Er virkelig "loviskhet" den største utfordringen norske kristne står overfor idag? Eller konstruerer vi et problem? Kanskje vår største utfordring er vår lunkenhet? Jeg forstår at både spørsmålet og antydningen til et annet svar kan være provoserende. Det er ikke ment slik. Og la meg understreke: jeg tenker ikke på noen bestemt person. Men jeg stusser over en del av den argumentasjonen jeg møter hos de som trykker Åleskjærs nådeforkynnelse til sitt bryst, og en del av kommentarene som gis på bloggen her.
Joda, jeg har hørt "skrekkhistoriene" om de som har fått påpakkning for hårfrisyrer og sminke og alt det der. Men det er vel få, om noen som får påtale for noe slikt i noen menighet i dag? Det er neppe det største problemet? Hva sitter vi igjen med da? Oppslutning om møter eller gudstjenester? Bønn og bibellesning? Er det dette som er "lovisk"? Mitt inntrykk er at mange føler seg veldig frie når det gjelder å gå på møter eller delta på gudstjenester. De kommer når det passer dem. Er det dette som er frihet fra loven - å gjøre som man vil? Er det frihet fra loven å la være på bønnemøter, å be eller å lese Bibelen? Er det lovisk å be, eller følge en bibelstudieplan? Hva er det egentlig vi er så bundet av i Norge? Og hvorfor er vi så opptatt av dette som kalles "loviskhet"? Består friheten i Kristus av å være så fri at man ikke trenger å be eller lese i Bibelen, eller faste - bare gjøre det når man føler for det og har overskudd til? Består friheten vår av å avstå fra å holde hviledagen hellig? Jeg vil tro de færreste tror at vi blir frelst ved å holde Loven, så det kan ikke være problemet.
Jeg tenker vi er veldig annerledes enn kristne jeg har møtt som kommer fra vekkelsene i Asia og Afrika, som har en enorm appetitt på Guds ord og bønn, som stortrives med å være sammen med sine trossøsken og dermed søker det kristne fellesskapet så ofte det er mulig, ja det er deres aller høyeste prioritet. Hvor de samles til bønnemøter og bønnenetter. Og hvor folk blir frelst i hopetall.
Kan det være at det er godt å skylde på "loviskheten" så vi slipper å ta vårt forhold til Jesus på alvor, og at vi dermed kan leve vårt liv akkurat som vi vil? Kan dette være en av årsakene til at man opplever tegn og under i Asia, Afrika og Sør-Amerika, mens det er sjeldent vi opplever slik her i Norge?
Jeg vil tro at Loven var og er et større problem for en jøde, eller for en nordmann.
Ble sittende å tenke på dette etter å ha lest ordene fra 1.Kor 6,12: "Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner."
