Når Richard Wurmbrand settes fri fra 14 år i fangenskap på grunn av sin tro på Kristus, skriver han et brev til Anutza Moise, som var jødinne og bosatt i Norge. Brevet viser en hengivelse til Kristus som vi alle har mye å lære av:
"Vår kjære Amutza.
Sakte venner jeg meg til den nye tilværelsen. Det går opp for meg at mitt åndelige liv får et annet innhold når en vender tilbake til familielivet. Da jeg var atskilt fra familien, merket jeg at jeg var omfavnet av Gud. Men den var som en sky som omgir en snødekket fjelltind. Mitt fellesskap med Gud var som en frossen innsjø som reflekterte det kalde, klare måneskinn. I en slik favn dør ethvert personlig ønske, som ilden i et bål som holder på å slokne. Eller bedre, det faller i søvn ved Frelserens bryst, fordi hvert selvstendig ønske ville være helligbrødre. Det har ingen hensikt å spørre Frelseren en eneste gang: Hva vil du at jeg skal gjøre? Hans vilje er åpenbart og nedtegnet i vårt nye liv for all evighet. Jeg slo meg stille til ro uten engang å spørre et eneste spørsmål.
En slik ting er ikke mulig nå lenger. Nok en gang er jjeg fanget av livets storm. Jeg blir forvirret med så mange inntrykk, problemer og nye plikter. Hvor innviklet allting er i deres verden, og hvor enkelt alt var i den verden jeg kommer fra. I deres verden blir alt oppfanget som i et tannhjul og ført videre uten noen synlig ende. Ingen kan begå en synd fordi denne utløser og fører med seg tusen andre. Du kan ikke slå ned på en skyldig uten at mange uskyldige må lide med. De setter for eksempel en tyv i fengsel, med den følge at hans uskyldige barn også lider. I denne verden kan den minste bevegelse, det minste skritt utløse veldige tragedier over enorme avstander.
Det var en mann i Betlehem som gjorde en god gjerning: Han ga ly til Herrens mor så hun kunne føde Ham i en stall. Som en dramatisk følge av dette måtte alle barna i byen dø. I denne verden kan en ikke beregne det en gjør. Du kan ikke vite følgene av de gjerninger du utfører, ikke engang de gode gjerninger. Men i den åndelige verden hvor jeg har befunnet meg til nå, skjedde ting bare i tankeverdenen. Mordere tok ikke liv, tyvene berøvet ingen, løgner bedro ingen, alt foregikk kun i mitt innerste jeg. Skjønnheten og gleden var alltid ekte.
Dette er det privilegium som jeg ikke har lenger. Synden overvåker hvert skritt du tar, selv når du gjør noe rett, selv når du oppfyller Guds bud. Her kan du kun leve på nåde, kun ved å stole på Guds medlidenhet og visdom, som kan løse alle problem. Derfor kan jeg si meg enig med Luther når han sier: 'Loven er et ord om fortapelse, om vrede, om sorg og smerte. Loven er ordet fra dommeren til den tiltalte om oppgjør og forbannelse.'
Guds lov gir oss en vond samvittighet, et urolig hjerte, et hjerte som skjelver fordi loven åpenbarer synd for pss som vi ikke er i stand til å fjerne oss fra. Uten loven lever vi i en stille tillit til at Gud leder våre skritt gjennom livets forvirring, selv når vi opplever eller gjør noe vi ikke forstår.
Hils alle våre kjære. Om noen få dager drar jeg til et sanatorium ved sjøen. Kanskje Bintzea (Sabina) blir med, så vi får tilbringe noen dager sammen. Etter min mening trenger hun mer hvile enn jeg.
Jeg omfavner deg. Richard."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar