Et liv uten fordommer

"Noe av det åndelige livets vanskeligste lekse handler om å leve uten fordommer. Vi er nok ikke helt bevisste på hvor djupe fordommene våre sitter. Vi tror kanskje at vi betrakter mennesker med annen hudfarge, religion eller livsstil som likestilt, men i konkrete situasjoner viser ofte våre spontane tanker, usensurerte ord og reflekser at fordommene våre fremdeles finnes der.

Fremmede, mennesker som er annerledes enn oss, vekker frykt, usikkerhet, mistenksomhet og fiendskap. De gjør oss usikre bare ved det å være annerledes. Ikke før vi virkelig innser at Gud elsker oss ubetinget, innser at "de andre", er like elsket, kan vi begynne å oppdage at variasjonsrikdommen blant mennesker er et uttrykk for hvor sløsende rik og stor Gud er. Da kan våre fordommer mot andre så smått forsvinne."

Henri Nouwen, her sammen med en annen av mine troshelter, Jean Vanier. Nouwen til venstre. Oversatt fra boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lovtreller i den evangeliske tidsalder, del 2

Her følger andre del av John Bunyan's undervisning:

Gjerningenes pakt, eller loven som vi her snakker om, er den lov som ble gitt til Moses på Sinai, skrevet på to steintavler og inndelt i ti avdelinger.

Les Galaterbrevets fjerde kapitel om dette. Apostelen skriver om Loven og sier at det var noen som var blitt forført av en falsk lære, så de igjen var kommet under Loven, eller i det minste var nær ved å komme under den. Han sier: "Hva dere angår som ønsker å være under Loven, så vil jeg vise dere hemmeligheten med Abrahams to sønner, som han hadde med Hagar og Sara. Disse to kvinner betyr to pakter. Den ene, Hagar, står for berget Sinai, hvor Loven ble gitt til Moses på to steintavler (1.Mos 24,12 og 34,1;5.Mos 10,1) De som er under den, har ingen del i Kristi nåde." Med hans egne ord: Atter vitner jeg for hvert menneske ... at dere er skilt fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved Loven (nemlig den som ble gitt på Sinai). Dere er falt ut av nåden." Det sier ikke det samme som at noen kan rettferdiggjøres ved Loven. Meningen er at de som søker rettferdiggjørelse ved Loven, søker den ikke under nådens pakt.

Igjen sier apostelen når han skriver om de to paktene: "Dersom da dødens tjeneste (eller loven, for det er det samme) som med bokstaver var hugget i steiner (legg merke til det!) fremstrådte i herlighet, hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn være i herlighet (altså nådens pakt)?" Det er som om han ville si: "Sant nok, gjerningenes pakt var herlig, den var vidunderlig stor og skjønn, den pakt som ble skrevet på steintavlene. Men det er en annen pakt, nådens pakt, som langt overgår den gamle i herlighet og trøst."

Men enda denne loven ble gitt til Moses ved englehender og på to steintavler, var den likevel ikke den første lov som Gud ga mennesket. Den ble først gitt, om ikke så detaljert, til det første mennesket, Adam, i Edens hage: "Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du gjør det, skal du visselig dø." (1.Mos 2,16-17) Dette budet, som ble gitt til Adam, innebærer et forbud mot å gjøre noe av det som var regnet som ondt, selv om det ikke ble fremsatt så detaljert og punktvis som da det ble gitt på Sinai. Men det var likevel det samme, og det skal jeg bevise på denne måten:

Gud bød Adam i Edens hage å avstå fra ethvert brudd på den første pakt, ikke bare fra enkelte synder. Hvis det ikke hadde vært Guds mening at Adam skulle avstå fra alle de synder som er nevnt i De 10 bud, da hadde Han spesifisert enkelte av dem. Derfor innebefatter budet til Adam alt det som senere ble skrevet ned på Sinai. Derfor er det også klart at Gud straffet enhver synd som ble begått mot De 10 bud, selv om disse ble nedskrevet lenge etter Adam. Det følgende vil klart vise dette.

De tre første bud ble overtrådt av Farao og hans menn. De hadde falske guder og ble dømt for det. (2.Mos 12,12, og de spottet den sanne Gud (2.Mos 7,17-25), for deres guder kunne verken frelse dem selv eller deres folk fra Guds hånd. Tross alt det de selv var stolte så stolte over, sto Gud høyt over dem (2.Mos 18,11). Det er også de som mener at Gud straffet Jakob for brudd på det første bud, i det denne ikke renset sitt hus for falske guder. Straffen var da at hans datter Dina ble vanæret (1.Mos 34,2)

(fortsettes)

Lovtreller i den evangeliske tidsalder, del 1

I Kristiansund ble det i 1877 utgitt en bok av John Bunyan, forfatteren av "Pilegrims vandring". Dette er en oversettelse av Bunyans bok "Law and grace unfolded" fra 1657, hvor Bunyan, som var baptistpastor, skriver om et tema som for alle tider er like aktuelt. I vår tid har debatten om "lov og evangelium" blusset opp igjen med full styrke, og det er interessant å lese hvordan Bunyan så på dette. Jeg har hentet følgende fra bokens kapitel "Lovtreller i den evangeliske tidsalder," hvor Bunyan begynner med å sitere Rom 6,14:

"... for dere er ikke under loven, men under nåden."

I de tre foregående kapitler i Romerbrevet (Rom 3-5) forteller apostelen at syndere blir frelst av nåde uten lovgjerninger. Hensikten er å befeste de kristne i deres tro, men også å overbevise motstanderne om evangeliets sannhet, og å gjøre det klart for dem at de er uten unnskyldning.

Han behandler da først spørsmålet om hva mennesket er av naturen, slik som det kom inn i verden. Om dette sier han i det tredje kapitel: "Det er ikke èn rettferdig, ikke èn eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud ... Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste," osv. Det er som om han ville si: "Det later til å være noen som tror de kan bli frelst ved den rettferdighet som er av loven. La meg si til slike mennesker at de bedrar seg selv, for de har allerede syndet mot loven. Ett menneskes ulydighet ble nemlig til fordømmelse for mange (ja for alle)." (Rom 5,12-20)

Og her, i det sjette kapitel, er deet liksom han vender seg til brødrene og sier: "Nå ser dere klart og tydelig, mine brødre, at vi får evig liv utelukkende av nåde i Kristus. Men la meg også fortelle dere at dere er fullkommen trygge nettopp på grunn av nåden. Synden skal nemlig ikke herske over dere, hverken ved sin dom eller sin kraft til å forderve sjelen. Dere er jo ikke under loven, det vil si, dere kommer ikke under det som vil kunne fordømme dere for synd. Men dere er under nåden. Det vil igjen si at dere er kommet i det forhold til Gud at Han tilgir dere, enda dere har syndet. Noen vil kanskje spørre hva meningen er med dette ordet "under". Det betyr at du ikke er bundet av lovens paragrafer for å kunne nærme deg Gud. Med andre ord, du er ikke forpliktet til å oppfylle loven, som om den skulle være den eneste vei til frelse og at du var fortapt dersom du forbrøt deg mot et eneste bud. Nei, du er ikke under loven på den måten.

Igjen: "Dere er ikke under loven". Hva betyr ordet "loven"? Det er ikke vanskelig å vise at ordet "lov" har forskjellige betydninger i Skriften. Der har vi "troens lov", "syndens lov", "menneskers lov", "gjerningers lov", eller som den også kalles, "gjerningenes pakt" eller "den gamle pakt". "Når han taler om en ny pakt har han dermed erklært at den første er foreldet. Me det som blir foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte." (Hebr 8,13)

Derfor sier jeg at ordene loven og nåden betegner de to pakter som alle menensker kommer inn under. De er enten under den ene, eller under den andre. "For dere er ikke av loven," det vil si, "dere som jeg nå skriver til, og som er kommet til troen på Jesus, dere er ikke under gjerningenes makt." Han henvender seg altså ikke her til alle mennesker, men til noen bestemte, nemlig "dere". Legg merke til det ordet: "Dere troende, dere som er omvendt, dere hellige, dere som er født på nytt." "For dere er ikke under loven," forutsetter at det er noen som er det, nemlig de som enda er i sin naturlige tilstand og ikke er kommet inn under nådens pakt ved troen på Jesus Kristus.

Dette viser klart og tydelig at det selv i den evangeliske tidsalder er noen som er under loven, altså under gjerningenes pakt.

Jeg ber dere lese hva Skriften sier om dette i det tredje kapitel i Romerbrevet. Her skriver apostelen først om synd mot loven, dernest om anklagen mot dem som har syndet mot den. Han sier: "Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til den som er under loven." Merk fortsettelsen: "for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud." (Rom 3,19) Det vil si alle de som er under loven, under gjeringenes pakt, og som ennå er i sine synder og er uomvendte.

Igjen sier han i Gal 5,18: "Men hvis dere er drevet av Ånden, da er dere ikke under loven." Konsekvensen av dette blir at de andre, enten de bryter loven eller anerkjenner den, er under loven, og ikke under nådens pakt. I Gal 3,10 sier han: "For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse." Med andre ord, de som er under loven, er under forbannelse, og de som er under nådens pakt er ikke under forbannelse. For det er bare to pakter, og de som er under nådens pakt er under velsignelsen. Som han sier: "Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Gal 3,9) Men de andre er under loven.

(fortsettes)

Gjelder virkelig 290 bud for ikke-jøder?

Skal vi tro nettsiden til Messianska föreningen i Sverige, så skal ikke-jøder holde 290 av Torahens 613 bud. En liste med de 290 budene er nå offentliggjort. Foreningens målsetning er "att fullfölja det uppdrag som Israels Messias givit sina efterföljare och som nedtecknats i Bibelns bok Matteus kap. 28 versarna 18-20." Dette virker underlig, all den stund foreningen nylig offentliggjorde en uttalelse, hvor de understreker at de ikke lenger kaller seg kristne. I vårt naboland er det mange som har forlatt sine forsamlinger for å bli en del av denne foreningen. Listen med lovene som altså ikke-jøder er pålagt å holde, finner jeg vanskelig forenelig med apostelen Paulus skriver i Gal 3,10-13: "For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved ALT det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige ved tro skal leve. Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre." Hos Jakob leser vi: "For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle." (Jak 2,10)

Her finnes oversikten over de 290 budene: http://www.messianskaforeningen.se/se/se.htm

Er "loviskheten" vår største utfordring?

Er virkelig "loviskhet" den største utfordringen norske kristne står overfor idag? Eller konstruerer vi et problem? Kanskje vår største utfordring er vår lunkenhet? Jeg forstår at både spørsmålet og antydningen til et annet svar kan være provoserende. Det er ikke ment slik. Og la meg understreke: jeg tenker ikke på noen bestemt person. Men jeg stusser over en del av den argumentasjonen jeg møter hos de som trykker Åleskjærs nådeforkynnelse til sitt bryst, og en del av kommentarene som gis på bloggen her.

Joda, jeg har hørt "skrekkhistoriene" om de som har fått påpakkning for hårfrisyrer og sminke og alt det der. Men det er vel få, om noen som får påtale for noe slikt i noen menighet i dag? Det er neppe det største problemet? Hva sitter vi igjen med da? Oppslutning om møter eller gudstjenester? Bønn og bibellesning? Er det dette som er "lovisk"? Mitt inntrykk er at mange føler seg veldig frie når det gjelder å gå på møter eller delta på gudstjenester. De kommer når det passer dem. Er det dette som er frihet fra loven - å gjøre som man vil? Er det frihet fra loven å la være på bønnemøter, å be eller å lese Bibelen? Er det lovisk å be, eller følge en bibelstudieplan? Hva er det egentlig vi er så bundet av i Norge? Og hvorfor er vi så opptatt av dette som kalles "loviskhet"? Består friheten i Kristus av å være så fri at man ikke trenger å be eller lese i Bibelen, eller faste - bare gjøre det når man føler for det og har overskudd til? Består friheten vår av å avstå fra å holde hviledagen hellig? Jeg vil tro de færreste tror at vi blir frelst ved å holde Loven, så det kan ikke være problemet.

Jeg tenker vi er veldig annerledes enn kristne jeg har møtt som kommer fra vekkelsene i Asia og Afrika, som har en enorm appetitt på Guds ord og bønn, som stortrives med å være sammen med sine trossøsken og dermed søker det kristne fellesskapet så ofte det er mulig, ja det er deres aller høyeste prioritet. Hvor de samles til bønnemøter og bønnenetter. Og hvor folk blir frelst i hopetall.

Kan det være at det er godt å skylde på "loviskheten" så vi slipper å ta vårt forhold til Jesus på alvor, og at vi dermed kan leve vårt liv akkurat som vi vil? Kan dette være en av årsakene til at man opplever tegn og under i Asia, Afrika og Sør-Amerika, mens det er sjeldent vi opplever slik her i Norge?

Jeg vil tro at Loven var og er et større problem for en jøde, eller for en nordmann.

Ble sittende å tenke på dette etter å ha lest ordene fra 1.Kor 6,12: "Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner."