Gode dager i Sarons dal

En stor takk til alle dere som har bedt for oss. For reisen og oppholdet, for seminaret. Alt har gått så bra. Vi kom ned tirsdag kveld, og fikk en god natt søvn på Bølgen og Moi Utsikten hotell. Seminaret samlet en god del folk, og det ble fulgt av mange på TV. Responsen har vært god. Det var så fint å være sammen med Arnfinn Clementsen, Kai Johansen, Åge Åleskjær. Alle med djup respekt for hverandres ståsted og synspunkter, og jeg synes det kom fram mange og gode innspill på innlegget fra Arnfinn Clementsen og meg fra de tre andre i panelet. Alt ledet stødig og godt av Elsbeth og Sten Sørensen. De hadde forberedt gode spørsmål. Jeg synes vi kompletterte hverandre godt.

May Sissel og jeg er blitt så godt tatt imot i Sarons dal. Her vises det en raushet, en respekt og man føler seg virkelig inkludert. Den nye hallen er fantastisk flott.

Det var godt å få hilse på og ikke minst takke Kari Edvardsen, og kunne fortelle henne hva Aril Edvardsen har betydd i mitt liv. Hun fylte nylig 80 år. Vi hadde gleden av å sitte ved siden av henne, og Sølvi og Rune Edvardsen til lunsj. Rune Edvardsen er virkelig en mann jeg har djup respekt for og som jeg setter stor pris på. Han er virkelig en pioner og en misjonsstrateg. Så spennende å høre om hans visjoner for misjonsarbeidet til Troens Bevis og Sarons dal i tiden fremover.

Hyggelig også få hilse pastoren i Kirken i Dalen, Sofia Bruno, og høre om arbeidet i menigheten her. Vi traff også Stig Magne Heitmann fra Åpne Dører og hans kone Ragnhild Rekve Heitmann. Jeg gleder meg til å delta på seminar som Stig Magne Heitmann skal ha i morgen, sammen med Dag Øyvind Juliussen.

I går kveld hadde vi den store gleden av å høre Thomas Åleskjær preke. Det var et veldig sterkt møte for mitt vedkommende. Hans tale berørte meg så sterkt, og han talte rett inn i min livssituasjon. Det må jeg få komme tilbake til i et eget innlegg. Klokken er blitt 01.00 natt til torsdag når dette skrives, og vi må få oss litt søvn.

På hjul til Sarons dal

Når disse linjene skrives er det like før May Sissel og jeg setter kursen mot Kvinesdal og Sarons dal. Det gleder vi oss veldig til. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg fulgt med på det store arbeidet Gudsmannen Aril Edvardsen bygget opp, og nå senere Rune Edvardsen. Jeg gleder meg til å se den nye hallen, og ikke minst til seminaret i morgen med Arnfinn Clementsen.                                                                           

Det er mulig å følge møtene og seminarene via nettsiden til avisen Dagen eller via nettsiden til Troens Bevis. Seminaret Clementsen og jeg skal ha begynner kl.11.00 og har tittelen: "Er kristenheten for opplevelsesfokusert og trendy? Skal vi fokusere mer på kirkefedrene og det de representerer?" I panelet etter våre innlegg sitter Åge Åleskjær og Kai Johansen, foruten Clementsen og meg. Det hele ledes av Sten Sørensen.

Takk til alle dere som nå omslutter reisen og oppholdet i Sarons dal i bønn. Det trenger vi. Reisen er lang, 7-8 timer, men vi tar mange stopp underveis. Siden jeg ikke kan kjøre lenger, er det May Sissel som må kjøre hele veien. Be om styrke for oss begge, om visdom og beskyttelse og be for seminaret at jeg kan holde meg frisk.

Jeg skal forsøke å oppdatere blogg/Facebook hver dag.

Seminar i Sarons dal sammen med Arnfinn Clementsen

Onsdag 18.juli befinner jeg meg i Sarons dal sammen med May Sissel. Jeg er invitert til å holde et seminar sammen med  pastor Arnfinn Clementsen (bildet) med tema: "Våre åndelige røtter - skal vi søke tilbake til kirkefedrene og historien, eller er Guds vei fremtidsrettet?"

