For noen få dager siden mottok jeg en epost, som jeg leste med stor interesse. Det fremkom ingen opplysninger om hvem avsenderen var, så jeg ba om ytterligere informasjon. Årsaken var at det jeg leste på mange måter satte ord på min egen overbevisning når det gjelder synet på den nytestamentlige forsamlingen. Jeg ble gledelig overrasket over å finne noen som delte min tro! Vel, ikke alt kan jeg dele synet på, men jeg tror det aller meste. Stor ble derfor overraskelsen da jeg i neste epost så at den kom fra min gode venn Jorge Rodriguez (til høyre på det lille bildet), en god anabaptist broder nå bosatt i Sverige. Med hans tillatelse gjengir jeg Jorge's egen oversettelse fra en artikkel i et amerikansk Mennonite magasin. Den er litt lang, men vel verd tiden du spanderer på å lese den:
Vi lever i en tid hvor det kryr av menigheter og trossamfunn. Det burde derfor være rimelig enkelt for åndelig søkende mennesker å finne en kristen forsamling som er modellert etter bibelske prinsipper. Slik er det dessverre ikke. Når man leser Det nye testamente, blir man temmelig raskt oppmerksom på at Guds menighet er svært annerledes enn mye av det man ser eksempler på i dag. Siden det er med og gjennom sin menighet Gud vil fullføre sin frelsesplan, er det avgjørende viktig å besinne seg på hva som hører med til en bibelsk menighet. I denne traktaten skal vi se nærmere på hva som kjennetegner en sann kristen menighet.
1. En sann kristen menighet betrakter Bibelen som Guds inspirerte og autoritative ord. En bibelsk menighet tror at hele Skriften er inspirert av Gud (2. Tim. 3:16; 2. Pet. 1:21). Skriftene i deres opprinnelige tekst er helt igjennom pålitelige og ufeilbare, uten noen feil eller motsigelser. Gud inspirerte Bibelens forfattere til å skrive ned budskapet hans uten noen som helst læremessige feil. Helt siden apostlenes dager har den kristne menighet ansett at både evangeliene og brevene har gyldighet og bemyndigelse som Guds ord (1. Kor. 14:37). I en sann kristen menighet er Det nye testamente den endelige norm og rettesnor for liv og lære. Fordi Jesus Kristus er Guds høyeste åpenbaring, vil en slik menighet skille mellom den gamle og den nye pakt. Der hvor de to skiller lag, er det Det nye testamente som gjelder.
2. En sann kristen menighet er ren og hellig, og består utelukkende av gjenfødte troende. Jesus lærte klart og tydelig at den nye fødsel er den eneste vei inn i Guds rike (Joh. 3:3, 5). Det finnes kun én vei til frelse: Jesus Kristus (Apg. 4:12). For å bli en del av Kristi sanne forsamling, må man vende om fra synden, tro på Jesus Kristus og overgi seg fullstendig til Ham. Menigheten har et bibelsk ansvar i å bedømme om en person virkelig er blitt omvendt før han eller hun blir opptatt som medlem. Dette minner oss på at Gud har gitt himmelrikets nøkler til menigheten i den hensikt at den skal stenge sine dører for vantro mennesker og dermed holde seg ren (Matt. 16:19). Den nye fødsel er begynnelsen til et liv i hellighet og renhet, og forutsetter en vilje til å være ansvarlig overfor Gud og overfor sine trossøsken i menigheten.
3. En sann kristen menighet tror at kristne skal være atskilt fra verden (2. Kor. 6:14-18; Rom. 12:1, 2). Bibelen lærer helt klart at det finnes to riker. Guds rike, med Kristus som konge, er hellig. Satans rike, derimot, er et mørkets rike som står i skarp motsetning til Guds rike. Mennesket tilhører av naturen Satans rike (Ef. 2:1-3). For å kunne bli et Guds barn og dermed tre inn i Guds rike, må mennesket omvende seg og frasi seg alt samfunn med djevelen og med alt som tilhører ham (Kol. 1:13; Gal. 1:4). Idet man overgir sitt liv til en ny herre, skifter man lojalitet og endrer livsretning. En slik forvandling vil naturligvis få praktiske konsekvenser på alle livets områder og føre til et radikalt brudd med de gjengse verdiene og normene i en ond og syndig verden. Når det gjelder for eksempel klesdrakt, så vil medlemmene i en sann kristen menighet ikke følge motene og trendene i et seksualfiksert samfunn, men kle seg sømmelig, slik som Bibelen påbyr i 1. Tim. 2:8-10 og 1. Pet. 3:1-5. Av kjærlighet til Gud vil de også sky mye av det som verden verdsetter så høyt: sensuell musikk, idretter, filmer, skuespill og kjødelige fornøyelser (Jak. 4:4).
4. En sann kristen menighet forkynner hele Guds ord og anerkjenner undervisningen til Jesu og apostlene i Det nye testamente som mønsteret for det kristne livet. I en sann kristen forsamling forkynner man de grunnleggende sannhetene i 1. Mos. 1-11 kompromissløst. Gud skapte universet av ingenting ved sitt ord. Mennesket er ikke et resultat av en lang evolusjonsprosess, men av Guds skaperkraft. Mangfoldet i naturen og livets kompleksitet bekrefter ytterligere at utviklingslæren er feil. De første kapitlene i Bibelen er tydelige hva gjelder menneskets fall og dets behov for frelse. Jesus Kristus har skaffet oss denne frelse ved sin død på Golgata. Disse innledende kapitlene framstiller ekteskapet som en hellig og varig forbindelse mellom én mann og én kvinne. De skildrer også menneskelivets verdi, Guds velsignelse over de som velger å vandre med Ham og en verdensomfattende vannflom som kun åtte mennesker overlevde. For å kunne avgjøre hva som er rett og galt, bruker man i en sann kristen menighet bibelske prinsipper og retningslinjer, ikke demokratiske avstemninger. Gjennom solid bibelsk undervisning blir det tydelig definert hva som er synd. Man lærer at enhver overtredelse av Guds bud er synd, uansett om det dreier seg om løgner, tyveri, utukt, ekteskapsbrudd eller gjengifte mens den første ektefellen lever. Både indre synder, slik som hovmod og misunnelse, og ytre synder, som for eksempel baktalelse, sladder, uanstendighet og pyntesyke, er like alvorlige i Guds øyne. Forkynnelsen av Guds fulle og hele vilje inkluderer budet om fiendekjærlighet, slik vi finner det beskrevet i Matteus 5, Romerne 12 og gjennom hele Det nye testamente. Kristen kjærlighet skal styre forholdet til våre medmennesker - venner som fiender - både i freds- og i krigstid. I tillegg vil en sann kristen menighet være helt skilt fra staten. Det er øvrighetens oppgave å opprettholde lov og orden i en ond og fallen verden. Ettersom de kristne er borgere i et annet rike, Guds rike, er det ikke deres ansvar å bestemme hvordan det verdslige samfunnet skal styres. Verden hersker, disippelen tjener. Av den grunn avstår Jesu sanne disipler fra å engasjere seg politisk, ta del i politiske valg og inneha offentlige verv eller embeter. De kristne oppfyller sin plikt overfor staten ved å betale skatt, ved å be for øvrigheten og ved å adlyde lovene i samfunnet, så lenge disse ikke strider mot Guds vilje. Den kristne menighets oppgave i verden er å forkynne evangeliet, som har kraft til å omdanne mennesker, slik at de bøyer seg under Kristi åk og vandrer i lydighet mot Hans bud.
5. En sann kristen menighet lærer sine medlemmer å leve i lydighet og etterfølgelse. I misjonsbefalingen sier Jesus klart og tydelig at nye disipler skal læres å holde alt det Han har befalt (Matt. 28:19, 20). Han lærer at lydighet er en betingelse for å komme inn i Hans rike (Matt. 7:20-22). På slutten av Bergprekenen forklarer Jesus dette nærmere i lignelsen om husbyggerne. Huset som ble stående, symboliserer mennesker som ikke bare hører Jesu ord, men også lyder dem. Av 1. Joh. 2:3-5 går det tydelig fram at et liv med bare munnens bekjennelse, uten frukt og følge for livet, er en falsk kristendom. I Det nye testamente omtales sju forordninger som gjelder for alle kristne menigheter, alle steder og til alle tider: dåp, nattverd, fotvasking, det hellige kyss, kvinnens hodebekning som et undergivenhetstegn, sykesalving og ektevigsel. Etter bibelsk mønster er mannen kalt til være hode i hjemmet og i menigheten, mens kvinnen har en underordnet rolle. Det nye testamente inneholder ikke et eneste ord om kvinner i lederstillinger. Ordinasjon av kvinner er derfor en praksis som ikke hører hjemme i en sann kristen menighet. I Det nye testamente oppfordres koner og mødre til å være gode husmødre, ikke karrierekvinner (1. Tim. 5:14; Tit. 2:3-5).Selv om frelsen utelukkende bygger på Guds nåde og ikke på menneskets egne anstrengelser, så gjelder løftet om evig liv bare for de som har gjort Jesus til Herre i sine liv (Apg. 16:31) og trådt inn i troens lydighet. Med frelsen følger altså et liv i etterfølgelse, overgivelse, selvfornektelse og helligjørelse.
6. En sann kristen menighet tar tak i synd. I Det nye testamente framstilles menigheten som ren og hellig, og dens medlemmer er kalt til å være hellige i all sin ferd (1. Pet. 1:14-16; Ef. 5:25-27). Dette er ikke en utopisk eller urealistisk drøm, men noe som er fullt mulig for de som har omvendt seg fra sine synder og blitt renset ved Jesu blod. Her er det ikke snakk om absolutt fullkommenhet. I enhver menighet finnes det medlemmer som befinner seg på ulike stadier i sin åndelige utvikling, men uansett hvor langt en er kommet i åndelig modenhet, så er et liv i synd noe helt utelukket for den som har ikledd seg Kristus (1. Joh. 3:6).Fordi Gud ønsker at Hans menighet skal være hellig og uten flekker, har Han gitt den ansvaret med å ta tak i synd og utelukke medlemmer som lever i åpenbar og uoppgjort synd. Menigheten bruker da den myndighet den har fått av sin Herre til å binde og løse mennesker som synder og kommer på avveier (Matt. 16:19; Joh. 20:23; Matt. 18:15-20). Hensikten skal alltid være å føre villfarne og frafalne tilbake til samfunn med Gud i Hans menighet.
7. En sann kristen menighet har kjærlighet og omsorg som et kjennemerke (Joh. 13:34-35; Kol. 3:14; 1. Kor. 13). I Guds rike består storhet og ære i å tjene og gi sitt liv for andre (Luk. 22:24-26; Joh. 15:13). Det som i første rekke kjennetegner de sanne kristne, er således at de virkelig elsker hverandre og bærer hverandres byrder. De behandler hverandre som brødre og søstre og sørger for at ingen i menigheten lider nød. Dette kommer til praktisk uttrykk i omsorgen de viser hverandre, især når enkelte medlemmer møter vanskelige situasjoner i livet, slik som sykdom, en nær pårørendes død eller økonomisk motgang. De tar også hånd om gamle medlemmer som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Den innbyrdes kjærlighet de demonstrerer, utgjør et sterkt vitnesbyrd i en verden preget av konflikter og hat.
8. En sann kristen menighet er en misjonsmenighet som søker å bringe evangeliet til de fortapte. En kristen som føler dyp takknemlighet over sin frelse og som har Guds kjærlighet i sitt hjerte, vil ha en stor byrde for fortapte mennesker og lengte etter å hjelpe dem å finne Jesus, slik at de får oppleve den samme freden og gleden som han selv opplever. I misjonsbefalingen ga Jesus disiplene i oppdrag å dele evangeliet med andre mennesker (Matt. 28:19, 20). Drevet av Guds kjærlighet forsøkte apostelen Paulus å "overbevise mennesker" fordi han visste at de ufrelste en gang vil stå foran en hellig og rettferdig Gud og bli holdt ansvarlig for sine gjerninger (2. Kor. 5:10-11). Lenger ned i samme kapittel skriver han at alle kristne er Guds sendebud i en mørk verden. Apostelens misjonsglød er et godt eksempel på hva det innebærer å gi seg selv til proklamasjonen av de gode nyhetene om Guds rike.
Kjære leser, kan du peke på en forsamling på ditt hjemsted som disse kjennetegnene passer på? Hvis ikke, så må din bønn være at Gud skal reise opp en slik forsamling der hvor du bor, en sann kristen forsamling som kan være et lys i denne onde verden.
Det store bildet viser en anabaptistisk kommunitet i Australia, som vi har god kontakt med.
Vi lever i en tid hvor det kryr av menigheter og trossamfunn. Det burde derfor være rimelig enkelt for åndelig søkende mennesker å finne en kristen forsamling som er modellert etter bibelske prinsipper. Slik er det dessverre ikke. Når man leser Det nye testamente, blir man temmelig raskt oppmerksom på at Guds menighet er svært annerledes enn mye av det man ser eksempler på i dag. Siden det er med og gjennom sin menighet Gud vil fullføre sin frelsesplan, er det avgjørende viktig å besinne seg på hva som hører med til en bibelsk menighet. I denne traktaten skal vi se nærmere på hva som kjennetegner en sann kristen menighet.
1. En sann kristen menighet betrakter Bibelen som Guds inspirerte og autoritative ord. En bibelsk menighet tror at hele Skriften er inspirert av Gud (2. Tim. 3:16; 2. Pet. 1:21). Skriftene i deres opprinnelige tekst er helt igjennom pålitelige og ufeilbare, uten noen feil eller motsigelser. Gud inspirerte Bibelens forfattere til å skrive ned budskapet hans uten noen som helst læremessige feil. Helt siden apostlenes dager har den kristne menighet ansett at både evangeliene og brevene har gyldighet og bemyndigelse som Guds ord (1. Kor. 14:37). I en sann kristen menighet er Det nye testamente den endelige norm og rettesnor for liv og lære. Fordi Jesus Kristus er Guds høyeste åpenbaring, vil en slik menighet skille mellom den gamle og den nye pakt. Der hvor de to skiller lag, er det Det nye testamente som gjelder.
2. En sann kristen menighet er ren og hellig, og består utelukkende av gjenfødte troende. Jesus lærte klart og tydelig at den nye fødsel er den eneste vei inn i Guds rike (Joh. 3:3, 5). Det finnes kun én vei til frelse: Jesus Kristus (Apg. 4:12). For å bli en del av Kristi sanne forsamling, må man vende om fra synden, tro på Jesus Kristus og overgi seg fullstendig til Ham. Menigheten har et bibelsk ansvar i å bedømme om en person virkelig er blitt omvendt før han eller hun blir opptatt som medlem. Dette minner oss på at Gud har gitt himmelrikets nøkler til menigheten i den hensikt at den skal stenge sine dører for vantro mennesker og dermed holde seg ren (Matt. 16:19). Den nye fødsel er begynnelsen til et liv i hellighet og renhet, og forutsetter en vilje til å være ansvarlig overfor Gud og overfor sine trossøsken i menigheten.
3. En sann kristen menighet tror at kristne skal være atskilt fra verden (2. Kor. 6:14-18; Rom. 12:1, 2). Bibelen lærer helt klart at det finnes to riker. Guds rike, med Kristus som konge, er hellig. Satans rike, derimot, er et mørkets rike som står i skarp motsetning til Guds rike. Mennesket tilhører av naturen Satans rike (Ef. 2:1-3). For å kunne bli et Guds barn og dermed tre inn i Guds rike, må mennesket omvende seg og frasi seg alt samfunn med djevelen og med alt som tilhører ham (Kol. 1:13; Gal. 1:4). Idet man overgir sitt liv til en ny herre, skifter man lojalitet og endrer livsretning. En slik forvandling vil naturligvis få praktiske konsekvenser på alle livets områder og føre til et radikalt brudd med de gjengse verdiene og normene i en ond og syndig verden. Når det gjelder for eksempel klesdrakt, så vil medlemmene i en sann kristen menighet ikke følge motene og trendene i et seksualfiksert samfunn, men kle seg sømmelig, slik som Bibelen påbyr i 1. Tim. 2:8-10 og 1. Pet. 3:1-5. Av kjærlighet til Gud vil de også sky mye av det som verden verdsetter så høyt: sensuell musikk, idretter, filmer, skuespill og kjødelige fornøyelser (Jak. 4:4).
4. En sann kristen menighet forkynner hele Guds ord og anerkjenner undervisningen til Jesu og apostlene i Det nye testamente som mønsteret for det kristne livet. I en sann kristen forsamling forkynner man de grunnleggende sannhetene i 1. Mos. 1-11 kompromissløst. Gud skapte universet av ingenting ved sitt ord. Mennesket er ikke et resultat av en lang evolusjonsprosess, men av Guds skaperkraft. Mangfoldet i naturen og livets kompleksitet bekrefter ytterligere at utviklingslæren er feil. De første kapitlene i Bibelen er tydelige hva gjelder menneskets fall og dets behov for frelse. Jesus Kristus har skaffet oss denne frelse ved sin død på Golgata. Disse innledende kapitlene framstiller ekteskapet som en hellig og varig forbindelse mellom én mann og én kvinne. De skildrer også menneskelivets verdi, Guds velsignelse over de som velger å vandre med Ham og en verdensomfattende vannflom som kun åtte mennesker overlevde. For å kunne avgjøre hva som er rett og galt, bruker man i en sann kristen menighet bibelske prinsipper og retningslinjer, ikke demokratiske avstemninger. Gjennom solid bibelsk undervisning blir det tydelig definert hva som er synd. Man lærer at enhver overtredelse av Guds bud er synd, uansett om det dreier seg om løgner, tyveri, utukt, ekteskapsbrudd eller gjengifte mens den første ektefellen lever. Både indre synder, slik som hovmod og misunnelse, og ytre synder, som for eksempel baktalelse, sladder, uanstendighet og pyntesyke, er like alvorlige i Guds øyne. Forkynnelsen av Guds fulle og hele vilje inkluderer budet om fiendekjærlighet, slik vi finner det beskrevet i Matteus 5, Romerne 12 og gjennom hele Det nye testamente. Kristen kjærlighet skal styre forholdet til våre medmennesker - venner som fiender - både i freds- og i krigstid. I tillegg vil en sann kristen menighet være helt skilt fra staten. Det er øvrighetens oppgave å opprettholde lov og orden i en ond og fallen verden. Ettersom de kristne er borgere i et annet rike, Guds rike, er det ikke deres ansvar å bestemme hvordan det verdslige samfunnet skal styres. Verden hersker, disippelen tjener. Av den grunn avstår Jesu sanne disipler fra å engasjere seg politisk, ta del i politiske valg og inneha offentlige verv eller embeter. De kristne oppfyller sin plikt overfor staten ved å betale skatt, ved å be for øvrigheten og ved å adlyde lovene i samfunnet, så lenge disse ikke strider mot Guds vilje. Den kristne menighets oppgave i verden er å forkynne evangeliet, som har kraft til å omdanne mennesker, slik at de bøyer seg under Kristi åk og vandrer i lydighet mot Hans bud.
5. En sann kristen menighet lærer sine medlemmer å leve i lydighet og etterfølgelse. I misjonsbefalingen sier Jesus klart og tydelig at nye disipler skal læres å holde alt det Han har befalt (Matt. 28:19, 20). Han lærer at lydighet er en betingelse for å komme inn i Hans rike (Matt. 7:20-22). På slutten av Bergprekenen forklarer Jesus dette nærmere i lignelsen om husbyggerne. Huset som ble stående, symboliserer mennesker som ikke bare hører Jesu ord, men også lyder dem. Av 1. Joh. 2:3-5 går det tydelig fram at et liv med bare munnens bekjennelse, uten frukt og følge for livet, er en falsk kristendom. I Det nye testamente omtales sju forordninger som gjelder for alle kristne menigheter, alle steder og til alle tider: dåp, nattverd, fotvasking, det hellige kyss, kvinnens hodebekning som et undergivenhetstegn, sykesalving og ektevigsel. Etter bibelsk mønster er mannen kalt til være hode i hjemmet og i menigheten, mens kvinnen har en underordnet rolle. Det nye testamente inneholder ikke et eneste ord om kvinner i lederstillinger. Ordinasjon av kvinner er derfor en praksis som ikke hører hjemme i en sann kristen menighet. I Det nye testamente oppfordres koner og mødre til å være gode husmødre, ikke karrierekvinner (1. Tim. 5:14; Tit. 2:3-5).Selv om frelsen utelukkende bygger på Guds nåde og ikke på menneskets egne anstrengelser, så gjelder løftet om evig liv bare for de som har gjort Jesus til Herre i sine liv (Apg. 16:31) og trådt inn i troens lydighet. Med frelsen følger altså et liv i etterfølgelse, overgivelse, selvfornektelse og helligjørelse.
6. En sann kristen menighet tar tak i synd. I Det nye testamente framstilles menigheten som ren og hellig, og dens medlemmer er kalt til å være hellige i all sin ferd (1. Pet. 1:14-16; Ef. 5:25-27). Dette er ikke en utopisk eller urealistisk drøm, men noe som er fullt mulig for de som har omvendt seg fra sine synder og blitt renset ved Jesu blod. Her er det ikke snakk om absolutt fullkommenhet. I enhver menighet finnes det medlemmer som befinner seg på ulike stadier i sin åndelige utvikling, men uansett hvor langt en er kommet i åndelig modenhet, så er et liv i synd noe helt utelukket for den som har ikledd seg Kristus (1. Joh. 3:6).Fordi Gud ønsker at Hans menighet skal være hellig og uten flekker, har Han gitt den ansvaret med å ta tak i synd og utelukke medlemmer som lever i åpenbar og uoppgjort synd. Menigheten bruker da den myndighet den har fått av sin Herre til å binde og løse mennesker som synder og kommer på avveier (Matt. 16:19; Joh. 20:23; Matt. 18:15-20). Hensikten skal alltid være å føre villfarne og frafalne tilbake til samfunn med Gud i Hans menighet.
7. En sann kristen menighet har kjærlighet og omsorg som et kjennemerke (Joh. 13:34-35; Kol. 3:14; 1. Kor. 13). I Guds rike består storhet og ære i å tjene og gi sitt liv for andre (Luk. 22:24-26; Joh. 15:13). Det som i første rekke kjennetegner de sanne kristne, er således at de virkelig elsker hverandre og bærer hverandres byrder. De behandler hverandre som brødre og søstre og sørger for at ingen i menigheten lider nød. Dette kommer til praktisk uttrykk i omsorgen de viser hverandre, især når enkelte medlemmer møter vanskelige situasjoner i livet, slik som sykdom, en nær pårørendes død eller økonomisk motgang. De tar også hånd om gamle medlemmer som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Den innbyrdes kjærlighet de demonstrerer, utgjør et sterkt vitnesbyrd i en verden preget av konflikter og hat.
8. En sann kristen menighet er en misjonsmenighet som søker å bringe evangeliet til de fortapte. En kristen som føler dyp takknemlighet over sin frelse og som har Guds kjærlighet i sitt hjerte, vil ha en stor byrde for fortapte mennesker og lengte etter å hjelpe dem å finne Jesus, slik at de får oppleve den samme freden og gleden som han selv opplever. I misjonsbefalingen ga Jesus disiplene i oppdrag å dele evangeliet med andre mennesker (Matt. 28:19, 20). Drevet av Guds kjærlighet forsøkte apostelen Paulus å "overbevise mennesker" fordi han visste at de ufrelste en gang vil stå foran en hellig og rettferdig Gud og bli holdt ansvarlig for sine gjerninger (2. Kor. 5:10-11). Lenger ned i samme kapittel skriver han at alle kristne er Guds sendebud i en mørk verden. Apostelens misjonsglød er et godt eksempel på hva det innebærer å gi seg selv til proklamasjonen av de gode nyhetene om Guds rike.
Kjære leser, kan du peke på en forsamling på ditt hjemsted som disse kjennetegnene passer på? Hvis ikke, så må din bønn være at Gud skal reise opp en slik forsamling der hvor du bor, en sann kristen forsamling som kan være et lys i denne onde verden.
Det store bildet viser en anabaptistisk kommunitet i Australia, som vi har god kontakt med.
7 kommentarer:
Det hadde vært interessant å høre hva du ikke er enig i denne artikkelen?
Stener
Takk Bjørn olav for en grundig og rett på sak artikkel, jeg er utrolig enig...dagens menigheter har en lang vei å gå for å bli lik urkirken, som jeg også sa i går, det er knappt forskjell hvordan verden og menighetene lever ut livet...
og sann omvendelse må være eneste grunn til å bli medlem i en oppriktig Guds/Jesussorientert kirke ikke slik det er idag at man må være enig i dåpssyn eller andre ytre faktorer som forteller lite om helliggjørelsesprossessen er igangsatt...det er endog slik at sann omvendelse kommer fra hjertet og veller ut....dette kalles frukter...
Guds velsignelse
Stener:
Det er noen få ting jeg har å bemerke. En tingene har jeg allerede berørt i et svar på dagens bloggartikkel om Olaf Tufte.
Jeg forstår anliggendet til våre menonittiske venner, men mener de har en del å hente på å se hvordan kunst og kreativitet kan være en del av Guds gode skaperevner. Og vennskapelig kappestrid er det vel heller ikke noe galt med. Jeg antar at de tenker på de hedenske idrettsarrangementene som ble arrangert i den første kristne tiden.
Jeg er også usikker på hvordan vi skal se på tekstene som omhandler hodebekledning hos kvinner. Jeg har arbeidet med de tekstene en tid, og kan ennå ikke si hvor jeg lander.
Men jeg tror våre venner har aldeles rett når de snakker om at vi bør bestrebe en enkel måte å kle oss på og leve på.
Jeg tror ikke jeg har problemer med noe av det øvrige som står i denne artikelen.
Hva tenker du om denne artikkelen? (Du må ikke svare på det, men jeg synes det er interessant å høre andres meninger om dette!)
Ja, Geir Rune, mange av oss har en lang vei å gå, men jeg tror vi å gå den veien om vi skal ha et troverdig vitnesbyrd i vår tid. Vi tilhører Kristus og Hans rike, og dermed representerer vi i utgangspunktet noe som er annerledes. Det kan ikke bare handle om ord, men også om et annerledes liv. Da tror jeg også vi i langt større grad vil være attraktive for andre, i kraft at vi utgjør en forskjell.
Jeg er enig i de bemerkningene som du har kommet med. Ellers så så sier jeg AMEN til resten.
Stener
Takk for flott artikkel basert på Bibelen alene. Det er mange viktige ting som her dras frem. Dette med å holde seg adskilt fra verden tror jeg er veldig viktig hvis vi skal holdes oss åndelig rene. Det gjelder selvsagt klesdrakt (ikke følge moter eller bruke særlig tid/penger på dette) og utsmykning. Bibelen taler f.eks imot smykker, flotte frisyrer og øredobber. Skal man være fundamentalistisk (også på dette punktet) så er det kanskje mange av oss som må ta ett oppgjør med oss selv og vår husstand?
Når det gjelder idrett så er dette noe som fort kan ta mye tid - spesielt i det moderne samfunn der idrett er basert på mye konkuranse. Det er også gjennomsyret av en holdning som ikke kan forenes med kristne prinsipper om at "den største blir den minste" osv..
Personlig har jeg opplevd større åndelig innsikt og større åndelig fred etter at jeg tok dette med å holde seg borte fra verdens kultur mer alvorlig. Kvittet med med verdslig musikk (som jeg tror ofte påkaldte onde åndskrefter) og kuttet ut verdslig underholdning/tv-programmer som både stjal tid og krefter.
Guds Fred.
Legg inn en kommentar