Vi minnes Leonard Ravenhill

Onsdag denne uken var det 25 år siden Leonard Ravenhill (bildet) døde. Han har satt djupe spor etter seg i vekkelseshistorien. Bederen Leonard Ravenhill var kanskje den personen som påvirket David Wilkerson mest. Selv hadde han gått i bønnens skole med A.W Tozer og metodisten Samuel Chadwick. som åndelig veileder.

Jeg har i mitt eie et håndskrevet brev fra Martha Ravenhill, kona til Leonard Ravenhill. Dette personlige brevet, hvis innhold jeg ikke skal røpe, er for meg en skatt.

Leonard Ravenhill var vekkelsesforkynneren par excellence, i klasse med George Whitefield, Charles Finney, John Wesley, bare for å nevne noen. Kompromissløs på Guds ords vegne. En radikal forkynnelse av behovet for omvendelse. Men alt dyppet i kjærlighet til sannheten og det enkelte menneske.

Leonard Ravenhill så sykdomstegnene i dagens kirke, og forkynte frimodig om hvorfor vekkelsen uteblir. Ulik mange av dagens predikanter forkynte han om synd og om syndens konsekvenser. Men først og fremst om Frelseren. Leonard Ravenhill tegner et særdeles mørkt bilde av synden, og dermed blir kontrasten så stor når han løfter frem Jesus, som den eneste som kan sette fri fra syndens makt og kraft.

Titlene på noen av hans bøker sier det meste:

'Sodom Had No Bible'
'Revival praying'
'America is Too Young To Die'
'Why Revival Tarries'
'Revival God's Way'

Leonard Ravenhill var født i 1907 i Leeds i Yorkshire i England. I 1950 flyttet han og familien til Texas, USA.

Leonard Ravenhill er savnet.

Han er fremdeles en profetisk røst i vår forvirrede tid.

Vekkelse koster

"Leonard Ravenhill (bildet), en personlig venn av A.W Tozer og en lidenskapelig bønnens mann, bs mye om vekkelse. En gang sa en pastor til ham:

- Vi skulle ønske vekkelsen kom til oss slik den kom til  Hebridene.

Ravenhill svarte:

- Men kjære bror, vekkelsen kom ikke til Hebridene gjennom ønsketenkning. Himlene ble åpnet, og Herrens mektige kraft rystet de øyene fordi skrøpelige barn av støvet helliget en faste og samlet en høytidsforsamling, og ventet tårevåte, trette og med møye for Guds trone."

- John Wesley Adams i 'Åndens ild og vekkelse', Prokla Media 2019, side 25-26

Må Gud hjelpe oss!

'Når menneskelig liv devalueres og grusomheter som Holocaust, slaveri, sex-trafficking, og abort finner sted, må Gud da hjelpe oss når vi ignorerer vårt kall til å konfrontere ondskapen.

Pastorer er kalt til å være søyler som støtter opp om sannheten og forsvarer troen.

"Vi trenger flere profeter i våre talerstoler og færre dukker." (Leonard Ravenhill)

Vi trenger menn og kvinner fylt med Guds Ånd i stedet for denne verden. Denne kampen handler om vår nasjons sjel. Det er vårt valg - bli stående eller falle.'

- Shane Idleman. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

En undring - hvor er profetene?

Jeg går med en undring om dagen som ikke vil slippe tak i meg: Hvorfor er mange av våre dagers profetiske røster så omsvermet og ettertraktet, når Bibelens profeter ble nedsnakket og forfulgt?

Bibelens profetiske skikkelser avdekket synd i kongers liv, refset myndighetene og landets befolkning fordi de behandlet fattig, innvandrere, enker og farløse så dårlig. De ble utsatt for mishandling, tortur, fangenskap, forfølgelse. De hadde ikke mange venner. De var ikke omsvermet. De talte ikke så ofte, og bare når de hadde et budskap fra Herren.

