Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 2

Gunnar Sameland ga følgende definisjon på hva profetiens gave egentlig er:

'Å eie en ikke medfødt, men av Gud lånt evne, til å se tingene slik de virkelig er.' (sitert fra Torbjörn Stolpe: Riket annorlunda, side 125)

At Gunnar Sameland hadde en profetisk gave var klart for ham helt siden han ble en kristen. Fra første stund ble han en ivrig gransker av Den Hellige Skrift. Han leste i begynnerfasen av sin tjeneste, i følge hans biograf Torbjörn Stolpe, 40 kapitler om dagen. Gjerne om kveldene, mens han søkte stillheten i en gammel skogsarbeiderbrakke. Da kom han raskt til historiene om de ulike profetene og til profetbøkene. Det vakte hans interesse og skulle bli hans lidenskap og livskall.

I en preken om den profetiske tjenesten han holder 18.september 1988, og som jeg har et lydopptak av, trekker Sameland frem et vers fra Salomos ordspråk: 'Uten åpenbaring blir folket ustyrlig.' (29,18) I den svenske oversettelsen Sameland brukte heter det: 'Där profetia inte finns, där blir folket tygellöst.' Det stemmer godt overens med andre nordiske bibeloversettelser, som den islandske: 'Der det ikke finnes noen åpenbaring, noen profeti, der kommer folket på avveier.' Og den færøyske: 'Der det ikke finnes noen profeti, der vil folket føres bort fra den rette veien.'

Gunnar Sameland var av den oppfatningen at den profetiske utrustningen ikke bare skulle brukes på talerstoler, men var like viktig midt i hverdagen, ja, til og med på gater og torg.

Profeten Elia var en av hans favoritter blant de bibelske profetskikkelsene. I sin forkynnelse vendte han stadig tilbake til 1.Kong 18,8: 'Gå og si til din herre at Elia er her.'

'Å, du menneske, hvilken hilsen', kunne Gunnar Sameland legge til. Torbjörn Stolpe legger til: 'Det var som en slags trykkbølge fra annerledes-riket.'

Det var ikke noe svermerisk ved Gunnar Sameland. Han var trygt rotfestet i Skriften og bønnen.

Stolpe skriver: 'Siden sin omvendelse studerte han ordet intensivt, og som ordets forkynner lyste han med krystallklar skarphet. I sin forkynnelse av Guds ord poengterte han med ettertrykk 'omvendelse' og 'dåp', en radikal forkynnelse, med hertevarme. Selv i bønnelivet hadde han djupe røtter i den profetiske tjenesten. Det virket som om han hadde en stadig toveiskommunikasjon med Far i himmellandet, og med Den Hellige Ånd som hjelperen. 'Den Hellige Ånd er en gentleman,' brukte Gunnar å si.'

Når Gunnar Sameland ba gjorde han det med åpne øyne. Det var uvanlig. Vennen Bertil Lind forteller at i den hverdagslige omgangen med Gunnar var det sjeldent at man så at han ba, men jo mer man lærte Gunnar Sameland å kjenne jo mer innså man at han levde i en stadig kontakt med Far i himmelen.

I forbønnstjenesten var Gunnar Stadig beredt, alltid bærende med seg sin lille oljeflaske og han brukte ofte å sende salveduker til de som ba om det.

Stolpe skriver: 'Det synes som om bønnen var en slags forutsetning for at profeten Gunnar var stadig oppdateert om det som virkelig pågikk i den åndelige verden.'

fortsettes

Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 1

Vi befinner oss fremdeles i fastetiden. Det er ennå noen uker til den strålende påskedagen. Men det er i grunnen ganske så underlig dette: det er ikke så mange som løfter frem den bibelske fasten lenger. Leter man etter en god veiledning i hvordan man skal faste i følge Bibelen, er det ikke mange bøkene å finne. Jeg kjenner kun til tre: Franklin Halls bok om faste, som pinsemenigheten Klippen i Sandnes ga ut for mange år siden, og som er blitt en klassiker. De to andre ble utgitt av Sarons dal i Kvinesdal: Arthur Wallis: 'Den faste som gleder Gud', og en bok av Gunnar Sameland, som jeg ikke husker navnet på. Kunne det være: 'Den bibelske fasten'? Jeg har dessverre ikke noe eksemplar av den i min boksamling. Det skulle jeg gjerne hatt.

Det er ikke så merkelig at det er Sarons dal som løftet frem faste og bønn. Aril Edvardsen og folkene rundt ham trodde på bønnens makt, Det gjør de fremdeles i Sarons dal! Til bibelskolen i Sarons dal kom Gunnar Sameland titt og ofte for å undervise bibelskoleelevene om bønn og faste.

Men hvem var han så denne Gunnar Sameland? Mange mente han var en profetisk skikkelse. Han var også en sterk talsmann for kristen enhet. En særpreget personlighet som gikk sine egne veier.

Han het opprinnelig Gunnar Karlsson, og ble født i Lappland, i Kroksjö ved Stöttingsfjället, 12.januar 1921. Han og broren Es kil vokste opp i et enkelt hjem. 28 år gammel var han allerede sterkt alkoholisert. Da hadde han drukket siden han var syv, etter at faren døde bare 25 år gammel.

Men en sterk lengsel etter Gud førte til en radikal endring av hans liv. Noen kristne ungdommer han møtte, spurte om de ikke kunne be for ham? Etter denne forbønnsstunden fikk han det for seg at han skulle oppsøke pinsemenigheten i Kroksjö.

Det som skjedde den kvelden, beskriver Gunnar Sameland senere som 'ett cellbytte'. Hele kroppen hans gikk gjennom en helbredende forvandling, og da han gikk derfra, kunne han fysisk kjenne hvordan de nedbrytende giftene var borte.

Gunnars omvendelse ble snakket om i hele bygda. Det var et mektig vitnesbyrd for alle som kjente til han. Det vokste etter hvert frem et kall til å forkynne Guds ord, og sommeren 1930 reiste han til Stockholm for å gå på bibelskolen i Filadelfiakyrkan. Han studerte også gresk på Betelseminanret . Der ble de så overrasket over Gunnars evner og de ville gjerne at han skulle fortsette å studere. Men Gunnar vill vende tilbake til sitt kjære Norrland, og sommeren 1955 giftet han seg med sin Ulla. Samme år fikk han kall til å bli forstander for baptistmenigheten i Slussfors.

I 1969 - etter forskjellige forstanderkall - flyttet han til Tumba sammen med familien. Der skulle han bo resten av livet. Etter fem år som forstander begynner han en utstrakt reisevirksomhet.

Nå begynner også hans profetiske tjeneste.

fortsettes

Den profetiske tjenesten i dag, del 5

Dagens 'profeter' selger seg selv. Det brukes store ord om deres salvelse. De kan utrette mirakler. De har alltid et ord å gi til de som kommer.

Profetene vi leser om i Bibelen derimot ble ofte avvist, trakassert, sett ned på, hånet og spottet.

Leonard Ravenhill har sagt det slik: 'Profeten i hans egen tid er fullt akseptert av Gud og fullstendig avvist av mennesker'. Han siterer Dr Gregory  Mantle, som har sagt: 'Ikke noe menneske kan fullt ut bli akseptert før han fullt ut er blitt avvist. Herrens profet er klar over begge disse erfaringene. De er hans merknavn'.

De profetene som Herren har kalt og som Herren sender lar seg ikke kjøpe. Han har ingen prislapp. De taler ikke ord for å tilfredsstille andre mennesker, eller for å leve opp til deres forventninger om at de skal bringe et godt ord. De er ikke spåmenn. De taler ord som Herren har gitt dem, og de ordene er født i ensomhet med Gud. Hans kall er å føre tilbake de som er kommet på avveier, for å bringe gjenopprettelse. Herrens profeter våger å konfrontere synd - og gjør det, selv om det blir bråk!

Herrens profeter lever oppe på Guds høyder og kommer ned i dalen med et tydelig 'Så sier Herren'! Han spiser prøvelsens brød når han tjenestegjør, men gir Livets brød til dem som lytter.

Han stiller seg foran mennesker, men har stått for Guds ansikt i årevis. Han trer frem for Gud før han trer frem for mennesker, og taler ikke før han har fått et ord å bringe videre. Han oppholder seg i lønnkammeret og på skjulte steder med Herren, men gjemmer seg ikke for mennesker når han står fram. Han holder seg skjult inntil dagen kommer når det er tid for ham til å stå fram.,

(fortsettes)

Den profetiske tjenesten i dag, del 4

Når vi snakker om profettjenesten må det slås fast at Den Hellige Skrift er fullendt. Ikke noe kan legges til, og ikke noe kan trekkes fra. Det er satt punktum fra Guds side. Det som formidles av profeter i kristne forsamlingen er ikke noe som kommer i tillegg til Bibelen, eller i stedet for Bibelen. Alle som påberoper seg nye åpenbaringer er falske profeter.

Profetiske budskap må alltid prøves på Guds ord, uansett hvem som måtte formidle dem:

'Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt'. (1.Tess 5,20-21)

I dag finnes det de som reklamerer med at alle som kommer til deres møter vil få et profetisk ord, eller man kan kontakte 'profeten' direkte for å få et slikt ord - gjerne mot en liten donasjon. Slikt finnes det ingen eksempler på, verken i Det nye testamente eller i den tidlige kirkens historie. Gud er ingen automat hvor man legger inn en forhåndsbestilling. Dette er Den HELLIGE Ånds gaver og skal behandles deretter. Mitt råd er: hold dere unna slikt. Dette ligner mer på spådomsånder enn noe annet.

Ingen av Bibelens profeter profeterte på denne måten. De gav ord videre fra Gud i rett tid, på rett sted til de rette personene. Oftest forholdt de seg helt tause! Noen av dem bar fram kun et budskap gjennom hele sitt liv. Disse 'profetiske' budskapene som formidles på bestilling handler da også for det meste om hvor mye de skal bli velsignet de skal bli de som mottar disse 'profetiske' ordene og hvor framgangsrike de skal være. Dette er et misbruk av den profetiske tjenesten.

Et menneske som får Guds kall til en profetisk tjeneste er ikke fullkommen, og blant dem som hos alle andre finnes det grader av modenhet. Det de formidler er heller ikke på lik linje med det vi leser i Bibelen. En stor grad av det menneskelige element vil skinne igjennom i det de formidler - avhengig av hvilken grad av modenhet de har. Det er også en av årsakene til at profetiske budskap alltid må prøves. Vi skal senere se på bibelske råd for hvordan slike profetiske budskap kan prøves på Bibelen.

Er det slik at en profet alltid kjenner fremtiden?

Selv om det er sant at Gud av og til åpenbarer fremtidige og skjulte ting gjennom sine profeter, så er det ikke denne evnen som primært kjennetegner dem. Vi kan se dette i livet til profeten Elia hvor han møter en enke, hvor han sier: 'La henne være! For hennes sjel er dypt bedrøvet, og Herren har skjult det for meg og har ikke sagt noe til meg'. (2.Kong 4,27)

(fortsettes)

Den profetiske tjenesten i dag, del 3

Man blir ikke profet fordi man har lyst, og man blir det heller ikke fordi man går på et seminar!

Man må ha Herrens kall, og man må gå på Herrens treningsstudio! Stedet er ørkenen og ødemarkene alene med Gud.

Profeter utdannes ved å bli ydmyket og sønderknust av Den Hellige Ånd. 'Den som faller på denne Steinen, skal bli knust. Men den Steinen faller på, skal Den knuse til støv'. (Matt 21,44)

Hvis lidelser, skuffelser, forfølgelse, ubesvarte bønner og frustrasjoner synes å hope seg opp - vær på vakt. Hvis man klarer å utstå Herrens tukt i tro og ydmykt tar imot sønderknuselsen, så er det sannsynlig at en Herrens profet er i ferd med å bli formet på Pottemakerens dreieskive:

'Og dere har glemt formaningen som taler til dere som til sønner: Min sønn, forakt ikke Herrens formaning! Bli heller ikke motløs når du refses av Ham. For den Herren elsker, den formaner Han, og Han hudstryker hver sønn Han tar seg av. Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner'. (Hebr 12,5-7a)

Det er ikke nådegavene som definerer en profet - det mest karakteristiske trekk er hans karakter!

Sønderknuselsen skulle resultere i en mild og ydmyk tjener som ikke vil gjøre noe for å såre, eller bruke makt eller manipulere andre. Profeter som krever og kontrollerer, er ikke under Den Hellige Ånds vare innflytelse og er heller ikke følsom overfor andre menneskers situasjon. De er enten umodne eller ikke profeter i det hele tatt, men heller ulver i fåreham.

Den profet som Herren former i ørkenen eller ødemarken kan bli en som bringer frem et ord fra Herren en eneste gang, for aldri mer å profetere i Herrens navn. Likevel - det er et ord født i ørkenen alene med Gud, hvor profeten vandrer for Guds ansikt og ordet kan forandre nasjoner.

(fortsettes)

Den profetiske tjenesten i dag, del 2

Profeten Joel beskriver menighetens tidsalder slik:

'Deretter skal det skje at Jeg skal utøse Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner. Også over trellene og trellkvinnene skal jeg utøse Min Ånd i de dager'. (Joel 3,1-2)

Leser man Det nye testamentes undervisning om den profetiske gaven vil man se at det er forskjell på profetisk tale og den profetiske tjenesten. Ikke alle som profeterer er profeter!

I 1.Kor 14,5 leser vi: 'Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk, For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse'.

Det som beskrives her er profetisk tale. Dette er en av de ni nådegavene som omtales i 1.Kor 12. '... til en annen profetisk gave...' (v.10) De er ytringer der og da gitt av Den Hellige Ånd. Når så apostelen Paulus skriver om de fem tjenestegavene i Ef 4 så er det den profetiske tjenesten han beskriver: 'Og Han ga noen til å være apostler, noen til profeter ...' (v.11)

Hvem som helst som er født på ny kan profetere, men de er nødvendigvis ikke profeter. Profetisk tale gis i øyeblikket for en situasjon der og da og når ordet er gitt så er oppgaven utført. Vedkommende som gav ordet har ikke mer ansvar for det, enn de som hørte det. En profet derimot er blitt betrodd en tjeneste som er en tjeneste 24 timer 365 dager i året. Dette er ikke en tjeneste gitt i øyeblikket, men en tjeneste som modnes frem etter at man er blitt prøvet i lidelsens skole, har oppholdt seg i ødemarken og lært Herrens stemme å kjenne. Den profetiske tjenesten handler mer om karakter enn karisma. En karakter bygget av Den Hellige Ånd.

En profet med visittkort har lite å gjøre med den nytestamentlige profettjenesten. Likeledes en 'profet' som står alene uten å være en del av et menighetsfellesskap. Husk at både Agabus og Silas hadde sin base i en lokal forsamling.

(fortsettes)

Den profetiske tjenesten i dag, del 1

Kristi forsamling er bygget opp av apostler og profeter:

'Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen'. (Ef 2,20)

Merk deg at Paulus ikke skriver 'profetenes og apostlenes grunnvoll', som om han skrev om den gamle pakts profeter. Han taler om den nye pakten, hvor 'Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, så til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger ...' (1.Kor 12,28)

Det siktes heller ikke alene til de 12 apostlene, for Guds ord forteller oss at Kristus har gitt gaver til sin forsamling, og det med en helt bestemt hensikt: 'Og Han ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi kropp, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer hele Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og kastes hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster. Men sannheten tro i kjærlighet skal vi alle vokse opp til Ham som er hodet - Kristus'. (Ef 4,11-15)

Det nye testamente navngir flere profeter.

Agabus:
'I de dager kom det profeter fra Jerusalem til Antiokia. En av dem, en ved navn Agabus ...' (Apg 11,17)

Det er ikke mer vi vet om ham, men det lille vi kan lese ut av teksten er at i selve 'moder'-kirken i Jerusalem fantes disse femfoldige tjenestegavene som Paulus beskriver for oss i Efeserbrevet, og blant dem var det profeter. Merk deg at Lukas skriver. 'I de dager kom det PROFETER ...' De var altså flere. Det andre jeg merker meg er at det ser ut for at de opererte i team.

Vi leser senere om menigheten i Antiokia, som også ble ledet av mennesker som representerte de femfoldige tjenestegavene:

'I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere'. (Apg 13,1)

Legg merke til at det igjen nevnes flere. Og de navngis: 'Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrene, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus'. Kan det være at noen av disse hadde tilhørt menigheten i Jerusalem, og nå hadde slått seg ned i Anitokia, eller var det profeter fra Jerusalem som kom på besøk til menigheten i Antiokia, og at disse profetene kom i tillegg til de som allerede var medlemmer av menigheten i Antiokia? Vi vet ikke. Det eneste vi kan si er at det var profeter både i menigheten i Jerusalem og i Antiokia, og at det var flere av dem.

Denne Agabus bøter vi igjen i Apg 21,10: 'Vi ble der (i Cæsarea) i mange dager, og på den tiden kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea'.

Jeg skal komme tilbake til denne profeten senere. Han spiller nemlig en viktig rolle i livet til Apostelen Paulus, og måten han opererer på viser oss noe av hva som er profetens tjeneste.

Silas
En annen profet som navngis er Silas. Om Silas kan vi lese en hel rekke steder i Apostlenes gjerninger. Navnet hans kommer trolig fra det arameiske 'Seila' som på hebraisk er det samme som Sa'ul, hvis betydning er 'utbedt'. Silas var et høyt aktet medlem av menigheten i Jerusalem. Det er Silas som sammen med Barnabas fikk i oppdrag av menigheten i Jerusalem å ledsage Paulus til Antiokia og sammen med disse legge frem apostelmøtets sendebrev fram for menigheten der.

Lukas beskriver denne Silas som profet: 'Judas og Silas, som også selv var profeter, formante og styrket brødrene med mange ord'. (Apg 15,32)

Og vi ser at han er ikke alene. Han omtales sammen med en ved navn Judas, som også er profet.      

Mange bibelforskere mener at Silas er den samme som Silvanus, som omtales både i 2.Korinterbrev, Tessalonikerbrevene og 1.Petersbrev. Silvanus er nemlig den latinske formen for Silas. Dette kan tyde på at han var en hellenistisk jøde, og han var romersk borger, jfr Apg 16,37.

(fortsettes)

Syv karaktertrekk ved en profet, del 3

Her følger tredje og siste artikkel i serien om de syv karaktertrekkene vi finner hos de som er kalt til å være profet i menigheten:

6. De var mennesker med stor medlidenhet
De talt med varsomhet om Guds kjærlighet for nasjonen Israel, og den nytestamentlige forsamlingen. Selv om de formidlet et tøft budskap forstod de at bak dette budskapet banket Guds hjerte og hensikten var å redde folket fra en kommende ødeleggelse. Profetene var speilbilder av en Gud som alltid lengtet etter å redde sitt folk, og ikke ønsket å ødelegge dem.

7. De var bønnens mennesker
Profetene identifiserte seg med folkets synder og tråde inn som forbedere på vegne av folket. De gråt over nasjonens synd, og noen ganger argumenterte med Gud til Israelsfolkets forsvar. De minnet Gud ofte på Hans løfter og bønnfalt Ham om å utfri sitt folk, ikke på grunn av deres fortjeneste, men for Hans eget navns skyld blant nasjonene. De var Herrens forbedere.

Syv karaktertrekk ved en profet, del 2

Her er andre del av artikkelserien om syv karaktertrekk ved profeten:

3. De var absolutt lydige.
Med det samme de hadde mottatt et budskap fra Herren var det ikke rom for diskusjon. 100 prosent lydighet ble krevd når det profetiske ordet de hadde fått, skulle gis videre. I 1.Kong 13 fortelles det en historie om en ikke navngitt profet som uten frykt konfronterer kongen, proklamerer ordet fra Herren og trofast følger Guds instruksjoner ned til minste detalj, som det å nekte å spise og drikke etterpå. Men på vei hjemover, viker han av fra det Gud har sagt til ham på et tilsynelatende helt uskyldig punkt. Resultatet er ødeleggelse og død. Vi har nemlig med en hellig Gud å gjøre, og Han krever 100 prosent lydighet.

4. De var fullstendig hengitt og kunne ikke bringes til taushet.
Uansett hvilken motstand de møtte - trussler, fysisk vold, latterliggjøring eller fengsel - var de fast bestemt på å fullføre sitt kallsoppdrag. Hos profeten Amos leser vi: 'Herren Gud taler – hvem blir ikke profet?' (Am 3,8)

5. De hadde stor tro til å utføre de oppgaver Gud gav dem å utføre
Troen deres var formet gjennom personlige erfaringer de hadde gjort seg med Gud. Det ser ut som om alle var fostret i ødemarken, i stillheten. De stolte på Gud fordi Han hadde vist seg trofast for dem gjennom de erfaringene de hadde gjort seg. De levde sine liv ut fra deres forståelse av Guds uforanderlige karakter. De oppholdt seg i Guds fortrolige råd, hvor de hadde hørt Hans stemme, og deres tro kunne dermed ikke bli rokket.

(fortsettes) 

Syv karaktertrekk ved en profet, del 1

En av tjenestegavene gitt til den nytestamentlige forsamlingen er profeten. I Ef 4,11 leser vi: 'Og det var han som gav noen til ... profeter ...'. Vi finner flere navngitte profeter i de første menighetene: Agabus og Silas, for å nevne to. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på syv ting som karakteriserer en profet:

1. De ble sendt.
Og de visste det! De var budbringere. Ikke med eget budskap, men med Guds. Hver og en av dem kunne peke på en spesiell og høyst personlig hendelse hvor de ble kalt inn i tjenesten som profet. For Moses handlet det om den brennende tornebusken (2.Mos 3), for Jesaja handlet det om at han stod i Guds nærvær og opplevde sin egen urenhet (Jes 6,1-8). Jeremia kunne spore sitt kall tilbake til tiden hvor han ble født (Jer 1,5). De visste at de var i Guds tjeneste og ikke i menneskers, og på grunn av dette, var de ansvarlige overfor Gud, og Gud alene for det budskapet de brakte videre.

2. De var under Guds autoritet.
Ulikt prestene som hadde oppsyn med liturgien og ritualene og de skriftlærde som kopierte og tolket Loven, var det bare profetene alene som hadde autoritet til å rope ut: 'Så sier Herren'. Gud gav dem den autoriteten fordi de var under autoritet. I Jer 26,9 leser vi om hvordan profeten Jeremia får spørsmålet om hvorfor han bringer et budskap som handler om ødeleggelse. Hans respons på dette spørsmålet finner vi i vers 12: '«Herren har sendt meg for å profetere mot dette huset og denne byen med alle de ordene dere har hørt'. 

I 2.Krønikebok blir vi fortalt om profeten Mika. Han skulle tale til kongen, og underveis ble han anmodet om å profetere gode ord til kongen. Hans respons på dette beskrives slik: 'Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det min Gud sier, må jeg tale.»' (2.Krøn 18,13)

Profeten kunne ikke endre budskapet slik at det skulle bli mest mulig behagelig for den som fikk det, eller tilpasse det til omstendighetene, når man tross alt stod overfor kongen eller andre mektige menn eller kvinner. For de som var kalt til profeter var det ingen med større autoritet enn Gud.

(fortsettes)