Nådebevegelsens selvgodhet

Nok en måned med nye angrep fra en av de fremste talsmennene for den nye Nådebevegelsen, en svensk/kanadisk evangelist.

Jeg kjenner bare på en uendelig tristhet når jeg leser hans månedsmagasin, som jeg fikk i posten i dag. Måned etter måned retter han angrep på kristne som ser ting annerledes enn ham. Denne ganger stempler han sine meningsmotstandere som "fiender". Hvem er disse?

Jo det er selvsagt den religiøse lovisheten. Hvem står bak den? "Denne loviskhet finnes både i liturgisk og karismatisk form." Men han sier ingen ting om at han selv kan være religiøs og lovisk. Nei, se det, det er de andre.

Men denne mannen har flere fiender. For eksempel fundamentalistene. De som har for mye bokstav og for lite ånd. Hvem bedømmer dette? Det må jo være denne evangelisten som vet hvor mye ånd andre har.

Men han har også mange andre fiender. Jeg lar dette ligge, men jeg merker meg maktspråket i det han gir uttrykk for at hans fiender representerer "fordunklende og formørkede krefter". Intet mindre. Fienden representerer med andre ord demoniske krefter.

Det er få mennesker jeg har møtt som har så sterke og forutinntatte meninger om andre kristne, enn enkelte av disse som står for den nye nådelæren. Det er de som har rett, det er de som har sett det, mens andre feil, er loviske og ikke minst religiøse. Og bare fordi jeg sier dette, får jeg høre at det er et bevis på at jeg er lovisk og religiøs. Nåde den, nemlig, som sier noe eller stiller noen spørsmål ved disse folkene!

Fariseer! Fariseer! roper de. Men ser de ikke fariseeren i eget liv?

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 5

År 1988 skulle bli et vendepunkt for meg. Da skulle jeg gå i kloster, for første gang. Fra tidlig barneår hadde Russland en spesiell dragningskraft. Særlig etter at jeg hadde gitt meg i kast med Fjodor Dostojevskij og hans forfatterskap. Ved å lese 'Brødrene Karamasov', stiftet jeg også bekjentskap med staretsen Sosima. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. Denne staretsen fascinerte meg, og den kirke han representerte. Så kom jeg over en bok som jeg ble helt oppslukt av: 'En russisk pilegrims beretninger'. Dette var tidlig på 1980-tallet. Boken handler om en mann som vil finne ut hvordan det er mulig å lære å be uavlatelig. Vi blir med på en reise rundt i Russland, for å finne mennesker som kan gi ham et svar på det spørsmålet. Etter hvert stifter han bekjentskap med den såkalte Jesusbønnen.

På slutten av 1980-tallet arbeidet jeg som journalist. Jeg hadde hørt at det fantes et ortodoks kloster ikke så langt unna der jeg bodde. Nysgjerrig på hva dette var fikk jeg overtalt redaktøren til å sende meg på reportasjeoppdrag. Jeg stappet boka om den russiske pilegrimen i sekken, sammen med notatblokka, og dro til Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune, til Hl.Trifons skita, hvor fader Johannes og fader Serafim, holdt hus. En skita er et lite kloster.

Her kom jeg: sprekkferdig av inntrykk av det jeg hadde lest, samtidig som jeg hadde lært at Den ortodokse kirke var stein død, og var svært religiøs. Ja, det var jo slik, som jeg fortalte om i den forrige artikkelen, at i den sammenhengen som jeg var en del av, betraktet man andre kristne som 'de som ikke var med på det som Gud gjorde nå'. Fader Johannes var svært hyggelig og imøtekommende. Jeg ble satt helt ut. Her møtte jeg en mann som levde hva han forkynte, og som bar preg av å høre Kristus til, med hele seg. Han var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Det ble til at jeg banket på døra til klosteret også etter at avisreportasjen hadde stått på trykk. Jevnlig kom jeg, og etter hvert fikk jeg ta del i noen av tidebønnene og senere i Den guddommelige liturgien.

Jeg ble overrasket over følelsen av å ha kommet hjem. Alt var annerledes. 'Møteformen', om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, var det stikk motsatte av det jeg var vant med. Her var ikoner, røkelse, - sangene helt fremmede, men jeg kjente på en ærefrykt for det hellige, som jeg aldri før hadde kjent til. Så en dag, mens fader Johannes og fader Serafim var opptatt med liturgien, opplevde jeg Guds nærvær på en måte jeg aldri før hadde stiftet bekjentskap med. Så stille, så mektig, så hellig, denne stunden var. Den er så privat at jeg ikke skal gå i detaljer. Men den endret alt. Jeg ble aldri den samme etterpå. Gud la ned en tørst i meg etter seg, som siden da ikke har slukket, men er blitt større! Røkelsen, bønnene, lesningen fra Den Hellige Skrift, forsterket det hele. Det var som en smak av himmelen.

Omtumlet gikk jeg derfra. Jeg måtte be Gud om tilgivelse for mitt åndelige hovmod, som hadde begrenset Ham til bare å være tilstede i den sammenhengen jeg tilhørte, og i hvert fall ikke til andre steder, enn i de protestantiske sammenhengene. Han var definitivt ikke å finne blant ikoner, røkelse og eldgammel liturgi. Trodde jeg.

Senere skulle jeg oppleve noen forunderlige bønnesvar gjennom en mann som dukket opp under en begravelse, og som kom fra Romania.De bønnesvarene vil jeg karakterisere som mirakler. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 4

Det er veldig mye positivt å si om de 10 årene jeg og min kone tilbrakte i husmenigheten vi var en del av. Men det finnes også sider ved den, og tenkningen rundt dette med husmenigheter som ikke er så bra. Blant annet forholdet til andre kristne.

Vi kalte oss selv 'Kristne i Gjøvik'. Det kunne i seg selv oppleves av andre, som om vi var de eneste kristne i denne byen. Slik tenkte vi nok ikke selv, men det er ikke vanskelig å forstå at andre gjorde slike tanker om oss. Vi var redd for å bli en del av det 'religiøse establishment'. Derfor skulle man aller helst ikke bruke noe navn på menigheten. Vi var kritiske til andre kristne. Snakket om deres 'liturgi', og da mente vi ikke bare Den norske kirkes liturgi. Med dette mente vi deres møteformer og samværsformer. Vi fikk en holdning av at det var vi som holdt på med det som Gud holdt på med. Vi var de som hadde opplevd Gud, mens de andre levde i fortiden. Vi var de som var med på det Gud holdt på med nå, og som de andre ikke hadde sett. Slike ting som å holde seg til kirkeårets tekster, var f.eks så religiøst at det ville vi ikke vite noe av.

Men vi så ikke elitetenkningen vi var en del av. Vi så ikke at vi selv hadde en møteform som like mye var en liturgi som de andres. Vi så ikke hvor dømmende vi var.

Innfor Gud har jeg måtte ta et oppgjør med dette jeg var med på, og bedt både Gud og mennesker om tilgivelse.

Det er interessant at det alltid er 'de andre' som er religiøse, men ikke den som kaller andre for 'religiøse'. Vi beskyldte andre for å være 'fariseere', men så ikke at vi selv var blant dem. Vi talte på 'Guds vegne', og hvem kan vel diskutere med mennesker som sier 'Meg har Gud vist'? Da diskuterer man jo med Gud, og man vil jo ikke sette seg opp mot Ham?

Jeg opplever noe av det samme blant de som i dag stiller seg utenfor de tradisjonelle kirkene. Det er 'de' mot de 'andre'. Det snakkes foraktelig om 'de andres' møteformer. 'De' har ikke sett hva Gud holde på med nå. 'De' hører ikke fra Gud, men er så opptatt av det de holder på med, mens 'vi' som er med i det Gud holder på med nå, 'vi' hører fra Ham.

Det er bare et ord for dette: det er tragisk.

Måtte Gud se i nåde til oss, og måtte det også gå opp for oss at vi som tror at vi er så rike på Guds erfaringer, kan være 'nakne, blinde og fattige'.

(fortsettes)

Nådeløs kritikk av 'de religiøse'

Man blir bare trist av å lese siste nr av 'Missions Visionen', hvor den svensk/kanadiske 'mirakel'-evangelisten Peter Ljunggren (bildet), nok en gang bruker stor spalteplass på å angripe kristne med en annen bekjennelse av ham selv. Og det er selvsagt 'de religiøse' som får unngjelde. Som jeg har sagt før: Det er underlig dette: 'De religiøse' er alltid 'de andre', aldri en selv. Og Peter Ljunggren legger ikke skjul på at 'de religiøse' er lutheranere, ortodokse og katolikker. Han angriper dem for deres liturgi, hvordan de kler seg og måten de ber på.

Hva Peter Ljunggren selv angår så er det ingenting å bemerke. Det er ikke noen problemer med at han kler seg i nasjonale afrikanske drakter, eller hans måte å be på. Ikke hans måte å preke på heller. For han hører jo ikke med i kategorien 'religiøs'. Han nevner ikke med et eneste ord at han er skilt og gift for tredje gang. Det finnes et pent bryllupsbilde av ham og hans tredje kone Taina Kuusiluoma diskret bakerst i bladet, hvor det står at de giftet seg i Toronto International Celebration Church, og at vigselshandlingen ble forrettet av hans sønn. Nevnt er heller ikke at han er politianmeldt i Finland for tyveri.

Det som holdes frem er nåden. Det er den 'de andre' ikke har forstått. 'De andre' forstår ikke hvordan de lider under loviske forordninger, og at de egentlig er fri. Slik Peter Ljunggren er, til å skille seg og gifte seg, om igjen og om igjen. For det handler jo om nåde, ikke religion, om vi skal tro Ljunggrens evangelium.

Nå har ikke Peter Ljunggren 'inga problem med yttre symboler i sig', som han skriver, men det er vel og merke når han selv presenterer evangeliet for andre. Så lenge han gjør det, går det greit. Men altså ikke når 'de andre' presenterer evangeliet, for 'de andre' har jo ikke forstått det.

Jeg har tenkt mye på disse ordene i det siste:

'Den ydmyke får nåde'.

I grunnen er det ikke mer å si.

Bruken av ordet "religiøs" - hvorfor er det alltid "de andre"?

I meningsutvekslinger mellom enkelte kristne brukes det i visse sammenhenger gjerne ordet "religiøs" eller "religiøsitet" for å karakterisere den man er uenig med. Det skulle da betegne noe som er svært negativt. Ved å bruke et slikt ord har man fortalt at den andre er bundet til visse former og tradisjoner, som man selv er fri fra.

For det er alltid "de andre" som er religøse, aldri eller svært sjeldent en selv. Selv lever man i et rett forhold til Gud, men "de andre" derimot de har noe å lære! Om de bare hadde sett det som de selv har sett, og om de bare hadde vært med på det de selv har vært med på, ja da, da ville "de andre" forstå hvor bundet de er!

Slik bedømmes også andres møter og gudstjenester med det samme ordet: religiøst! Ens egen sammenheng er så velsignet, så fri, så helt etter Guds vilje, full av ånd og liv. "De andres" derimot er stivt, formelt, livløst, uten virkelig innhold, selvhøytidelig og de har slett ikke forstått "det Gud gjør i dag".

Når skal vi lære at når vi retter pekefingeren mot andre, retter vi tre fingre mot oss selv? Når skal vi lære at "Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir Han nåde"? Når skal vi lære at vi en dag skal stå for Kristi domstol og svare for hvordan vi har omtalt våre søsken i troen?