Våre dagers profeter profeterer om en strålende framtid for deg, om hell og lykke og at du skal bli storligen velsignet. De refser ikke presidenter for at flyktninger blir fratatt sine barn og plassert i egne leire? De er fremgangsrike og økonomisk velstående, og taler ikke mot at rike blir rikere på bekostning av fattige og uføre. Våre dagers profetiske røster tilhører gjerne en velstående middelklasse og har sjelden eller aldri noe å si til samfunnet rundt dem.

Borte er profetenes radikalitet, budskapet født av Gud i ørkenen og ensomheten, i lidelsen.

Leonard Ravenhill sa noe viktig og tankevekkende:

"Samtidens profeter var fullt ut akseptert av Gud og fullstendig forkastet av mennesker." (Oversatt fra forordet til T.Austin Sparks: Prophetic Ministry. Mercy Olace Ministries)

Slik går jeg å undrer meg en onsdag ettermiddag omtrent midtsommers i 2018.En

Tozer - Guds hellige nærvær, tilbedelse, Kristusmystikk og kontemplasjon

I går var det 55 år siden A.W Tozer (bildet), ble forfremmet til herligheten. Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."

Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."

Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

Gud kaller vektere i dag til spesielle bønneoppdrag, del 2

'Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen'. (Esek 22,30)

Det er forunderlig: Gud fant ingen! Ingen med en slik nød at vedkommende var villig til å betale prisen for å bli en vekter på muren. Dermed lå landet åpent for illgjerningsmenn. Tro om det er situasjonen også for Norge? For det er en omkostning med dette. Å bære bønnebyrder har sin pris.

Han må mure opp en mur, forteller teksten oss. Det er ikke gratis. I vårt tilfelle handler dette om den innsatsen som legges igjen i konkrete timer foran Guds ansikt. Ofte i kamp. Bønnen har både sin hvile, og sin strid. Dette skal jeg komme tilbake til.

En av Guds vektere i vår tid var bederen Leonard Ravenhill, som blant annet var mentor og åndelig veileder for David Wilkerson. Han sa ved en anledning, her i min oversettelse:

'Profeter er en merkelig mennesketype. De er Guds kriseteam. Prisen for å være en profet er at man må leve alene. Alle Guds menn har vært veldig, veldig ensomme menn'.

For meg er det djup sorg å se hvordan den profetiske vektertjenesten har kommet i miskreditt på grunn av alle de underlige personene som går rundt med visittkort i lomma hvor de titulerer seg 'profet'. De deler ut 'profetiske' ord i hytt og pine, som om Gud skulle være en slags automat som man putter penger på, og får ut et velsignet ord fra. Dette har absolutt ingen ting med verken den profetiske tjenesten eller det jeg kaller vektertjenesten å gjøre.

Den profetiske vektertjenesten som profeten Esekiel beskriver for oss i verset jeg har sitert har å gjøre med et kall inn i forbønnens tjeneste, hvor forbederen identifiserer seg med den eller det man ber for. Denne profetiske forbønnen er evnen til å be og gå inn i forbønn med profetisk innsikt og kraft fra Den Hellige Ånd for helt konkrete ting som Gud minner oss om til helt bestemte tider.

Skal vi få denne profetiske innsikten slik at vi ber i tråd med Guds vilje må vi trekke oss tilbake fra det offentlige rom og tilbringe ensomme timer i bønn og stillhet hvor vi venter på Guds time og Hans tid.

Johannes Døperen tilbrakte 20 år av sitt liv ute i ødemarken. Han var en ensom mann, en forunderlig mann. Hans offentlige tjeneste varte ikke mer enn i seks måneder. Døperen gikk ut i ødemarken og ble der inntil dagen kom da han sto frem med det budskapet som var født i ødemarkens stillhet og ensomhet.

Hør! Det tok Gud 20 år å forme Johannes til å bli Døperen og så preket han i seks måneder.

Hva kommer det av at vi tror vi kan formidle det som ligger på Guds hjerte for vår tid og tilbringe noen minutter i bønn i forberedelse for det vi skal si?

Ikke alle forbedere er profeter, men alle profeter er forbedere.

'Men hvis de virkelig er profeter, og hvis Herrens ord er hos dem, så la dem gå i forbønn til hærskarenes Herre ...' (Jer 27,18. Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Leonard Ravenhill kompromisset ikke, han var hardtslående. Han bar en profets kappe. Han hadde en ånd som Døperen Johannes, som la øksen ved roten av et tre, men han gjorde det ikke med et kritisk, dømmende hjerte. Han gjorde det med en ren, ubesmittet kjærlighet som virkelig var smidd i Guds ild.

I en tale han holdt sa han blant annet:

'Amerikas største behov - jeg er overbevist om dette - er behovet for profeter... Profetene var menn som vandret med Gud, følte som Gud, som så som Gud, gråt som Gud, lengtet som Gud. De hadde ingen tilfredsstillelse i Tempelets skjønnhet, ritualet, formalitetene ...'

Jeg tror Ravenhill hadde helt rett. Men dette er også Norges behov. Gud leter i vår nasjon etter menn og kvinner som vil mure opp en mur og stille seg gapet for Guds ansikt til vern for landet. Kaller Gud deg?

(fortsettes)

Sannheten om oss selv

'Det er tre personer som lever i hver og en av oss: den ene er den vi tror vi er, det andre er den mennesker tror vi er, og den tredje er den som Gud vet vi er'.

- Leonard Ravenhill (1907-1994)

Nattevåk for Herren

'Hvis vi tilbrakte flere søvnløse netter i bønn, ville det være færre sjeler som tilbrakte søvnløse netter i helvete'.

Leonard Ravenhill (bildet) i Revival God's Way.

'Se, lov Herren, alle Herrens tjenere,
dere som står i Herrens hus
om nettene!

Løft hendene opp til helligdommen
og lov Herren!

Herren velsigne deg fra Sion,
han som skapte himmel og jord'.

(Salme 134)

Leonard Ravenhill - bederen og vekkelsesevangelisten

I dag fikk jeg lyst til å skrive om en mann som har hatt - og har - stor betydning i mitt liv.

Leonard Ravenhill er hans navn. Her er han avbildet med sin kone Martha. Jeg har i mitt eie et brev fra henne, hvor hun forteller om sin mann. Det brevet er for meg en skatt jeg tar godt vare på.

Leonard Ravenhill var David Wilkersons åndelig far og mentor. Det er ikke vanskelig å forstå. For Leonard Ravenhill var ikke 'bare' vekkelsesforkynneren par excellence - han var fremfor alt bederen. Han var en mann vel kjent for å leve i Guds nærværet daglig. En bønnens atmosfære og en hellighet preget ham.

Han var født i Leeds i Yorkshire i 1907. Han fikk sin utdannelse ved Cliff College, og der fikk han sin undervisning og åndelige veileder av en annen stor beder, Samuel Chadwick, en av de gamle wesleyanske metodistene. Ravenhill studerte kirkehistorie, og var spesielt opptatt av vekkelsenes historie.

Leonard Ravenhill var evangelist, og han dro store menneskeskarer under sin evangelistiske tjeneste under Den andre verdenskrig. Mange av de som kom til tro den gangen, ble senere evangelister, pastorer og misjonærer.

I 1939 giftet han seg med Martha, og de fikk tre sønner sammen: Paul, David og Philip, de førstnevnte er i dag i kristen fulltidstjeneste, sistnevnte arbeider som lærer.

Det var i 1950 at Leonard Ravenhill tok med seg familien og flyttet til Amerika. 10 år senere reiser han over hele det amerikanske kontinentet og holder vekkelsesmøter, gjerne i store telt, og mange mennesker kom til tro på Jesus.

På 1980-tallet flytter så familien Ravenhill til byen Lindale i Texas. Her forble han livet ut. Blant annet foreleste han ved Bethany College of Missions i Minnesota og ved Last Days Ranch som ikke lå så langt unna hjemmet hans. Den ble bygget opp av den kjente kristne sangeren, Keith Green, som omkom i en flyulykke.

Leonard Ravenhill var en skarp kritiker av dagens kirke og kristenhetens lunkenhet. Men med djupfølt medlidenhet overfor Kristi kropp. Han levde hva han preket. Han var ikke en bitter og sint gammel mann, som svingte svøpen, men en som opplevde Kristi lidelsesfelleskap og bar alt frem i bønn.

Han er kjent for sine mange bøker, om vekkelse og bønn. Dessverre er ingen av dem oversatt til norsk. Undrer meg på hvorfor?

I november er det 20 år siden han døde. På gravstøtten står det:

'Båret av engler. Leonard Ravenhill 1907-1994. Er de tingene lever for verd at Jesus døde for dem?

Den profetiske tjenesten i dag, del 5

Dagens 'profeter' selger seg selv. Det brukes store ord om deres salvelse. De kan utrette mirakler. De har alltid et ord å gi til de som kommer.

Profetene vi leser om i Bibelen derimot ble ofte avvist, trakassert, sett ned på, hånet og spottet.

Leonard Ravenhill har sagt det slik: 'Profeten i hans egen tid er fullt akseptert av Gud og fullstendig avvist av mennesker'. Han siterer Dr Gregory  Mantle, som har sagt: 'Ikke noe menneske kan fullt ut bli akseptert før han fullt ut er blitt avvist. Herrens profet er klar over begge disse erfaringene. De er hans merknavn'.

De profetene som Herren har kalt og som Herren sender lar seg ikke kjøpe. Han har ingen prislapp. De taler ikke ord for å tilfredsstille andre mennesker, eller for å leve opp til deres forventninger om at de skal bringe et godt ord. De er ikke spåmenn. De taler ord som Herren har gitt dem, og de ordene er født i ensomhet med Gud. Hans kall er å føre tilbake de som er kommet på avveier, for å bringe gjenopprettelse. Herrens profeter våger å konfrontere synd - og gjør det, selv om det blir bråk!

Herrens profeter lever oppe på Guds høyder og kommer ned i dalen med et tydelig 'Så sier Herren'! Han spiser prøvelsens brød når han tjenestegjør, men gir Livets brød til dem som lytter.

Han stiller seg foran mennesker, men har stått for Guds ansikt i årevis. Han trer frem for Gud før han trer frem for mennesker, og taler ikke før han har fått et ord å bringe videre. Han oppholder seg i lønnkammeret og på skjulte steder med Herren, men gjemmer seg ikke for mennesker når han står fram. Han holder seg skjult inntil dagen kommer når det er tid for ham til å stå fram.,

(fortsettes)

Faren ved den forvrengte nåden, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til David Ravenhill (bildet):

Peter og Paulus så Herren, som er den eneste kroppsliggjøringen av nåde og sannhet. Hvis noen har hatt en korrekt åpenbaring og forståelse av nåde, så er det disse to.

Du husker kanskje at Paulus måtte korrigere romerne for deres tendens til misbruke nåden ved å fortsette å synde. Dette misbruket av nåden har nok en gang reist sitt hode og blir lært i stadig større sirkler av kirken. Disse som forfekter hyper-nåde budskapet vil fortelle deg at siden dine synder i fortid, nåtid og fremtid alle er blitt tilgitt, er det ikke lenger noe behov for å omvende seg. Omvendelse, hevder de, er å erkjenne synd som allerede er tilgitt. Hvorfor føre noe inn igjen i boka, som allerede er slettet? Slik er deres resonnement.

Men er dette virkelig sunn bibelsk lære? I sitt første brev til Korinterne skjenner Paulus på dem fordi de ikke tok tak i den åpenbare synden begått av en bror som som var seksuelt involvert i sin fars kone. Korinterne la seg på hjertet det Paulus skrev. Så - i sitt andre brev roser han dem for deres gudgitte sorg som drev dem til omvendelse (2.Kor 7,9-10). Han nevner omvendelse to ganger i de to versene. Om vi følger den feilaktige forståelsen av nåde, hvorfor ble så denne mannen som begikk denne seksuelle perversjonen disiplinert i det hele tatt, om det var slik at han allerede var tilgitt? Hvorfor straffe ham for noe som allerede var under blodet?  Det er opplagt at Jesus ikke anså dette å være tilfelle når Han formaner fem av syv menigheter i Åpenbaringen til å omvende seg!

Endelig - og som jeg har sagt mange ganger - hvis vi sier at omvendelse ikke lenger er nødvendig fordi synden allerede er tilgitt, hvorfor trenger vi da å omvende oss første gangen, for å bli frelst? Det finnes de som mener at siden all synd er blitt sonet, så er vi alle frelst, det er bare det at vi ikke vet det. Dette er den gamle men fremdeles svært levende falske lære som kalles universialisme eller den endelige forsoningen.

Judas var svært opptatt av falsk lære i sin samtid og forteller oss at vi må 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige' (Jud v.3/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget) Hvorfor? Fordi dette var de i kirken som forvrengte Guds nåde til løsaktighet. Dette, tror jeg, var også læren til Jesabel i menigheten i Tyatira. Personlig tror jeg ikke at hun åpent lærte at det var ok å bli involvert i seksuell umoral, men i stedet førte hennes forvrengte budskap til denne type aktivitet.

Dette er også min største frykt når det gjelder hyper-nåde budskapet. Jeg tror oppriktig at mange advokater for hyper-nåde budskapet er tydelig overbevist om at de forkynner en frisk åpenbaring av nåde, så tror jeg også for visst at frukten av deres forkynnelse i stedet vil bringe vanære til den egentlige Guds nåde som de søker å opphøye.

Jeg kan bare trygle og be de som er fanget av denne falske nådelæren om å se nok en gang på deres tro i lys av Guds Ord istedet for å bli dratt med av den siste trenden av noen få populære og prangende skrikekråker. Hvis frukten av denne læren ikke fører til en lengsel etter Gud og et ønske om å bli Ham lik, så skulle vi sky dette som pesten. Alt som er mindre enn dette er ikke Guds sanne nåde.

Faren med den forvrengte nåden, del 1

Dette budskapet av David Ravenhill, her sammen med kona Nancy, er et av de viktigste budskapene jeg har oversatt. David Ravenhill er sønn av den legendariske vekkelsesforkynneren, Leonard Ravenhill, som var en åndelig far for David Wilkerson.

'Noen kloke hoder har sagt: Kirken har lidd mer på grunn av sine eksponenter enn fra sine opponenter'. Dette er virkelig sant i dag. Vi ser et stormangrep fra et særdeles farlig lærdomsvær som berører Kristi kropp som aldri før. Vi har det grafiske og profetiske bildet av slangen i Åpenbaringen som øser vann ut av munnen sin som om det var en elv i et forsøk på å feie vekk kvinnen (Åp 12,15-16) For mitt vedkommende taler dette om fiendens falske elv som forsøker å forføre kirken i endens tid. Jeg takker Gud for at Han har lovt: 'Når fienden kommer inn som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt imot den'. (Jes 59,19/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget).

En av fiendens listige knep er å bruke noe som i utgangspunktet er godt og søke å gjøre det bedre. Hyper-nåde budskapet er et kroneksempel på dette. Hva er mer forunderlig enn nåde? Ingenting definerer den kristne tro bedre enn nåden. Ingen av oss vil noensinne kjenne vår praktfulle Frelser og Herre uten Hans forløsende, forsonende nåde. Det finnes ingen sekt, kult eller religion som har noen lære som kan sammenlignes med den. Nåden finnes i Kristus alene!

Det er derfor ikke så underlig at fienden forsøker å forbedre dette herlige budskapet ved å gjøre det enda mer herlig, mens han samtidig smører det med forførelsens og forvregningens dødelige gift.

Krevende budskap?
Tenk nå hvordan du vil reagere på det budskap som vil formane deg til å være aktpågivende, våken, lydig, ikke følge dine tidligere lyster, bli hellig, leve i ærefrykt, lyde Ordet, og legge til side all ondskap, svik og hykleri. Tenk om budskapet gikk ut på at du skulle elske og lese Guds Ord, bli voksen, fortelle andre om Guds godhet, unngå kjødelige lyster, gjøre gode gjerninger, gjøre det rette, og ikke det onde, ivre for det som er godt og hellige Kristus som Herre i våre hjerter?

Mange innen Kristi kropp vil i dag rope ut mot et slikt budskap. De hevder at det hele ikke er noe annet enn en religiøs ånd, legalisme eller kjødelige gjerninger. Nåde, blir vi fortalt, setter deg fri fra alle disse gjerninger og frigjør deg slik at du ikke lenger er under noe krav av noe slag. Nåde, sier de, kommer til deg, uten noen heftelser. Men er dette virkelig nådens budskap? Har fienden forblindet våre øyne ved å 'supersize' det sanne budskapet om nåden - og på den måten forvrenge det?

Det kan hende det overrasker deg, men alle disse formaningene, som er listet opp ovenfor er hentet direkte fra 1.Petersbrev. Og her er den mest oppsiktsvekkende sannheten: Peter forteller oss mot slutten av dette brevet: '... dette korte brevet har jeg skrevet for å oppmuntre dere og vitne om Guds sanne nåde. I den må dere bli stående'. (1.Pet 5,12. Bibelselskapets oversettelse)

Her har vi en av de mest komplette og omfattende åpenbaringer av den sanne nåden som finnes i Det nye testamente. Ja, nåde er fullstendig og ugjenkallelig gratis, og den sørger for Guds kraft til å forvandle oss. Dette var opprinnelige hensikten. Paulus, i sitt brev til Titus, forklarer det på denne måten:

'For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder ...' 

(fortsettes)

Å leve daglig i lys av evigheten

Leonard Ravenhill var en beder og vekkelsens mann av de sjeldne. Jeg leste følgende om ham, skrevet av hans sønn David:

"Min far levde daglig i lys av evigheten, alltid søkende etter å gjøre Den Ene som hadde innrullert ham som en god Jesu Kristi soldat tilfreds. Før han i det hele tatt stilte seg på talerstolen, sto han for Gud. Han var en bønnens mann. Bønn var hans liv og forkynnelse reflekterte det faktum at hadde vært alene sammen med Gud."

Hvilket vitnesbyrd fra en sønn om sin far! 92 årige Billy Graham sa nylig: Jeg skulle bedt mer, og preket mindre. Det er ransakende fra en mann som har ført tusener på tusener til Kristus gjennom alle de årene han har virket som evangelist. Men det hele dreier seg om dette: Å leve daglig i lys av evigheten. Gjør vi det? Hva har verdi?

På bildet ser vi Leonard Ravenhill sammen med sin kjære kone Martha.

Guds største under - gjøre et menneske hellig

Jeg leste noen ord i dag tidlig som gjorde inntrykk på meg. Det er den engelske evangelisten, Leonard Ravenhill (bildet) som har uttalt dem. Ravenhill (1907-1994) var født i Leeds i Yorkshire i England, og var elev av den kjente metodisten og bederen Samuel Chadwick. Leonard Ravenhill var spesielt opptatt av kirke- og vekkelseshistorie, og var selv en bønnens mann. Han fikk stå i mange store vekkelser. David Wilkerson sier at Ravenhill var hans åndelige far. Det er det ikke vanskelig å forstå, denne mannen levde så nært Jesus at mennesker som var i hans nærhet kunne kjenne det.

Så til det jeg leste:

"Det største mirakel Gud kan utføre i dag er å ta en vanhellig mann ut av en vanhellig verden, gjøre den mannen hellig, og så sette ham tilbake i en vanhellig verden og beholde ham der."

La de ordene synke inn, samtidig som du leser Hebr 12,14:

"Jag etter hellighet; uten den skal ingen se Herren."

Et budskap til alle som blir tatt til side

Dette budskapet av Leonard Ravenhill har fått stor betydning for mitt liv. Det er som om han taler rett inn i min egen livssituasjon for tiden. Ravenhill understreker betydningen av å være stille for Herren, av å korsfeste sitt kjød og lidelsen. Lidelsen som mange ganger kan virke så uforståelig. At Herren tar oss til side. Men Han vet hvorfor.

Lever Kristus på innsiden av deg?

Et sitat fra den engelske evangelisten og forbederen, Leonard Ravenhill, formidlet via Facebook, ble en veldig vekker for meg i dag. Ravenhill skriver:

"Jeg har sluttet å spørre folk om de er frelst. Jeg ser dem rett inn i øynene og sier: Lever Kristus på innsiden av deg?"

Jeg tenker på dette i sammenheng med det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet." (Kol 3,4)

Jeg smaker litt på disse ordene: "Kristus, vårt liv ...."

Og ber om at Kristus virkelig må vinne skikkelse i meg.

Verdien av en menneskesjel

Dette radikale budskapet om verdien av et menneske, burde høres av alle som tar sin Bibel seriøst. Leonard Ravenhill taler krystallklart om dette særdeles viktige emne. Legendariske A.W Tozer var Ravenhills mentor, og Ravenhill var i sin tid mentor for David Wilkerson.

Det store behovet for en gjennomgripende vekkelse, del 2

I april i fjor talte vekkelsesforkynneren og bibellæreren Richard Owen Roberts, her sammen med sin kone, på Hjerterop for vekkelse, en årlig konferanse som holdes i North Carolina. Der sa Owen Roberts blant annet: "I en sann vekkelse er alle øyne vendt mot Kristus. Alt hva djevelen trenger å gjøre for å ødelegge en sann vekkelse, er å få menneskenes øyne vekk fra Kristus og over på noe annet. Det kan være en helt legitim ting, men likevel får det oss vekk fra Kristus."

Jeg tror Richard Owen Roberts har alldeles rett. Vekkelse handler om å feste øynene på Kristus, og la synet av Ham endre ens liv totalt. Og det er dette vi virkelig trenger. Problemet er bare det at vi ikke ser det! Vi er så opptatt av alt mulig annet. Men det er slik at selv det gode, kan bli det bestes aller verste fiende.

"Ingen er større enn sitt bønneliv," sier Leonard Ravenhill. Og så legger han til:

"Den pastoren som ikke ber, han leker. Vi har mange som organiserer, men få som kjenner på smerte. Vi har mange sangere, men få som ynker seg, vi har mange forkynnere, men få som kjemper, vi har mye frykt, men få tårer, vi har mye mote, men lite lidenskap."

Med ordene smerte, ynk, kamp, tårer og lidenskap, taler Ravenhill om mennesker som ser den åndelige nøden rundt seg, og som innvier seg i bønn og kjemper i bønn. Dem er det få av.

Hadde vi virkelig forstått hva som skjer når vi ber, og den kraften som finnes i bønn, så hadde bønnemøtene vært de sammenkomstene i menigheten som samlet flest folk. Men 4-5 på et ukentlig bønnemøte viser egentlig trosnivået i menigheten! Det er sannheten. Måtte det få oss til å våkne!

Når menigheten vi tilhører tillater synd i sin midte, og brorparten av menigheten uteblir fra bønnemøtene, og menighetens ledelse aldri dukker opp på disse bønnesamlingene, da nærmest skriker svaret ut mot oss i all sin grelle virkelighet: En slik menighet er i ferd med å dø, og den trenger desperat VEKKELSE! Det hjelper ikke mye om denne menigheten har aldri så mye aktiviteter og flotte arrangementer. Den har kanskje navn av å leve, men den er døende. Hvorfor? Fordi bønnen er åndedrettet i menigheten, og uten dør den. Den trenger å vekkes på nytt, og nøden må legges ned i våre hjerter.

Det store behovet for en gjennomgripende vekkelse, del 1

Man trenger ikke en spesiell Åndens gave for å se at det største behovet Norges kristne har er vekkelse. Det kan man se med det blotte øyet. Tilstanden i Kristi forsamling i Norge i dag er av en slik karakter, at den burde få oss alle ned på våre knær og be.

Jeg hadde ikke vært kristen så mange årene før jeg kom over en bok som gav meg en slik tørst etter det velsignede liv som finnes i Kristus. Den var skrevet av en engelsk evangelist ved navn Roy Hession (det lille bildet). Boken: "Golgata - veien til vekkelse", kom ut på 40 ulike språk i mer enn 1,5 millioner eksemplarer. Her i Norge ble den utgitt av Ansgar forlag. I fjor ville det ha vært 100 år siden Roy Hession ble født. Hans liv ble fullstendig forvandlet da han opplevde den store vekkelsen som gikk over Øst-Afrika i 1947, og som han var øyenvitne til.

I forordet til denne lille boken med det radikalt sterke budskapet skriver Hession:

"Vekkelse er ikke i første rekke noe Gud sender til de uomvendte, men til sitt eget folk. Vekkelse betyr å vekkes til nytt liv, og forutsetter at det allerede finnes liv, men liv som litt etter litt er blitt svekket. Du kan bare vekke til live det som gradvis er blitt svakere. Følgelig kan bare de som er villige til å bekjenne at det har vært et forfall i deres liv, oppleve vekkelsen."

Og så legger Roy Hession til:

"Vekkelse er ganske enkelt dette at Jesu Kristi liv strømmer inn i menneskehjertene."

Senere i boken gjengir Hession et meget talende dikt som lyder slik:

Ydmykt Han fødtes i krybben. Gikk villig til korsets tre. Men jeg er for stolt til å lære. For stiv til å tvinges på kne.

Hans vilje var ikke Hans egen. Han vandret i Faderens lys. Men jeg velger alltid å stå imot Og gjør ikke det som meg by's.

Herre, bryt meg - så rens meg og fyll meg. Og gjør meg til ett med Deg. Så vi to blir ett med hverandre. Og Ditt navn kan prises i meg.

En annen vekkelsesforkynner som har betydd svært mye for meg er Leonard Ravenhill. Jeg skal komme tilbake til ham senere i denne serien, men la meg her innledningsvis sitere ham på dette:

"Tragedien i denne sene time er at vi har altfor mange døde menn på talerstolene som gir ut altfor mange døde prekener til altfor mange døde mennesker! Å hvilken forferdelig ting dette er! Det er noe underlig jeg har sett under solen, selv blant fundamentalister, og det er forkynnelse uten salvelse.... En preken født i hodet, når bare hodene. En preken født i hjertet, når hjertene. Forkynnelse uten salvelse bringer død. Salvelse kan ikke bli lært, bare opptjent - gjennom bønn!"

(fortsetets)

Vekkelseshymnen

Lengter du etter ekte himmelsendt vekkelse, som vekker opp Guds folk fra deres åndelige søvn, driver oss til omvendelse, skaper hunger etter Guds hellige nærvær og gjør at syndere blir omvendt? Da anbefaler jeg at du setter av en halvtimes tid til å lytte til noen av de som virkelig opplevde dette i sin tjeneste og som har sett at Gud har berørt mennesker og skapt varig endring i deres liv. Jeg tenker på personer som Leonard Ravenhill (mannen med den blå vesten) og Duncan Campbell. På mange måter har Ravenhill vært David Wilkersons åndelige mentor, og Campbell fikk ved Guds nåde stå i vekkelsen på Hebridene som berørte stedet Lewis så kraftig. Se denne videocollagen, lytt til budskapet og vær i bønn om at Gud skal tale til deg: http://video.google.com/videoplay?docid=2609149243719622443