Gud har gitt oss liv, og livet er i Sønnen

I morgentimene i dag stanset jeg ved noen ord av Johannes, disippelen og apostelen, han som sto Jesus så nært. Av Det nye testamentes forfattere er det han jeg stadig vender tilbake til, i en viss grad er jeg nok en "johanitt". Jeg finner stadig noe nytt hos denne Kristusmystikeren. Ordet jeg leste var dette: "Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn." (1.Joh 5,11)

Nikolaj Arsenjev, som har skrevet boken "Om liturgien og eukaristin" (1) sier om dette skriftsted:

"Dette er kjernen i hele den kristne forkynnelse om det evige livs overflod, som i tidens fylde åpenbarte seg i Guds Ord. Hele kristendommen rummes i den første forkynnelsens vitnesbyrd: "og vi så Hans herlighet". (Joh 1,14) Det evige livs overflod, åpenbart i en menneskeskikkelse, i menneskets person. "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre egne øyne, det som vi har skuet og våre hender følt på - om Livets Ord." (1.Joh 1,1) Det konkrete, historiske, som ble overlatt til den umiddelbare erfaringen - vi skuet, våre hender følte, et nært og velkjent menneske, den elskede Mester - og det guddommelige innholds grenseløshet, Livets Ord! I denne forening av det menenskelige og det absolutte, det grunnleggende og opprinnelige, med den siste fundamentale realitet, ligger kristendommens grunnvoll og innerste vesen og dens karakteristikum. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss." (Joh 1,14)

Den jordiske virkelighet, den historiske prosess, det levende vev av verdens, menneskehetens og naturens liv - ja, hele verden, helliggjort gjennom Guds Ordets inkarnasjon og kalt til å ta del i det evige livet. For skapningen har ikke frivillig underkastet seg forgjengeligheten (Rom 8,20), men håpet er også at skapningen en gang skal bli frigjort fra forgjengelighetens slaveri, til Guds barns frie herlighet.

"O, under, hvordan kunne Han smake døden, Han som er alles liv? For Han ville opplyse verden," synger Kirken. "Må det himmelske fryde seg, og det jordiske juble, for Herren har gjort veldige verk med sin hånd, og med døden har Han overvunnet døden." "Verdens hjørner holder seiersfest for Din Oppstandelse fra de døde.."

Guds Sønns inkarnasjon og Hans Oppstandelse i kjødet danner begynnelsen til en ny virkelighet, - dog ikke bare en ny og avsluttende periode i menneskehetens historie, men en ny eksistensdimensjon: det himmelske er forenet med jorden. "Guds Sønn blir Jomfruens sønn," og enda mer: Han dør på korset. Men Hans guddommelighet forblir uberørt av lidelsen og Hans menneskelighet oppstår i herlighet. Og vi har alle oppstått, og "den falne Adams kjød som ligger i graven" (Kontakion av Romanos Melodos) oppvekkes, og hele skapningen ikledes uforgjengelighet. Foreløpig bare i prinsippet, i håpet, i forventningen, og dog lyder allerede nå jubelropet i triumf og seier: "Kristus er Oppstanden, og livet lever, Kristus er Oppstanden, og ingen døde finnes mer i graven."

Det nye liv som helliggjør verden, skapningen og mennesket: "Vi så Hans herlighet" (Joh 1,14) - og verden lyste opp i Hans herlighets skinn, og skjønt "vi har denne skatt i leirkar" (2.Kor 4,7), er den dog gitt allerede nå, allerede idag. Døden er allerede beseiret, avskaffet. Derfor taler apostelen Paulus om "Kristi uransakelige rikdom" (Ef 3,8), om guddommelighetens fylde som har åpenbart seg i Ham, og om "nådens overvettige rikdommer (Ef 2,7) i Kristus Jesus. Og Johannes: "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i Hans Sønn" (1.Joh 5,11)

Vår forherligede Herre, som har oppstått fra de døde, hersker over oss allerede nå. Vi er Kristi tjenere. Allerede Paulus skriver om seg selv som "Kristi tjener" (Rom 1,1) Han, Kristus, forblir i følge løftet, hos oss "alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20) Og "hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der vil jeg være midt iblant dem." (Matt 18,20)

Det høyeste uttrykk for dette nærvær er den forherligedee Herre blant sine trofaste, uttrykk for denne forklarelse og helliggjørelse av det konkrete, for denne opphøyelse av det skapte og jordiske til den himmelske sfære, for denne forherligelse, ikke bare av ånden, men også av materien, kjødet, for denne guddommeliggjørelse av mennesket og naturen - har vi i eukaristiens mysterion, i denne sentralnerve i Kirkens liv."

1. Nikolai Arsenjev. Om liturgien og eukaristien. Hl Trifon Ortodokse forlag, side 3-6