Det Jesus hater

 Det er oppsiktsvekkende, og svært underkommunisert, men det finnes noe Jesus hater. Tanken er kanskje fremmed for deg, fordi når vi forkynner om Jesus, forkynner vi om hans kjærlighet.

Hvem var nikolaittene? De nevnes kort to ganger i sendebrevene i Åpenbaringen. De karakteriseres som onde, og Jesus hater denne læren! Han sier det selv. De er som giftig ugress i åkeren. Til og begynne med som harmløst, men når det får vokse opp kveler det hveten og ødelegger innhøstningen.

For den tidlige kirken var nikolaittene en stor trussel. Innflytelsen fra dem merkes den dag i dag, og det er de som mener at de er en medvirkende årsak til det Bibelen kaller det store frafallet som skal finne sted før Jesus kommer igjen.

De nevnes i brevet til menigheten i Efesos, i Åpenbaringen 2,6. Denne menigheten får ros av Jesus for "å hate nikolittenes gjerninger, slik jeg selv gjør."

Den andre gangen de nevnes, er i brevet til menigheten i Pergamum, en menighet Jesus refser fordi den tillater at noen "holder seg til nikolaittenes lære", og Jesus ber menigheten om å vende om. Om den ikke gjør det vil Jesus "kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn." (Åp 2,15-16)

Det er sjelden Bibelen nevner en gruppe og en lære så direkte, og enda sjeldnere at Jesus uttrykker hat mot en bevegelse. Men det er kanskje ikke så merkelig når denne gruppen var som kreft som truet selve menighetens eksistens.

I en tid hvor det snakkes så mye om kjærlighet og inkludering, er det viktig at vi får med oss at det er noe Jesus ber oss om å ikke tolerere.

Menigheten i Efesos hadde mange problemer og utfordringer, men når det gjaldt nikolaittenes lære nektet den å kompromisse. For her var ondskap kamuflert som nåde.

Menigheten i Pergamum gikk kompromissets vei. De omfavnet riktignok ikke denne læren, men de tolererte den. Toleransen førte til korrupsjon. Konklusjonen er klar: vi kan ikke flørte med det falske og forbli trofaste mot sannheten.

Niko på gresk betyr å beseire eller overvinne, og laos betyr folk. Vi kan gjerne oversette det med: de som søker å dominere eller å herske over de troende.

Enkelte bibelforskere mener at nikolaittenes lære gikk ut på å fremstille nåden på en slik måte at den ga tillatelse og aksept til å synde. I stedet for å sette folk fri førte de dem djupere inn i bundethet. 

Ireneus mente at nikolaittene stammet fra Nikolaus, "en proselytt fra Antiokia", som omtales i Apg 6,5 og som hører med blant de syv første diakonene som ble valgt i menigheten i Jerusalem. Nikolaus omtales i Skriften som en trofast mann, men over tid kan det ha skjedd noe med ham som førte til at han eller hans disipler falt for vranglære.

Dette forblir et mysterium, men det vi vet er at det vokste opp en gruppe som ble oppkalt etter hans navn, og som lærte i strid med apostlenes lære. Det var en falsk lære kombinert med moralsk forfall. De lærte at folk kunne synde uten at det fikk konsekvenser for dem. Dette var billig nåde, nåde uten medfølgende omvendelse. Det var syndenes tillatelse, ikke syndenes forlatelse. Nåden dekket alt, så man kunne fortsette å synde, man fikk jo tilgivelse likevel. For dem var hellighet et valg, ikke et krav. De visket ut grensen mellom det profane og det hellige. Budskapet var enkelt og populært, men dødelig.

Seksuell umoral og åndelig hor preget denne læren, på denne tiden var seksuell umoral nært knyttet til avgudsdyrkelsen. 

Hvorfor hater Jesus denne læren? Fordi kompromiss dreper tro. Nikolaittene sa: en liten synd betyr ingenting. Verdslighet er ikke farlig. Men en liten surdeig syrer hele deigen! Jesus kaller menigheten til hellighet, ikke som en byrde, men som et kjennetegn på sann kjærlighet. Når menigheten tolererer synd i kjærlighetens navn nuller den ut kraften i Jesu kors. Den kraften som kan sette oss fri.

Guds nåde må få konsekvenser for våre liv

Jeg har fundert mye den siste tiden på hva som ville skje om vi la fra oss våre vestlige briller når vi leser Bibelen, og leste Bibelen med østlige og jødiske briller? Ville vi da få samme resultat?

Vårt Land bød i går sine lesere på et intervju med den som nå regnes som den verdensledende Paulus-forskeren, John M. G. Barclay fra Universitet i Durham. Han hadde nylig en forelesning på Menighetsfakultetet. Det var spennende lesning:

"Hvis Guds nåde ikke får konsekvenser for en kristens liv, har han eller hun aldri mottatt Guds nåde," mener John Barclay.

Det springende punktet i Paulus-forskningen til John Barclay er dette: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?

Helt siden Luthers dager har protestanter lagt vekt på at nåden er aldeles gratis. Da har man blant annet henvist til Ef 2,8: "Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave." Og så har man stanset der. Men vi spør kanskje ikke om hvordan Paulus med sin jødiske bakgrunn forstod ordet gave? Er det gitt at han forstod dette ordet slik vi her i Vesten?

Guds nåde, sier Barclay, følges av etiske utfordringer, altså det vi kaller gjerninger, og allerede her skurrer det for den lutherske forståelsen av det de kaller gjerningskristendom.

I Vest, har man lenge ment at en gave er mest høyverdig om den gis uten noen form for forventning om gjenytelse, mener Barclay, men hvordan forstod Paulus dette? Er det gitt at vi med våre vestlige briller har samme utgangspunkt som Paulus?

Er det bare jeg som synes slike spørsmål er spennende?

På den tiden Paulus levde, hevder Barclay, var tanken bak en gave at den skulle skape en relasjon mellom giver og mottaker. Nådebudskapet til Paulus krever noe tilbake av mennesket.

"En gratis gave ville vært en dårlig gave, en billig nåde. En god gave forandrer mottakeren. Poenget med nåden er at den endrer oss, at den er transformativ. Paulus sier at når vi mottar nåden, får vi en relasjon til Gud, og denne relasjonen fører til at vi blir mer lik Kristus. Den vil også få konsekvenser i handling", sier Barcley i intervjuet som journalist Ingeborg Misje Bergem har gjort med ham.

Et intervju som absolutt er verd å lese og reflektere over.

Guds vrede er ikke en forestilling i vårt sinn - den er en realitet

Når man har valgt å devaluere Guds ord som deler av den nye nådebevegelsen i Norge med all tydelighet gjør, ved å innta den stillingen som liberal teologi har vært den fremste premissleverandøren av, nemlig at Bibelen ikke er Guds ord, men inneholder Guds ord så kan man jo gjøre med det skrevne ord som man vil - alt ettersom 'ånden' leder. For de påberoper seg gjerne at Guds Ånd har vist dem både det ene og det andre.

En av de fremst eksponentene for den nye nådelæren i Norge hevder nå at Guds vrede er et menneskelig konsept. Gud er på ingen måte vred. Vreden er kun en forestilling i vårt sinn.

Han sier det slik: "Jesus på korset, ble ikke vårt offer for å behage en sint Gud... Jesus var Guds offer for å frelse og endre oss, og våre sinte sinn."

En side ved Guds karakter er Hans vrede. Vi kan like det eller ikke, men ingen av oss kan endre Guds karakter, selv ikke med et pennestrøk. Guds vrede er en del av Hans rettferdighet. Han er hellig, og tåler ikke synd. Vi ser dette allerede på Bibelens første blader. Når mennesket hadde syndet leser vi: "Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

"I Det gamle testamente er vrede den hellige Guds reaksjon mot alt som er i strid med hans majestet og hans vilje. Om Gud ikke ble vred, sa var han heller ikke fullkomment rettferdig, og hans kjærlighet var da en slapp sentimentalitet," skriver David Hedegård og Appeli Saarisalo, begge med sine doktorgrader i teologi, i Bibelsk oppslagsbok, side 1015. (Lunde forlag 1975).

Men Guds vrede er ikke bare forbeholdt Det gamle testamente og en slags gammeltestamentlig forestilling. Deler av den nye nådebevegelsen er klart influert av heretikeren Markion som forsøkte å fremstille en vred og utilregnelig Gud i Den gamle pakt, og en annen slags Gud i Det nye testamente.

Selv etter korset møter vi Guds vrede:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger." (Rom 2,5)

"Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Mn om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3b)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn..." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?" (Åp 6,16-17)

"... men nå er din vrede kommet ..." (Åp 11,18)

"... og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse ..." (Åp 14,19)

".... for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"... fylt med Guds vrede ..." (Åp 15,7)

"... tøm Guds vredesskåler ut på jorden." (Åp 16,1)

"... begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Guds vrede er nok noe helt annet enn en forestilling i vårt sinn. Men en ting er klart, man blir ikke populær ved å ta frem denne sannheten. Dette er ikke noe vi vil høre om i dag.

Markion og den nye nådelæren - intet nytt under solen

"Det som har vært, er det som skal bli, det som har skjedd, er det som skal skje. Det er intet nytt under solen," leser vi i Forkynneren.

Når man studerer mye av det som den nye nådelæren forfekter, er det til forveksling likt de strømninger som de første kristne sto overfor, og som de måtte ta en helt nødvendig og livsviktig oppgjør med. Den kristne forsamlingen er nemlig kalt til "å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Den apostoliske tro er klart og tydelig definert, så når det dukker opp retninger som klart bryter med den, så må vi være på vakt. Selv om det har sin pris å advare.

Markion het en mann som skapte store problemer for urkirken. Han kom til Rom fra Lille-Asia rundt år 140. Kort fortalt mente denne mannen at det fantes motsetninger mellom det han kalte "Skaperguden" og "Frelserguden". "Skaperguden" var kjent gjennom skaperverket og åpenbart i Det gamle testamente. "Frelserguden" derimot var ukjent frem til Jesu komme. For Markion bestod da frelsen i både å frelses fra "Skaperguden" og djevelen, og han skapte også en kunstig motsetning mellom Loven og Evangeliet. Markion endte opp med bare anerkjenne brevene til Paulus og et amputert Lukasevangelium.

Markion, som var under sterk innflytelse fra gnostikeren Cerdo, utviklet sin egen teologi. I følge ham var det nok å tro på "kjærlighetens Gud", for å bli frelst.

De første kristne forsamlingene måtte ta et tydelig oppgjør med Markon's vranglære.

En av representantene for denne nye nådelæren, en bibellærer, skrev nylig følgende:

"Vi mennesker reflekterer den guden vi tror på ...Gå ifra å reflektere Gud slik (det meste av) GT beskriver Han, til å reflektere Gud slik Jesus beskriver Han. Dette er sann omvendelse."

Uttalelsen er karakteristisk for denne mannens lære, og den ligner umiskjennelig på læren til Markion. Salomo hadde helt rett: Det er intet nytt under solen. Den apostoliske troen setter ikke noe skille mellom den Gud som åpenbarer seg i Det gamle testamente, og Han som er Jesu Kristi Far. Det samme egenskapene vi finner hos Gud i Den nye pakt, finner vi hos Gud i Den gamle pakt. Både Det gamle- og Det nye testamente presenterer et sant Gudsbilde. Og Guds vrede er omtalt begge steder. Akkurat det begrepet er stort sett fraværende i den nye nådelæren.

Den nye nådelærens devaluering av Bibelen

Det må gå riv ruskende galt når man devaluerer Guds ord slik det nå skjer blant noen av de som forfekter den nye nådelæren. Nå handler det ikke lenger bare om at vi ikke lenger synder, men nå er det Bibelen som angripes. Egentlig er det ikke noe annet enn den gamle liberalteologien i litt moderne innpakning. Representanter for den nye nådelæren vil fortelle deg at "Bibelen er ikke Guds ord", men "den inneholder Guds ord." Akkurat det samme som liberale teologer har gjort og gjør gjennom hele kirkens historie.

Her er hva en av deres lærere forkynner: "Vi har satt Moses og profetene i GT på lik linje og gitt de lik autoritet over oss som Jesus. Vi har kalt Mosebøkene og profetiene i GT for Guds Ord, med samme autoritet over oss som Jesus, Guds Ord."

Utsagnet er problematisk på mange måter. For: Selvsagt er både Mosebøkene og de profetiske skriftene i Det gamle testamente Guds ord. Det var jo det eneste som fantes før de nytestamentlige Skriftene ble samlet og vi fikk vår Bibelske kanon. Jesus siterte ofte og mye fra både Mosebøkene og de profetiske skriftene. Dette var også de første kristnes Bibel. De hadde ikke noe annet. Det er om Mosebøkene, Profetene, Salmene og de historiske bøkene apostelen Paulus skriver:

"Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferdighet, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning."

Noen av representantene for denne nye nådelæren forsøker å sette et kunstig skille mellom Gud i Den gamle pakt og Gud i Den nye. Dette er gammelt nytt. Slik forsøkte også vranglærende krefter tidlig i kirkens historie å gjøre. Man forsøkte å presentere en vred hevngjerrig Gud i Den gamle pakt, og en mild og snill og kjærlig Gud i Den nye. Men slik er det ikke. Det er en og samme Gud både i Den gamle og Den nye pakt.

Ifølge Jesus er Skriften guddommelig åpenbaring. Det Skriften sier, det sier Gud. Dette kan man lese i Matt 5,18-19: "Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket."

I Matt 19,4 henviser Jesus til Skriften og skapelsesberetningen når Han taler om ekteskapet: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen ..." Med andre ord, Han henviser til 1.Mosebok. 

Og i Joh 10,35 sier Jesus det svært tydelig: "Skriften kan ikke settes ut av kraft..." Hvilken skrift? I dette tilfelle Det gamle testamente, som disse 'nådelærerne' nå devaluerer. Hør! Godtar vi Jesu lære, må vi også godta hele Bibelen, for Jesus har satt sitt autoritetsstempel på hele boken!

"Det mest overbevisende argument for Bibelens verbalinspirasjon, er det faktum at den Herre Jesus betraktet Skriften og behandlet den ut fra dette syn. Se på slike avsnitt som Matt 19,4-5; 22,29; 23,35; Mark 7,13, Luk 23,44, Joh 5,39; 10,35. Jesus trodde og lærte at Skriften var ufeilbar. Han betraktet den som guddommelig autoritet og som den endelige domstol i alle spørsmål. Den måte han siterte Skriften på, viser dette klart. Stadig spørsmålet: 'Har dere ikke lest?' og så sa han: 'Det står skrevet.' Han setter sitt stempel på Bibelen som en historisk bok og på dens åpenbaring fra Gud. Han kommer med supplementer, men fortrenger den aldri. Han forsterker den og svekker den aldri. Han oppfyller den ifølge sin egen guddommelige misjon, og han setter aldri noe spørsmålstegn ved dens guddommelige autoritet. Jesus setter aldri Skriften til side til fordel for et møte med Gud. For ham var Skriften middelet til og prøven på dette møte med Gud. Hans grunninnstilling til Skriften tilkjennegav fullstendig tiltro." (W.A Criswell: På klippegrunn. Den kristne bokringen 1974, side 17-18. Criswell var i sin tid pastor for First Baptist Church i Dallas, Texas, og kjent for sin bibeltroskap).

La oss holde oss til Bibelen selv om det koster i vår tid. Det kostet også martyrene livet. Skulle vi svikte dem? 

"Vi er blitt paralysert av nåden"

Det du er i ferd med å lese er noe av det viktigste jeg har oversatt på lenge. Hos noen vil det vekke reaksjoner, ingen tvil. Hos andre glede.

"Vi er ikke bare frelst av nåde, vi er blitt paralysert av den! Vi har mistet en sammenhengende oppfatning av hvordan åndelig vekst oppstår. Våre kirker domineres av en forbruker-religion som ikke har noe å gjøre med åndelig vekst. 

Men innenfor disse kirkene er det et stort antall mennesker som sultne på åndelig vekst. Vi er blitt fortalt at nåde betyr: 'du kan ikke gjøre noe for å bli frelst.' Slike tanker er blitt utvidet med: 'du kan ikke gjøre noe for å vokse åndelig.' Så åndelig forvandling oppstår, i henhold til denne tankegangen, på en av to måter: inspirasjon eller informasjon.

Inspirasjon betyr at du i et gyllent øyeblikk, i en stor opplevelse, vil bli forvandlet. Nå skal jeg ikke kritisere erfaring. Jeg har hatt mange fantastiske opplevelser med Gud, men de forvandler deg ikke. Det andre synet, informasjonen, er det middelet der du heller sannheten inn i hodet ditt og plutselig blir du forvandlet. 

Men inspirasjon kommer ikke til å gjøre det, heller ikke informasjon. Den eneste måten menneskelig karakter blir forvandlet ved nåde, er gjennom disiplin og aktivitet. Hvilket betyr å praktisere stillhet og ensomhet."

- Dallas Willard (bildet), 1935-2013, sørstatsbaptist og filosof, skrev mye om bønn, de åndelige disipliner og åndelig dannelse. Han var professor i filosofi ved University of Southern California i Los Angeles. Der underviste han fra 1963 til sin død i 2013. Hans teologiske tenkning var influert av blant annet Thomas a Kempis, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, E. Stanley Jones, Andrew Murray, Teresa av Avila, Broder Laurentius, Frank Laubach og Benedikts regel.

Når man ikke har synder lenger å bekjenne

Det serveres mye underlig lære i vår tid. Som for eksempel den at vi ikke har synder lenger å bekjenne.

En av premissleverandørene for den nye nådelæren som brer om seg i mange kristne sammenhenger i dag, er Joseph Prince.

I en av hans andaktsbøker: "Destined to Reign' sier Prince blant annet, her i min oversettelse: "Den Hellige Ånd overbeviser deg aldri om din synd. Jeg utfordrer deg til å finne et skriftsted i Bibelen som forteller deg at Den Hellige Ånd er kommet for å overbevise deg om dine synder. Du vil ikke finne noen." (side 134-135)

En skal ikke lese mye i Bibelen før en ser at dette bærer galt av sted og ikke er i samsvar med den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

Et av det klareste skriftstedene som avviser denne spekulative nådelæren er Joh 16,8:

"Og når han kommer, skal han OVERBEVISE verden om synd og om rettferdighet og om dom."

Hvem er Han i denne sammenhengen? Det ser vi av verset foran: Talsmannen. Altså Den Hellige Ånd.

Åndens oppgave i følge Jesus er å overbevise om synd.

Så kommer det snedige: Enkelte henger seg opp i ordet 'verden', og så er deres logiske tankegang at siden vi ikke er av verden, så gjelder ikke dette ordet en kristen!

Snedig! Men Skriften er krystallklar: "Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10)

Hvem er Han i denne sammenhengen? Jesus. Den som sier at han ikke har syndet gjør Jesus til en løgner. Og erfaringen for de aller, aller fleste av oss er denne: Jo lenger man lever med Herren og jo nærmere man lever med Ham, oppdager man sin egen synd.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at Den Hellige Ånd minner meg om synd og overbeviser meg om synd, slik at jeg kan bekjenne den og oppleve syndernes forlatelse. Det siste blir bare større med årene.

Og legg nå merke til hva apostelen Johannes skriver:

"Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for VÅRE SYNDER, og det ikke bare for VÅRE, MEN OGSÅ FOR HELE VERDENS." (1.Joh 2,1-2)

Merk deg hva Johannes skriver: VÅRE SYNDER og i tillegg kommer VERDENS SYNDER.

Den Hellige Ånd overbeviser begge.

Når man kaller andres bønneliv for 'å leke kristendom'

Det er trist når man mangler elementær kunnskap og bruker denne manglende kunnskapen til å angripe kristne trossøsken. En av Norges fremste talsmenn for den nye nådelæren, har skrevet følgende kommentar på nettet:

"Det er så mye 'kristenreligion' som prøver å drepe sann kristen tro. Katolism, ortodoks måte å gjøre ting på og ikke minst tidebønn. Alt er kun rituale med lite liv, men når Guds nærværet og livet i Kristus blir borte må man ha erstatning for å leke kristendom."

Det er en veldig sterk uttalelse. Det forutsetter jo at denne mannen kjenner andres hjerte og deres indre liv, siden han så bombastisk kan uttale at de som ber på andre måter enn denne mannen gjør 'dreper kristen tro' og 'leker kristendom'.

Men la oss nå ta dette med tidebønn. Vet denne mannen i det hele tatt hva tidebønn er for noe? Neppe.

Tidebønn er en gammel bønnepraksis som vi har arvet fra jødene. Det handler om å be Guds Ord! I dette tilfelle Salmenes Bok. Kan noen med hånden på hjertet si at at det er galt å be Guds eget inspirerte og autoritative ord?

Leser man Det nye testamente finner man ut at denne bønnepraksisen - ved å be Salmenes bok til bestemte tider på døgnet - er jo noe både Jesus og apostlene praktiserte. Et eksempel:

'Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time'. (Apg 3,1)

Profeten Daniel ba tidebønner, bare for å nevne et eksempel fra Det gamle testamente.

Gjennom hele kirkens historie har det vært kristne som har bedt tidebønner. Og ikke bare blant katolikker eller ortodokse. Denne bønnepraksisen finner vi i alle kirkesamfunnene som oppstod i forbindelse med Reformasjonen. Ja, til og med blant anabaptistene finner vi denne bønnepraksisen.

'Alt er kun rituale med lite liv' og uten noe Gudsnærvær, skriver denne mannen! Det er kraftig kost og litt av en dom å felle over mennesker han ikke kjenner. Hva vet denne forkynneren egentlig om andres trosliv? Sannsynligvis ingen ting. Men stolt og freidig hever han seg over andres Gudserfaringer og bønneerfaringer og mener seg å vite at det er han som opplever liv og salighet, mens 'de andre' ja, de, de 'leker kristendom'.

Sannelig står det dårlig til blant de som forkynner denne nye nådelæren. De er rask til å være nådeløs og forutinntatt om andres trosliv. Det er trist. Veldig trist.

Selv har jeg bedt tidebønn i mange år nå og det har vært til stor hjelp og velsignelse i mitt kristenliv. Ikke minst har det å be Salmene hjulpet meg i perioder hvor jeg har manglet ord til å sette på vanskelige prosesser i eget liv.

En advarsel til alle som ikke lenger tror de er syndere som kan falle i synd

Tullian Tchividjian (bildet), barnebarnet til Billy Graham, som nylig fratrådte sin stilling som hovedpastor for Coral Ridge Presbyterian Church, på grunn av en utroskapsaffære, sier til nettavisen The Christian Post, at han forstår hvorfor folk begår selvmord. Han sier også at han aldri trodde han skulle kunne være utro mot sin kone.

'Det er en ting å bli sjokkert over andres synder. Dette var den ene tingen jeg aldri trodde jeg ville gjøre', sa Tullian Tchivijian i et intervju med William Vanderbloemen, som The Christian Post refererer til. Utroskapsaffæren var svært kortvarig, men likevel fullstendig ødeleggende for Tullian Tschivijian og hans tjeneste som pastor. Han trakk seg tilbake med umiddelbart virkning.

Det er flere ting som fremkommer i dette intervjuet som er svært interessant:

Tullian Tschivijian har bemerket seg som som en forkynner av Guds nåde. Han har likevel ikke vært en del av den nye nådeforkynnelsen, som har bredt om seg i visse deler av kristenheten, og som lærer at det ikke finnes synd lenger for en som er gjenfødt av Gud. Tullian Tschivijian har likevel levd med den forståelsen at han ikke ville falle i synd. Han har hatt en så sterk understrekning av Guds nåde, at han ikke har sett sine egne synder.

