Kristus som fyller alt i alle

Fire ganger ble denne antifonen eller 'minneverset' gjentatt i den tidebønnen May Sissel og jeg ba midt på dagen onsdag: "Han som steg ned er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4.10) Jeg kom til å tenke på at dette var et av 'favorittversene' til Edin Løvås. 

Kristus som Allherskeren, den Alltilstrekkelige, hele kosmos tilhører Ham! Jord og himmel, måne og stjernevrimmel, "alt er skapt ved ham og til ham" (Kol 1,16) og "i ham blir alt holdt sammen" (Kol 1,17)

Ordene fra antifonen gir oss et lite innblikk i livene til Kristusmystikeren Paulus og Kristusmystikeren Edin Løvås.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Edin likte begrepet 'Kristusmystikk' fordi det var det som sammenfattet hans anliggende: Kristus over alt tilstedeværende, alt gjennomtrengende, oppstanden nærværende, boende i våre hjerter. Han hadde erfart Jesus Kristus i noen mystiske øyeblikk, men særlig gjennom Jesusmeditasjonen. Og det hadde gitt ham inspirasjon til å beskrive denne totaliteten, denne helheten, det som omslutter, ved å formulere en bønn som er blitt retreatbevegelsens bønn fram for ale andre:

Herre Jesus Kristus,
du er over meg,
du står her foran meg,
du er under meg,
du er også bak meg,
du omgir meg på alle sider,
du er ved min høyre side,
du bor i mitt hjerte,
du er ved min venstre side,
du gjennomtrenger meg helt,
du elsker meg, Herre Jesus.'

Billedtekst: Edin slik jeg husker ham, med en sterk utstråling av Kristus. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Sykdom, lidelse, hat har ikke det siste ordet - Gud har

Dagene mine er utfordrende og tøffe akkurat nå. Ved siden av utfordringene med Parkinsons har jeg de siste fire-fem dagene hatt kraftige følinger. Blodsukkeret har gått så lavt at jeg må få hjelp til å få i meg noe å spise. Dette skjer flere ganger om dagen. Hva det skyldes vet jeg ikke, men varmen kan kanskje spille en rolle. Jeg skal være så ærlig å si at jeg blir redd av og til. Blir også så sliten at det er vanskelig å stå på beina. I dag skal jeg til fastlegen min, så får vi se hva hun har å si.

I går fikk jeg besøk av en god venn som var hos meg en stund. Dermed fikk May Sissel muligheten til å gjøre nødvendige ærender. Takk Gud for venner!

Samtidig som dette skjer har to personer, som i flere år har spredt løgner om meg, våknet til liv og fyller sosiale medier og kristen dagspresse og deres debattsider med grove usannheter og sjikane mot meg og den tjenesten jeg står i. Så mye ondskap det finnes! Men kanskje vi gjør noe riktig når hatet tyter frem?

Hendelsene de siste dagene har minnet meg om noen ord fra Åpenbaringen. De kom så klart til meg mens jeg satt ute i den svale kveldsbrisen i hagen vår i går kveld. Der heter det:

"Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige." (Åp 1,8)

Hvilket håp. Alfa og Omega er de første og siste bokstavene i det greske alfabetet. Alt begynner med Kristus. Han er før alle ting, men alt slutter også med Kristus. Det er Gud som får det siste ordet. Ikke sykdom, ikke lidelse, ikke de som driver med sjikane og hatytringer, ikke Bjørn Olav, men Herren selv. Det gir meg håp!

Kristus er OMEGA! Slutten!

Allherskeren som sitter på tronen og som kommer igjen

Når Kristus for opp til himmelen var det for å sette seg ved Guds høyre hånd. Fra da av er Han Allherskeren!

Om dette kan vi lese i Hebreerbrevet:

"Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye ... For en kort tid stilte du ham lavere enn englene. Men med ære og herlighet kronte du ham, og satte ham over dine henders gjerninger. Alt la du under hans føtter. For da han la alt under ham, holdt han ikke noe tilbake som han ikke underla ham. Ennå ser vi ikke at alt er ham underlagt. Men han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle". (Hebr 13b og 2,7-9)

Han som forlot himmelen og plassen ved Guds høyre hånd, er nå tilbake på æresplassen! Han sitter der som Kongenes Konge og Herrenes Herre! Fra denne plassen skal Han igjen en dag vende tilbake til det stedet hvor Han for opp: fra Oljeberget!

'På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst ...' (Sak 14,4)

Jerusalem har en strålende framtid! Når Jesus vender tilbake til 'den store kongens by'.

Mens vi venter feirer vi i dag Kristi himmelfart i Kristi himmelfartskapellet på Eina kl.18.00.

Kristus er alt

Jeg leser fortsatt Porphyrios av Athos (bildet) med stor interesse. Her følger noe jeg har oversatt som han har skrevet, og som har velsignet meg slik:

'Vi skulle se Kristus på denne måten: Han er vår venn, vår bror; Han er alt det som er godt, og vakkert. Han er alt. Likevel, Han er fremdeles en venn, og Han roper det ut: 'Dere er mine venner, forstår dere det? Vi er brødre. Jeg holder ikke helvete i mine hender. Jeg truer dere ikke. Jeg elsker dere. Jeg vil at dere skal glede dere over livet sammen med meg'. 

Kristus er alt. Han er glede; Han er liv, Han er lys. Han er det sanne lys som gjør at mennesket fylles med glede, gjør at han kan sveve av lykke; gjør at han ser alt; alle, gjør at man føler for alle, og ønsker at alle skal være med Ham, være med Kristus. Elsk Kristus, og sett ikke noe foran Ham. Kristus er alt. Han er livets kilde; vår egentlige lengsel, Han er alt. Alt som er vakkert finnes i Kristus. 

Den som tilhører Kristus, må elske Kristus, og når han elsker Kristus, så er han befridd fra djevelen, fra helvete og fra døden'.

Den bortgjemte dagen i kirkeåret

Pinsen er blitt kalt "kirkens glemte høytid", og det kan være noe i det. Men om pinsen er "glemt" er Kristi himmelfartsdag "bortgjemt". Få om noen feirer dagen. Jeg har kikket på møteannonser, men jeg ser kun noen ytterst få som feirer dagen. Det ser ut som om dagen sees på - også blant kristne - som kun en ekstra fridag i året.

Det er trist. Og av flere grunner.

For det vitner jo om med all tydelighet at man ikke har forstått hva som hendte denne dagen, og dermed forstår man heller ikke hvorfor den er så viktig.

I trosbekjennelsen heter det:

",,, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende." (Nikea 325/Konstantinopel 381)

Er ikke dette noe å feire? Ja, da vet jeg ikke hva som ellers skulle feires. Vår Frelser og Herre steg på denne dag opp fra jorden og satte seg ved Faderens høyre hånd. Han er nå blitt Allherskeren. Nå sitter Han på æresplassen i himlene og derfra er det Han går i forbønn for oss. På denne æresplassen sitter Han inntil den dag kommer da Han igjen skal sette sine føtter på Oljeberget.

Om Herrens himmelfart heter det i liturgien for denne dagen:

Du fòr opp i herlighet, Kristus, vår Gud, og disiplene gledet. Du med løftet om Den Hellige Ånd, og med velsignelsen styrket Du dem i troen på at Du er Guds Sønn og verdens Frelser.

Da Du hadde oppfylt alt som var beredt for oss, og hadde forènet det jordiske med det himmelske, fòr Du opp i herlighet, Kristus, vår Gud, uten å forlate oss, for Du forblir uavlatelig med oss, og dem som elsker Deg, lover du: Jeg er med dere og ingen kan skade dere.

Klapp i hendene, alle fol, syng for Gud med fryderop. - Vi høyloer Deg, livgivende Kristus, og vi ærer Din legemlige og guddommelige oppstigning til himmelen.
(Fra Ortodoks bønnebok, side 141)

Jeg skal feire dagen i Kristi himmelfartskapellet, et skogskapell som vi ønsker å ta i bruk til gudstjenester. Det står ennå ikke helt ferdig. Vi mangler blant annet den resterende summen med penger for å gjøre det helt i stand. Men, sammen med gode venner, skal vi i dag feire denne dagen og lovprise Ham som tilkommer all ære og pris. Det ser jeg frem til.

