, og et speilbilde av Kristi oppstandelse. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet, Det nye testamentets fremste lærebrev: 

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

Dåpen minnet de troende om selvlivets død og å leve det nye livet de hadde fått i Kristus.

Dåp med full neddykkelse var den vanligste dåpspraksisen i urkirken. Selve ordet 'dåp', fra gresk, betyr bokstavelig talt det. Dåpen symboliserer derfor på en sterk måte Kristi død og oppstandelse.

En av kirkefedrene som så denne sammenhengen klart, og som skrev om det, var Tertullian. Han ble født ca. år 160 og døde i år 220. Tertullian var en prominent teolog og forfatter i sin samtid. Han er kjent for tre bøker:

De Baptismo (Om dåpen), hvor han redegjør for sitt dåpssyn. 

De Corona (Om kronen), hvor han diskuterer dåpens betydning i forhold til himmelens betydning - seierskransen.

Adversus Marcionen (Mot Marcion), som inneholder hans polemikk mot vranglæreren Marcion, hvor han behandler dåpen og dens forbindelse med påsken.

Dåp er noe av det fineste jeg har vært med på i de årene jeg har vært pastor i det som nå heter Baptistkirken Norge, enten det har skjedd i dåpsbasseng innendørs eller i et vann utendørs. En dåpshandling jeg aldri glemmer fant sted inne i skogen i et tjern, i et hemmelig russisk militæranlegg helt på grensen til Belarus. Kona til en høytstående russisk offiser var blitt en kristen, og hun lot seg døpe på bekjennelsen av sin nyfunnede tro. Det var sterkt. Er det noe jeg virkelig drømmer om at jeg skal være i stand til å gjøre, er å kunne vade ut i et vann og døpe mennesker som har kommet til tro på Jesus. Noe sterkere finnes ikke.

Korsmerket

 Jeg har som baptist et annet dåpssyn enn Den norske kirke.. Det var en av årsakene til at jeg valgte å melde meg ut av dette trossamfunnet på slutten av 1970-tallet og lot meg døpe på bekjennelsen av min tro, 25.september 1979 med full neddykkelse i iskalde Mjøsa. 

Men det er noe svært vakkert i dåpsliturgien til Den norske kirke, hvor det heter:

"Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham..."

Korsmerket. Jeg er korsmerket. Jeg tilhører en annen, nemlig Jesus. Jeg er kjøpt og betalt for med Hans dyrebare blod. For å uttrykke det med apostelens Paulus: "Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,19-20)

I går var det Askeonsdag, en dag til minne om vår egen dødelighet, hvor vi blir tegnet med et askekors i pannen. Korsmerket. Askeonsdagen innleder den 40 dagers lange fasten som munner ut i den strålende påskedagen. ¤0 dager til stille refleksjon, faste, bot og omvendelse. Hvilken gave! Paulus har mer å si om det korsfestede livet i Galaterbrevet, og vi avslutter dagens lille refleksjon med ordene fra Galaterbrevet 6,14: "Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden."

Forsakelsen og troen

 Ved siden av den åndelige lesningen og øvelsen i å venne seg til å leve i Guds nærvær, er forsakelsen en forutsetning for den indre bønnens liv. Forsakelse er ikke et ord som brukes ofte i dag. Det har gått av moten. Men det kommer dager, ja lange perioder, da man smertefullt får erfare hvordan ens liv står i veien for at Jesus skal vokse, hvordan man tross sin lengsel og sin streben stadig krøker seg inn i seg selv.

Selv om man ved å la seg døpe lot det gamle mennesket dø, må denne prinsipielle død bli en eksistensiell virkelighet. I dåpen ble troens frø lagt ned i sjelen, men dette frøet må få vokse og gjennomsyre hele mennesket. 

Bønnelivet er ingenting annet enn Jesu stadige tilvekst i menneskets vesen.

Vi kan gjerne si med ordene til Wilfrid Stinissen, her i min oversettelse, "at bønnen er det kraftigste og mest effektive middelet om man vil miste sin sjel i Gud. Men samtidig må man legge til at den ekte, rene bønnen trenger fram akkurat i den grad det gamle mennesket dør. Vi kan ikke være åpne for Gud om vi fremdeles er fylt av oss selv."

"Å elske Gud er ", i følge Johannes av Korset, "for Guds skyld å arbeide for å effektivt befri seg fra alt som ikke er av Gud." Hele tiden må vi vende tilbake til Jesu ord og fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge ham. Veien er smal, og porten er trang. Det kristne livet er et liv i forsakelse og tro.

I dag feirer jeg dåpsdagen min i frihet

 Denne dagen er litt spesiell for meg. Det er på dagen 45 år siden jeg lot meg døpe på bekjennelsen av min tro. Det skjedde med full neddykkelse i Mjøsa, 25 september 1979. Etter lang tids grundig studium av Det nye testamentets dåpstekster, kom fram til min overbevisning. Fordi jeg taler i så mange ulike kristne sammenhenger, forkynner jeg ikke dåp av respekt for at andre ser på dåpen annerledes enn det jeg gjør. Men i egen kirkelig sammenheng gjør jeg det gjerne, og blir jeg spurt deler jeg gjerne mitt syn. Dessuten feirer jeg hvert år dåpsdagen min. Det burde flere kristne begynne med! For meg står dåpsteksten i Rom 6,3-4 sterkt: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde med sin Fars kjærlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." 

Neste år, nærmere bestemt den 21.januar 2025 er det ganske nøyaktig 500 år siden den første troende dåp fant sted på europeisk jord. Døperbevegelsen som jeg tilhører ble veldig forfulgt på grunn av sin overbevisning. Det ble de også i Norge. Den lutherske tro var den eneste tillatte. Bakgrunnen for dette fører oss tilbake til de endringer som skjedde i år 380 e.Kr. Frem til da tilhørte de kristne en frimenighetsbevegelse, men fra da av ble alle borgere i Romerriket pålagt av keiseren å bekjenne den kristne tro, slik at en innbygger i Romerriket og det å være en kristen var ett og det samme. Kristendommen ble statsreligion, pålagt alle statsborgere ved lov. Folk og kirke var ett og det samme. På Riksdagen i Augsburg i 1555 ble man enige om at det var fyrstene over de forskjellige i Vest-Europa som skulle avgjøre hvilken kristen konfesjon som skulle være forpliktende for borgerne i fyrstenes riker. Denne tanken ble praktisert i Norge og Danmark helt fra reformasjonen av våre land i 1536-1537 og videreføres i den norske grunnloven av 1814. I Norge var folket og den lutherske kirke samme størrelse. Tilstanden bar frembragt ved lov.