Etter uttroskapsaffæren har han slitt med sinne. Han har vært sint på Gud, på menigheten, på sin kone og har forsøkt å finne forklaringer på at han selv kunne synde. Nå har han fått et møte med seg selv og sett at problemet ikke er de andre, men hans egen synd.

For oss alle er det en ting som er helt klart, og det er også Bibelens lære: Hovmod står for fall! Ingen av oss burde gå rundt og tro at vi ikke har synd, og at vi ikke er i stand til å falle. Tror vi det, har fienden lurt oss grundig.

Guds ord sier: 'Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!' (1.Kor 10,12)

Må vi be om at Den Hellige Ånd gir oss sann syndserkjennelse, den som David fikk kjenne, og som han gir uttrykk for i sin store botssalme: 'For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort...' (Salme 51,5-6)

Det som har skjedd med barnebarnet til Billy Graham er en advarsel til oss alle, og spesielt er det en advarsel til de nye nådelærerne som mener at de ikke er syndere som kan falle i synd.

Hvor frelst er vi? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til dr.Michael Brown (bildet):

Jesus gjorde det smertefullt klart til den store mengden som reiste sammen med Ham:

'Om noen kommer etter meg, og ikke hater sin far og mor og kone og barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel... Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier'. (Luk 14,26-27 og v.33)

Hvem tror vi egentlig at vi lurer? Det er tid for å beregne kostnadene!

Kanskje det er sant at virkelig har 'kommet til Jesus'; men kan vi si at vi følger Ham? Kanskje vi har trodd 'de gode nyhetene'; men bærer vi våre kors? Jesus befalte oss om å 'Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler'. (Matt 28,19) Kanskje vi trenger å bli disipler først?

Ja, frelse er 'av nåde, ved tro', og vi kan ikke legge noe til. Men det er Guds nåde som 'opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den vereden som nå er'. (Tit 2,12) Og sann tro er kjent av hva den gjør, siden 'troen uten gjerninger er unyttig'. (Jak 2,20)

Paulus advarte efeserne om å la noen forføre dem med tomme ord: 'For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike'. (Ef 5,5)

Tror vi at Guds standard er endret? Går 'kjødelige kristne' til en 'kjødelig himmel'? Nei.

'For uten helliggjørelse skal ingen se Herren ... De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster ... Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!' (Heb 12,14;Gal 5,24;1.Kor 6,19-20)

Vi må komme til enighet om disse ordene.

Disippelskap er ikke en valgmulighet. Det er heller ikke billig. Peter sa det slik: 'Se, vi har forlatt alt og fulgt deg'. (Mark 10,28)

Hva har vi forlatt for å følge Ham?

Hvor frelst er vi? Del 1

Jeg har valgt å oversette en ny artikkel av Dr.Michael Brown (bildet) - på grunn av dens aktualitet i en tid som vår - hvor Guds ord vannes ut til det blir ugjenkjennelig.

Den kommer til å vekke reaksjoner, men det får så være. Vi trenger å vekkes opp:

'Den amerikanske kirke (og den norske) ved slutten av det 20 århundre erfarer en krise. I årevis har vi forkynt et billig evangelium og solgt en bløtaktig Frelser. Vi har lært bort frelse uten selvfornektelse og en krone uten kors. Vi har kommet de ufrelste i møte og kompromisset med verden. Nå er vi i ferd med å betale prisen.

Vårt budskap om 'øyeblikkelig-frelse' har vanæret Gud og forført mennesker. Vårt mangelfulle såkorn har gitt oss en elendig høst. Hvilken bedrøvelig innhøstning vi har fått.

Som amerikanske 'troende' tilbringer vi timer med å se fjernsyn men bruker minutter på å våke i bønn. Vi hungrer etter å få med oss de siste sportsresultatene men har lite behov for Ordet. Vi bruker mer penger på hundemat enn på misjon. Vi elsker å feste men hater å faste. Vi ønsker Guds velsignelser, men er slitne av Hans byrder.

Er dette det Jesus døde for? Er dette vårt 'nye liv' i Ham?

Stans opp et øyeblikk - og tenk!

Alle som bruker mer tid på å spille videospill enn å søke Gud i bønn har ingen rett til å kalle Jesus Herre i sitt liv. Alle som har mer lyst i denne verdens perverterte såpe-operaer tjener en annen gud. Alle som ikke kan dø bort fra en sesongs sportsbegivenheter tilber avguder.

'Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham ... vennskap med verden er fiendeskap mot Gud'. (1.Joh 2,15 og Jak 4,4)

Når alt kommer til alt - hvem sine venner venner er vi?

Dette er virkelig en tid for en seriøs ransakelse av våre liv. Hva slags 'født på ny' erfaring har vi egentlig hatt når den ikke kaller oss til noen form for selvfornektelse, når den praktisk talt ikke produserer noen atskillelse fra verden, og fostrer ikke frem noe hat mot synd? Hvordan kan vi hevde at vi er født på ny ovenfra? Hvor er bevisene på vår 'nye natur'?

Vi kaller oss 'himmelborgere' - men hjertene våre er fanget av jordiske skatter. Vi synger: 'Vi er Guds barn', men vi lar oss underholde av de verste av djevelens barn. Vi hevder at vi er 'døde for verden' men vi er mer interessert i motebølger enn i evige sjeler.

Noe er riv ruskende galt med vår 'frelses-erfaring'. Dårlige frukter betyr dårlige røtter.

Vi sier: 'Bare bekjenn Jesus som Herre og du har grepet det!'
Han sier: 'Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

Vi sier: 'Bare fremsi denne bønnen og så er det gjort'.
Han sier til alle: 'Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Vi sier: 'Bare kom fram til botsbenken. Det vil bare ta et minutt'.
Han sier: 'Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det'. (Luk 13,24)

Hvem tror dere har rett?

(fortsettes)

Wesley og Bunyans oppgjør med den falske nådelæren

I forbindelse med en preken jeg skal holde over Jud. vers 3, om den å 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle er overlevert de hellige', har jeg sett nærmere på en vranglære som har virkelig har plaget kirken opp gjennom tiden og ført til manges fall.

Jeg tenker på antinomistene - lovfornekterne.

En av de som stiftet bekjentskap med dem var John Wesley (bildet). Det er interessant å merke seg en samtale han hadde med noen av de som forfektet denne læren. Deres argumentasjon ligner til forveksling noe av det som talsmennene for den nye nådelæren forfekter.

Wesley fortelleer at i 'Jenninghall hadde antinomistene arbeidet hardt i djevelens tjeneste'. I Birmingham sier han at 'de ville, urene, dyriske, bespottelige antinomistene' aldeles har ødelagt forsamlingenes åndelige liv. Han forteller om en viss Roger Ball som hadde sneket seg inn i menighetslivet i Dublin. Til å begynne med virket han så åndelig sinnet at forsamlingen mottok ham med varm velkomst som ypperlig velegnet for kirkens liv og tjeneste. Etter hvert 'viste han seg å være full av svik og de mest vederstyggelige feiltrinn, blant annet den ide at den troende hadde rettigheter på alle kvinner'. Han ville ikke ta del i nattverden, for under nåden måtte man 'ta ikke, smak ikke, rør ikke' (Kol 2,21) Heller ikke ville han preke, han holdt seg fra gudstjenestene fordi, som han sa: 'Det kjære Lammet er den eneste predikant'.

I den hensikt å vise hva disse antinomistene sto for, gjenga Wesley i sin Journal en samtale han hadde hatt med dem i Birmingham. Den forløp som følger:

- Tror du at du ikke har noenting med Guds lov å gjøre?
- Det har jeg ikke. Jeg er ikke under Loven. Jeg lever ved tro.
- Har du, som lever ved tro, rett til alt i verden?
- Det har jeg, Alt er mitt, siden Kristus er min.
- Kan du altså ta hva du vil, hvor som helst? La oss si fra en butikk, uten eierens samtykke?
- Det kan jeg, om jeg vil, for alt er mitt. Men jeg vil bare unngå å vekke anstøt-
- Har du rettighet på alle kvinner i verden?
- Ja, hvis de går med på det.
- Men er så ikke det en synd?
- Jo, for det som mener det er synd. Men ikke for dem hvis hjerter er fri'.

John Bunyan
Også baptisten John Bunyan støtte på dem som gjorde krav på frihet fra all morallov.

Bunyan skriver: 'De så med fordømte meg som lovisk og mørk, der de innbilte seg at bare de hadde oppnådd slik en fullendelse, at de kunne gjøre hva de ville uten å synde'. En av dem som Bunyan kjente 'ga seg hen til alle arter av smuss og urenhet ... og bare lo av alle formaninger om å skikke seg. Da jeg umaket meg med å refse hans ondskap lo han bare enda mer ...'

En underlig 'nådelære'

Johan Olehäll er for meg et ukjent navn. Jeg ser at han oversetter nyhetsbrevet til den kontroversielle eksponenten for den nye nådelæren, Peter Ljungreen, 'Missions Visionen'. I det siste nr som lå i postkassen min i dag, har Olehäll skrevet en artikkel om syndernes forlatelse, hvor han setter ord på en underlig lære som de nye nådelærerne forfekter.

Han skriver om 1.Johannesbrev og hevder at det første kapitlet ikke gjelder gjenfødte kristne, men er skrevet til falske lærere! I samme artikkel mener han at en 'mistolkning av 1.Joh 1,9 har ført til en inflasjon i syndsbekjennelser som igjen har ført til at kristne er mer bevisst sine synder enn om sin rettferdighet i Kristus'.

Om 1.Johannesbrev skriver Johan Olehäll følgende:

'Historikerne er enige om at 1.Johannesbrev ble skrevet for å gå i rette med vranglærere som forsøkte å lure inn falsk lære i forsamlingen. Det virker som om disse falske lærene fornektet syndens eksistens og dermed også behovet for å tro på og akseptere Jesus som Frelser og Herre. I den sammenhengen der Johannes skriver om syndsbekjennelse koblet med syndernes forlatelse taler han til mennesker som:

1. Vandrer i mørket
2. Ikke har fellesskap med Gud eller andre troende
3. Påstår at de aldri har syndet
4. Ikke har Guds ord i seg

Når Johannes i kapitel 2 vender seg til de han kaller 'mine barn' er det åpenbart at han vender seg til de sanne troende. Om dem sier han at:

1. allerede har beseiret den onde (mørkets fyrste)
2. allerede kjenner Herren som er fra begynnnelsen
3. allerede har fått tilgivelse for sine synder (han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken)
4 allerede har Guds ord i seg.

Kan det være slik at oppfordringen til syndsbekjennelse i 1.Joh 1,9 faktisk er rettet mot de falske lærerne som påstod at de aldri hadde syndet og dermed ikke anså seg å være i behov av frelse'.

Så langt Johan Olehäll.

1.Johannesbrev
Det er riktig at 1.Johannesbrev er et oppgjør med ulike former for vranglære som spredte seg i de tidlige kristne forsamlingene. Det gjelder ikke minst gnostisismen. Men det er ingen ting som tyder på at Johannes tar oppgjør med disse ulike lærdomsværene i det første kapitlet, for så å henvende seg til de troende først i kapitel 2. Det Olehäll hopper bukk over er at Johannes allerede i det første verset i det andre kapitlet skriver: 'Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Leser man videre i kapitel 2 kan vi lese blant annet dette: 'Den som sier: 'Jeg er i ham', må leve slik Jesus levde'. (v.6)

Jeg tror vi alle må erkjenne at overfor et slikt ord, kommer vi alle til kort. Vi får også lite at den som ikke holder Jesu bud, 'er en løgner, og sannheten er ikke i ham'. (v.4)

Stilt overfor dette - og det er mer - finner nok de fleste ut at de gjør synd, og trenger å gjøre det som 1.Joh 1,9 forteller oss: 'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett'.

De Olehäll så henviser til er jo ulike mennesker i forsamlingene Johannes skriver til som befinner seg på ulike modenhetsnivåer, ikke nødvendigvis i alder. Du har de unge begeistrede nyfrelste, og du har de som har levd med Herren Jesus en tid, som gjør seg ulike erfaringer i vandringen med Herren.

Uansett modenhetsnivå har vi alle noe til felles:

Vi synder alle. Det vil si at vi av og til kan komme til å vandre i mørke. Hvordan skjer det? Ved at vi ikke lever i lyset med våre liv: vi bedrar, vi lyver, vi lurer unna. Vi elsker ikke andre slik vi elsker oss selv, eller slik vi elsker Herren. Vi blir misunnelige, stridslystne, etc. Samtidig sier vi: Jeg lever i Ham.

Jeg undrer meg over setningen til Olehäll, hvor han skriver: 'han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken'. Jeg spør: Hvorfor er det et problem?

For å sitere Johannes igjen: ''Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Faren ved den forvrengte nåden, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til David Ravenhill (bildet):

Peter og Paulus så Herren, som er den eneste kroppsliggjøringen av nåde og sannhet. Hvis noen har hatt en korrekt åpenbaring og forståelse av nåde, så er det disse to.

Du husker kanskje at Paulus måtte korrigere romerne for deres tendens til misbruke nåden ved å fortsette å synde. Dette misbruket av nåden har nok en gang reist sitt hode og blir lært i stadig større sirkler av kirken. Disse som forfekter hyper-nåde budskapet vil fortelle deg at siden dine synder i fortid, nåtid og fremtid alle er blitt tilgitt, er det ikke lenger noe behov for å omvende seg. Omvendelse, hevder de, er å erkjenne synd som allerede er tilgitt. Hvorfor føre noe inn igjen i boka, som allerede er slettet? Slik er deres resonnement.

Men er dette virkelig sunn bibelsk lære? I sitt første brev til Korinterne skjenner Paulus på dem fordi de ikke tok tak i den åpenbare synden begått av en bror som som var seksuelt involvert i sin fars kone. Korinterne la seg på hjertet det Paulus skrev. Så - i sitt andre brev roser han dem for deres gudgitte sorg som drev dem til omvendelse (2.Kor 7,9-10). Han nevner omvendelse to ganger i de to versene. Om vi følger den feilaktige forståelsen av nåde, hvorfor ble så denne mannen som begikk denne seksuelle perversjonen disiplinert i det hele tatt, om det var slik at han allerede var tilgitt? Hvorfor straffe ham for noe som allerede var under blodet?  Det er opplagt at Jesus ikke anså dette å være tilfelle når Han formaner fem av syv menigheter i Åpenbaringen til å omvende seg!

Endelig - og som jeg har sagt mange ganger - hvis vi sier at omvendelse ikke lenger er nødvendig fordi synden allerede er tilgitt, hvorfor trenger vi da å omvende oss første gangen, for å bli frelst? Det finnes de som mener at siden all synd er blitt sonet, så er vi alle frelst, det er bare det at vi ikke vet det. Dette er den gamle men fremdeles svært levende falske lære som kalles universialisme eller den endelige forsoningen.

Judas var svært opptatt av falsk lære i sin samtid og forteller oss at vi må 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige' (Jud v.3/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget) Hvorfor? Fordi dette var de i kirken som forvrengte Guds nåde til løsaktighet. Dette, tror jeg, var også læren til Jesabel i menigheten i Tyatira. Personlig tror jeg ikke at hun åpent lærte at det var ok å bli involvert i seksuell umoral, men i stedet førte hennes forvrengte budskap til denne type aktivitet.

Dette er også min største frykt når det gjelder hyper-nåde budskapet. Jeg tror oppriktig at mange advokater for hyper-nåde budskapet er tydelig overbevist om at de forkynner en frisk åpenbaring av nåde, så tror jeg også for visst at frukten av deres forkynnelse i stedet vil bringe vanære til den egentlige Guds nåde som de søker å opphøye.

Jeg kan bare trygle og be de som er fanget av denne falske nådelæren om å se nok en gang på deres tro i lys av Guds Ord istedet for å bli dratt med av den siste trenden av noen få populære og prangende skrikekråker. Hvis frukten av denne læren ikke fører til en lengsel etter Gud og et ønske om å bli Ham lik, så skulle vi sky dette som pesten. Alt som er mindre enn dette er ikke Guds sanne nåde.

Faren med den forvrengte nåden, del 1

Dette budskapet av David Ravenhill, her sammen med kona Nancy, er et av de viktigste budskapene jeg har oversatt. David Ravenhill er sønn av den legendariske vekkelsesforkynneren, Leonard Ravenhill, som var en åndelig far for David Wilkerson.

'Noen kloke hoder har sagt: Kirken har lidd mer på grunn av sine eksponenter enn fra sine opponenter'. Dette er virkelig sant i dag. Vi ser et stormangrep fra et særdeles farlig lærdomsvær som berører Kristi kropp som aldri før. Vi har det grafiske og profetiske bildet av slangen i Åpenbaringen som øser vann ut av munnen sin som om det var en elv i et forsøk på å feie vekk kvinnen (Åp 12,15-16) For mitt vedkommende taler dette om fiendens falske elv som forsøker å forføre kirken i endens tid. Jeg takker Gud for at Han har lovt: 'Når fienden kommer inn som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt imot den'. (Jes 59,19/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget).

En av fiendens listige knep er å bruke noe som i utgangspunktet er godt og søke å gjøre det bedre. Hyper-nåde budskapet er et kroneksempel på dette. Hva er mer forunderlig enn nåde? Ingenting definerer den kristne tro bedre enn nåden. Ingen av oss vil noensinne kjenne vår praktfulle Frelser og Herre uten Hans forløsende, forsonende nåde. Det finnes ingen sekt, kult eller religion som har noen lære som kan sammenlignes med den. Nåden finnes i Kristus alene!

Det er derfor ikke så underlig at fienden forsøker å forbedre dette herlige budskapet ved å gjøre det enda mer herlig, mens han samtidig smører det med forførelsens og forvregningens dødelige gift.

Krevende budskap?
Tenk nå hvordan du vil reagere på det budskap som vil formane deg til å være aktpågivende, våken, lydig, ikke følge dine tidligere lyster, bli hellig, leve i ærefrykt, lyde Ordet, og legge til side all ondskap, svik og hykleri. Tenk om budskapet gikk ut på at du skulle elske og lese Guds Ord, bli voksen, fortelle andre om Guds godhet, unngå kjødelige lyster, gjøre gode gjerninger, gjøre det rette, og ikke det onde, ivre for det som er godt og hellige Kristus som Herre i våre hjerter?

Mange innen Kristi kropp vil i dag rope ut mot et slikt budskap. De hevder at det hele ikke er noe annet enn en religiøs ånd, legalisme eller kjødelige gjerninger. Nåde, blir vi fortalt, setter deg fri fra alle disse gjerninger og frigjør deg slik at du ikke lenger er under noe krav av noe slag. Nåde, sier de, kommer til deg, uten noen heftelser. Men er dette virkelig nådens budskap? Har fienden forblindet våre øyne ved å 'supersize' det sanne budskapet om nåden - og på den måten forvrenge det?

Det kan hende det overrasker deg, men alle disse formaningene, som er listet opp ovenfor er hentet direkte fra 1.Petersbrev. Og her er den mest oppsiktsvekkende sannheten: Peter forteller oss mot slutten av dette brevet: '... dette korte brevet har jeg skrevet for å oppmuntre dere og vitne om Guds sanne nåde. I den må dere bli stående'. (1.Pet 5,12. Bibelselskapets oversettelse)

Her har vi en av de mest komplette og omfattende åpenbaringer av den sanne nåden som finnes i Det nye testamente. Ja, nåde er fullstendig og ugjenkallelig gratis, og den sørger for Guds kraft til å forvandle oss. Dette var opprinnelige hensikten. Paulus, i sitt brev til Titus, forklarer det på denne måten:

'For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart, og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder ...' 

(fortsettes)

Nådeløs kritikk av 'de religiøse'

Man blir bare trist av å lese siste nr av 'Missions Visionen', hvor den svensk/kanadiske 'mirakel'-evangelisten Peter Ljunggren (bildet), nok en gang bruker stor spalteplass på å angripe kristne med en annen bekjennelse av ham selv. Og det er selvsagt 'de religiøse' som får unngjelde. Som jeg har sagt før: Det er underlig dette: 'De religiøse' er alltid 'de andre', aldri en selv. Og Peter Ljunggren legger ikke skjul på at 'de religiøse' er lutheranere, ortodokse og katolikker. Han angriper dem for deres liturgi, hvordan de kler seg og måten de ber på.

Hva Peter Ljunggren selv angår så er det ingenting å bemerke. Det er ikke noen problemer med at han kler seg i nasjonale afrikanske drakter, eller hans måte å be på. Ikke hans måte å preke på heller. For han hører jo ikke med i kategorien 'religiøs'. Han nevner ikke med et eneste ord at han er skilt og gift for tredje gang. Det finnes et pent bryllupsbilde av ham og hans tredje kone Taina Kuusiluoma diskret bakerst i bladet, hvor det står at de giftet seg i Toronto International Celebration Church, og at vigselshandlingen ble forrettet av hans sønn. Nevnt er heller ikke at han er politianmeldt i Finland for tyveri.

Det som holdes frem er nåden. Det er den 'de andre' ikke har forstått. 'De andre' forstår ikke hvordan de lider under loviske forordninger, og at de egentlig er fri. Slik Peter Ljunggren er, til å skille seg og gifte seg, om igjen og om igjen. For det handler jo om nåde, ikke religion, om vi skal tro Ljunggrens evangelium.

Nå har ikke Peter Ljunggren 'inga problem med yttre symboler i sig', som han skriver, men det er vel og merke når han selv presenterer evangeliet for andre. Så lenge han gjør det, går det greit. Men altså ikke når 'de andre' presenterer evangeliet, for 'de andre' har jo ikke forstått det.

Jeg har tenkt mye på disse ordene i det siste:

'Den ydmyke får nåde'.

I grunnen er det ikke mer å si.

Den billige nåden er nåden som rettferdiggjør synden, ikke synderen

Jeg har nettopp begynt å lese den nye oversettelsen av Dietrich Bonhoeffers klassiker "Nachfolge", i Knut Grønviks glimrende oversettelse.

Igjen slår det meg hvor aktuell Bonhoeffer er, selv så mange år etter sin død. Den lutherske teologen, som led martyrdøden bare noen få dager før krigens slutt, blottlegger det som er en av vår tids store utfordringer: den billige nåden. Det er Bonhoeffer som lanserte begrepet, som er særdeles beskrivende. Hør bare:

"Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden. Billig nåde er nåde til utsalgspris, tilgivelse og trøst på billigsalg, rabbaterte sakramenter. Billig nåde er nåde som kirkens uutømmelige forråd, et kammer man lettvint, grenseløst og uten betenkeligheter øser av, nåde uten noen pris, nåde som ikke koster noe. Det skal jo ligge i selve nådens vesen at regningen er betalt på forhånd for alle tider. Med henvisning til den forhåndsbetalte regningen kan man så få allting gratis. Kostnadene har vært uendelig store, og følgelig er det også uendelige muligheter til å bruke og sløse. Hva skulle nåde være, om den ikke var billig?

Billig nåde er nåde som læresetning, som prinsipp, som system. Billig nåde er tilgivelse som en allmenn sannhet, Guds kjærlighet som kristelig forestilling om Gud. Sier man ja til den, har man allerede tilgivelse for sine synder. En kirke som forfekter denne nådelæren, har dermed også selv del i nåden. I en slik kirke finner verden billig dekke for sine synder, synder den ikke angrer og slett ikke øsnker å settes fri fra. Billig nåde fornekter derfor Guds levende ord, den fornekter at Guds ord ble menneske.

Billig nåde rettferdiggjør synden, ikke synderen. Ettersom nåden likevel utretter alt av seg selv, kan jo alt bare fortsette som før...

En kristen kan altså like godt leve som resten av verden, ligne verden i ett og alt og må for all del - det ville vært svermerisk kjetteri! - ikke driste seg til å føre et annet liv under nåden enn under synden."