Kristi herrevelde og Guds evige hensikt - her står kampen i dag. Del 2

Kristi herrevelde utfordres på mange måter i dag. På den ene siden opplever vi innholdet i den profetiske Salme 2, hvor vi leser at "jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!" (v.2-3) På den andre siden finnes det også et opprør innen menigheten, som ikke lenger anerkjenner Kristus som Herre, men går sine egne veier i det de gjør stadige kompromiss med Guds evige ord.

Men disse opprørene er ikke nye. Det hele begynner når Gud skaper universet. Hans høyeste skapninger var englene. En dag gjør en av Hans erkeengler opprør. Han utfordrer Den Evige og vil ta Sønnens rettmessige plass.

Hos Jesaja finner vi denne beskrivelsen:

"Å, at du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, morgenrødens sønn! ... For det er du som har sagt i ditt hjerte: Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste." (Jes 14,12-14)

Dette er det opprinnelige opprøret, og alle opprør mot Gud og Kristi herrevelde springer ut fra dette. Dette er det virkelige hovmodet - når man forsøker å sette seg i Guds eller Kristi sted. Det er de sterkeste krefter bak dette. Opprinnelsen er djevelsk. For denne høye engel, var selveste Lucifer.

Det er han som er støtt ned fra det høye: "Men til dødsriket skal du føres ned, lengst ned i avgrunnens dyp." (.15) Dette er den som Paulus beskriver slik i Efeserbrevet: "fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn" (Ef 2,2)

(fortsettes)

Kristi herrevelde og Guds evige hensikt - her står kampen i dag. Del 1

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg limt inn denne tegningen med teksten: Vårt Lam har seiret. La oss følge Ham. For meg er dette helt sentralt:

"Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet." (Åp 7,10)

Englene Johannes så rundt tronen ropte:

"Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet. Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilbad." (Åp 5,12-14)

For meg har dette som har med Kristi herrevelde kommet til meg med ny og forsterket styrke. Kristi herrevelde er et av de mest viktige emnene i Guds ord. Faktum er at at det er selve hjertet i Guds evige hensikt. Før noe var skapt, før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Gud en hensikt med alt det synlige og usynlige. Vi leser om dette i Efeserbrevet:

" ... da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, om en husholdning i tidenes fylde: å sammenfatte alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden." (Ef 1,9-10)

Sammenfatte alt i Kristus. Andre oversetter det med: summere opp alt i Kristus, eller samle alt i Kristus.

Hva betyr dette?

Det betyr at det er Hans velbehag, Hans vilje, som Han fattet før verdens grunnvoll ble lagt, og som Han aldri vil endre på, at alt skal sentreres rundt Kristi herrevelde. Faderen ønsker at Hans Sønn, Hans Kristus, skal være hode over alle ting. Alle ting er nemlig manifestert i Sønnen og alle ting skal herliggjøre Sønnen. Dette er og blir Guds evige hensikt.

Herren åpenbarer dette for oss gjennom Den Hellige Skrift flere steder, som f.eks Ef 1,22-23:

"Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle."

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham. Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. For det var Guds vilje og la hele sin fylde ta bolig i ham..." (Kol 1,15-19)

" ... og ikke holder fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd." (Kol 2,19)

Når man ser hvor sentralt dette som har med Kristi herrevelde er, er det ikke så merkelig at selve striden står her i Guds forsamling i dag. Det dreier seg om hvem som har makten. Det dreier seg om hvem som skal få lovprisningen og æren. Det dreier seg om hvem alle en dag må bøye kne for.

Den høyeste skapningen i Guds skaperverk ville en dag ha denne plassen. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Noen tanker Kristi himmelfartsdag

Jeg har gleden av å vise bloggens lesere et særdeles vakkert ikon i dag, som viser begivenhetene på denne Kristi himmelfartsdag.

Kristi himmelfartsdag er blitt feiret som festdag siden 300-tallet.

40 dager etter påske (Apg. 1,3) ble det markert en gledestid etter påske på lik linje med en 40 dagers botstid før påske, den opprinnelige fastetiden. Påskelyset, som har vært tent siden påskenatt, blir slukket denne dagen, gjerne mens det blir lest om Jesus som ble tatt opp til himmelen. Nå var den oppstandne ikke lenger hos disiplene.

I dag har jeg lest beretningen hos Lukas som henviser til Kristi himmelfart helt mot slutten av sitt evangelium:

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)

Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens trone.

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

I Apg. 1,15 sies det at det var omkring 120 mennesker som var samlet. Jesu løfter så sine hender, det er en gest som minner om den prestelige velsignelseshandlingen, jfr. 3. Mos. 9,22. Så velsigner han disiplene og det er så viktig at det nevnes igjen allerede rett etter, i v. 51. Jesu velsignelse av disiplene markerer slutten på hans opphold på jorden. Lukas forteller meget knapt om Jesu avreise, v. 51, at han skilles fra disiplene og blir tatt opp til himmelen. Bevegelsen opp betegner på en synlig og konkret måte Jesu opphøyde status. Den ære og kongelige makt som Jesus har hatt i vente, Luk. 9,26.32.51; 19,12, er nå blitt synlig for hans etterfølgere. Reaksjonen lar ikke vente på seg, disiplene falt på kne, v. 52, og tilba Jesus. Dette er første gang at Lukas omtaler at Jesus direkte tilbes. Disiplene vendte så tilbake til Jerusalem, der de er blitt bedt om å vente til de blir ”utrustet med kraft fra det høye”, v. 49.

Himmelfartsdagen - vår tapte høytid

Jeg har tatt en titt på møteannonsene i den kristne dagspressen, og det er med et stort vemod jeg registrerer at få frikirkelige forsamlinger feirer Kristi himmelfartsdag. Egentlig sier det mye om at man ikke har fortsått betydningen av det som skjedde denne dagen. Det gir seg blant annet seg uttrykk i at den sunne gudsfrykten er blitt mindre, og vi opplever det Judas skriver om: "de som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus." (v.4)

Kristi himmelfart er dagen da Kristus er sammen med sine disipler på Oljeberget, og etter at Han har talt til dem om Åndens dåp og misjonsbefalingen, skjer dette: "Da Han hadde talt dette, ble Han tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. (Apgj 1,9)I denne stund farer Kristus opp til himmelen, og setter seg ved Faderens høyre hånd i det høye. Gjennom kirkeåret fokuserer vi på Hans fødsel, Hans lidelse og død og Hans oppstandelse. Men det ser ut som om vi glemmer dette særdeles viktige at Kristus nå er Allherskeren som sitter ved Faderens høyre hånd, "skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde." Vi snakker om Jesusbarnet, og om helbrederen og Menneskesønnen som gir syndernes forlatelse, men vi snakker ikke mye om den æresplassen som Jesus sitter på idag.

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17)

Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.

Ikonet er et koptisk ikon som viser Kristus som Allherskeren.

Når bekjennelsen til Kristi herrevelde bare blir ord

Behovet for en sterk understrekning av den første kristne trosbekjennelse: Jesus er Herre!, blir påtrengende i den pågående debatten i Sverige om hvem som kan bli medlemmer av en kristen forsamling.

I de første kristne forsamlingene lød det:

"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære." (Fil 2,10-11)

Leser man de innledende versene til Åpenbaringsboken finner vi også at Jesus er Allherskeren.

Når en menighet åpner for at "Man kan bli medlem om man lever i homosexuell relation," som Saronkyrkan i Göteborg nå gjør, hjelper det lite om man tilføyer: "men vi undervisar om och uppmuntrar till äktenskap mellan man och kvinna eller celibat. Vi ger inte förtroendeuppdrag till den som väljer att leva i sexuella relationer utanför äktenskapet mellan man och kvinna." Det hjelper lite om at sier seg enig i forsamlingsordning hvor det blant annet heter at medlemsskap gis til de som "tror på Jesus Kristus som Herre och frälsare." Handlingene tilsier jo noe helt annet. På den ene siden bekjenner man at Jesus er Herre, på den andre siden aksepterer man at to mennesker lever klart og tydelig i full strid med bekjennelsens innhold. Dette henger ikke på greip. Bekjennelsen og handlingen må samsvare. Ellers vil jo bekjennelsen bare bli ord. Og ord som ikke betyr noe mer enn ord. Man vil bekjenne seg til Jesus som Herre, men man vil altså ikke gjøre Jesus til Herre i sitt liv. Man fortsetter å leve i strid med Guds ord.

Slikt er altså mulig i en kristen forsamling i 2009. Det skjer fordi man misforstår at etterfølgelsen av Jesus har sin pris, korset er et anstøt, etterfølgelsen er dyrebar. Utviklingen vi nå se skje i Sverige er bare trist. Med mindre noen er tydelige på hva Guds ord faktisk sier.

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?ID=168816

Hva er Guds rike? Del 1

Guds rike er et gjennomgående tema i Bibelen. Salme 145,10-13 inneholder for eksempel en beskrivelse av rikets teologi. Versene betoner Guds suverene velde, Hans mektige gjerninger, Hans medfølelse og nærhet til dem som søker Ham og forteller om Hans rettferdighet:

"Hele din skapning takker deg, Herre, de som holder din pakt, lover deg. De taler om ditt herlige kongedømme, forteller om din veldige kraft, for at menneskene skal få kjenne din velde og den strålende herlighet i ditt rike. Ditt rike står gjennom alle tider, gjennom alle slekter."

En som virkelig hadde åpenbaring over budskapet om Guds rike, var evangelisten og metodisten Stanley Jones. han har sagt følgende: "Jesu budskap var budskapet om Guds rike. Det var sentrum og omkrets i alt hva Han lærte og gjorde... Guds rike er mestertanken, mesterplanen, mesterhensikten, mesterviljen som i seg forener alt og skjenker det forløsning, sammenheng, hensikt og mål..."

Guds rike handler om dette:

"Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." (Ef 1,10)

I gårsdagens artikkel siterte jeg Matt 4,23 som beskriver Jesu gjerning i Galilea, hvor det heter: "han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket ..."

Dette bør vi merke oss. Vi har mistet noe vesentlig fordi vi kun snakker om evangeliet, og har ikke fått med oss at dette ordet, som er et helt vanlig gresk ord, betyr: gode nyheter. Det kan bety alle slags gode nyheter, så for en som hørte ordet "evanggelion" på Jesu tid, sa det ikke noe mer enn det. Men her i Matt 4,23 får vi vite hva slags gode nyheter det er snakk om: de gode nyhetene om RIKET!

Når vi derfor taler om evangeliet, må vi aldri glemme at evangeliet er de gode nyhetene om Guds rike. Og hver gang vi leser ordet evangeliet i Det nye testamente, må vi huske, at når dette ordet for korthets skyld står alene, så betyr det alltid evangeliet om Guds rike.

I vårt Nytestamente er riket oversatt fra det greske ordet basileia. Det betyr kongerike, og det stemmer jo godt med Kristus. Han er HERREN og etter at Han Kristi himmelfartsdag igjen satte seg ved Guds høyre hånd i himmelen, er Han ALLHERSKEREN. All makt i Guds rike ligger i Jesu hender. Det er Han som hele dette riket konsentrerer oss om. I Guds rike er Jesus enehersker og konge. Han er den absolutte Herre. Hans suverene makt strekker seg til dette rikets ytterste grenser.

Kristus - Allherskeren, del 1

I den messianske og profetiske Salme 2, taler Faderen om Sønnen og sier: "Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." (v.6)

Sønnen møter vi som det inkarnerte Ordet, Frelseren, Menneskesønnen, Guds Lam - men etter himmelfarten er Han også Allherskeren. Vi ser dette tydelig når apostelen Johannes møter Ham på Patmos. Johannes - som hadde ligget tett opp til Jesu bryst i nattverdsalen, blir nå så overveldet av den Kristus-skikkelsen han møter i hulen på denne klippeøya i Egeerhavet, at da Johannes ser Ham "falt jeg som død ned for føttene hans." (Åp 1,17)

Både i brevet til forsamlingen i Efesos og Kolossæ, skriver apostelen Paulus om Kristus som Hode.

"da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord." (Ef 1,9-10)

"Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef 1,22-23)

I Kristus-hymnen i Kolosserbrevet møter vi det samme:

"Han er den usynlige Guds bilde (eikon), den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset." (Kol 1,15-20)

"For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden." (Kol 2,9-10)

Dette at Kristus er hodet er et særdeles viktig og sentralt tema i Guds ord. Faktum er at denne sannheten er selve sentrum i Guds evige hensikt! Før noe ble skapt, oppkom dette i Guds hjerte, det er blitt kalt Hans viljes mysterium: å sammenfatte alt i Kristus.

Hva betyr så dette?

Jo, at Kristus er summen av alle åndelige ting, og Guds ett og alt. Alt summeres opp, sentreres i Kristus. Det var Guds gode hensikt, Hans vilje, før noe i det hele tatt ble skapt, før verdens grunnvoll ble lagt, og konsentrere alt om Sønnen - Faderen ville at Sønnen skulle være hode over alle ting. Den fremste. Den ypperste. Alt skulle sammenfattes i Kristus, bindes sammen i Ham. Og alle andre - uansett hva eller hvem de er - skal bøye kne og anerkjenne Kristus som Herre!

"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden, og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!" (Fil 2,10-11)

Egentlig er dette hva alt handler om. Kristus sitter ved Faderens høyre hånd - Han har gjeninntatt sin plass - og er nå Allherskeren. Alle - uansett rang, og selv om de er Hans fiender, vil måtte bøye kne for Ham.

Vi trenger å løfte dette frem i forkynnelsen. Kristus er ikke "bare" Frelseren, men også Herren, og må bli og forbli Herre i våre liv. Det er ikke mulig å "bare" ha Ham som Frelser, i våre liv, Han må også bli Herre over alt i våre liv.

(fortsettes)

Gud har gitt oss liv, og livet er i Sønnen

I morgentimene i dag stanset jeg ved noen ord av Johannes, disippelen og apostelen, han som sto Jesus så nært. Av Det nye testamentes forfattere er det han jeg stadig vender tilbake til, i en viss grad er jeg nok en "johanitt". Jeg finner stadig noe nytt hos denne Kristusmystikeren. Ordet jeg leste var dette: "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn." (1.Joh 5,11)

Nikolaj Arsenjev, som har skrevet boken "Om liturgien og eukaristin" (1) sier om dette skriftsted:

"Dette er kjernen i hele den kristne forkynnelse om det evige livs overflod, som i tidens fylde åpenbarte seg i Guds Ord. Hele kristendommen rummes i den første forkynnelsens vitnesbyrd: "og vi så Hans herlighet". (Joh 1,14) Det evige livs overflod, åpenbart i en menneskeskikkelse, i menneskets person. "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre egne øyne, det som vi har skuet og våre hender følt på - om Livets Ord." (1.Joh 1,1) Det konkrete, historiske, som ble overlatt til den umiddelbare erfaringen - vi skuet, våre hender følte, et nært og velkjent menneske, den elskede Mester - og det guddommelige innholds grenseløshet, Livets Ord! I denne forening av det menenskelige og det absolutte, det grunnleggende og opprinnelige, med den siste fundamentale realitet, ligger kristendommens grunnvoll og innerste vesen og dens karakteristikum. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss." (Joh 1,14)

Den jordiske virkelighet, den historiske prosess, det levende vev av verdens, menneskehetens og naturens liv - ja, hele verden, helliggjort gjennom Guds Ordets inkarnasjon og kalt til å ta del i det evige livet. For skapningen har ikke frivillig underkastet seg forgjengeligheten (Rom 8,20), men håpet er også at skapningen en gang skal bli frigjort fra forgjengelighetens slaveri, til Guds barns frie herlighet.

"O, under, hvordan kunne Han smake døden, Han som er alles liv? For Han ville opplyse verden," synger Kirken. "Må det himmelske fryde seg, og det jordiske juble, for Herren har gjort veldige verk med sin hånd, og med døden har Han overvunnet døden." "Verdens hjørner holder seiersfest for Din Oppstandelse fra de døde.."

