Fra et dokument forfattet av Bekjennelseskirken i Barmen, Tyskland 29-31 mai 1934. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (c). Den profilerte lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer var medlem av Bekjennelseskirken som sto i opposisjon til den nazifiserte tysk-lutherske kirken.
Det var forkynnelsen av Jesus som Herre som skapte de virkelige problemene for de første kristne, som det gjør i dag. En ting er å bekjenne seg til Jesus som Frelseren. Der er ikke kontroversielt. Men gjør Ham til Herre i ditt liv, og du er garantert å få problemer. Vi ser dette tydelig når muslimer kommer til tro på Jesus. Troen på Jesus er ikke det største problemet. Men det blir virkelig problemer når man lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. For da tar man troen på alvor. Dåpen blir da det endelige brudd med Islam, og får praktiske følger for ens liv og hvordan man lever som en kristen. Ingen burde ta lettvint på dåpen. "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus Jesus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)
De første kristne stod overfor en betydelig trussel: keiserdyrkelsen.
De hadde nemlig bare en lojalitet, en Herre, og kunne bare bøye kne for Jesus.
Dermed fikk de problemer med Imperiet, statsmakten. Et karakteristisk eksempel på dette finner vi i Apostlenes gjerninger: "Disse folkene som oppvigler verden, nå er de kommet hit ... alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (17,6-7)
De kristne i Kolossai - som i andre byer i det romerske imperiet - tilhørte Guds ekklesia. Wes Howard-Brock, som er lærer ved Seattle University's School of Theology and Ministry, og forfatter av bøkene: "Empire Baptized - How the Church Embraced What Jesus Rejected" og "The Church Before Christianity", sier det slik i sistnevnte bok, her i min oversettelse: "Menigheten er et fellesskap av mennesker som er kalt ut av Imperiet av Jesu Ånd for å leve som et alternativt samfunn midt i den keiserlige verden... Imperium refererer her til et organisert maktsystem brukt mot de mange til fordel for de få, som søker legitimitet ved å hevde et guddommelig mandat. Fra Abrahams kall til å komme ut av det mesopotamiske imperiet, til det kall de første etterfølgerne av Jesus om å komme seg ut av det romerske imperiet har dette vært det konsistente bibelske mandatet gjennom historien." (side 7)
Trett og utmattet av de stadige forfølgelsene falt urkirken for fristelsen til keiser Konstantin og ble en del av Imperiet, og menigheten fikk en annen herre: Keiseren. "Men ingen kan tjene to herrer," sa Jesus. Vi fikk alle kallet til å følge Jesus og gjøre Ham til Herre. Faren er stor når dagens kristne slår seg i lag med verdslige politikere for å fremme Guds rike. Jesus sa: "Mitt rike er ikke av denne verden."
fortsettes
Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.
I en serie artikler vil jeg skrive om den minst påaktede hendelse i Jesu liv, og årsakene til at den ikke feires på samme måte som f.eks Hans fødsel.
Setningen som danner overskriften på denne bloggartikkelen ble jeg presentert for i dag. Først provoserte den meg, så fikk den meg til å tenke.
Jeg har tatt en titt på møteannonsene i den kristne dagspressen, og det er med et stort vemod jeg registrerer at få frikirkelige forsamlinger feirer Kristi himmelfartsdag. Egentlig sier det mye om at man ikke har fortsått betydningen av det som skjedde denne dagen. Det gir seg blant annet seg uttrykk i at den sunne gudsfrykten er blitt mindre, og vi opplever det Judas skriver om: "de som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." (v.4)
Kristi himmelfart er dagen da Kristus er sammen med sine disipler på Oljeberget, og etter at Han har talt til dem om Åndens dåp og misjonsbefalingen, skjer dette: "Da Han hadde talt dette, ble Han tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. (Apgj 1,9)I denne stund farer Kristus opp til himmelen, og setter seg ved Faderens høyre hånd i det høye. Gjennom kirkeåret fokuserer vi på Hans fødsel, Hans lidelse og død og Hans oppstandelse. Men det ser ut som om vi glemmer dette særdeles viktige at Kristus nå er Allherskeren som sitter ved Faderens høyre hånd, "skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Vi snakker om Jesusbarnet, og om helbrederen og Menneskesønnen som gir syndernes forlatelse, men vi snakker ikke mye om den æresplassen som Jesus sitter på idag.
Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:
"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17)
Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.
Ikonet er et koptisk ikon som viser Kristus som Allherskeren.
I går leste jeg noe som John W. Kennedy (bildet), engelskmannen som virket som misjonær og menighetsbygger i India siden 1952, har skrevet. I en bok med tittelen "The Torch of the Testimony", som er en bok om menighetens 2000 årige historie, skriver han:
"Å bøye seg for Kristi herrevelde er hovedsaken i frelsen, og en holdning av underordning er fundamental i alt liv i menigheten."
Jeg satt å tenkte på innholdet i den setningen, og formulerte denne:
"Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet."
Selv om dette på mange måter er selvsagt, er det ikke det i virkeligheten, og ikke i mange av dagens menigheter. Der er det individualismen som er i høysetet. Men leser man de apostoliske brev, så ser man ganske fort hvor mye dette vektlegges: Jesus er hodet, og Han er Herre. Det er ikke Han som bøyer seg for oss, det er vi som bøyer oss for Ham. Det var jo nettopp dette som førte de første kristne inn i store problemer.
Vi leser om det i Apostlenes gjerninger kapitel 17.
"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (v.6-7)
Reformatorene Luther og Zwingli byttet ut keiseren, med kurfyrstene og byrådene. Anabaptistene ville ikke bøye seg for en slik verdslig makt, og ble i likhet med de første kristne, forfulgt. De bøyde seg kun for Herren Jesus.
Leser vi det første kapitlet i Johannes Åpenbaring ser vi Kristus Allherskeren.
Forkynnelsen av både Jesus som Frelseren, og Jesus som Herre, må på nytt lyde i blant oss.
Under den såkalte Jesusvekkelsen på begynnelsen av 1970-tallet hadde vi en kristen broder her på Gjøvik, som kjørte rundt med en liten varebil, hvor det på begge sidene sto med store bokstaver:
JESUS ER HERRE!
Det var litt av en bekjennelse, den gang, som nå. For en slik bekjennelse får konsekvenser for eget levd liv. Tenk på det: Uten Kristi herrevelde finnes det ingen menighet.
"Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11)
I den messianske og profetiske Salme 2, taler Faderen om Sønnen og sier: "Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." (v.6)
Sønnen møter vi som det inkarnerte Ordet, Frelseren, Menneskesønnen, Guds Lam - men etter himmelfarten er Han også Allherskeren. Vi ser dette tydelig når apostelen Johannes møter Ham på Patmos. Johannes - som hadde ligget tett opp til Jesu bryst i nattverdsalen, blir nå så overveldet av den Kristus-skikkelsen han møter i hulen på denne klippeøya i Egeerhavet, at da Johannes ser Ham "falt jeg som død ned for føttene hans." (Åp 1,17)
Både i brevet til forsamlingen i Efesos og Kolossæ, skriver apostelen Paulus om Kristus som Hode.
"da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord." (Ef 1,9-10)
"Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef 1,22-23)
I Kristus-hymnen i Kolosserbrevet møter vi det samme:
"Han er den usynlige Guds bilde (eikon), den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset." (Kol 1,15-20)
"For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden." (Kol 2,9-10)
Dette at Kristus er hodet er et særdeles viktig og sentralt tema i Guds ord. Faktum er at denne sannheten er selve sentrum i Guds evige hensikt! Før noe ble skapt, oppkom dette i Guds hjerte, det er blitt kalt Hans viljes mysterium: å sammenfatte alt i Kristus.
Hva betyr så dette?
Jo, at Kristus er summen av alle åndelige ting, og Guds ett og alt. Alt summeres opp, sentreres i Kristus. Det var Guds gode hensikt, Hans vilje, før noe i det hele tatt ble skapt, før verdens grunnvoll ble lagt, og konsentrere alt om Sønnen - Faderen ville at Sønnen skulle være hode over alle ting. Den fremste. Den ypperste. Alt skulle sammenfattes i Kristus, bindes sammen i Ham. Og alle andre - uansett hva eller hvem de er - skal bøye kne og anerkjenne Kristus som Herre!
"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden, og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!" (Fil 2,10-11)
Egentlig er dette hva alt handler om. Kristus sitter ved Faderens høyre hånd - Han har gjeninntatt sin plass - og er nå Allherskeren. Alle - uansett rang, og selv om de er Hans fiender, vil måtte bøye kne for Ham.
Vi trenger å løfte dette frem i forkynnelsen. Kristus er ikke "bare" Frelseren, men også Herren, og må bli og forbli Herre i våre liv. Det er ikke mulig å "bare" ha Ham som Frelser, i våre liv, Han må også bli Herre over alt i våre liv.
(fortsettes)
I går ble jeg skikkelig utfordret av forkynnelsen til Andrew Shearman (bildet) fra England. Shearman har en apostolisk tjeneste i flere land, hvor han driver med båre menighetsplanting og disippeltrening. Talen jeg hørte i går tok utgangspunkt i Apgj 11,19-26 og handler blant annet om noen disipler fra Kypros og Kyrène som reiser til Antiokia.
"De som nå var blitt spredt etter forfølelsen som oppsto i forbindelse med Stefanus, reiste helt til Fønika, Kypros og Antiokia. Og de forkynte ikke ordet til andre enn jøder. Men noen av dem var menn fra Kypros og Kyrène. Da de hadde kommet til Antiokia, talte de til grekerne og forkynte Herren Jesus. Og Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til tro og vendte seg til Herren. Denne nyheten kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas av sted for å reise helt til Antiokia. Da han kom og fikk se Guds nåde, ble han glad og oppmuntret dem alle til at de helhjertet skulle fortsette å vandre med Herren. For han var en god mann, full av Den Hellige Ånd og av tro. Og en stor folkemengde ble vunnet for Herren. Så reiste Barnabas derfra til Tarsus for å oppsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, tok han ham med seg til Antiokia. Slik skjedde det at de gjennom et helt år var sammen med menigheten og underviste et stort antall mennesker. Og det var i Antiokia at disiplene først ble kalt kristne."
Andrew Shearman gjorde denne undervisningen så levende, da han fortalte om hva disse disiplene forlot for å komme til Antiokia.
De dro fra et malerisk landskap, med vakre strender og en fantastisk natur, fra fred og ro til en av datidens største byer, Antiokia. Man antar at det bodde 300.000 innbyggere i Antiokia den gangen. Det var veldig mye til byer å være på den tiden. En by full av synd, av uro, travelhet og avgudsdyrkelse. Mennene fra Kypros og Kyrène var villige til å forlate sin trygghet, og reise fra alt kjært og kjent til et helt annet sted. Som Abraham.
Andrew Shearman utfordret sine tilhørere på det som handler om våre verdier. Hva lever vi for? Hvem lever vi for? Hva er vi villige til å dø for? Hva har Gud kalt oss til?
Det ble en dag i ettertankens lys i går. Jeg er ennå ikke ferdig med å lytte til hele denne serien med undervisning, så jeg skal ta resten i dag. Men jeg har fått så mye å tenke på. Som Shearman sa det: Vi er ikke alle kalt tilå bryte opp og reise, men vi må alle være villige til til! Dette er den virkelig radikale utfordringen. Jeg hører ofte dette blir sagt: Vi er ikke alle kalt til å reise ut som misjonærer. Det er for så vidt sant. Sannheten er at vi alle er kalt til å vitne, og som Shearman sa det: Vi må alle være villige til å bryte opp og reise! Så radikalt er evangeliet, så radikalt er etterfølgelsen.
Jeg tror Andrew Shearman rører ved noe svært viktig. Dette: Er Jesus Herre i våre liv? Er Han det i mitt? Er jeg villig til å gjøre absolutt alt Han kaller meg til? Eller er jeg så bundet til materialismen at jeg ikke er villig tilå bryte opp om og når Han kaller meg? Som Andrew også sa: Noen er kalt til å bli igjen, for å arbeide og tjene penger, og støtte de som som drar. Hvem vil gjøre det? Leve i forsakelse for å realisere viktige misjonsoppdrag? Mennene fra Kypros og Kyrène dro til Antiokia på Guds kall for å nå nye mennesker med evangeliet. Det er det viktigste arbeid av alt vi kan gjøre.
Som sagt: Jeg fikk mye å tenke på i går!