I det norske lovverket skjer det første skritt bort fra denne tilstanden gjennom Dissenterloven av 1845. For første gang blir det lov å være noe annet en luthersk kristen og medlem av Statens kirke i Norge. Veien til tros og samvittighetsfrihet i Norge var lang og tornefull. Vi må ikke ta den for gitt.

Billedtekst: Dåp i sommer i Hunnebo strand i Sverige. Bildet er gjengitt etter tillatelse av Elisabeth Persson, som har tatt bildet. Dåpsforetter er pastor Per Gunnar Andersson i Betel baptistkirke i Hunnebo.

Dåpsdagen min: Oppreist til et nytt liv

Siden 1979 har 25.september vært en spesiell høytidsdag for meg. På den dagen for 44 år siden lot jeg meg døpe på bekjennelsen av min tro. Det var en vel overveiet handling. sommeren 1972 hadde jeg bestemt meg for å bli en Jesu disippel, men det skulle gå et par år før dåpsspørsmålet ble aktuelt for meg og ytterligere noen år før jeg ble døpt med full neddykkelse. Det skjdde i Mjøsa en gråkald septemberdag. Jeg hadde tredd på meg den røde islenderen jeg fikk som militærnekter, da jeg avtjente min sivilarbeidertjeneste. Den hjalp litt mot kuldesjokket. 

Det som gjorde ar dåpsspørsmålet ble aktualisert for meg, var først og fremst studiet av dåpstekstene i Det nye testamente og dåpspraksisen i den før-konstantinske kirken, og møtet med den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen.

Etter dåpshandlingen har ordene fra Rom 6,3-4 betydd mye for meg. Jeg feirer dagen med å lese disse ordene: "Eller vet dere ikke at alle vi som er døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død. Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv."

175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys

I dag er det ganske nøyaktig 175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys. Den 21.september 1848 gikk noen menn og kvinner ned i vannet utenfor Borekulla gård og lot seg døpe. Senere grunnla de Sveriges første frikirkelige forsamling, som så langt man kjenner til er den første demokratiske forsamlingen i vårt naboland. 

Men det finnes opplysninger som tyder på at den første baptistiske dåpshandlingen fant sted året før, nemlig den 23. juni 1847 i Östansjö (i den nåværende kommunen Örnsköldsvik).

Vanligvis sies det imidlertid at dåpshistorien i Sverige begynte like etter mørkets frembrudd 21. september 1848, da en liten gruppe på åtte personer gjennomførte en baptistisk dåpshandling  i Vallersvik i Landa sogn, ved Frillesås på Hallandskysten. Å døpe noen uten å være prest i Svenska kyrkan var på den tiden en alvorlig forbrytelse.

I løpet av de første dagene ble baptistene utsatt for forfølgelse fra svenske myndigheter. Å samles til egne gudstjenester var forbudt ifølge konventikkelplakaten, og å lede slike gudstjenester var straffbart. Bevegelsens ledere ble bøtelagt og fengslet, og forgrunnsfiguren F.O. Nilsson, ble til slutt forvist i 1850. Baptister ble forbudt å gifte seg og barna deres ble ansett som uekte. Da foreldrene nektet å la sine nyfødte barn døpes, med henvisning til at de senere i livet skulle få velge selv, gjennomførte myndighetene i flere tilfeller tvangsdåp.

Billedtekst: Midtsommernatten 1886 var kunstneren Gustaf Cederström tilfeldigvis vitne til en baptistdåp. Begivenheten gjorde sterkt inntrykk på ham og han malte maleriet «Sommarnatt i Sverige», også kjent som «Baptistene».

Nytestamentlig evangelieforkynnelse

"Det begynte i Amerika undder det 19.århundres vekkelser: 'Rekk opp hånda', 'skriv under på avgjørelseskortet', -ingen av disse tingene er beskrevet i Det nye testamente. De er alle erstatninger for dåpen, slik den er beskrevet i Det nye testamente. Da evangeliet ble forkynt på pinsefestens dag, svarte apostelen Peter på spørsmålet: 'Hva skal vi gjøre?' med: 'Vend om og la dere døpe...'

Jeg lengter etter å høre moderne evangelister sitere dette verset: 'Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.' (Apg 2,38) 

Dette var appellen, og det var en veldig tydelig appell: De visste nøyaktig hva de måtte gjøre: vise til handling, nemlig ved å omvende seg, før de ble døpt. 

Du forstår: Folk tror omvendelse er å si: 'Beklager' - og be 'synderens bønn': 'Herre, jeg er lei meg for alle mine synder' men, dette er ikke omvendelse! Det er ikke omvendelse i det hele tatt! 

Her er det verset vi aldri hører noen preke over, som begynner slik: 'Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet' - det vil si: det verset har mange prekt over, men hva med dette - det haar jeg ennå til gode å høre noen sitere i sammenhengen det står: '... at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen'. (Apg 26,19flg)

Men er ikke dette frelse ved gjerninger? Langt fra! Men jeg forteller folk at jeg aldri døper noen på bekjennelsen av deres tro uten et bevis på at de har omvendt seg. Det kommer som et sjokk på folk. De har aldri måtte vise til gjerninger som svarer til omvendelsen. Den bibelske veien er at man hører evangeliet forkynt, responderer ved å vende om og så lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro."

Notater fra et finsk TV intervju med David Pawson, nedskrevet av Bjørn Olav Hansen (c). David Pawson, som døde i år 2000, var en britisk baptistpastor og bibellærer som har betydd mye for meg. Jeg har truffet ham ved flere anledninger, både i Israel og Norge, både personlig og offentlig. 

Ved fastetidens begynnelse

Med Askeonsdag begynner Kirken på veistykket opp til Jerusalem. De 40 dagene er gitt oss i gave av Kirken til å leve mer konsentrert, radikalt, avsondret og i tydeligere etterfølgelse. På engelsk heter fastetiden "lent", og den opprinnelige betydningen av dette ordet var "hellig vår". Det passer jo veldig godt! For våren i denne betydningen handler om Kristi oppstandelse.

Tidlig i den kristne kirkes historie får fastetiden forut for påsken en viktig betydning som forberedelse til denne viktigste av alle Kirkens høytider: påskedagen. Fastetiden var en forberedelsestid, en åndelig vårrengjøring, om du vil. Dette var tiden da katekumenene forberedte seg til dåp. 1.påskedag var i den tidlige Kirken den store dåpshøytideligheten. Slik er det fremdeles mange steder.

Henri Nouwen har ved en anledning beskrevet fastetiden som en årstid ved hvilken vinter og vår kjemper om oppmerksomhet og dominans. Da tenkte han også dette i åndelig betydning. Fastetiden er en tid hvor vi konfronteres med våre egne demoner, hvor lys og mørke kjemper om plassen. Det er en tid for selvransakelse og omvendelse, hvor man blir klar over sin egen synd, og man inviteres til å bekjenne den.

Disse dagene kunne kanskje brukes til å oppsøke en man kan skrifte for? Det er jo en praksis som nesten har gått ut på dato i protestantiske sammenhenger, men som er livsnødvendig for ens åndelige sjelehelse. Når er siste gang du gikk til skrifte?

Jeg husker Edin Løvås fortalte at etter en slikt skriftemål kjente han seg så glad som et lite barn. En byrde han bar var tatt av hans skuldre.

Aske er et av de viktigste fastesymbolene i Det gamle testamente. I Ninive kledde folk seg i sekk og aske da de fastet. Profeten Daniel strødde aske over seg da han ropte til Herren om nåde.

Den unge kirken videreførte denne tradisjonen, ved at begynnelsen på fastetiden ble en tid for omvendelse og bot. Det har vi også godt av! I dag feirer mange kirker her i Vest fastetidens begynnelse med en gudstjeneste hvor et askekors tegnes i pannen på de som deltar.

Peter Halldorf, skriver innsiktsfullt og vakkert om dette i boken 'Hellig år':

"Askekorset minner oss om vårt misbruk av friheten vår. Gresset bøyer seg for vinden, og dyrene handler i overensstemmelse med sin natur. Men mennesket, Guds eget bilde, har frihet til å velge hvilken vei det skal gå. Vi har alltid muligheten til å handle annerledes enn det vi faktisk gjør. Da menneskene begynte å gjøre valg som førte til liv og død og utslettelse, ble de fordrevet fra paradiset og tvunget til å vende tilbake til støvet. Asken minner oss om vår forgjengelighet. Men Gud ga menneskene et løfte om en frihetens dag. Derfor er askekorset også et tegn fullt av håp: 'Guds nådegave er evig liv i Kristus, Jesus, vår Herre'. Korset er det hemmelighetsfulle tegnet på seieren over døden. Ved Kristi kors skaper Gud nytt liv der alt liv er svunnet hen. Når askekorset tegnes på pannene våre, og vi hører ordene som blir sagt: - Kom i hu, menneske, at du er støv, og til støvet skal du vende tilbake! Omvend deg og tro evangeliet! - blir vi ikke bare minnet på alvoret i synden og konsekvensene av den, men først og fremst om Guds vedvarende og hengivne kjærlighet til sin menneskehet, den kjærlighet som sammenfattes i Jesu Kristi kors". (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag, 2012, side 96-97)

Hemmelig dåpshandling i Sentral-Asia

Dette bildet griper meg sterkt. En av menighetene misjonsprganisasjonen Ljus i Öster samarbeider med i Sentral-Asia, har nylig gjennomført sin første dåpshandling. To gutter i alderen 15 og 17 år har valgt å gi sitt liv til Jesus, og på bekjennelsen av deres tro er de nå blitt døpt.

Av sikkhetsmessige hensyn ble dåpen gjennomført i et badekar hjemme hos en av forsamlingsmedlemmene. Dåpshøytideligheten ble feiret sammen med nære venner og familie. På grunn av forfølgelsen av kristne i Sentral-Asia oppgis ikke hvilket land eller sted dåpen skjedde.

La oss huske de to guttene og det store og viktige arbeidet Ljus i Öster utfører i våre foorbønner.

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 26

Kol 3,1-5: Ordene som innleder kapittel 3: "Er dere da reist opp med Kristus" må sees i sammenheng med vers 11 i kapittel 2: "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere reist opp med ham..." I dåpen dør den som bekjenner seg til Kristus, og reises opp igjen til et nytt liv. Når vannet lukker seg over oss, er det som en begravelse. Når vi så reises opp igjen av vannet, symboliserer dette det nye livet. Dåpen er et radikalt brudd med det liv som har vært, verden legges under vann, og det mest naturlige av alt , handler da om å "søke det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd." 

Apostelen forfølger denne tanken om dåpen med ordene: "Dere er jo døde..." (v.3)

Når døde vi? På korset med Kristus: "Jeg er korsfestet med Kristus." (Gal 2,20)

Så begraves vi i dåpen: "Vi ble begravet da vi ble døpt med denne dåpen til døden." (Rom 6,4a)

Og i dåpen reises vi opp igjen til et nytt liv: "Og som Kristus ble reist opp fra de død ved sin Fars herlighet, skal også dere vandre i et nytt liv." (Rom 6,4b)

Dåpen får et menneske til å skifte fokus! 

"La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden." (Kol 3,2)

Det gjelder med andre ord å ha den rette blikkretningen, det rette fokus, den rette prioriteringen. Livet på jord er midlertidig, det himmelske er evig. 

I motsetning er den som er død i Kristus ikke skjult i jorden, men hans liv er skjult i Kristus. Selve dåpshandlingen omslutter han med Kristus. Dette kan best illustreres ved hjelp av de russiske matrjosjka-dukkene. Disse dukkene kan deles i to, og inni hver dukke er det en mindre, lignende dukke. Gud ser oss i Kristus. Den første dukken representerer Kristus, den andre mindre dukken representerer meg. Så når Gud ser meg, ser han ikke meg, men Kristus. Mitt liv er skjult med Kristus i Gud. 

I dette skriftsstedet: "Deres liv er skjult med Kristus i Gud", skjules det også et ordspill, som ikke kommer fram annet enn på gresk. Vranglærerne kalte sine bøker med såkalt visdom for 'apokryfoi'. Disse bøkene var skjult for alle andre enn de som var spesielt innviet. Det ordet som Paulus bruker for å uttrykke at våre liv er skjult med Kristus i Gud, er en del av verbet 'apokryptein', som adjektivet 'apokryfos' kommer fra. Det ene ordet ville utvilsomt lede tankene over til det andre. Det er som om Paulus ville si: 'For dere er visdommens skatter skjult i deres hemmelige bøker. For oss er det Kristus som er visdommens skatt, og vi er skjult i ham.' 

Men teksten inneholder nok et poeng: Den kristnes liv er skjult med Kristus i Gud. Det som er skjult, er gjemt unna. Det kommer en dag da Kristus kommer igjen i herlighet, og da skal den kristne, som Gud har gjemt unne, få del i denne herligheten som blir åpenbar for alle.

fortsettes

Om å lokkes til dåp

Dåpstallene i Den norske kirke er stadig fallende. I et forsøk på å få flere til å døpe barna sine har man introdusert 'drop-in-dåp', hvor alt legges til rette for at man der og da kan få døpt sitt barn, mer eller mindre som et spontant innfall fra mor eller far. Jeg velger likevel å tro at foreldrene har tenkt litt på saken likevel før de går til dette skrittet, men noe slikt som en 'drop-in-dåp' finner man neppe paralleller til i kirkehistorien. Nå tar man også i bruk kinolerrettet for å få oppmerksomhet rundt spedbarnsdåp. Journalist Jarle Kallestad i Dagen bruker ordet 'lokke' når han skal presentere en reklamefilm som Den norske kirke har laget i sakens anledning, Reklamefilmen skal lokke kinogjengerne til å få døpt barna deres. Filmen som varer i 35 sekunder, konkluderer med  at man trenger vann, en håndfull vann. "Det er nok. Så er du døpt."

Nå har jeg djup repekt for de som har et annet dåpssyn enn meg. Jeg underslår ikke at jeg er baptist. Men er ikke dette en dåpspraksis som er problematisk selv for de som tror på spedbarnsdåpen? Er poenget bare å få døpt så mange barn som mulig?

Men det er vel her vi rører ved kjernespørsmålet: Den norske kirke lærer at barnet blir Guds barn i dåpen. Da spør jeg: Hva er de da før de blir døpt?

Ekteskapet prolematiseres i Den norske kirke, det samme med spørsmålet om homofili, men hva med synet på barna og dåpen? Er dåpsteologien uproblematisk? Jeg har ennå til gode å høre prester i Den norske kirke si det rett ut, at udøpte barn er djevelens barn, men hvis de først blir Guds barn i dåpen, hva er de da før de blir døpt? Vil udøpte barn gå fortapt? Da hører jeg enkelte prester si at det spørsmålet får Gud ta seg av. Men har ikke Gud gjort seg avhengig av dåpen? Om ikke, hva er da poenget med å døpe så mange barn som mulig? 

Jeg har i grunnen ikke noe med hvorfor og hvordan Den norske kirke praktiserer dåpen. Jeg tilhører ikke denne norske kirken. For meg er dette fremmed, men det reiser likevel noen fundamentale spørsmål for oss som står utenfor. Heldigvis er vi for lengst passert det stadium hvor Den norske kirke og andre barnedøpende kirker tvangsdøpte barn til slike kjettere som meg, eller forfulgte annerledestenkende. 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 19

Kol 2,6-15: Midt i et oppgjør med datidens falske lærdomsvær skriver apostelen Paulus om det store vannskillet bokstavelig talt: dåpen. Det er ikke malplassert. "For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde." (v.12) Dåpen innebefatter jo nytt liv, en ny start. Det er å legge ting bak seg. Et brudd med det som var. For å kunne forstå dåpens betydning, bør vi se nærmere på selve ordet som brukes og som på norsk oversettes med dåp, nemlig det greske ordet: baptizo. Dette ordet betyr 'dykke ned, dykke under, dykke seg ned'. I klassisk gresk også brukt om 'å drukne, omkomme, gå under'. I sin 'Håndbok til Det nye testamente' siterer E.Thestrup Pedersen, som skrev i en lignende håndbok, følgende: "Kristen dåp er rotfestet i sentrum av evangeliet: Kristi død og oppstandelse. Dette har funnet sitt sterkeste uttrykk i Ron 6,1-11. Til dåpens ytre ritus (neddykking i vannet) svarer den indre virkelighet (samfunnet med Kristi død)." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget. 2 opplag, side 274) 

Det er et før og ett etter dåpen! Det ser man ikke minst i nåtidens virkelighet, når muslimer kommer til tro på Jesus. At de kommer til tro er problematisk nok for medmuslimer, men den store testen og det virkelig problemet er når de lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det innebærer nemlig det tydeligste bruddet av dem alle med det livet som har vært, og det livet som skal leves nå. Dette forstår kanskje muslimer bedre enn kristne gjør? Kanskje flere trenger å oppdage hvor radikal dåpen er? Den legger. 'verden under vann', for å sitere den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. Dåpen er en begravelse av det gamle livet og en oppstandelse til det nye livet levd med Jesus som Herre.

Dåpens sterke symbolske betydning kommer sterkt til uttrykk i det Paulus skriver. Når vannet lukker seg over dåpskandidatens hode, var det som om noe døde. Da han eller hun ble reist opp igjen fra vannet av dåpsforetteren, var det som om den som ble døpt sto opp igjen til et nytt liv. En del av den døpte.

"Men vi skal legge merke til at symbolikken kunne bli til virkelighet bare på en betingelse. Den kunne bli en realitet når en hadde en avgjort tro på Jesu Kristi liv og død og oppstandelse. Det kunne bare skje når et menneske trodde på Guds direkte inngrep da han oppreiste Jesus Kristus fra de døde og at han kunne gjøre det samme for ham. Dåpen for den kristne var i sannhet en død og deretter en oppstandelse, for han trodde at Kristus hadde dødd og stått opp igjen. Og nå opplevde han det samme som hans Herre og Mester." (William Barclay: Din daglige Studiebibel. Kolosserbrevet. Ansgar forlag 1990, side 158).

I en kontekst med en pågående innflytelse av vranglære er dåpen med på å understreke at den døpte er død, og har oppstått til et nytt liv. Han eller hun følger da Jesus, og skitner eller flekker ikke til dåpsdrakten sin, men holder den ren ved å holde seg til den apostoliske tro.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 16

Kol 2,6-15: Det er en tydelig forskjell mellom nytestamentlig, apostolisk overlevert tro og moderne forkynnelse. Moderne evangelikal forkynnelse har lagt stor vekt på å ta imot Jesus som vår personlige Frelser, og så har man stanset der. Det viktigste for mye av den evangelikale forkynnelsen har vært å få folk frelst. Men frelse er i nytestamentlig forstand mye mer enn å sikre seg en himmelbillett! Det nye livet skal leves, og her, overfor den kristne forsamlingen i Kolossai understreker apostelen Paulus dette med å si: "Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre, Lev da i ham ..."

Det var forkynnelsen av Jesus som Herre som skapte de virkelige problemene for de første kristne, som det gjør i dag. En ting er å bekjenne seg til Jesus som Frelseren. Der er ikke kontroversielt. Men gjør Ham til Herre i ditt liv, og du er garantert å få problemer. Vi ser dette tydelig når muslimer kommer til tro på Jesus. Troen på Jesus er ikke det største problemet. Men det blir virkelig problemer når man lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. For da tar man troen på alvor. Dåpen blir da det endelige brudd med Islam, og får praktiske følger for ens liv og hvordan man lever som en kristen. Ingen burde ta lettvint på dåpen. "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus Jesus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

De første kristne stod overfor en betydelig trussel: keiserdyrkelsen. 

De hadde nemlig bare en lojalitet, en Herre, og kunne bare bøye kne for Jesus. 

Dermed fikk de problemer med Imperiet, statsmakten. Et karakteristisk eksempel på dette finner vi i Apostlenes gjerninger: "Disse folkene som oppvigler verden, nå er de kommet hit ... alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (17,6-7)

De kristne i Kolossai - som i andre byer i det romerske imperiet - tilhørte Guds ekklesia. Wes Howard-Brock, som er lærer ved Seattle University's School of Theology and Ministry, og forfatter av bøkene: "Empire Baptized - How the Church Embraced What Jesus Rejected" og "The Church Before Christianity", sier det slik i sistnevnte bok, her i min oversettelse: "Menigheten er et fellesskap av mennesker som er kalt ut av Imperiet av Jesu Ånd for å leve som et alternativt samfunn midt i den keiserlige verden... Imperium refererer her til et organisert maktsystem brukt mot de mange til fordel for de få, som søker legitimitet ved å hevde et guddommelig mandat. Fra Abrahams kall til å komme ut av det mesopotamiske imperiet, til det kall de første etterfølgerne av Jesus om å komme seg ut av det romerske imperiet har dette vært det konsistente bibelske mandatet gjennom historien." (side 7)

Trett og utmattet av de stadige forfølgelsene falt urkirken for fristelsen til keiser Konstantin og ble en del av Imperiet, og menigheten fikk en annen herre: Keiseren. "Men ingen kan tjene to herrer," sa Jesus. Vi fikk alle kallet til å følge Jesus og gjøre Ham til Herre. Faren er stor når dagens kristne slår seg i lag med verdslige politikere for å fremme Guds rike. Jesus sa: "Mitt rike er ikke av denne verden."

fortsettes

Johannes-dagen

 Ute i ørkenlandskapet i Judea står en mann til knes i Jordanelven. Han døper. En etter en går de som skal døpes ut i vannet. De legger hendene på brystet. Johannes legger en hånd bak ryggen deres og en på hendene som ligger i kryss over brystet, og forsiktig senker han dem ned i vannet, slik at vannet lukker seg om dem. Så reiser han dem opp igjen. Slik kan vi tenke oss at det foregikk. I dag feirer vi Johannesdagen.

"Da dro Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte han og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje." (Matt 3,13-15)

"Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, for det var mye vann der. Oog folk kom dit for å bli døpt." (Joh 3,23)

Minner fra Russland, del 2

Stedet var ikke avmerket på noe kart. På det kartet vi så var området helt hvitt. Før jernteppets fall eksisterte ikke disse stedene som ble kalt 'Russlands hvite byer'. Dette var forbudt område. Dette var de hemmelige russiske militærforlegningene. Vi befant oss på grensen mellom Russland og Hvite-Russland. 

Da hadde vi kjørt et godt stykke fra vårt utgangspunkt, Pskov. Vi befant oss inne i denne militære byen, og var nå på vei inn i en skog. Til fots. Sammen med en liten gruppe russiske pinsevenner. Sammen med oss var kona til en av offiserene. Hun var nylig blitt en kristen. Skogsstien førte oss til et lite skogstjern. Noen hadde med seg gitarer. Nede ved skogstjernet sang vi kristne sanger og ba til Gud sammen. Så ble det gjort klart til dåp. Offiserfruen vadet ut i det lille skogstjernet sammen med en av de lokale pastorene fra nabobyen og en medhjelper.

Der inne i den strengt hemmelige militærleiren ble offiserfruen døpt på bekjennelsen av sin tro, og oppreist til et nytt liv. Jeg gråt når jeg så dette gripende synet. Når de tre steg opp igjen av vannet og vadet inn til stranden igjen, fortsatte vi å lovprise Gud. Tenk det! Inne i en russisk militærleir! Det var tydelig at tidene hadde endret seg! Sangen kunne høres langt av gårde. Når som helst kunne det komme russiske soldater. Men ingen av oss var redde. Skrur vi klokka noen få år tilbake ville ikke det som skjedde ber i militærleiren hvert mulig. Da ble evangeliske - og ortodokse - kristne arrestert for sin tro, og dåp var strengt forbudt.

Nå har jeg selv gjennom årenes løp forrettet mange dåpshandlinger, og vært vitne til at mennesker har latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro, men ingen dåpshandling har vært så spesiell som dåpshandlingen inne i den russiske militærbyen. Den hører med til et av mine mest dyrebare minner, og jeg tenker ofte på den.

fortsettes

Vekkelse i Nashville: 1048 mennesker døpt på fire måneder

Noe er på gang i Nashville i USA! I løpet av fire måneder er 1.048 mennesker døpt på bekjennelsen av sin nyfunne tro i Long Hollow Baptist Church. Det er CBN News som melder dette. 

Gnisten som antenner flammen er ikke alltid så lys først.

Det har absolutt vært sant for Robby Gallaty, seniorpresten i Long Hollow Baptist Church i Hendersonville, Tennessee, hvor 1 048 mennesker har blitt døpt siden søndag 20. desember, etter nesten et år av det Gallaty beskrev som "stillhet og ensomhet" i sitt eget liv.

"Her er hva som skjedde," sa pastoren til Faithwire under en nylig Zoom-samtale og lente seg inn i kameraet etter å ha tatt av seg brillene. “Jeg begynte å sitte hos Herren i ti måneder. Så, til slutt 15. desember 2020, er jeg på verandaen, og jeg hører så tydelig som dagen disse ordene i hodet mitt, etter en sesong med stillhet og ensomhet: ‘Spontan dåp.’ ”

“Jeg tenkte,” spontan dåp? ”, Sa Gallaty. “Først og fremst hadde jeg aldri gjort spontan dåp - jeg hadde bare vært kristen i 18 år på den tiden. Jeg hadde aldri sett spontan dåp. Jeg hadde hørt om misbruk av spontan dåp. Men jeg var lydig. ”

Den påfølgende søndagen, minnes predikanten, var den gudstjenesten som var minst besøkt i sin fem år lange periode i Long Hollow. Landet var tross alt fremdeles i en pandemi, og Tennessee så en økning i COVID-19-infeksjoner på den tiden.

Gallaty sa at det føltes som om alt virket mot det han var sikker på at Gud så tydelig hadde bedt ham om å gjøre.

"Det var som alt vannet vi kunne legge på offeret," sa han og refererte til historien i Det gamle testamente i 1. Kongebok 18, da Elias heller vann på et offer midt i en tørke, slik at når det ble fortært av brann, det var tydelig at det var ved Guds handling alene.

Den søndagen i midten av desember ble 99 mennesker døpt.

"Jeg hadde aldri sett noe lignende før i mitt liv," sa pastoren og la til at han antok at det må ha vært slutten på "vekkelsen" han lette etter, til han kom tilbake til verandaen sin igjen den kvelden.

"Herren ga meg dette visuelle," sa han og minnet at han satt utenfor huset hans den søndag kveld. "Han viste meg," Dette er de tunge regndråpene, Robby, før den voldsomme regnskyllen som kommer. '"

Gallaty var da i kontakt med de andre ledere i Long Hollow, og påfølgende tirsdag, bare tre dager før jul, var kirken vert for en eneste dåpsgudstjeneste der ytterligere 81 mennesker møtte opp.

Det var på det tidspunktet, predikanten sa, at ting "virkelig kom ut av kontroll." Mennesker som hadde sett Long Hollow online, begynte å reise til Hendersonville kirken og dens to satellittcampuser, selv om Gallaty sa at han "aldri oppfordret" noen til å gå ombord i et fly til Tennessee.

Nå, i løpet av mindre enn fire måneder, har Long Hollow hatt tilsyn med dåpene til mer enn 1000 mennesker fra 15 forskjellige stater, hvorav to kom helt fra Maine. Hver av dem er enten koblet til samfunnsgrupper i Long Hollow eller har blitt oppfordret til å søke disippelskap i hjembyene.

Til sammenligning døpte Long Hollow 162 personer i 2018 og 222 i 2019.

"Det er en ekte trekk  av Den Hellige Ånd," forklarte pastoren.

En slik åndelig oppvåkning ville imidlertid ikke vært mulig uten den tilsynelatende kjedelige gnisten som til slutt tente flammen.

Transformasjonen som skjer i Long Hollow er bare mulig, innrømmet Gallaty, fordi han tatt oppgjør synden i sitt eget liv: stolthet, sjalusi og arroganse sa han at han ikke engang var klar over at han hadde tatt bolig i sitt hjerte.

"Jeg gikk til verandaen hver kveld for å sitte hos Herren og tenkte at han skulle løse problemene i kirken min," sa predikanten til Faithwire. “Jeg var veldig frustrert. ... Jeg sa: ‘Herre, du løser problemene i staben min. Jeg trenger deg til å løse problemene i kirken min. Jeg trenger deg til å fikse diakonene. Jeg trenger deg til å fikse landet. ’Og her er hva Herren viste meg. Omtrent to måneder inn viste Gud meg: ‘Problemet er ikke med kirken din. Det er ikke med personalet ditt. Problemet er deg. Du er problemet. '"

Senere i intervjuet snakker Gallaty direkte til sine pastorer.

"Årsaken til at du ikke ser et mektig trekk fra Gud i kirken din kan være fordi du er blodpropp," sa han. “Og det sier jeg av erfaring. Du kan være problemet med at Gud ikke beveger seg. "

Gallaty, som for tiden forkynner en prekeneserie om Den hellige ånd, sa at hans nylige reise med Herren også har gitt ham en rikere og djupere forståelse av bønn.

Han beskrev bønn som «vedstablingen for brannen som brenner i helgen», og refererte til fellesgudstjeneste på søndager.

"Jeg er overbevist om at bønn føder vekkelse og vekkelse føder bønn," sa Gallaty.

Men for så mange troende - både nye og gamle - er bønn en vanskelig ting, en praksis som av forskjellige grunner til tider føles så mystifiserende og forvirrende.

Det burde ikke være slik.

“Når folk sier til meg: 'Jeg vet ikke hvordan jeg skal be', [eller], 'jeg kan ikke be', [sier jeg til dem], 'Vel, hvis du vet hvordan du skal snakke med mennesker, vet du hvordan man kan snakke med Gud, '' sier Gallaty. “Bønn er rett og slett en dialog. For noen av oss er dialogen ensidig, så det meste av bønnetiden vår med Gud er en handeliste over ideer som Gud kan stemple for at jeg skal bli velsignet. ”

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 8

Gud har sine måter å utfri sine på! "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." (Salme 34,20) I dette tilfellet bruker Han et jordskjelv. I Apg 12, hvor Lukas forteller om at Peter sitter fengslet, bruker Han en engel. Det er som hellighetsforkynneren Emil Gustafson synger: "O Herre, du veier i tusentalls har. Og hvilken du velger for meg. Får være det samme når du meg tar, til himmelen sammen med deg." En ting er i hvertfall sikkert: Når vi har med Gud å gjøre må vi være forberedt på det uventede! 

Det er overnaturlig det som skjer i de mørke fangehullene i fengselet i Filippi. Jordskjelvet fikk alle lemker til å løsne på alle fangene, og bygningen raser samen uten at noen av fangene kommer til skade! Det er et helt spesielt inngrep fra Gud, som svar på bønn og lovprisning, synkronisert med selve jordskjelvet. Enda en gang ble Guds kraft åpenbart i Filippi og på europeisk jord! Dette er Europas apostoliske kristenarv! Det er noe å takke Gud for og tenke på i kommende trengselstider på vårt kontinent! Europas arv er en kristendom i tegn og med under. Jeg tror at relativt få er klar over at lovprisning i seg selv er det mektigste våpenet vi har i den åndelige krigføringen. Skriften sier at Gud troner på Israels lovsanger: "Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger." (Salme 22,4)  Djevelen kan ikke stå seg imot lovprisning til Gud.

Lovsangen til Paulus og Silas hørtes! Apgj 16,25 forteller oss at "alle fangene hørte på". Paulus og Silas var frimodige! De var ikke forsakte og stillfarne. De utnyttet situasjonen de var kommet oppi til bokstavelig å bringe lys inn i mørket. 

Vi lever i en tid med så mye hensynstagen. Vi er så redde for å provosere at vi blir tause. Men verken Paulus eller Silas skammet seg over evangeliet! De benyttet anledningen til å være vitner både med sine ord, toner og liv. I stedet for akk ble drt takk! Husk at vi alle har noen som 'hører på'. Hva forteller vi dem med livene våre? Hva er vi reklameplakater for? 

Kong Davids ord ble oppfylt i det som skjedde i fengselet i Filippi: "Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til min livs Gud." (Salme 42,9)

Den romerske fangevokteren ble vekket to ganger. Både bokstavelig og i overført betydning. Først av jordskjelvet, men jordskjelvet og det faktum at ingen ble skadet, fikk ham til å stille det aller viktigste spørsmålet et menneske kan stille: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Og svaret kommer krystallklart: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apg 16,30) Jesus selv etterlot ingen tvil: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) Det finnes bare en vei til Gud, og veien heter Jesus. Så svart/hvitt er kristen tro. Det finnes ingen alernativer. Apostelen Peter sier det slik: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12) Dette er den overleverte troen. Dette er sann apostolisk tro. Sier noen noe annet er det vranglære.

Vi merker oss ordene i vers 32: "Da talte de Herrens ord til dem og til som var i hans hus." Det er de som hører Herrens ord som senere samme dag blir døpt, jfr vers33. Ingen ble døpt som ikke selv hadde hørt Guds ord lagt ut. Dåpen kom som en konsekvens av at de hadde kommet til tro på Herren Jesus. De nye troende i Filippi ble døpt på bekjennelsen av sin tro, og lagt til den gryende forsamlingen i byen. En romersk fangevokter hører med til førstegrøden av evangeliet på eutopeisk jord.

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 4

Det jødiske samfunnet i Filippi var ikke stort. Det ser vi av det faktum at det ikke var en synagoge der. Men de hadde et bønnested ved en elv, hor en del kvinner kom sammen. På den tid krevdes det minst 10 jødiske menn for at de kunne ha en synagoge, og kanskje var det ikke så mange jødiske menn her? En av kvinnene som kom til denne bønnestedet for å feire sabbaten var en kvinne ved navn Lydia. Ved siden av sitt yrke beskrives hun av Lukas som "dyrket Gud etter jødenes tro." (Apg 16,14) Med andre ord var hun en hedning som var kommet til tro på Jahve - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Disse ble kalt 'gudfryktige'. Den typiske synagogeforsamlingen bestod av jøder, proselytter og gudfryktige. En proselytt var født som hedning, men hadde brutt med sin hedenske kultur og offisielt konvertert til jødedommen. Disse ble altså kalt proselytter for å kunne skjelne dem fra biologiske jøder. Så hadde man en tredje kategori: de gudfryktige. Det var hedninger som ennå ikke hadde tatt skrittet fullt ut, som blant annet innebar omskjærelse og å følge Moseloven, men som var grepet av jødenes Gud.

Slik var det med Lydia. 

Av yrke var hun 'purpurkremerske'. Det plasserer henne i samfunnets øvre skikt, i følge bibeleksegeten David W.J Gill. I følge hans bok:'Acts and the Urban Elites'  anser Gill Lydia for å være en forretningskvinne av internasjonlt format. Hun "solgte lukusklær eller eksotiske varer, som purpurfarge eller parfyme" og at hun var rik. Vi merker oss at Lukas nevner at hun hadde sitt eget hjem, for det er til dette hjemmet hun inviterer Paulus og hans apostoliske team. (jfr Apg 16,15) Siden det nevnes eksplisitt at dette var huset til Lydia, tyder det på at hun var enslig. Og det viser også hennes sosiale status. Hun eide sitt eget hus og det var stort nok til å huse Paulus og hans team. 

Paulus og vennene hans kommer i kontakt med disse bedende kvinnene. "Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen." (Apg 16,13) Dette viser jo det grensesprengende ved evangeliet. Her er det ingen forskjell på mann eller kvinne. Som Paulus skriver i brevet til de kristne forsamlingene i Galatia-området: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle en i Kristus Jesus." (Gal 3,28)

Herren "åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus", Apg 16,15.

Lydia, ja, ikke bare henne, men hele hennes hus kommer til tro. Vi merker oss at dette er en genuin omvendelse, ikke noe overfladisk her. Lukas legger vekt på at Lydia 'gav akt på det som ble talt'. og på bekjennelsen av sin tro blir Lydia døpt sammen med "de som hørte til hennes hus". Det skjedde sikkert i elven hvor de møttes, for etter dåpen ber hun Paulus og hans team hjem til seg.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 5

Ved håndspåleggelse, i umiddelbar tilknytning til dåpen, ble Den Hellige Ånds gave formidlet til de 12 tidligere disiplene av døperen Johannes: "Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem og talte med tunger og profetiske ord." (Apg 19,5-6) Det er de samme erfaringene med Den Hellige Ånd de hadde gjort seg i Jerusalem på pinsedagen, som de gjør seg i Efesos. 

Hva holdt apostelen Paulus på med de tre årene han oppholdt seg i Efesos? Blar vi oss frem til kapittel 20 i Apostlenes gjerninger ser vi at han sørget for sitt eget og hans apostoliske teams opphold gjennom 2det disse hendene arbeidet for." (v.34) Selv om Paulus i et av sine brev sa at "arbeideren er sin lønn verd" ville han ikke ligge noen til byrde, derfor arbeidet han som teltmaker ved siden av hans tjeneste som apostel. "På allle møter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, så vi kan ta oss av de svake. For vi minnes de ord Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta." (v.35) 

Paulus hadde etterlatt seg Akvilas og Priskilla i Efesos under det ukeslange besøket på reisen fra Korint til Jerusalem (se Apg 18,18), og det er rimelig at han arbeidet sammen med de i det jødiske kvartalet i byen, siden de også var teltmakere. 

Det fantes en stor jødisk koloni i Efesos, en av de største utenfor Jerusalem. Byens jødiske koloni hadde allerede på 200 tallet før Kristus en synagoge der, og den jødiske historikeren Josefus skriver at jødene i Efesos hadde både borgerrettigheter, fri religionsutøvelse og eiendomsrett. Og det er blant byens jøder apostelen Paulus starter opp sin evangeliske virksomhet. 

Det skjer i synagogen. Lukas forteller oss at Paulus "talte frimodig" (Apg 19,8). Slik holdt han på i "tre måneder". Dette skjedde på de måten at Paulus "førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til" (v.8). Det er også en evangeliseringsmetode! Den gode samtalen. Ikke diskusjonen, men samtalen. Ikke konfrontasjonen, men dialogen. Og det ga resultater! En gruppe mennesker kom til tro: "... skilte disiplene fra dem..." (v.9) Men ikke alle ville tro: "Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien så mengden hørte på." (v.9)

Men så skjedde det uunngåelige, dialog og samtaler til tross, korset blir et anstøt! "... men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap." (1.Kor 1,23)

I Korint hadde det blitt problemer fordi Paulus hadde vitnet for jødene at Jesus er Messias (18,5). Her i Efesos skar det seg fordi Paulus talte om Guds rike. 

Men før tre måneder var gått, hadde Paulus vunnet seg en kjerne av nyomvendt, og Lukas forteller oss at "han skilte disiplene fra dem." (v.9) Dette er det viktig at vi får med oss! Kristi forsamling på jord består av mennesker som er 'skilt ut'. Det er dette som skiller dem ut fra verden forøvrig. 

I mai 1939 holder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee en dåpspreken i London. Han kaller den 'En verden under vann'. Til de som skulle døpes denne dagen, sa Watchman Nee blant annet:

"Så når de troende i dag døpes, går de billedlig talt gjennom vannet, på samme måte som Noah kom gjennom vannet ved å være i arken. Denne ferden gjennom vannet betegner deres flukt fra verden, deres utgang av drt system som, sammen med sin fyrste, er under Guds dom. La meg få si en ting, spesielt til dere som blir døpt i dag. Husk på at dere er ikke de eneste som befinner dere i vannet. Når du stiger ned i vannet, går en hel verden ned med deg. Når du kommer opp igjen, kommer du opp i Kristus, i arken som red på bølgene, men din verden blir værende der nede. For deg er denne verden nå under vann, druknet, på samme måte som Noahs. Den er drept i og med Kristi død, og den skal aldri mer våkne til liv. Ved dåpen slår du dette fast: 'Herre, den gamle verden legger jeg bak meg. Jeg er for alltid adskilt fra den, takket være ditt kors.' Vi kan alyså, billedlig talt, si at når vi går ned i vannet, så kuttes forbindelsen med den gamle verden over, og det for alltid. Det er bare du som kommer opp av vannet igjen. For deg er det en overgang inn i en annen verden, du går inn i en verden som kjennetegnes ved nytt, guddommelig liv..." (Watchman  Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 36-37)

Så radikal er dåpen og det nye livet i Gud. Den som er døpt er skilt ut fra verden.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 4

Hvem grunnla menigheten i Efesos? Kunne det ha vært ekteparet Priskilla og Akvilas? Vi vet ikke, men når apostelen Paulus kommer til Efesos, antagelig i år 53, er de første såkornene allerede sådd og har begynt å spire. I forbindelse med den første reisen til Asia ble det et første, ukelangt besøk til Efesos. Paulus reiste da sammen med teltmakerne Priskilla og Akvilas tyder det på at han etterlot dette ekeparet der, fordi Apg 18,21 forteller at da Paulus dro fra Efesos drar han derfra alene. Fra Efesos drar han videre til Cæsarea. Der fantes det allerede en kristen forsamling: "Etter å ha kommet til Cæsarea, så gikk han opp og hilste på menigheten." (v.22)

Ekteparet Priskilla og Akvilas hadde ikke vært lenge i Efesos før de gjør en gledelig oppdagelse! Det var allerede noen i Efesos som trodde på Jesus. Dette var disipler av døperen Johannes. En av hans disipler ved navn Apollos, 'født i Aleksandria, kom til Efesos'. (Apg 18,24) Det står om ham at han var 'en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene'. Ekteparet Akvilas og Priskilla 'bad ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham' (Apg 18,26) At det allerede var den spede begynnelsen til en kristen forsamling i Efesos på dette tidspunktet, får vi i vers 27: "Da han ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til det. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham." 

"Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesos." (Apg 19,1) der skulle han bli i tre år. Når Paulus ankommer denne metropolen i Det romerske riket 'fant han noen disipler'. Disse hadde nettopp begynt sin vandring med  Jesus. Kanskje de var vunnet gjennom virksomheten til Apollos? "For med stor kraft gjendrev han jødene offentlig,idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias." (Apg 18,28)

Det første Paulus spør dem om er: "Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?" Dette var viktig for Paulus! Det er da han får lite at de ikke har hørt om noen Hellig Ånd. Deres tro var altså svært begrenset. Ikke så underlig. De var nye i troen, og undervisningen de hadde fått vvar mangelfull, Derfor spør Paulus ordrett: "hva ble dere da nedsenket i?" Det er det som på norsk oversettes slik: "Hva ble dere da døpt med?" (v.3) Ordet 'dåp' kommer nemlig av det greske ordet 'baptizein' som betyr 'å senke ned' eller 'dyppe ned'. 

Vanndåpen og åndsmeddelelsen hører altså sammen. Dette kommer tydelig frem i Peters pinsepreken, hvor han sier: "Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apg 2,38) Vi ser denne sammenkoblingen mellom dåpen i vann og Den Hellige Ånd meddelelse, bare i omvendt rekkefølge i historien om den romerske offiseren Kornelius og hans hus: 

"Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? Og han ba at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn." (Agj 11,44-48)

Det er ikke så merkelig at Paulus spurte om dåpen. Den er jo så sentral i den kristne tro. Han forusetter at de disse disiplene var blitt døpt til Kristus i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Når han derfor innser at de ikke er døpt med en kristen dåp, lar han dem døpe med det samme. Johannesdåpen og den kristne dåp er riktignok opptagelig lik den kristne dåpen. Begge skjer ved at kroppen senkes ned i vann, men de er vestentlig forskjellige. Mens Johannesdåpen er en omvendelsesdåp, jfr Apg 19,4, så er den kristne dåp en dåp til Kristi død: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt tilKristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4-5)

Målet med dåpen i vann er Åndens fylde, derfor er dåpen i vann nært knyttet til Den Hellige Ånds meddelelse.

fortsettes