Guds Sønns inkarnasjon og Hans Oppstandelse i kjødet danner begynnelsen til en ny virkelighet, - dog ikke bare en ny og avsluttende periode i menneskehetens historie, men en ny eksistensdimensjon: det himmelske er forenet med jorden. "Guds Sønn blir Jomfruens sønn," og enda mer: Han dør på korset. Men Hans guddommelighet forblir uberørt av lidelsen og Hans menneskelighet oppstår i herlighet. Og vi har alle oppstått, og "den falne Adams kjød som ligger i graven" (Kontakion av Romanos Melodos) oppvekkes, og hele skapningen ikledes uforgjengelighet. Foreløpig bare i prinsippet, i håpet, i forventningen, og dog lyder allerede nå jubelropet i triumf og seier: "Kristus er Oppstanden, og livet lever, Kristus er Oppstanden, og ingen døde finnes mer i graven."

Det nye liv som helliggjør verden, skapningen og mennesket: "Vi så Hans herlighet" (Joh 1,14) - og verden lyste opp i Hans herlighets skinn, og skjønt "vi har denne skatt i leirkar" (2.Kor 4,7), er den dog gitt allerede nå, allerede idag. Døden er allerede beseiret, avskaffet. Derfor taler apostelen Paulus om "Kristi uransakelige rikdom" (Ef 3,8), om guddommelighetens fylde som har åpenbart seg i Ham, og om "nådens overvettige rikdommer (Ef 2,7) i Kristus Jesus. Og Johannes: "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn" (1.Joh 5,11)

Vår forherligede Herre, som har oppstått fra de døde, hersker over oss allerede nå. Vi er Kristi tjenere. Allerede Paulus skriver om seg selv som "Kristi tjener" (Rom 1,1) Han, Kristus, forblir i følge løftet, hos oss "alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20) Og "hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vil jeg være midt iblant dem." (Matt 18,20)

Det høyeste uttrykk for dette nærvær er den forherligedee Herre blant sine trofaste, uttrykk for denne forklarelse og helliggjørelse av det konkrete, for denne opphøyelse av det skapte og jordiske til den himmelske sfære, for denne forherligelse, ikke bare av ånden, men også av materien, kjødet, for denne guddommeliggjørelse av mennesket og naturen - har vi i eukaristiens mysterion, i denne sentralnerve i Kirkens liv."

1. Nikolai Arsenjev. Om liturgien og eukaristien. Hl Trifon Ortodokse forlag, side 3-6

På himmelfartsdagen

Kristi himmelfartsdag er mange kristnes mest forsømte høytid. Jeg kikket raskt gjennom møteannonsene i Dagen/Magazinet for å se hvor mange det er av de pinsekarismatiske menighetene som feirer denne dagen, og det var heller sørgelig lesning. Og det er ikke mange menigheter her i distriktet heller som feirer dagen. Årsaken kan ligge i at man ikke forstår hva denne dagen egentlig innebærer, ikke bare for den troende, men for hele verden. Hva skjedde egentlig denne dagen?


Lukas gir oss rammen rundt selve den fantastiske hendelsen: "Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: 'Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.' Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til... Alle disse holdt trofast sammen i bønn.." (Apgj 1,9-14a)


Dette er de ytre faktiske forholdene. På denne dagen hadde Jesus fullendt hele sin jordiske tjeneste og inkarnasjonens store mysterium ble synlig i hele sin fylde. Hans jordiske tjeneste hadde begynt med erkeengelen Gabriels besøk til Jesu mor, og fullendes med at Han farer herfra til himmelen. Kristi himmelfartsdag sammenfatter i grunnen hele frelseshistorien.


I sin pinsepreken, noen dager etter denne historiske hendelsen, sier apostelen Peter: "Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd ..." (Apgj 2,32-33a)


Hva skjer så i himmelen når Han kommer tilbake? Han setter seg ved Allmaktens høyre hånd, og blir Allherskeren. Etter at Kirkens første martyr, diakonen Stefanus har holdt sin forsvarstale skriver Lukas dette: "Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd." (Apgj 7,55-56)


Apostelen Paulus utfyller bildet som Lukas har gitt oss rammen til. Til forsamlingen i Efesos skriver apostelen: "Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene gav han gaver. At han steg opp må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,8-10)


Til den kristne forsamlingen i Rom taler apostelen Paulus om den nye stillingen Kristus har etter Kristi himmelfartsdag: "Kristus Jesus er den som døde, ja mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss." (Rom 8,37)


Allherskeren - Han som et hvert kne må bøye seg for, sitter ved Guds høyre hånd. Det er bederens plass. Han som ba her nede, Han fortsetter sin forbønnstjeneste i himmelen.


Også apostelen Peter er inne på dette når han skriver: "han som for opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er underlagt ham." (1.Pet 3,22)


Er ikke dette en meget god grunn for å feire Kristi himmelfartsdag. Jeg håper flere kristne får øynene opp for denne dagens kolossale innhold. Dagen er blitt feiret helt siden 300-tallet. En av de få som jeg har hørt som har talt varmt om denne dagens innhold er retreatbevegelsens far i Norge, Edin Løvås. Edin har også skrevet en fantastisk salme som heter "På himmelfartsdagen" og lyder slik:


På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.


Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp, langt bortenfor skyer og kloder. For Han som steg ned, Han steg seirende opp, for å bli alle menneskers broder.


Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt i blant oss, i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.


Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre tilstede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.


På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!


Med Kirken bekjenner vi: "for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende."


Hvor kommer Han tilbake? Samme sted som Han fòr herfra! Fra Oljeberget. "Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem." (Sak 14,4)

Løven av Juda stamme brøler og seirer

Sent i går kveld, rett før jeg skulle legge meg til å sove, leste jeg noen ord fra Åpenbaringsboken som inngav trøst innfor den tiden vi nå har gått inn i. Det er min overbevisning om at vi nå har begynt på den tiden som Jesus omtaler i Matt 24,8 som "begynnelsen til veene" da Guds domshandlinger skal begynne. Vi lever i en tid da tidens tegn går i oppfyllelse med hurtigtogsfart. Det jeg leste fra Åpenbaringsboken var dette:

"Men en av de eldste sa til meg: Ikke gråt! Se, Løven av Juda stamme, Davids Rotskudd, har seiret, så Han kan åpne bokrullenog bryte de sju seglene på den." (Åp 5,5)

I Åpenbaringen står Jesus frem både som Lammet og som Løven. Mange kjenner Ham som Guds Lam, "som bærer bort verdens synd!" (Joh 1,29), men ikke alle kjenner Ham som Løven. Og da som den brølende løven. Enkelte vil holde frem at Jesus er den milde, nesten litt forsakte personen som nesten ber om undskyldning for at Han er til. De fremhever at Han er kjærlighet, full av nåde og omgås syndere. At Han er kjærlig, barmhjertig og nådig er sant. Men de glemmer at Han veltet pengevekslernes bord, at Han refset hyklerne og de glemmer også at Han fremstår annerledes ann det politisk korrekte bildet etter Kristi himmelfart. For lytt til den beskrivelsen som apostelen Johannes - han som er blitt kalt kjærlighetens apostel - gir av Jesus i Åp 1:

"Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom en basun, som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet av et gullbelte om brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans var som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åp 1,9-19. Norsk Bibel 88/07)

Synet av den Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd, og som er Kongernes Konge og Herrenes Herre, som er Løven av Juda stamme, forferdet Johannes. Han som hadde ligget ved Jesu bryst i nattverdsalen, falt nå ned på sine knær og var som død. Dette er også en side ved Jesus. Og når Guds dommer begynner å falle over jorden er det Løven av Juda stamme verden kommer til å møte.

Det må også være underlig - for de som har avskåret menigheten fra sine jødiske røtter, at Bibelens siste bok, den som handler om endens tid, presenterer Jesus som Løven av Juda stamme, av Davids rotskudd. Det burde få erstatningsteologene til å skjelve.

For meg ble det sterkt at alt, hele vår framtid, ligger i hendene til Kristus Allherskeren. Det er Han som har nøklene til døden og dødsriket. Han er den første og den siste og den levende!