I dag er det 150 år siden Rosenius døde

I dag er det ganske nøyaktig 150 år siden C.O Rosenius døde. Hvor mange som ble vakt og som kom igjennom til en levende tro på Jesus Kristus, gjennom hele Nordens evangelist, vet alene Gud. Men det er mange. Carl Olof Rosenius, også kalt 'lille-Luther', gav Nordens befolkning evangeliet, og det på en slik måte at de ble løst og fri. Og det skjer fortsatt for mange gjennom de bøkene med samlinger av artikler Rosenius skrev og som fortsatt er i salg.

Carl Olof Rosenius representerer en unik vekkelsesarv ikke bare i nabolandet Sverige, men i hele Norden. Ikke minst gjennom bladet 'Pietisten' og gjennom Husandaktsboken ble tusenvis av mennesker nådd med evangeliet. Og fremdeles er han aktuell gjennom sine bøker, ikke minst gjennom hans kommentar til Romerbrevet som forlaget Arven har gitt på på nytt.

Rosenius betydde mye for meg i en fase av livet, og jeg tar gjerne bøkene hans frem igjen med stor glede. Takket være ham kom jeg frem til frelsesvisshet.

Carl Olof Rosenius vokte opp i omgivelser sterkt preget av den såkalte 'leserbevegelsen' i Norrland. En streng loviskhet var blitt byttet ut med en tydelige evangelieforkynnelse som satte mennesker fri. 15 år gammel kom han selv frem til et bevisst liv i Gud.

Rosenius ble født 3.februar 1816 i Nysetra i Västerbotten. Han var sønn av presten Anders Rosenius. Tidlig ble han grepet av skriftene til Luther og andre oppbyggelige forfattere. Han gikk ofte ut i skogen for å lese, be og reflektere, og kallet til å forkynne Guds modnet seg frem. Som faren ville han bli prest og i 1838 flyttet han til Uppsala for å studere teologi.

Men han skulle komme til å slite med hvorvidt han virkelig var kalt til å bli prest eller ikke. Det var først da han opplevde at han likevel ikke var kalt til å bli prest, men til å bli lekpredikant at ting falt på plass. Rollen som lekpredikant gav ham da også mye større frihet.

I Stockholm traff Rosenius metodistpresten George Scott som skulle komme til å få en avgjørende innflytelse på hans liv. Rosenius skulle bli hans medhjelper og sammen startet de bladet 'Pietisten'. Dette bladet skulle bli et vekkelsesorgan av dimensjoner. I flere tiår ble det hovedorganet for 'de vakte' - de som også ble kalt 'lesere'. Da Scott ble tvunget til å flykte fra Sverige og vende tilbake til England, var det Rosenius som fikk hovedansvaret for bladet. Noen år senere skulle Rosenius være med på å grunnlegge Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS), som har hatt stor betydning i Sverige.

Rosenius ønsket å være en fornyende kraft i Den svenska kyrkan, men mange av prestene var mistenksomme overfor ham, som på sin side også kom med kraftige og krasse uttalelser mot kirken.

Carl Olof Rosenius ble som jeg allerede har nevnt kalt 'Nordens lille Luther' og det ikke uten grunn. Han sto på trygg luthersk grunn og preket gjerne om rettferdiggjørelsen av tro alene, samtidig som han vektla betydningen av en personlig omvendelse. Den arven fikk han fra pietistene.

Om du ikke har lest 'En klar og usvikelig veiledning til fred med Gud' anbefaler jeg den på det varmeste. Ta en titt på nettsiden til forlaget Arven så finner du mye stoff om Rosenius og får muligheten til å kjøpe de bøkene som er oversatt til norsk.

Her er linken til forlaget Arven: http://www.arven.net/

Forkynn både loven og evangeliet

"Det er fortsatt lovens forkynnelse som pløyer opp hjertets harde åker og gjør det klart for evangeliets såkorn," sier pastor for og grunnleggeren av United, Magnus Persson (bildet) i en kommentar til denne søndagens prekentekst om døperen Johannes.

Han legger til: "Derfor er det viktig å skille rett mellom lov og evangelium i forkynnelsen av Guds ord. Enkelte i vår tid oppfatter det som et påbud å bare forkynne evangeliet og nåde uten lov og dom. Andre blir reaksjonære innfor vår tids moralske forfall og møter dette bare med en moralistisk loviskhet uten evangeliet. Men vårt kall er å forkynne både lov og evangelium uten sammenblanding."

Hele artikkelen til Magnus Persson kan du finne her:

http://www.dagen.se/kronikor/magnus-persson-predika-om-bade-lagen-och-naden-1.1071401

Jeg kom til å tenke på noe den legendariske norske misjonæren Marie Monsen skriver i sin like legendariske bok "Vekkelsen som ble en Åndens aksjon". Der forteller hun om at de forkynte loven slik at mennesker skulle se sin fortapte og redningsløse stilling. Så forkynte de evangeliet. Først da forsto de man forkynte for behovet for en Frelser.

Marie Monsen skriver:

"Dessuten kom en uttalelse av Finney i mine tanker: 'Ved loven kommer syndens erkjennelse.' Det var den erkjennelsen vi trenger i vekkelsestider." (Marie Monsen: Vekkelsen som ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, 5. opplag 1975, side 36.

Foto: Twitter.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 4

Denne artikkelserien - "Guds vrede og Kristi forsoning" - har vært vanskelig å skrive. Jeg har kviet meg for å gjøre det. For hvem snakker om Guds vrede i dag? Jeg hører stadig vekk kristne si at "Gud ikke er sinna", men de hopper samtidig bukk over alle skriftstedene som snakker om Guds vrede - også i nytestamentlig tid. Men vi må snakke sant om Gud. Det er det jeg har forsøkt å gjøre i de tre foregående artiklene. I denne - som er den siste i denne serien - skal vi se litt nærmere på det som det virkelig er en fryd å snakke om: Kristi forsoning. Men før jeg gjør det, la meg bare minne om hva Bibelen faktisk lærer om mennesker som ikke har kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

I Efeserbrevet leser vi følgende:

"Også dere har han gjort levende, dere som før var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3)

Dette er en beskrivelse av det mennesket som ikke er født på ny. Mennesker som ikke er født på ny er døde i deres synder. De er vredens barn. Og de vil gå fortapt om de ikke blir født på ny.

Det er den brutale virkelighet.

Men det betyr ikke at de ikke er elsket. De er høyt elsket. Så mye at Jesus valgte å forlate himmelens herlighet for å bli menneske, sone deres synder på korset og oppstå slik at mennesket kan bli rettferdige for Gud.

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Den som tror på ham blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." (Joh 3,16-17)

Et av de store problemene og utfordringene med mye av dagens forkynnelse er at man ikke forstår hvorfor man må bli født på ny. Årsaken til det er at man forkynner bare en side av sannheten. Man forkynner Guds kjærlighet, men nevner ikke Guds vrede. Man forstår ikke behovet for å la seg redde om man ikke forstår at det finnes en mulighet for å gå fortapt.

Vi bruker ordet frelse i kristen sammenheng. Men det er ikke et ord som er lett å forstå. Det betyr å befri eller redde noen fra nød eller fare, for eksempel fra å drukne. Frelse i bibelsk forstand betyr å bli befridd fra Guds dom over våre synder. 

Da må mennesket forstå at det er en synder.

"... alle har syndet og mangler Guds herlighet", er Bibelens tydelige tale. (Rom 3,23)

Men den sier også: "For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom 5,6-8)

Og det er viktig i den sammenhengen jeg har satt dette jeg har skrevet i denne lille artikkelserien, å ta med vers 9:

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, VED HAM BLI FRELST FRA VREDEN."

Slik er det! Guds vrede er absolutt også til stede i den nye pakt. MEN - for det er et betydelig MEN her: Det er mulig å bli frelst fra den. Det skjer kun gjennom Jesus Kristus. Da må vi bli født på ny. Evangeliet, de gode nyhetene, kommer så tydelig fram i 1.Tess 1,10: "... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, HAN SOM FRIR OSS FRA VREDEN SOM KOMMER." 

En av de tingene jeg ber om for Norge er at de som forkynner Guds ord må forkynne det rent og klart, både om synd og dom, om Guds vrede, men også om Guds kjærlighet og nåde, og at den eneste veien til Gud går gjennom Jesus Kristus, og Ham alene. Selv har jeg de siste årene gjort meg nye erfaringer av å være elsket av Gud min Far, som har gitt meg en mye større frihet og hvile, enn jeg noensinne har hatt. Det er også en side av evangeliet.

Artikkel 1 i denne serien ble publisert mandag 15 mai, del to ble publisert tirsdag 16 mai og del tre torsdag 18.mai.

Guds vrede og Kristi forsoning, del 3

Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi ser at Guds vrede er en integrert del av det bildet Jesus gir oss av Gud:

"Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete." (Matt 10,28)

"Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre noe mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete." (Luk 12,4-5)

Vi skal heller ikke lese mye før vi også stifter bekjentskap med en side av Jesus, som mer eller mindre forties i moderne forkynnelse: Hans vrede. Dette bildet av Jesus passer ikke så godt, og stemmer heller ikke overens med mye av dagens forkynnelse, med dens sterke understrekning av hvor mild og nærmest forsagt Jesus er.

Her er noen eksempler:

"Da så han på dem som sto omkring, harm og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter ..." (Mark 3,5)

"Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan!" (Matt 4,10)

"Men Jesus snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." (Matt 16,23)

"Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde." (Matt 12,34)

"Tjeneren kom tilbake til herren sin. Da ble husherren sint ..." (Luk 14,21)

"Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevokteren til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror." (Matt 18,34-35).

Dette er bare noen få eksempler. Jesus taler også veldig tydelig, mer enn noen annen i Bibelen, om den evige fortapelsen.

"Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Matt 7,21-23)

"Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, fikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt." (Mat 25,10)

"Men han sa til dem: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, dere som gjør urett." (Luk 13,27)

"Så skal de faste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,42)

"Slik skal det også gå ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildsjøen, der de gråter og skjærer tenner." (Matt 13,49)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over dem." (Joh 3,36)

Og sist, men ikke minst, apostelen Johannes, han som kalles 'kjærlighetens apostel', og som snakket så mye om Guds kjærlighet, snakker også om Lammets vrede. Og allerede i det første kapitlet av Åpenbaringsboken beskrives et bilde av Jesus som heller ikke så mange trekker fram i dag. Les gjerne 1,9-17

I neste og siste artikkel i denne serien skal vi se på Guds vrede i forhold til forsoningen og hva vi har i vår frelse.

(fortsettes)

Guds vrede og Kristi forsoning, del 2

Guds vrede er en forferdelig realitet. Den viser seg allerede ved syndefallet: "Han (Gud) drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Og som i så i går har ikke Guds vrede opphørt i den nye pakt. Det viste jeg ved å henvise til en rekke skriftsteder. Hebreerbrevets forfatter slår fast: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29). Det nye testamente taler sågar om "Lammets vrede" og at Guds vrede hviler over mennesker som avviser Guds nåde.

Derfor holder ikke påstanden om at "Gud ikke er sinna lenger". Hans vrede er absolutt en forferdelig realitet. Guds ord slår fast: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." (Hebr 10,31)

Vi kan like dette eller ikke like det. Dette er like fullt en side ved Gud som vi må forholde oss til. Mange har forsøkt å bortforklare denne siden av Gud, og forsøkt å finne løsninger som skulle mildne dette Gudsbildet. I vår tid finnes det nettverk i vårt land av forkynnere som for eksempel hevder at offerhandlingene som beskrives i Det gamle testamente handler om en misforståelse, og at de slett ikke var Guds opprinnelige mening.  De forklarer for eksempel fortellingen om Abraham og Isak på følgende måte: Når Gud henleder Abrahams oppmerksomhet på væren som satt fast i en buske, og ofrer den, så var det fordi Abraham var en avgudsdyrker fra Ur i Kaldea og var vant med ofringer for å blidgjøre Gud. Hvordan kommer man til en slik konklusjon? Jo, før man trekker den så har samme personer i likhet med all liberal teologi undervist sine tilhørere om at Bibelen er ikke Guds ord, men inneholder Guds ord. Hvorfor gjør man det? Fordi man ikke får det Gudsbildet man forsøker å tegne til å stemme. Man skal ikke lese lenge før man ser at det er Gud selv som innstifter offerhandlingene i Den gamle pakt. Men det hopper disse forkynnerne elegant over. Offerhandlingene i den gamle pakt er ingen gedigen misforståelse, de er Guds ordninger.

Guds vrede forsvinner ikke i Den nye pakt:

"Det nye testamente forkynner og bevitner Guds vrede med enda større styrke enn Det gamle testamente. Hele det nytestamentlige frelsesdrama utspilles under trussel av den kommende vrede, og Jesus forkynnes som den som ved sin død, 'frir oss fra den kommende vrede'. (1.Tess 1,10). Rettferdiggjort ved hans blod skal vi bli frelst fra vreden. (Rom 5,9)." (Illustrert Bibelleksikon, bind 7, side 282)

Den eneste måten å unnfly Guds vrede på er gjennom Jesu død og Hans frelsesverk, ellers står Guds vrede ved lag. Det ser vi ikke minst i den apostoliske undervisningen til Paulus. "Med veldig styrke forkynnes Guds vrede som bakgrunn for hele frelseslæren i Romerbrevet, jfr Rom 1,18flg. Alle er av naturen 'vredens barn', (Ef 2,3) Over dem som ikke tror Sønnen, blir (det vil si: forblir) Guds vrede (Joh 3,36). Hele den vantro verden skal ifølge Åpenbaringsbokens veldige vredes-aspekt til sist drikke av 'Guds vredesvin' (14,10). Den kommende vrede forkynnes med domsprofetiens kraft av både Johannes døperen og Jesus og apostlene. Helvete, som den kommende vredes evige domssted, hører i hele Det nye testamente med som klimaks i vredesforkynnelsen." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan Jesus forkynner Guds vrede.

(fortsettes)

Guds vrede og Kristi forsoning, del 1

Med årene forstår jeg mer og mer av det Peter Dass uttrykker i salmen: Herre Gud, ditt dyre navn og ære, hvor han skriver: "Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde." For vi må snakke sant om Gud, hvis ikke er det et menneskeskapt bilde vi gir av Gud.

I dag unngår mange å snakke om Guds vrede. Vi snakker derimot mye om Hans kjærlighet og nåde. Om noen skulle driste seg til å snakke om Guds vrede, så henvises det til Den gamle pakt, slik den beskrives for oss i Det gamle testamente. Men "vreden er et vesentlig og uopphevelig trekk ved det nytestamentlige gudsbillede", skriver artikkelforfatteren som har skrevet om Guds vrede i Illustrert Bibelleksikon. (Se bind 7, side 284).

Det skulle man ikke tro når enkelte hevder at "Gud ikke lenger er sint". De som hevder dette hopper bukk over en rekke skriftsteder, og det er symptomatisk at de aldri henviser til de skriftstedene jeg nå skal sitere for deg. Vi begynner like så godt med Jesus selv. Han er vel kanskje den som snakker mest om Guds dom, Guds vrede og fortapelsens mulighet. Johannes siterer Jesus selv med disse ordene:

Nytestamentlige henvisninger til Guds vrede:

"Den som  tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,26)

Apostelen Paulus omtaler Guds vrede en rekke ganger. Kronologisk slik brevene til Paulus gjengis i Det nye testamente er det som følger:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede på vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart." (Rom 2,5)

"Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det var jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting, kommer Guds vrede over vantroens barn." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Men de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående." (Åp 6,16-17)

"Hedningefolkene raste, men nå er din vrede kommet - tiden da de døde skal dømmes ..." (Åp 11,18)

"Engelen lot sin sigd gå over jorden og høstet jordens vintre, og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse, den store." (Åp 14,19)

"Og jeg så et annet tegn i himmelen, stort og underfullt. Sju engler med sju plager, de siste, for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"Et av de fire livsvesener ga de sju englene sju gullskåler fylt med Guds vrede - han som lever i all evighet." (Åp 15,7)

"Og jeg hørte en høy røst fra templet, og den sa til de sju englene: Gå avsted og tøm de sju Guds vredesskålene ut på jorden." (Åp 16,1)

"Den store by ble delt i tre deler, og folkenes byer falt i grus og Babylon den store, ble husket for Guds åsyn, så han skulle gi dem begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Vreden og kjærligheten

"Vreden og kjærligheten utelukker ikke hverandre i Det nye testamente, men betinger hverandre. Bare der hvor en kjenner vreden, kan nåden og miskunnheten forstås rett. I sin kjærlighet frelser Gud i Jesus Kristus fra sin vrede. Men vreden utfordres for alvor av forakten for Guds nåde og barmhjertighet. Den er den krenkende kjærlighetens reaksjon." (Illustrert bibelleksikon, bind 7, side 284).

De skriftsteder jeg har sitert viser med all tydelig at Guds vrede ikke har opphørt i den nye pakt. Det snakkes til og med om Lammets vrede! Og Det nye testamente viser også at vreden hviler over både mennesker og situasjoner. Den eneste måten å unnfly den er frelsen i Jesus Kristus.

(fortsettes)

Forkynn evangeliet! Del 2

Denne måneden er det ganske nøyaktig 20 år siden jeg ble ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn. I forbindelse med ordinasjonen under landsmøtet i Langesund i juli 1996, ble det lest noen ord fra Bibelen. Etter å ha knelt ned, og gruppen med forbedere, med generalsekretæren i spissen, hadde lagt sine hender på meg og innviet meg til tjeneste ble disse ordene lest:

"Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner det for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. Men du må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2-5)

Disse ordene har fulgt meg siden og vært retningsgivende for mitt liv og tjeneste. Nå hadde jeg mer eller mindre forkynt Guds ord siden jeg ble frelst i 1972, og hadde hatt flere tjenester i Kristi forsamling, men dette var noe mer. En ordinasjon. En forpliktelse mot et kall bevitnet av delegater fra baptistmenigheter fra hele landet. I årene som fulgte har det betydd mye. Det ble lest fra en annen oversettelse den gangen, 2011-oversettelsen er blitt enda klarere.

Det fremste kallet i kallet har vært dette: Forkynn Ordet!

Og hvilket ord? Dette: "For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror ..."

Disse ordene fra Romerbrevet er faktisk noen av de aller første ordene jeg har sitert fra Bibelen i noe kristent møte. Jeg brukte dem da jeg vitnet om min egen frelse sommeren 1972 i min hjembygds baptistmenighet. Jeg husker enda hvordan det var å stå på den talerstolen, åpne Bibelen min og lese akkurat disse ordene fra Rom 1,16.

Evangeliet er sentrert rundt Jesu person og gjerning, og spesielt Hans stedfortredende død og kroppslige oppstandelse. Apostelen Paulus definerer evangeliet kanskje tydeligst i 1.Kor 15,1-4, hvor han overleverer til menigheten i Korint - og til alle troende til alle tider - det han selv har fått overlevert fra de andre apostlene etter at han ble en Kristi etterfølger:

"Jeg kunngjør for dere, søsken, det evangelium jeg forkynte for dere, det dere også tok imot, det dere også står på. Gjennom det blir dere også frelst, når dere holder fast på ordet slik jeg forkynte det, ellers blir det forgjeves at dere kom til tro. For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene .."

Korset og den tomme grav må forkynnes i følge Skriften, ikke ut fra våre egne ideer eller oppfatninger, men helt og holdent i tråd med den åpenbaring Guds ord har gitt oss. Frelsesverket skjer etter en nøye bestemt plan fra Guds side. Her er ingen tilfeldigheter. Apostelen Peter sier det slik:

"Denne frelsen var det profetene søkte etter og ville utforske da de profeterte om den nåden dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, pekte fram mot, og hvordan den tiden ville bli. For Ånden vitnet om Kristi lidelser og den herlighet som siden skulle komme. Det ble åpenbart for dem at det ikke var seg selv, men dere de tjente med sitt budskap. Dette budskapet har dere nå fått høre av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, som er sendt fra himmelen. Dette er noe som selv engler lengter etter å få se inn i." (1.Pet 1,10-12)

En av disse klare og tydelige profetiske forutsigelsene om en kommende frelser finner vi hos profeten Jesaja:

"Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham." (Jes 53,4-6)

Dette er evangeliet!

Straffen for våre synder ble lagt på Ham. Jesaja sier det så tydelig: "Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham." Det var dette som skjedde når Jesus døde på Golgata kors.

(forsettes)

Forkynn evangeliet! Del 1

I en uryddig og utydelig tid som vår er det et stort behov for å klargjøre hva evangeliet er og proklamere det frimodig. Jeg kan ikke se at det finnes noe som er viktigere enn dette. For det er kun evangeliet om Jesus Kristus som kan bringe frelse til en verden som ligger i mørke. Men det er lite evangelieforkynnelse i våre menigheter. I vår tid handler det mest om et populært budskap om selvrealisering og hvordan vi kan ha det godt. Men det er bare evangeliet om Jesus som kan sette mennesker fri.

I en preken Charles Haddon Spurgeon, holdt i Metropolian Tabernacle i London, søndag 18. juni 1886, sa han noe som er like aktuelt i dag som den gangen han holdt sin preken. Ja, det er kanskje enda mer tidsaktuelt. Her i min oversettelse:

"Hjertet i evangeliet er forsoningen, og essensen i forsoningen er det stedfortredende offeret til Kristus. De som forkynner denne sannheten forkynner evangeliet selv om de kan ta feil i alt annet, men de som ikke forkynner forsoningen, uansett hva de erklærer har mistet selve sjelen og substansen i det guddommelige budskapet. 

I disse dager føler jeg meg bundet til å gjennomgå evangeliets elementære sannheter på nytt. I fredelige tider kan vi gjerne gjøre utflukter til interessante områder av sannheten som ligger langt unna, men nå må vi være hjemme og vokte kirkens ildsteder og rom ved å forsvare de første prinsippene i troen. 

I denne tiden har det stått frem menn i kirken som taler perverse ting. Det er mange som forvirrer oss med sine filosofier og nye tolkninger, der de fornekter de læresetninger de har forpliktet seg på å undervise og undergraver troen de er satt til å holde seg til. 

Det er godt at noen av oss, som vet hva vi tror, og som ikke har noen skjulte meninger bak ordene våre, nå setter foten ned og opprettholder vår posisjon, vi holder frem Livets Ord, og erklærer tydelig de fundamentale sannhetene i Jesu Kristi evangelium." 

I sin preken sier Spurgeon at han ikke ønsker å bli kjent for noe annet enn for å forkynne evangeliet:

"Det finnes mange nok som kan spille opp med ny musikk. For min del vil jeg ikke spille noen annen musikk enn den som er hørt i himmelen."

Jeg har tenkt mye på dette den siste tiden: Når det gjelder liv og død, ja, evigheten, hva har jeg da å gi til menneskene? Strå og halm? Eller det eneste som holder når alt kommer til alt: evangeliet om synd og nåde, om fortapelse eller evig liv, om frelsen alene i Jesus.

(fortsettes)

Lovtreller i den evangeliske tidsalder, del 2

Her følger andre del av John Bunyan's undervisning:

Gjerningenes pakt, eller loven som vi her snakker om, er den lov som ble gitt til Moses på Sinai, skrevet på to steintavler og inndelt i ti avdelinger.

Les Galaterbrevets fjerde kapitel om dette. Apostelen skriver om Loven og sier at det var noen som var blitt forført av en falsk lære, så de igjen var kommet under Loven, eller i det minste var nær ved å komme under den. Han sier: "Hva dere angår som ønsker å være under Loven, så vil jeg vise dere hemmeligheten med Abrahams to sønner, som han hadde med Hagar og Sara. Disse to kvinner betyr to pakter. Den ene, Hagar, står for berget Sinai, hvor Loven ble gitt til Moses på to steintavler (1.Mos 24,12 og 34,1;5.Mos 10,1) De som er under den, har ingen del i Kristi nåde." Med hans egne ord: Atter vitner jeg for hvert menneske ... at dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved Loven (nemlig den som ble gitt på Sinai). Dere er falt ut av nåden." Det sier ikke det samme som at noen kan rettferdiggjøres ved Loven. Meningen er at de som søker rettferdiggjørelse ved Loven, søker den ikke under nådens pakt.

Igjen sier apostelen når han skriver om de to paktene: "Dersom da dødens tjeneste (eller loven, for det er det samme) som med bokstaver var hugget i steiner (legg merke til det!) fremstrådte i herlighet, hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn være i herlighet (altså nådens pakt)?" Det er som om han ville si: "Sant nok, gjerningenes pakt var herlig, den var vidunderlig stor og skjønn, den pakt som ble skrevet på steintavlene. Men det er en annen pakt, nådens pakt, som langt overgår den gamle i herlighet og trøst."

Men enda denne loven ble gitt til Moses ved englehender og på to steintavler, var den likevel ikke den første lov som Gud ga mennesket. Den ble først gitt, om ikke så detaljert, til det første mennesket, Adam, i Edens hage: "Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du gjør det, skal du visselig dø." (1.Mos 2,16-17) Dette budet, som ble gitt til Adam, innebærer et forbud mot å gjøre noe av det som var regnet som ondt, selv om det ikke ble fremsatt så detaljert og punktvis som da det ble gitt på Sinai. Men det var likevel det samme, og det skal jeg bevise på denne måten:

Gud bød Adam i Edens hage å avstå fra ethvert brudd på den første pakt, ikke bare fra enkelte synder. Hvis det ikke hadde vært Guds mening at Adam skulle avstå fra alle de synder som er nevnt i De 10 bud, da hadde Han spesifisert enkelte av dem. Derfor innebefatter budet til Adam alt det som senere ble skrevet ned på Sinai. Derfor er det også klart at Gud straffet enhver synd som ble begått mot De 10 bud, selv om disse ble nedskrevet lenge etter Adam. Det følgende vil klart vise dette.

De tre første bud ble overtrådt av Farao og hans menn. De hadde falske guder og ble dømt for det. (2.Mos 12,12, og de spottet den sanne Gud (2.Mos 7,17-25), for deres guder kunne verken frelse dem selv eller deres folk fra Guds hånd. Tross alt det de selv var stolte så stolte over, sto Gud høyt over dem (2.Mos 18,11). Det er også de som mener at Gud straffet Jakob for brudd på det første bud, i det denne ikke renset sitt hus for falske guder. Straffen var da at hans datter Dina ble vanæret (1.Mos 34,2)

(fortsettes)

Lovtreller i den evangeliske tidsalder, del 1

I Kristiansund ble det i 1877 utgitt en bok av John Bunyan, forfatteren av "Pilegrims vandring". Dette er en oversettelse av Bunyans bok "Law and grace unfolded" fra 1657, hvor Bunyan, som var baptistpastor, skriver om et tema som for alle tider er like aktuelt. I vår tid har debatten om "lov og evangelium" blusset opp igjen med full styrke, og det er interessant å lese hvordan Bunyan så på dette. Jeg har hentet følgende fra bokens kapitel "Lovtreller i den evangeliske tidsalder," hvor Bunyan begynner med å sitere Rom 6,14:

"... for dere er ikke under loven, men under nåden."

I de tre foregående kapitler i Romerbrevet (Rom 3-5) forteller apostelen at syndere blir frelst av nåde uten lovgjerninger. Hensikten er å befeste de kristne i deres tro, men også å overbevise motstanderne om evangeliets sannhet, og å gjøre det klart for dem at de er uten unnskyldning.

Han behandler da først spørsmålet om hva mennesket er av naturen, slik som det kom inn i verden. Om dette sier han i det tredje kapitel: "Det er ikke èn rettferdig, ikke èn eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud ... Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste," osv. Det er som om han ville si: "Det later til å være noen som tror de kan bli frelst ved den rettferdighet som er av loven. La meg si til slike mennesker at de bedrar seg selv, for de har allerede syndet mot loven. Ett menneskes ulydighet ble nemlig til fordømmelse for mange (ja for alle)." (Rom 5,12-20)

Og her, i det sjette kapitel, er deet liksom han vender seg til brødrene og sier: "Nå ser dere klart og tydelig, mine brødre, at vi får evig liv utelukkende av nåde i Kristus. Men la meg også fortelle dere at dere er fullkommen trygge nettopp på grunn av nåden. Synden skal nemlig ikke herske over dere, hverken ved sin dom eller sin kraft til å forderve sjelen. Dere er jo ikke under loven, det vil si, dere kommer ikke under det som vil kunne fordømme dere for synd. Men dere er under nåden. Det vil igjen si at dere er kommet i det forhold til Gud at Han tilgir dere, enda dere har syndet. Noen vil kanskje spørre hva meningen er med dette ordet "under". Det betyr at du ikke er bundet av lovens paragrafer for å kunne nærme deg Gud. Med andre ord, du er ikke forpliktet til å oppfylle loven, som om den skulle være den eneste vei til frelse og at du var fortapt dersom du forbrøt deg mot et eneste bud. Nei, du er ikke under loven på den måten.

Igjen: "Dere er ikke under loven". Hva betyr ordet "loven"? Det er ikke vanskelig å vise at ordet "lov" har forskjellige betydninger i Skriften. Der har vi "troens lov", "syndens lov", "menneskers lov", "gjerningers lov", eller som den også kalles, "gjerningenes pakt" eller "den gamle pakt". "Når han taler om en ny pakt har han dermed erklært at den første er foreldet. Me det som blir foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte." (Hebr 8,13)

Derfor sier jeg at ordene loven og nåden betegner de to pakter som alle menensker kommer inn under. De er enten under den ene, eller under den andre. "For dere er ikke av loven," det vil si, "dere som jeg nå skriver til, og som er kommet til troen på Jesus, dere er ikke under gjerningenes makt." Han henvender seg altså ikke her til alle mennesker, men til noen bestemte, nemlig "dere". Legg merke til det ordet: "Dere troende, dere som er omvendt, dere hellige, dere som er født på nytt." "For dere er ikke under loven," forutsetter at det er noen som er det, nemlig de som enda er i sin naturlige tilstand og ikke er kommet inn under nådens pakt ved troen på Jesus Kristus.

Dette viser klart og tydelig at det selv i den evangeliske tidsalder er noen som er under loven, altså under gjerningenes pakt.

Jeg ber dere lese hva Skriften sier om dette i det tredje kapitel i Romerbrevet. Her skriver apostelen først om synd mot loven, dernest om anklagen mot dem som har syndet mot den. Han sier: "Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til den som er under loven." Merk fortsettelsen: "for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud." (Rom 3,19) Det vil si alle de som er under loven, under gjeringenes pakt, og som ennå er i sine synder og er uomvendte.

Igjen sier han i Gal 5,18: "Men hvis dere er drevet av Ånden, da er dere ikke under loven." Konsekvensen av dette blir at de andre, enten de bryter loven eller anerkjenner den, er under loven, og ikke under nådens pakt. I Gal 3,10 sier han: "For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse." Med andre ord, de som er under loven, er under forbannelse, og de som er under nådens pakt er ikke under forbannelse. For det er bare to pakter, og de som er under nådens pakt er under velsignelsen. Som han sier: "Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Gal 3,9) Men de andre er under loven.

(fortsettes)

Når man ikke våger å snakke om synd lenger

Oslo Kristne Senter har besøk av Ray Bevan fra Wales i forbindelse med det årlige Camp Meeting som pågår nå. Han støtter godt oppunder den læren som Åge Åleskjær (bildet) har forfektet de senere årene.

Ifølge Dagen/Magazinet har Bevan sagt: "Kirkene i Vesten har blitt for fordømmende, intellektuelle og religiøse. Religion krever det perfekte, men det gjør ikke nåden. Og Gud er ikke av den nervøse typen, bare se på dem han brukte i Bibelen. Peter fornektet ham da han trengte det som mest, David drepte, Noah drakk. Listen er lang, smiler Bevan."

Det finnes noen klisjeer som man stadig vender tilbake til i en del trosmenighetssammenhenger. Det ene er ordet "religion" eller "religiøst". Det er pr. definisjon stort sett alt det som ikke er det samme som de som bruker ordet. DE er ikke religiøse, det er det de andre som er.

Religiøs er man også om man ber annerledes enn dem. Eller bruker for mye tid på bibellesning, eller går for ofte på møter. I hvert fall om man går på andre møter enn de som selv arrangerer.

Jeg tror ikke Bevan har rett i sin påstand. Jeg tror han henger seg opp i en tid som en gang var, da han selv vokste opp. I dag forkynnes det ikke mye om synd i kirker og menigheter. Det forkynnes derimot veldig mye om hvordan du kan bli et bra menneske, hvordan du kan bli velsignet, få framgang, få et bedre selvbilde. Det tas ikke noe oppgjør med samboerskap, mammondyrkelse, dobbeltliv.

De siste årene har jeg sjeldent hørt noen bruke ordet synd, langt mindre snakke om omvendelse, eller et liv i forsakelse og tro.

Joda, Gud brukte disse personene Bevan henviser til. Men ikke før de var sønderknust innfor Gud. Ikke før de var kommet i syndenød og hadde omvendt seg. Ingen av dem levde heller i synd.

Her kan du kun leve på nåde

Når Richard Wurmbrand settes fri fra 14 år i fangenskap på grunn av sin tro på Kristus, skriver han et brev til Anutza Moise, som var jødinne og bosatt i Norge. Brevet viser en hengivelse til Kristus som vi alle har mye å lære av:

"Vår kjære Amutza.

Sakte venner jeg meg til den nye tilværelsen. Det går opp for meg at mitt åndelige liv får et annet innhold når en vender tilbake til familielivet. Da jeg var atskilt fra familien, merket jeg at jeg var omfavnet av Gud. Men den var som en sky som omgir en snødekket fjelltind. Mitt fellesskap med Gud var som en frossen innsjø som reflekterte det kalde, klare måneskinn. I en slik favn dør ethvert personlig ønske, som ilden i et bål som holder på å slokne. Eller bedre, det faller i søvn ved Frelserens bryst, fordi hvert selvstendig ønske ville være helligbrødre. Det har ingen hensikt å spørre Frelseren en eneste gang: Hva vil du at jeg skal gjøre? Hans vilje er åpenbart og nedtegnet i vårt nye liv for all evighet. Jeg slo meg stille til ro uten engang å spørre et eneste spørsmål.

En slik ting er ikke mulig nå lenger. Nok en gang er jjeg fanget av livets storm. Jeg blir forvirret med så mange inntrykk, problemer og nye plikter. Hvor innviklet allting er i deres verden, og hvor enkelt alt var i den verden jeg kommer fra. I deres verden blir alt oppfanget som i et tannhjul og ført videre uten noen synlig ende. Ingen kan begå en synd fordi denne utløser og fører med seg tusen andre. Du kan ikke slå ned på en skyldig uten at mange uskyldige må lide med. De setter for eksempel en tyv i fengsel, med den følge at hans uskyldige barn også lider. I denne verden kan den minste bevegelse, det minste skritt utløse veldige tragedier over enorme avstander.

Det var en mann i Betlehem som gjorde en god gjerning: Han ga ly til Herrens mor så hun kunne føde Ham i en stall. Som en dramatisk følge av dette måtte alle barna i byen dø. I denne verden kan en ikke beregne det en gjør. Du kan ikke vite følgene av de gjerninger du utfører, ikke engang de gode gjerninger. Men i den åndelige verden hvor jeg har befunnet meg til nå, skjedde ting bare i tankeverdenen. Mordere tok ikke liv, tyvene berøvet ingen, løgner bedro ingen, alt foregikk kun i mitt innerste jeg. Skjønnheten og gleden var alltid ekte.

Dette er det privilegium som jeg ikke har lenger. Synden overvåker hvert skritt du tar, selv når du gjør noe rett, selv når du oppfyller Guds bud. Her kan du kun leve på nåde, kun ved å stole på Guds medlidenhet og visdom, som kan løse alle problem. Derfor kan jeg si meg enig med Luther når han sier: 'Loven er et ord om fortapelse, om vrede, om sorg og smerte. Loven er ordet fra dommeren til den tiltalte om oppgjør og forbannelse.'

Guds lov gir oss en vond samvittighet, et urolig hjerte, et hjerte som skjelver fordi loven åpenbarer synd for pss som vi ikke er i stand til å fjerne oss fra. Uten loven lever vi i en stille tillit til at Gud leder våre skritt gjennom livets forvirring, selv når vi opplever eller gjør noe vi ikke forstår.

Hils alle våre kjære. Om noen få dager drar jeg til et sanatorium ved sjøen. Kanskje Bintzea (Sabina) blir med, så vi får tilbringe noen dager sammen. Etter min mening trenger hun mer hvile enn jeg.

Jeg omfavner deg. Richard."

Evangeliets herlige lys - forholdet mellom lov og evangelium, del 1

I det lutherske reformasjonsskriftet Konkordieformelen fra 1577 heter det: "Forskjellen mellom loven og evangeliet er et særdeles herlig lys, som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått." Formelens aktualitet har kanskje ikke vært så stor siden Reformasjonen, for i dag er forholdet mellom lov og nåde på nytt kommet opp i dagen.


Luther slet med å forstå hva Guds rettferdighet innebar, særlig slik dette begrepet er brukt i Romerbrevet. I Rom 1,17 står det at i evangeliet "åpenbares Guds rettferdighet." For Luther var dette alldeles ubegripelig. Han anså at evangeliet var en åpenbaring av Guds straffende rettferdighet, fordi han var opplært til å forstå dette uttrykket som den såkalte "formale" eller "aktive" rettferdighet. Bak dette synet lå den forståelsen at Gud er rettferdig når Han dømmer og straffer syndere.


Luther kom derfor til å hate dette uttrykket. Det gikk så langt at han bar på et hat mot Gud selv, som straffer syndere. For - tenkte han ved seg selv: "Er det ikke nok at de stakkars synderne som går fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags elendighet gjennom de 10 bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye smerte til smerte. og true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?"


Så forvridd var altså synet på evangeliet i Romerkirken dengang. Men omsider skar lyset fra evangeliet gjennom mørket for denne augustinermunken. Lyset kom når han forsto sammenhengen mellom ordene, nemlig denne: "Guds rettferdighet åpenbares, som det står skrevet, i dette at den som er rettferdig av tro, skal leve. Da begynte jeg å forstå Guds rettferdighet som den rettferdighet det rettferdige menneske lever av som en Guds gave, nemlig av troen, og at dette altså var meningen. Ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet. altså den passive, hvorved den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss ved troen, som skrevet står: Det menneske som er rettferdig ved troen, skal leve."


(fortsettes)

Hva var det nye Luther kom med? Del 3

Det er et utbredt misforståelse at reformasjonen kom bare ved at folk fikk adgang til å lese Bibelen. Det var ikke slik at Reformasjonen bestod i at visse misbruk ble avskaffet og nye skikker ble innført i stedet, for eksempel at bibellesning ble innført i stedet for de tidligere, ubibelske fromhetsøvelsene. I den forrige artikkelen har jeg allerede påvist at det fantes flere bibeloversettelser på tysk, før Luther kom med sin, faktisk hele 18 stykker.
La oss derfor lytte til hva Luther selv mente var forskjellen mellom ham og foreksempel Wyclif og Huss. Mens de to siste stort sett angrep det ytre misbruket Romerkirken sto for, kom Luther med den rette forståelsen av evangeliet!


Og her har Luther alldeles rett! Det er ingen tvil om at reformasjonen kom da Luther under sitt arbeid med Bibelen fant fram til dens budskap om frelse ved tro alene og for Jesu skyld alene.
Reformasjonen handler først og fremst om dette: Budskapet om at Jesus er død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse, og at dette må bli tatt imot ved tro alene, uten noen form for gjerninger eller av fortjeneste av noe slag.


Dette var jo ikke noe nytt i seg selv, men det var likevel revolusjonerende - og er det fremdeles! Det som skjedde med Luther var at Bibelens eget budskap, Det nye testamentes hovedtema, ble gravd frem igjen. Luthers tolkning av Skriften var å skjelne rett mellom loven og evangeliet. Vi skal se nærmere på dette i en egen artikkel. En rett forståelse av lov og evangelium er blitt hyperaktuelt i vår tid.


For noen år siden arbeidet jeg i Norsk Misjon i Øst, som redaktør for deres magasin, Ropet fra Øst. Da hadde jeg gleden av å arbeide under en fantastisk sjef, som i dag er sogneprest i Den Norske Kirke, nemlig John Victor Selle. Jeg lærte mye av ham på mange livsområder, men det viktigste jeg tok med meg da jeg sluttet, var dette: En dag vi snakket sammen på hans kontor henvendte Selle seg til meg og sa: Det viktigste du kan formidle i din forkynnelse, Bjørn Olav, er evangeliet. Du må forkynne lov og evangelium, og vite å skjelne mellom disse. Da vil Gud stadfeste sitt ord. Jeg kommer aldri til å glemme det rådet. Jeg har i praksis sett at min "gamle" sjef hadde helt rett. Mennesker blir frelst når evangeliet om synd og nåde forkynnes rett.