Etter at Arnfinn Clemtentsen og jeg har hatt hvert vårt innlegg, blir det en panelsamtale hvor Åge Åleskjær deltar sammen med oss to og muligens noen til. Det hele ledes av Sten Sørensen.

Dette gleder jeg meg veldig til! Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har Sarons dal betydd mye for meg. Jeg takker Gud for det store arbeidet Aril Edvardsen har bygget opp, og som hans sønn Rune og Sten Sørensen nå driver til så stor velsignelse verden over.

Takk til alle som vil huske dette seminaret og sommerstevnet i Sarons dal i deres forbønner. Jeg trenger virkelig mye nåde og kraft til å gjennomføre dette. Ikke minst styrke og en bedre helsesituasjon.

Tok Paulus og de første kristne feil mht fasten - et oppgjør med lettvint nådeforkynnelse

Tok apostelen Paulus og de første kristne feil, hadde de fullstendig misforstått Jesu verk på korset? Det er grunn til å spørre fordi enkelte mener at vi ikke lenger skal faste eller gå inn i bønnekamp. En av de som kommenterer på bloggen her, skriver:

"Hei, var det ingen som kunne fortelle predikanten at Jesus kom med det glade budskap?? Alvorligheten sto Moses for, han produserte blod og bot, jesus fikset vin og sang. Spre det budskapet dere, da kan dere feste istedet for faste."

Argumentasjonen har jeg hørt før, hos noen av Åge Åleskjærs ivrige tilhengere, ja til dels hos ham selv også. Men holder argumentet vann?

Jesus fastet: "Og da Han hadde fastet i førti dager og førti netter." (Matt 4,2)

I sin undervisning i Bergprekenen taler Jesus om faste: "Og når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt ..." (Matt 6,16) Legg merke til to ting i denne forbindelse: Jesus sa ikke OM dere faster, men NÅR dere faster. Legg også merke til at faste ikke er snakk om hykleri eller det enkelte foraktelig kaller religiøsitet. Han skiller mellom de som faster og de som hykler! Det er jo blitt så populært i enkelte kretser dette å kalle andre for hyklere, religiøse og fariseere. Jeg hører det ofte brukt fra mennesker som representerer den såkalte nådebevegelsen. De bør merke seg Jesu ord i denne sammenhengen.

I Matteus kapitel 9 møter vi Jesu disipler som stiller spørsmålstegn ved disiplene til døperen Johannes. De fastet. Hva svarer så Jesus på dette spørsmålet? "Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men dager skal komme da brudommen vil bli tatt fra dem, og da skal de faste." (Matt 9,15) Hvilken tid er dette snakk om? Tiden etter Jesu død og Hans himmelfart. Brudgommen ble jo tatt bort fra disiplene da Han ble lagt i graven, og etter himmelfarten.

En dag møter disiplene en mann som er besatt av onde ånder. De klarer ikke å drive de onde åndene ut. Da svarer Jesus dem: "Men dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste." (Matt 17,21) Er det slik å forstå at det ikke finnes onde ånder lenger? Eller er det bare "dette slaget" som ikke eksisterer lenger?

For argumentasjonen til den såkalte nådebevegelsen er at de ordene jeg nå har sitert handler om tiden før Golgata, og at de ikke gjelder lenger for oss som lever etter Golgata. Om denne påstanden er sann, må det bety at Jesus ikke mente det Han sa da Han sa vi skulle faste etter at Han var blitt tatt fra oss. Og da er det også slik at enkelte demoner ikke eksisterer lenger.

Forstod de første kristne det slik at fasten ikke gjaldt lenger? At det var et før og ett etter Golgata med hensyn til fastepraksisen? La oss se hva Apostlenes gjerninger og brevene forteller oss.

Når Saulus fikk møte den oppstandne Jesus, fastet han i dagene som fulgte. "Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk." (Apgj 9,9) Jo, hører jeg Nådebevegelsen si, men dette var før Saulus ble Paulus, før han forstod betydningen av korset. Stemmer dette? Nei, ingen har vel skrevet mer om betydningen av korset - både den vertikale og den horisontale betydningen - enn Paulus. Likevel skriver han om seg selv: "ofte i faste ..." (2.Kor 11,27) Om det var slik at vi ikke trenger å faste lenger, hvorfor fastet da Paulus, som skrev mer om korsets betydning enn noen annen, og fastet ikke bare en gang, men han gjorde det ofte? Hadde han likevel misforstått? Er de noe nådebevegelsen forstår som Paulus ikke forsto?

For om nådebevegelsen har rett på dette punkt, så hadde de første menighetene feil! For praksisen med å faste var utbredt blant dem. Men dette er jo en jødisk praksis, innvender nådefolket? Ja, jødene fastet, men det gjorde de første kristne også. I Antiokia, hvor flesteparten av medlemmene var hedningekristne og ikke jødiske, leser vi: "Mens de tjente Herren (holdt gudstjeneste) OG FASTET ..." (Apgj 13,2)

Senere, når nye eldste skulle innsettes i de nye menighetene, leser vi: "Etter at de hadde utpekt eldste i hver menighet og bedt og fastet, overga de dem til Herren ..." (Apgj 14,23) Dette var med andre ord en fast praksis. Det gjaldt ikke bare en menighet, men i hver menighet.

Svaret er med andre ord helt annerledes enn det nådebevegelsen hevder. Det å faste opphørte ikke med korset, det er noe vi finner på begge sider av Golgata kors, et mektig våpen gitt til menigheten brukt i innvielse for Herren.

Paulus malt av Rembrandt.

Når man ikke våger å snakke om synd lenger

Oslo Kristne Senter har besøk av Ray Bevan fra Wales i forbindelse med det årlige Camp Meeting som pågår nå. Han støtter godt oppunder den læren som Åge Åleskjær (bildet) har forfektet de senere årene.

Ifølge Dagen/Magazinet har Bevan sagt: "Kirkene i Vesten har blitt for fordømmende, intellektuelle og religiøse. Religion krever det perfekte, men det gjør ikke nåden. Og Gud er ikke av den nervøse typen, bare se på dem han brukte i Bibelen. Peter fornektet ham da han trengte det som mest, David drepte, Noah drakk. Listen er lang, smiler Bevan."

Det finnes noen klisjeer som man stadig vender tilbake til i en del trosmenighetssammenhenger. Det ene er ordet "religion" eller "religiøst". Det er pr. definisjon stort sett alt det som ikke er det samme som de som bruker ordet. DE er ikke religiøse, det er det de andre som er.

Religiøs er man også om man ber annerledes enn dem. Eller bruker for mye tid på bibellesning, eller går for ofte på møter. I hvert fall om man går på andre møter enn de som selv arrangerer.

Jeg tror ikke Bevan har rett i sin påstand. Jeg tror han henger seg opp i en tid som en gang var, da han selv vokste opp. I dag forkynnes det ikke mye om synd i kirker og menigheter. Det forkynnes derimot veldig mye om hvordan du kan bli et bra menneske, hvordan du kan bli velsignet, få framgang, få et bedre selvbilde. Det tas ikke noe oppgjør med samboerskap, mammondyrkelse, dobbeltliv.

De siste årene har jeg sjeldent hørt noen bruke ordet synd, langt mindre snakke om omvendelse, eller et liv i forsakelse og tro.

Joda, Gud brukte disse personene Bevan henviser til. Men ikke før de var sønderknust innfor Gud. Ikke før de var kommet i syndenød og hadde omvendt seg. Ingen av dem levde heller i synd.

Den billige nåden og den dyrebare nåden

Til glede for noen, og kanskje skuffelse for andre - hva vet jeg, må jeg nok innrømme at jeg er mer luthersk i min tilnærming til enkelte teologiske spørsmål enn det jeg nesten hadde trodd! En som har hjulpet meg til en slik innsikt er den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Jeg har skrevet om ham en rekke ganger på bloggen. Nå er noe av det han har skrevet om etterfølgelsen og disippelskapet blitt aktualisert, i forbindelse med den debatt jeg har deltatt i på et svensk nettsted. Der diskuteres det om kristne skal følge loven. Bakgrunnen er Åge Åleskjærs bok "Fullstendig frihet." Nå skal jeg ikke dra med meg den svenske debatten hit til denne bloggen. Jeg vil bare nok en gang minne om Bonhoeffers radikale ord om det han kaller den billige og den dyrebare nåden.

Jeg tror vi trenger å høre hva han har å si, inn i denne situasjonen i dag. Nåden er blitt billig, sier Bonhoeffer, fordi den er blitt løsrevet fra Bibelens tale om etterfølgelse og disippelskap. Billig nåde er rettferdiggjørelse av synden, ikke synderen. Fordi alt er av nåde alene, kan alt bli ved det gamle. Det er den billige nåden.

Billig nåde er at man ikke omvender seg fra sine synder. Det er å forkynne tilgivelse, uten blodet. Det er nattverd, uten syndsbekjennelse. Det er nåde uten etterfølgelse, uten kors.

Den dyrebare nåden er evangeliet, som stadig på ny må søkes, gaven vi må be om, døren som det må bankes på hos. Dyr er den, fordi den kaller til etterfølgelse, dyr er den fordi den fordømmer synden, dyr er den fremfor alt, fordi den har kostet Guds Sønn livet.

Er "loviskheten" vår største utfordring?

Er virkelig "loviskhet" den største utfordringen norske kristne står overfor idag? Eller konstruerer vi et problem? Kanskje vår største utfordring er vår lunkenhet? Jeg forstår at både spørsmålet og antydningen til et annet svar kan være provoserende. Det er ikke ment slik. Og la meg understreke: jeg tenker ikke på noen bestemt person. Men jeg stusser over en del av den argumentasjonen jeg møter hos de som trykker Åleskjærs nådeforkynnelse til sitt bryst, og en del av kommentarene som gis på bloggen her.

Joda, jeg har hørt "skrekkhistoriene" om de som har fått påpakkning for hårfrisyrer og sminke og alt det der. Men det er vel få, om noen som får påtale for noe slikt i noen menighet i dag? Det er neppe det største problemet? Hva sitter vi igjen med da? Oppslutning om møter eller gudstjenester? Bønn og bibellesning? Er det dette som er "lovisk"? Mitt inntrykk er at mange føler seg veldig frie når det gjelder å gå på møter eller delta på gudstjenester. De kommer når det passer dem. Er det dette som er frihet fra loven - å gjøre som man vil? Er det frihet fra loven å la være på bønnemøter, å be eller å lese Bibelen? Er det lovisk å be, eller følge en bibelstudieplan? Hva er det egentlig vi er så bundet av i Norge? Og hvorfor er vi så opptatt av dette som kalles "loviskhet"? Består friheten i Kristus av å være så fri at man ikke trenger å be eller lese i Bibelen, eller faste - bare gjøre det når man føler for det og har overskudd til? Består friheten vår av å avstå fra å holde hviledagen hellig? Jeg vil tro de færreste tror at vi blir frelst ved å holde Loven, så det kan ikke være problemet.

Jeg tenker vi er veldig annerledes enn kristne jeg har møtt som kommer fra vekkelsene i Asia og Afrika, som har en enorm appetitt på Guds ord og bønn, som stortrives med å være sammen med sine trossøsken og dermed søker det kristne fellesskapet så ofte det er mulig, ja det er deres aller høyeste prioritet. Hvor de samles til bønnemøter og bønnenetter. Og hvor folk blir frelst i hopetall.

Kan det være at det er godt å skylde på "loviskheten" så vi slipper å ta vårt forhold til Jesus på alvor, og at vi dermed kan leve vårt liv akkurat som vi vil? Kan dette være en av årsakene til at man opplever tegn og under i Asia, Afrika og Sør-Amerika, mens det er sjeldent vi opplever slik her i Norge?

Jeg vil tro at Loven var og er et større problem for en jøde, eller for en nordmann.

Ble sittende å tenke på dette etter å ha lest ordene fra 1.Kor 6,12: "Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner."