Her følger andre del av John Bunyan's undervisning:
Gjerningenes pakt, eller loven som vi her snakker om, er den lov som ble gitt til Moses på Sinai, skrevet på to steintavler og inndelt i ti avdelinger.
Les Galaterbrevets fjerde kapitel om dette. Apostelen skriver om Loven og sier at det var noen som var blitt forført av en falsk lære, så de igjen var kommet under Loven, eller i det minste var nær ved å komme under den. Han sier: "Hva dere angår som ønsker å være under Loven, så vil jeg vise dere hemmeligheten med Abrahams to sønner, som han hadde med Hagar og Sara. Disse to kvinner betyr to pakter. Den ene, Hagar, står for berget Sinai, hvor Loven ble gitt til Moses på to steintavler (1.Mos 24,12 og 34,1;5.Mos 10,1) De som er under den, har ingen del i Kristi nåde." Med hans egne ord: Atter vitner jeg for hvert menneske ... at dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved Loven (nemlig den som ble gitt på Sinai). Dere er falt ut av nåden." Det sier ikke det samme som at noen kan rettferdiggjøres ved Loven. Meningen er at de som søker rettferdiggjørelse ved Loven, søker den ikke under nådens pakt.
Igjen sier apostelen når han skriver om de to paktene: "Dersom da dødens tjeneste (eller loven, for det er det samme) som med bokstaver var hugget i steiner (legg merke til det!) fremstrådte i herlighet, hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn være i herlighet (altså nådens pakt)?" Det er som om han ville si: "Sant nok, gjerningenes pakt var herlig, den var vidunderlig stor og skjønn, den pakt som ble skrevet på steintavlene. Men det er en annen pakt, nådens pakt, som langt overgår den gamle i herlighet og trøst."
Men enda denne loven ble gitt til Moses ved englehender og på to steintavler, var den likevel ikke den første lov som Gud ga mennesket. Den ble først gitt, om ikke så detaljert, til det første mennesket, Adam, i Edens hage: "Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du gjør det, skal du visselig dø." (1.Mos 2,16-17) Dette budet, som ble gitt til Adam, innebærer et forbud mot å gjøre noe av det som var regnet som ondt, selv om det ikke ble fremsatt så detaljert og punktvis som da det ble gitt på Sinai. Men det var likevel det samme, og det skal jeg bevise på denne måten:
Gud bød Adam i Edens hage å avstå fra ethvert brudd på den første pakt, ikke bare fra enkelte synder. Hvis det ikke hadde vært Guds mening at Adam skulle avstå fra alle de synder som er nevnt i De 10 bud, da hadde Han spesifisert enkelte av dem. Derfor innebefatter budet til Adam alt det som senere ble skrevet ned på Sinai. Derfor er det også klart at Gud straffet enhver synd som ble begått mot De 10 bud, selv om disse ble nedskrevet lenge etter Adam. Det følgende vil klart vise dette.
De tre første bud ble overtrådt av Farao og hans menn. De hadde falske guder og ble dømt for det. (2.Mos 12,12, og de spottet den sanne Gud (2.Mos 7,17-25), for deres guder kunne verken frelse dem selv eller deres folk fra Guds hånd. Tross alt det de selv var stolte så stolte over, sto Gud høyt over dem (2.Mos 18,11). Det er også de som mener at Gud straffet Jakob for brudd på det første bud, i det denne ikke renset sitt hus for falske guder. Straffen var da at hans datter Dina ble vanæret (1.Mos 34,2)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar