Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 1

Vi befinner oss fremdeles i fastetiden. Det er ennå noen uker til den strålende påskedagen. Men det er i grunnen ganske så underlig dette: det er ikke så mange som løfter frem den bibelske fasten lenger. Leter man etter en god veiledning i hvordan man skal faste i følge Bibelen, er det ikke mange bøkene å finne. Jeg kjenner kun til tre: Franklin Halls bok om faste, som pinsemenigheten Klippen i Sandnes ga ut for mange år siden, og som er blitt en klassiker. De to andre ble utgitt av Sarons dal i Kvinesdal: Arthur Wallis: 'Den faste som gleder Gud', og en bok av Gunnar Sameland, som jeg ikke husker navnet på. Kunne det være: 'Den bibelske fasten'? Jeg har dessverre ikke noe eksemplar av den i min boksamling. Det skulle jeg gjerne hatt.

Det er ikke så merkelig at det er Sarons dal som løftet frem faste og bønn. Aril Edvardsen og folkene rundt ham trodde på bønnens makt, Det gjør de fremdeles i Sarons dal! Til bibelskolen i Sarons dal kom Gunnar Sameland titt og ofte for å undervise bibelskoleelevene om bønn og faste.

Men hvem var han så denne Gunnar Sameland? Mange mente han var en profetisk skikkelse. Han var også en sterk talsmann for kristen enhet. En særpreget personlighet som gikk sine egne veier.

Han het opprinnelig Gunnar Karlsson, og ble født i Lappland, i Kroksjö ved Stöttingsfjället, 12.januar 1921. Han og broren Es kil vokste opp i et enkelt hjem. 28 år gammel var han allerede sterkt alkoholisert. Da hadde han drukket siden han var syv, etter at faren døde bare 25 år gammel.

Men en sterk lengsel etter Gud førte til en radikal endring av hans liv. Noen kristne ungdommer han møtte, spurte om de ikke kunne be for ham? Etter denne forbønnsstunden fikk han det for seg at han skulle oppsøke pinsemenigheten i Kroksjö.

Det som skjedde den kvelden, beskriver Gunnar Sameland senere som 'ett cellbytte'. Hele kroppen hans gikk gjennom en helbredende forvandling, og da han gikk derfra, kunne han fysisk kjenne hvordan de nedbrytende giftene var borte.

Gunnars omvendelse ble snakket om i hele bygda. Det var et mektig vitnesbyrd for alle som kjente til han. Det vokste etter hvert frem et kall til å forkynne Guds ord, og sommeren 1930 reiste han til Stockholm for å gå på bibelskolen i Filadelfiakyrkan. Han studerte også gresk på Betelseminanret . Der ble de så overrasket over Gunnars evner og de ville gjerne at han skulle fortsette å studere. Men Gunnar vill vende tilbake til sitt kjære Norrland, og sommeren 1955 giftet han seg med sin Ulla. Samme år fikk han kall til å bli forstander for baptistmenigheten i Slussfors.

I 1969 - etter forskjellige forstanderkall - flyttet han til Tumba sammen med familien. Der skulle han bo resten av livet. Etter fem år som forstander begynner han en utstrakt reisevirksomhet.

Nå begynner også hans profetiske tjeneste.

fortsettes

Kappes om å hedre hverandre, del 6: Rune Edvardsen

I dag er det 10 år siden Aril Edvardsen ble hastig hentet hjem til Gud. Bygdegutten fra Kvinesdal ble verdensevangelist og misjonshøvding. En tydelig stemme med stor lidenskap for Guds rikes fremme var ikke mer. Det var et smertelig tap for familien, men også for Norges kristenhet, ja, for kristne i mange, mange nasjoner. For tusener begynte et nytt liv, er evig liv, i møte med Aril, Guds løve, fra Kvinesdal. Han hjelp dem til å finne evig liv i Kristus.

I 10 år har Aril's sønn ført det store arbeidet i Sarons dal videre. Rune er ikke Aril. Hver på sin måte er de begge store personligheter. Det er likevel noen fellestrekk. Som sin far våger Rune Edvardsen  stå for egne meninger, og begge tenker utenfor boksen. Heldigvis. ¨Men det koster. Det gjorde det for Aril og det gjør det for Rune. Man blir ikke alltid like populær når man går mot strømmen, men både Aril og Rune  er forbilledlig dem selv.

Og: både Aril og Rune er visjonære. Og: begge har et raust og stort hjerte for alle som lider. Å nå dem med de gode nyhetene om Jesus er selve pasjonen. Men for begge handler det om noe mer enn å sikre folk himmelbilletten. Det handler også om rettferdighet for folkeslagene. Derfor våger Rune å snakke makten midt imot, og ta parti med de marginaliserte, flyktningene, ofre for urett. Dina-stiftelsen er et godt eksempel på det. I visse kristne sammenhenger blir man ikke populær når man våger å snakke om flyktninger, men Rune våger, fordi han har forstått at evangeliet også omhandler de gode nyhetene til de fattige.

I sommer hadde jeg gleden av å dele noen måltider med Sølvi og Rune Edvardsen. Det var sterkt å høre hvordan Rune dele sitt hjerte for de unge og de kommende generasjoner. Hvordan han visjonært endrer en del av fokus for Troens Bevis Verdens evangelisering fordi de ønsker å nå unge mennesker med evangeliet. Ikke fordi de eldre ikke er like mye verdt, men fordi fremtiden ligger i det å nå de unge. Da må man ha tro på dem, og det har Rune. Derfor satser han på at den nye Sarons dal hallen skal bli et sted hvor unge mennesker kommer, og trives. Rune tar ungdommene som sitter på rommene sine med sine datamaskiner på ramme alvor, og i stedet for å snakke dem ned, fremsnakker han dem og ser hvilket enormt potensiale som finnes i denne generasjonens enorme datakunnskaper. Derfor snakket Rune varmt om å gjøre den svære Sarons dal hallen om til en eneste stor data-event for hele Sørlandet for unge mennesker.

Under Runes ledelse har Sarons dal vokst. De har blant annet doblet antallet innfødte evangelister på disse 10 årene. Stevnet i Sarons dal fortsetter med like stort trøkk. Og fokus er og blir misjon. Det gjør det store sommerstevnet i Sarons dal annerledes enn alle de kristne sommerstevnene i Norge. Og gjør at det overlever!

Bak Rune står en kvinne med et varmt hjerte: Sølvi. Hun er limet i det hele. Rune ville ikke ha vært i stand til å gjøre det han gjør uten Sølvi ved sin side.

Så en liten ting til slutt, som egentlig ikke er så liten, men som sier veldig mye om hvem Rune Edvardsen er: Som mange av mine lesere vet, har jeg Parkinsons. Jeg bruker rullestol en del, og når jeg skal tale har jeg med meg min egen prekestol: en litt uhåndterlig Baden-Baden stol. Som regel er det May Sissel, min kone, som bærer den med seg. Når vi skulle reise fra Sarons dal i år, etter at jeg hadde hatt mitt seminar sammen med Arnfinn Clementsen, spør Rune Edvardsen om det er noe han kan hjelpe oss med. Men før vi rekker å si noe griper Rune tak i "prekestolen" min og sier: Den kan  jeg bære til bilen! Og som sagt, så gjort.

Jeg tenkte: Rune er en god leder fordi han er en tjener. Derfor er ingen oppgave for liten. Det sier det meste.

May Sissel og jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at vi fikk komme til Sarons dal i år. Det har betydd veldig mye for oss. Sjelden har vi blitt tatt imot noe sted med en slik raushet, omsorg og inkludering som i Sarons dal.

Billedtekst: Sølvi og Rune Edvardsen. Foto: May Sissel Hansen

I dag minnes vi Aril Edvardsen

På denne dagen hedrer kommuniteten jeg er en del av minnet om evangelist Aril Edvardsen (bildet). Det er med stor takknemlighet. Hadde han fått leve ville han han fylt 80 år 15. november i år, men 6.september 2008 - altså for nøyaktig 10 år siden - ble han hentet hastig hjem til Herren i forbindelse med møter i Mombasa, Kenya. At Aril Edvardsen skulle dø på det afrikanske kontinentet var vel som det skulle være, når han først skulle hjem til den Herre og Frelser han hadde gitt sitt liv til 18 år gammel. Aril hadde et spesielt hjerte og nød for Afrika.

Men det var et smertelig tap. Først og fremst for hans kjære Kari og sine barn, men også for hans mange venner i inn- og utland, ja, for hele den universelle kirke. Aril var nemlig en ambassadør for Guds rike, og brakte pinsens budskap inn i alle kirkesamfunn. Han hadde ikke snev av sekterisme.

Allerede i sin levetid kunne man se hvilken statsmann Aril Edvardsen etter hvert ble. Over alt ble dørene åpnet for ham. Statsledere i mange land ville gjerne låne ører til den enkle bygdegutten fra Kvinesdal. Og Aril snakket med dem om Mannen fra Nasaret. Store møtekampanjer ble holdt i en rekke land. Men det hele begynte veldig smått. Men Kari og Aril foraktet ikke den ringe begynnelsens dag. Arbeidet vokste seg stort og sterkt. Hvor mange som kom til tro under Aril Edvardsens virke vet alene Gud, men vi snakker om tusener på tusener.

I ettertid ser man også hvor langt forut for sin tid Aril Edvardsen var på så mange områder. Han snakket frimodig om ting få ante hva var og kunne bli. Ikke minst på den teknologiske siden. Men også om betydningen av innfødte evangelister. Han var ikke redd for å si hva han mente eller å bli upopulær. Prisen var derimot høy å betale. Mange gikk imot ham, særlig innen pinsebevegelsen, men forsoning fant sted mot slutten av hans liv.

Jeg er så glad for de gangene jeg møtte ham og fikk snakke med ham. Aril Edvardsen satte djupe spor igjen i meg. Jeg glemmer ikke at han takket ja til å tale på ungdomsskolen jeg var elev. Skolens auditorium var fullsatt. Tenk, verdensevangelisten som talte for tusener, takket ja til å komme til en ungdomskole på Gjøvik fordi en tenåring som jeg var da spurte ham. Det sier ikke så rent lite. Men ved ulike anledninger fikk jeg snakke med ham. Det ble til stor hjelp i min egen tjeneste.

Nå er det Rune Edvardsen som leder det store arbeidet. Bedre til å kunne overta finnes ikke. Også Rune er uredd, våger å være seg selv, og han er visjonær. Det skal bli veldig spennende å følge arbeidet videre fremover. Det er mange spennende ting på gang, og arbeidet har min fulle støtte. For May Sissel og meg var det en stor opplevelse å få komme tilbake til Sarons dal i år, og se den nye hallen. Fantastisk. Den kommer til å bli et viktig redskap for å vinne mange mennesker for Jesus i årene fremover. Under Rune Edvardsens ledelse har arbeidet fordoblet seg på flere områder, blant annet antallet innfødte evangelister. Et stort privilegium å få hilse på Kari, Sølvi og Rune Edvardsen. Vi takker Gud for Aril Edvardsens gode og vakre minne.

Billedtekst: Aril Edvardsen. Foto: YouTube.

Gode dager i Sarons dal

En stor takk til alle dere som har bedt for oss. For reisen og oppholdet, for seminaret. Alt har gått så bra. Vi kom ned tirsdag kveld, og fikk en god natt søvn på Bølgen og Moi Utsikten hotell. Seminaret samlet en god del folk, og det ble fulgt av mange på TV. Responsen har vært god. Det var så fint å være sammen med Arnfinn Clementsen, Kai Johansen, Åge Åleskjær. Alle med djup respekt for hverandres ståsted og synspunkter, og jeg synes det kom fram mange og gode innspill på innlegget fra Arnfinn Clementsen og meg fra de tre andre i panelet. Alt ledet stødig og godt av Elsbeth og Sten Sørensen. De hadde forberedt gode spørsmål. Jeg synes vi kompletterte hverandre godt.

May Sissel og jeg er blitt så godt tatt imot i Sarons dal. Her vises det en raushet, en respekt og man føler seg virkelig inkludert. Den nye hallen er fantastisk flott.

Det var godt å få hilse på og ikke minst takke Kari Edvardsen, og kunne fortelle henne hva Aril Edvardsen har betydd i mitt liv. Hun fylte nylig 80 år. Vi hadde gleden av å sitte ved siden av henne, og Sølvi og Rune Edvardsen til lunsj. Rune Edvardsen er virkelig en mann jeg har djup respekt for og som jeg setter stor pris på. Han er virkelig en pioner og en misjonsstrateg. Så spennende å høre om hans visjoner for misjonsarbeidet til Troens Bevis og Sarons dal i tiden fremover.

Hyggelig også få hilse pastoren i Kirken i Dalen, Sofia Bruno, og høre om arbeidet i menigheten her. Vi traff også Stig Magne Heitmann fra Åpne Dører og hans kone Ragnhild Rekve Heitmann. Jeg gleder meg til å delta på seminar som Stig Magne Heitmann skal ha i morgen, sammen med Dag Øyvind Juliussen.

I går kveld hadde vi den store gleden av å høre Thomas Åleskjær preke. Det var et veldig sterkt møte for mitt vedkommende. Hans tale berørte meg så sterkt, og han talte rett inn i min livssituasjon. Det må jeg få komme tilbake til i et eget innlegg. Klokken er blitt 01.00 natt til torsdag når dette skrives, og vi må få oss litt søvn.

På hjul til Sarons dal

Når disse linjene skrives er det like før May Sissel og jeg setter kursen mot Kvinesdal og Sarons dal. Det gleder vi oss veldig til. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg fulgt med på det store arbeidet Gudsmannen Aril Edvardsen bygget opp, og nå senere Rune Edvardsen. Jeg gleder meg til å se den nye hallen, og ikke minst til seminaret i morgen med Arnfinn Clementsen.                                                                           

Det er mulig å følge møtene og seminarene via nettsiden til avisen Dagen eller via nettsiden til Troens Bevis. Seminaret Clementsen og jeg skal ha begynner kl.11.00 og har tittelen: "Er kristenheten for opplevelsesfokusert og trendy? Skal vi fokusere mer på kirkefedrene og det de representerer?" I panelet etter våre innlegg sitter Åge Åleskjær og Kai Johansen, foruten Clementsen og meg. Det hele ledes av Sten Sørensen.

Takk til alle dere som nå omslutter reisen og oppholdet i Sarons dal i bønn. Det trenger vi. Reisen er lang, 7-8 timer, men vi tar mange stopp underveis. Siden jeg ikke kan kjøre lenger, er det May Sissel som må kjøre hele veien. Be om styrke for oss begge, om visdom og beskyttelse og be for seminaret at jeg kan holde meg frisk.

Jeg skal forsøke å oppdatere blogg/Facebook hver dag.

Seminar i Sarons dal sammen med Arnfinn Clementsen

Onsdag 18.juli befinner jeg meg i Sarons dal sammen med May Sissel. Jeg er invitert til å holde et seminar sammen med  pastor Arnfinn Clementsen (bildet) med tema: "Våre åndelige røtter - skal vi søke tilbake til kirkefedrene og historien, eller er Guds vei fremtidsrettet?"

Etter at Arnfinn Clemtentsen og jeg har hatt hvert vårt innlegg, blir det en panelsamtale hvor Åge Åleskjær deltar sammen med oss to og muligens noen til. Det hele ledes av Sten Sørensen.

Dette gleder jeg meg veldig til! Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har Sarons dal betydd mye for meg. Jeg takker Gud for det store arbeidet Aril Edvardsen har bygget opp, og som hans sønn Rune og Sten Sørensen nå driver til så stor velsignelse verden over.

Takk til alle som vil huske dette seminaret og sommerstevnet i Sarons dal i deres forbønner. Jeg trenger virkelig mye nåde og kraft til å gjennomføre dette. Ikke minst styrke og en bedre helsesituasjon.

Dagens gladmelding: Bibelen oversatt til tatarisk

Skjebnen til de såkalte 'Krim-tatarene' som ble tvangsforvist av Stalin er blitt aktualisert de siste tiden etter at Ukraina vant Melodi Grand Prix. For Institutt for Bibeloversettelse kunne ikke timingen vært bedre. I mars kunne nemlig Institutt for Bibeloversettelse presentere hele Bibelen på tatarisk. 23 års hardt arbeide sørger nå for at de tyrkisk-beslektede tatarene nå for første gang kan lese både Det gamle- og Det nye testamente på deres eget språk.

Oversettelsesarbeidet tok til allerede på 1800-tallet. Da ble de første bibeldelene oversatt. Etter et langt opphold kunne Institutt for Bibeloversettelse gjenoppta arbeidet på midten av 1980-tallet, denne gang på et mer moderne språk.


En folketelling fra 1989, gjengitt i Aril Edvardsens bok: "Unådde folkeslag", viser at det finnes drøyt 7,4 millioner tatarer. De er nominelle muslimer og hovedbosetningsområdet deres er Tatarstan autonome republikk og Basjkirstan.

Tatarene består av flere forskjellige grupper, blant de mest kjente er Kazan-tatarene eller Volga-tatarene. Da regner man også med Krim-Tatarene og Sibir-Tatarene. Tatarene stammer fra Mongolene som invaderte Russland og Øst-Europa på 1200-tallet og de skapte forferdelige ødeleggelser. Disse mongolene blandet seg med Kyptsjakene og andre tyrkiske folkeslag, og ble til Kazan-Tatarene eller Volga-Tatarene.

Aril Edvardsen skriver i sin bok "Unådde folkeslag" (fra 1995) at 'Mongol-Tatarene beseiret det det gamle Bulgar Khanatet med Kazan som hovedstad (som til og med vikingene drev handel med) i år 1237, og ble også oppblandet med Bulgarene. Tatarenes Khazan Khanat bestod helt til 1552, da Ivan den Grusomme la det inn under Tsar Russland." (Aril Edvardsen: Unådde folkeslag. Hermon forlag, side 108).

Tatarene er som jeg allerede har nevnt nominelle muslimer og mange av dem er svært åpne for evangeliet. At de nå får muligheten til å lese Guds ord på sitt eget språk er en stor begivenhet og vil gjøre det mulig å etablere nye menigheter blant dette folkeslaget.

I og med ferdigstillelsen av den tatariske Bibelen (bildet) finnes det nå dem hele oversettelser av Bibelen på ikke-slaviske språk i Russland. Fra før foreligger det oversettelser til tjuvasisk, udmurtisk, tsjetjensk og tuvinsk.

Forsøk på å nå unådd folkegruppe med Salomos Ordspråk

Institutt for Bibeloversettelse har nettopp sluppet en lydinnspilling av Salomos Ordspråk på Kumyk-språket.

Kumykerne er den største tyrkiske folkegruppen i den nordlige kaukasiske regionen av Russland. Det bor omlag 432.000 av dem i Dagestan og 70.000 i andre deler av Russland, som Tsjetsjenia, Ingusjetia og Nord-Ossetia.

Ordspråkene ble utgitt som bok i 2009. Fram til 1994 var det ingen kjente forsøk på å nå denne unådde folkegruppen med evangeliet. Opptakene til denne lydutgaven er gjort i Makhachkala, hovedstaden i Dagestan. Det kunstneriske designet på CD'en (bildet) matcher coveret på boken. Oversetterteamet til Institutt for Bibeloversettelse holder til i Makhachkala. De håper nå at denne lydutgaven skal vekke interesse hos kumykerne for evangeliet.

Den norske evangelisten Aril Edvardsen besøkte Dagestan i 1996 med store kampanjer hvor mange mennesker kom til tro. Jeg har ikke funnet ut om noen av kumykerne kom til tro i disse kampanjene. Befolkningen i Dagestan består av nominelle sunnimuslimer og ateister.

La oss huske dette viktige arbeidet i forbønn.

Her er en video fra Aril Edvardsens kampanje i Dagestan:

http://videos.mundonoticias.me/da-aril-edvardsen-bes%C3%B8kte-dagestan/HHKlAXwtnhM.html

Når vi møter 'trospolitiet'

Det er mulig å ha 100 prosent rett og likevel ta 100 prosent feil!

I den siste tiden har jeg møtt noen ivrige 'seloter', jeg er tilbøyelig til å si 'overivrige' på vår Herres vegne. De opptrer som et slags 'trospoliti' hvor de sitter inne med alle de rette svarene, og har et stort behov for å sette andre på plass. Men de mangler noe vesentlig, noe som gjør at de bare er 'en lydende malm eller en klingende bjelle'. Det er nemlig de ordene apostelen Paulus bruker for å beskrive kristne som lider av en mangelsykdom: kjærlighet.

Det er ganske interessant at i dette som kalles 'kjærlighetens kapittel' i Bibelen, så understreker den samme apostelen: 'For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis'. Men slik er det ikke for 'trospolitiet'. De har forstått det meste, om ikke alt, ved det som Bibelen omtaler som 'troens mysterium'. I alle fall er det slik at det de ser er det eneste rette.

Man blir ikke varm og oppmuntret når 'trospolitiet' dukker opp. De er mestre i å splitte, sette folk opp mot hverandre, og omtale andre med sterke ord og beskrivelser. Og de har ingen problemer med å sette ut rykter. De plukker litt her og litt der av hva du har sagt eller skrevet - for de passer på! - og så setter de dette sammen, gjerne uten å snakke med deg, og så forteller de andre som er deres like hva du mener og hva du tror. Sånn det passer dem. Om bildet som de skaper er sant, er egentlig ikke så farlig, fordi det er jo 'trospolitiet' som sitter med fasit.

Det begynner å bli mange år siden nå. Jeg var i Sarons dal og hørte Aril Edvardsen tale om 'løgnens ånd'. Jeg husker enda hans vakre Kvinesdal-dialekt, og 'hører' stemmen hans ennå. Det var på den tiden Sarons dal var utsatt for en voldsom bakvaskelseskampanje. Aril tok oss med gjennom hele Bibelen og talte om den åndsmakt som har løgnen til sin far. Jeg glemmer det aldri. Det var rystende og oppklarende for min del.

Forstår mennesker som sprer rykter hvem som de egentlig tjener? Åp 12,10 forteller oss om 'våre brødres anklager' som er 'kastet ned'. Hva er dennes oppgave? Han anklager oss 'for vår Gud dag og natt'. Låner vi stemmen til denne anklageren?

Jeg husker Aril Edvardsen siterte Åp 22,14-15, noe av det aller siste som står skrevet i vår Bibel: 'Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn'. (min utheving)

Apostelen Johannes taler om den kjærlighet vi skal ha til våre trossøsken: 'Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene'. (1.Joh 3,14-16)

Møte med mennesker som tror de elsker sannheten, og likevel inngir en slik kulde og direkte uforsonlighet, gjør inntrykk. Noen av dem har skrevet til meg i det siste som en reaksjon på en artikkel hvor jeg tilkjennegir noe av den veien Gud har kalt meg til å gå. Da fikk jeg også høre om et rykte som går om meg, som slett ikke har rot i virkeligheten. Men hvilken rolle spiller det for 'trospolitiet'. Uansett hva du sier så er det jo de som har rett.

Tidlig en morgen våknet jeg med disse ordene. Det er Jesus som sier dem:

'Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisket noen i øret inne i kamrene, skal bli ropt ut på hustakene'. (Luk 12,3)

Når vi sammensverger oss og tisker og hvisker bak ryggen til en kristen bror eller søster, så vit dette: En dag vil det komme fram i lyset! En dag vil løgnens ånd bli avslørt. Da hjelper det ikke så mye om vi tror at vi er på rett side, når det er Herren selv som avslører oss.

I min daglige bibelleseplan, den jeg leser sammen med de andre kommunitetsmedlemmene som tilhører kommuniteten i Bjärka Säby, leser jeg disse ordene i dag:

'Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. La Kristi fred råde i hjertene ....' (Kol 3,12-15 a)

Minner om Watchman Nee

I 1973 skrev Aril Edvardsen boken om pionermisjonæren Serene Løland. Det er en svært interessant bok om en modig kvinne, som opplever Guds under og inngripen i mange situasjoner.

Men boken inneholder også svært interessante opplysninger om Watchman Nee og menighetsbevegelsen han sto som leder for, ofte kalt 'Den lille flokk'.

Denne menighetsbevegelsen bestod av et sted mellom 150.000-300.000 aktive medlemmer ved tiden for den kinesiske kulturrevolusjonen, og utgjør fremdeles et stort menighetsnettverk i dagens Kina. Hovedmenigheten i Shanghai hadde et besøkstall på 5000-7000 mennesker.

Dette er noe av det Serene Løland fortalte til Aril Edvardsen:

'Nee To Sheng, eller Watchman Nee som han mest ble kalt, kjente jeg helt fra 1921 da han var ung. Jeg kjente også hans foreldre der han bodde i Foochow. Gud brukte Watchman Nee til underbare ting over hele Kina. Han la sterk vekt på nasjonale selvstendige menigheter, og han grunnla frittstående menigheter over hele Kina som ble kalt 'Den lille hjord'. Hovedmenigheten var i Shanghai, hvor Watchman Nee hadde sitt hovedkvarter, og jeg fikk også medlemsbevis til denne menighet slik at jeg kunne delta i menighetens nattverdmøter.

Watchman Nee var en mektig Ordets forkynner, og han hadde opplevet Åndens dåp, selv om han ikke utga seg for pinsevenn. Hans kone var også åndsdøpt og talte i tunger, og hun var søster av min medarbeider, Faith Bao.

Tusener av kinesere ble frelst og døpt gjennom Watchman Nees virke og hundrer av vitner vokste fram, og frittstående og selvunderholdende menigheter ble opprettet over hele Kina. Disse menigheter var noe av det sterkeste og mest solide Guds verk i Kina da kommunistene overtok, og det var disse som fikk holde på lengst med sitt virke, helt til all offisiell kristendom ble knust under Kulturrevolusjonen i 1965.

Mange av de kristne fra 'Den lille hjord' ble fengslet og tvangsflyttet, og mange av dem ble martyrer. Watchman Nee ble snart fengslet av kommunistene'. (Serene Løland/Aril Edvardsen: Gud i China, Logos, side 99-100)

Så langt Serene Løland. Watchman Nee døde i 1972.

På bildet ser vi Serene Løland og Watchman Nee og til høyre medlemsbeviset som gjorde at hun kunne ta del i menighetens brødsbrytelse. Navnet 'Den lille hjord', fikk dette menighetsnettverket fordi de brukte en sangbok med samme navn. Sangboken var den samme som Plymouth-Brethren benytter.

Menighetene som tilhørte dette menighetsnettverket feiret nattverd hver gang de kom sammen for å feire gudstjeneste.

Til minne om en kjær lærerinne

I dag leste jeg i lokalavisen at min gamle lærer i kristendomsfaget på ungdomsskolen, Synnøve Kjelsbøl, er død, 83 år gammel. Hun døde Skjærtorsdag i troen på Jesus.

Synnøve Kjelsbøl var en annerledes lærer. Hun visste at kristedomsfaget ikke var det faget som de fleste ungdomsskoleelevene likte best - for å si det forsiktig. Troslære og kirkehistorie er nok ikke de denne aldersgruppen finner mest fengende. Men Synnøve Kjelsbøl visste råd. Hun ville så gjerne formidle levende tro, derfor leste hun høyt fra biografien om Nicky Cruz, 'Gjenglederen' (bildet), og fra 'Narkomane og storbygjenger' av David Wilkerson eller 'Landstryker for Herren' av Corrie ten Boom, og de kjedelige timene i kristendom ble forvandlet til timer som var fylt med drama fra virkeligheten. Da var det stille i klassen. Jeg tror de aller fleste fulgte med, og synes dette var bra. Og noe ble plantet i unge sinn. Mens jeg gikk på ungdomsskolen opplevde vi vekkelse. I tre år - i samtlige storefri - var audioriet fylt av unge mennesker som lyttet til forkynnelse! Her holdt jeg mine første andakter, som leder av skolelaget, og her hadde vi besøk av både Aril Edvardsen, Kjell Haltorp og Hans Jakob Frøen, når de var fellesmøtetalere på Gjøvik. Det var en rik og spennende tid, og jeg vet at Synnøve Kjelsbøl gledet seg stort over dette. Og hun var en ivrig forbeder for alle medlemmene av skolelaget, og de øvrige elevene på skolen.

I de senere år fikk jeg fornyet kontakt med Synnøve Kjelsbøl. Hun var opptatt av hvordan det gikk med helsa mi, og hun samtalte gjerne på telefonen om ting som opptok henne, enten det var med min kone, eller med meg. Det gjaldt gjerne ting vi kunne be sammen om. De siste årene ble hun selv plaget mye med sykdom.

Nå har hun fått hjemlov, og det på selveste Skjærtorsdag. Jeg vet hun hadde himmellengsel. Jeg takker Gud for det gode minnet hun etterlater seg. På torsdag skal jeg følge henne til graven, sammen med alle de som stod henne nær.

En gripende beretning om en jødes liv fra nazitidens forfølgelse til et liv som vitne for Jeshua

Jeg holder på å lese på nytt en bok Aril Edvardsen skrev om Moshe Ben Shmuel. Boken har kommet i hele syv opplag. I presentasjonen av den heter det:

"Moshe Ben Shmuels livshistorie er historien om en jødes vei tilbake til sitt hjeland. På samme tid som historien er hans egen, er den også typisk for det jødiske folks historie på deres lange vei tilbake til Løfteslandet. Gjennom nazitidens forfølgelse og fangenskap i Russland, går veien til Palestina og opprettelsen av staten Israel. Vi følger Moshe Ben Shmuel gjennom fem kriger. Først den andre verdenskrig og Holocausts grusomheter, deretter Israels fire kriger: Frihetskrigen i 1948, Sinai-krigen i 1956, Seksdagerskrigen i 1967 og til slutt Yom Kippur-krigen i 1973. Historien om Moshe Ben Shmuel er samtidig historien om en jødes vei til Kristus, til troen på at Jesus fra Nasaret er Messias. Boken er et mektig vitnesbyrd om Guds beskyttelse under de mest farefulle omstendigheter. Etter at hans norske kone, Miriam, døde i 1998, bor Moshe Ben Shmuel i Jerusalem og ser til sin 92-år gamle mor. Han fortsetter å forkynne over hele Israel at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias."

Nå er ikke Moshe Ben Shmuel i blant oss. Han døde for noen få år siden. Har du ikke lest boken bør du gjøre det. Den er svært gripende.

Det er en hendelse som Moshe Ben Shmuel nevner i boken, og som jeg leste i går som jeg ikke klarer å gi slipp på. Nå er det begått mange grusomheter i den kristne tros navn mot jødene, men denne rystet meg i sin forferdeighet:

"Andre jøder ble sendt til nazistenes hovedkvarter i Budapest, hvor de ble ført til Donau-elven og skutt, og likene fløt nedover elven. Det var en ungars nazistprest som ledet dette arbeidet. Han var jesuitt, og sammen med sin nazistliga, søkte han opp jøder over hele Ungarn som hadde gjemt seg for tyskerne. Han skjøt masser av jøder ved Donau-elven og likeså i nazistenes hovedkvarter. Han gikk kledd i sin katolske prestekjole med et stort kors på brystet. Hver gang han hadde samlet en flokk jøder som skulle henrettes, stilte han dem opp langs veggen, løftet korset med den ene hånden og pistolen med den andre, og ropte ut: 'I Jesu Kristi, nasareerens navn, dreper jeg dere, forbannede jøder!' Tusener av jøder falt for denne grusomme mannens hånd."

I dette tilfelle kan man virkelig snakke om at demoniske krefter har tatt bolig i et menneske. Hvilket forvrengt "kristen" tro dette representerer. Hvilke grusomheter har ikke skjedd mot det jødiske folk. Og fremdeles lider de.

Aril Edvardsen er død

Det er med stort vemod vi i dag mottok meldingen om at misjonslederen og verdensevangelisten Aril Edvardsen er død. Aril Edvardsen fullførte forrige søndag en stor kampanje i Zanzibar, hvor mange mennesker ble frelst. Sammen med sin kone Kari var de på vei til Mombasa i Kenya hvor de skulle være for å hvile ut etter kampanjen. Han døde på et sykehus i Kenya i ettermiddag, sansynligvis av hjertesvikt. Han døde slik han ønsket, med støvlene på, i Afrika. Edvardsen ble 69 år gammel. Da jeg ble en kristen i 1972 ble Sarons dal og Aril Edvardsen et stort forbilde og et inspirasjonssenter. Jeg hadde gleden av å møte han flere ganger i forbindelse med møter. Første gangen i forbindelse med fellesmøtene her på Gjøvik. Da gikk jeg ennå på ungdomsskolen, og Aril Edvardsen stilte opp for å holde andakt i storefri. Jeg tror samtlige elver stilte opp. Edvardsens fokus på misjon, nasjonale vitner og hans radikale budskap fascinerte meg. I tiden mens han var mer eller mindre utestengt fra pinsebevegelsen og holdt møter i Oslo i ulike leide lokaler dro jeg for å høre ham, og selvsagt til Sarons dal ved flere anledninger. Og bøkene kastet jeg meg over så raskt de kom ut. Om Aril Edvardsen kan det virkelig sies at han "plyndret helvete og befolket himmelen", for å låne uttrykket som er blitt brukt om en annen verdensevangelist, Reinhard Bonnke. Brobygger, visjonær og ofte forut for sin tid. Kontroversiell - ja, og ikke alltid like lett å følge. Men en sjelevinner av rang. Nå er løpet endt for kanskje Norges største og mest kjente misjonsleder noensinne. I vemodet er det mye å takke Gud for når dødsbudskapet nådde oss i dag.