Watchman Nee's siste tale til sine medarbeidere, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen som omhandler Watchman Nee's (bildet) siste tale til sine medarbeidere:

Menighetens historie viser at Gud har reist opp en rekke forkynnere av Ordet. Denne gangen synes det som om jeg har gjort en dum ting, for jeg har fortalt om min tjeneste. Jeg har gitt dere meg selv like så vel som min undervisning. Jeg er av den oppfatning at i disse siste timer vil Herren bli uttrykt gjennom dere. Når dere vender hjem, vet dere på den ene side hva broderlig kjærlighet er, og på den andre siden hva autoritet er. Kravene dere vil møte vil være store, kanskje de største krav dere noensinne vil møte. Med mindre dere legger alt på alteret, vil dere aldri klare det. Ved Guds nåde vil dere være i stand til å kunne si: 'Jeg er villig'.

I menighetens 2000 årige historie, kalles vi i dag spesielt for en total overgivelse. Når dere nå vender hjem, husk hvem det er dere har lært det av. Hvorvidt Herren vil ha en vei eller ikke avhenger helt av hvordan dere oppfører dere. Vær ikke stolte, vær flittige. Kunnskapens vei er ineffektiv. Lær hvordan dere skal elske. Når du elsker Gud overskrider du alle ting. Lær hvordan du skal preke Kristus. Nevn ikke Kuling. Etter at vi nå går hvert til vårt, vil hver av våre veier være i Guds hender. Han vil bevare oss.

Endelig, ved siden av basistingene for troende, evangeliets ånd, prinsippene ved autoritet, og annen undervisning, nevn ikke noe annet. Del med de som er mottagelige. Min følelse er at veien som ligger framfor oss er mørk, men at den ikke skulle by på noen problemer for de som er hengitt. Herren er Herre over alt. La oss lære oss til å stole på Ham. La oss ha tillit så vel som kjærlighet. Gud er full av nåde og herlighet. Vi fryder oss over å klatre opp til Ham og tjene Ham. Vær ikke redd eller bekymret. Selv om vi bare er støv, mottar vi likevel nåde til bli gitt den tillit det er å bli delaktige i denne herlige tjenesten. La oss takke Gud.

I det Han kaller oss til å tjene, gir også Gud oss den største herligheten. Det er ingen nåde som er større enn denne. Amen.

(Oversatt fra Gleanings in the Fields of Boaz by Watchman Nee. Christian Felllowship Publishers 1987. Copyright for den norske oversettelsen: Bjørn Olav Hansen)

Watchman Nee's siste tale til sine medarbeidere, del 1

Noen av bloggens faste lesere vil kanskje huske noen brev av Watchman Nee som jeg oversatte til norsk. Blant dem var det aller siste brevet fra hans hånd, skrevet i konsentrasjonsleiren hvor han satt så mange år av sitt liv.

Det du nå er i ferd med å lese er også unikt. Det er hans siste ord, gitt til de medarbeiderne som deltok på den siste treningsleiren i Kuling-fjellene i 1949, beliggende rett utenfor byen Foochow, i det sørlige Kina. Medarbeidersamlingen pågikk samtidig med at borgerkrigen mellom Nasjonalistene og Kommunistene raste:

I følge menneskelig målestokk er innkallingen til denne treningsleiren en umulig oppgave. Jeg har hatt dårlig helse, omgivelsene har vært vanskelige, og økonomien usikker. Det fremstår som om Herren ikke ønsket at vi skulle arrangere den. Selv når vi begynte, visste vi ikke om vi kunne møtes for en eneste uke. Men Gud har vært barmhjertig mot oss og har stått oss bi helt til denne dag (en aller siste dagen i den månedslange treningsøkten). Hver dag har gitt oss utfordringer, men Herren har ledet oss gjennom dem alle sammen.

I mange år nå har Herren kalt meg til å tjene dem som tjener Ham. Ganske tidlig forsøkte jeg å etablere et sted for å trene andre i Shanghai området. Beklageligvis var ikke menigheten like begeistret for disse planene, og mine medarbeidere sviktet når det gjaldt å se behovet. Jeg bygget selv to hus i Tsun-Ru (helt i utkanten av Shanghai). 12.august 1937 ble det elektriske anlegget koblet på, og dagen etter brøt krigen ut. Brødrene som hadde ansvaret for vaktholdet kom seg unna. Nabohusene kom uskadet fra angrepene, bare vår bygning ble rasert.

Etter at jeg kom tilbake fra England i 1939, fortsatte min særskilte tjeneste ved å leie noen hus i Yu Hwa Villas og Yu Yuan Road for at mine medarbeidere kunne bo der. Igjen var jeg ikke i stand til å gjøre det jeg hadde håpet på. Noen av de som fikk del i undervisningen reiste hjem uten egentlig å ha lært noe særlig, likevel var de svært hovmodige. 

Herrens plan var nå blitt åpenbar. Kanskje var det slik at mens jeg holdt på Tsun-Ru så var disiplinen jeg hadde utilstrekkelig, og mine ord mangelfulle. Siden 1943 har jeg planlagt det som skulle skje i Kuling, og dette er nå den andre trenings-sesjonen. 

Tjenesten Gud har gitt meg er å tjene alle som administrerer menighetene og alle Ordets tjenere. Min tjeneste er å hjelpe alle dem som er på veien til Det nye Jerusalem til å gå litt raskere, å gjøre det gode bedre, ikke hjelpe til å forandre det dårlige til godt.

I tilfelle du skulle svikte når du forlater dette stedet, kan du aldri si etterpå at du ikke kjente veien, like like som du kan si at du aldri har sett eller følt denne veien. Kanskje gjennom hele ditt liv aldri har møtt noen som har vært så ærlig med deg. Aldri før i mitt liv har jeg gjort noe lignende. I over 20 år har jeg ikke gitt noen brødre en reprimande. Men nå har jeg ikke holdt noe tilbake. Jeg har gjort min plikt. 

(fortsettes. Andre og siste del publiseres i morgen)

Med gode venner på besøk

Guds ord forteller oss at 'olje og røkelse gleder hjertet, godt vennskap styrker sjelen'. (Ord 27,9).

I går hadde vi gleden av å møte gode venner. Solveig og Erling Thu hadde tatt den lange veien til Gjøvik, for å avlegge oss et besøk. May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke dem i deres hjem, det vakre og trivelige 'huset i skogen'.

Solveig og Erling viser en raushet i møte med mennesker jeg setter stor pris på. De er oppriktig interessert i andre, og de er gode og trygge rollemodeller. Både som ektepar og i tjenesten.

De representerer også noe av våre røtter. Etter at jeg ble en kristen, og giftet meg med May Sissel, ble vi en del av en husmenighet her på Gjøvik, som hadde gode relasjoner til den engelske husmenighetsbevegelsen. Jeg er djupt takknemlig og kjenner jeg står i gjeld til noen av de samme personene som Solveig og Erling Thu knyttet vennskapsbånd med på 1970-1980 tallet. Undervisningen til Arthur Wallis, Bryn Jones, Ian Farr, Ian McCullog, David Matthews, John Noble, Maurice Smith og amerikanerne Ern Baxter, Bob Mumford, fikk stor og avgjørende betydning for meg den gangen - og mye av det jeg lærte om Guds rike og om Menigheten, bærer jeg fremdeles med meg takket være disse brødrene og det jeg hadde lest av T.Austin-Sparks, Watchman Nee, Lance Lambert, Stephen Kaung og DeVern F. Fromke.

Å treffe Solveig og Erling var oppløftende. Å lytte til deres livshistorie, ikke minst høre dem snakke om det de har fått være med på i Nepal, som nå er så hardt rammet av den forferdelige jordskjelvkatastrofen, gjør inntrykk.

Nå har vi planlagt å møte hverandre igjen senere i sommer og så til høsten. Dette ser May Sissel og jeg veldig fram til!

Bryn Jones - apostelen og menighetsbyggeren, del 1

Waliseren Bryn Jones hører med til mine åndelige røtter. Som jeg har fortalt på bloggen tidligere ble jeg en en kristen i 1972. Jeg er et ektefødt barn av Jesusvekkelsen. Etter noen år sluttet jeg meg til en husmenighet, som hentet mye av sin inspirasjon fra lignende husmenigheter i Storbritannia. En av inspirasjonskildene var Bryn Jones (bildet). Jeg er ham stor takk skyldig for hans grundige og gedigne bibelundervisning. For en tid tilbake var jeg så heldig å komme over taler han holdt på Dales Bible Week. Undervisningen som ligger ute på denne siden, er virkelig blitt til velsignelse.

Hvem var han så, Bryn Jones?

Han ble født inn i en gruvearbeiderfamilie i den lille byen Aberdare i den sørlige delen av Wales. Fra tidlig alder skulle Bryn føle på de sosiale forskjellene som kampen mellom arbeiderklassen og sjefene og middelklassen og det øvre samfunnsjiktet utgjorde. Disse sosiale forskjellene gav seg utslag i det religiøse livet, ved at de som styrte gikk i 'kirken', mens den ordinære arbeider gikk til gudstjeneste i 'kapellet'. Denne splittelsen skulle merke Bryn for livet.

Han gikk regelmessig på søndagsskolen og når han var blitt 15 år begynte en søken etter mening med livet. Etter å ha vært med en venn på et møte i kapellet, ble det skapt en djup lengsel i ham etter Gud. Han leste Ap 2,21 i sin mors Bibel, og da forstod han at han kunne bli frelst:

'Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst'.

Der og da ba han ærlig og følte at noe tungt forlot ham, og han visste at han var blitt frelst.

Fra da av følte han at hans oppgave var å dele Kristus over alt - med start i hjembyen og så jorda rundt. Han visste ikke hvordan det kunne gjøres, men han visste bare at han måtte gjøre det. I 1957 ble han døpt i Den Hellige Ånd i en liten pinsemenighet i Aberamam i Sør-Wales. Denne hendelsen endret hans oppfatning og forståelse av Guds personlighet og natur. Inntil da hadde Gud vært personlig, stor, god og full av nåde. Nå ble Han i tillegg allmektig, overnaturlig, en som gjorde under og som helbredet, utrustet mennesker med Åndens gaver slik at Hans rike kunne utvides over hele jorden.

Han begynte på The Bible College of Wales i 1958 hvor han lærte å leve et liv i bønn, tro og forpliktelse til Gud. Selv om bibelskolen ikke ønsket at nådegavene skulle brukes i møtene, stoppet ikke dette Bryn fra å gjøre dette i private samlinger. Han var en ivrig leser, og likte en stor variasjon av bøker. En bok som influerte ham sterkt var Roland Allan's bok 'Missionary Methods - St.Paul's or Ours'? Watchman Nee's bok: 'The Normal Christian Church Life' var en annen bok som var med på å forme hans syn på menigheten. Men den aller største innflytelsen skulle komme fra et magasin som ble publisert av T.Austin Sparks og Honor Oak Fellowship i London: 'Witness and Testimony'. I tillegg til dette skulle også to viktige konferanser være med på å forme hans tanker om menigheten og om Guds rike. Hans tanker om dette førte til at han begynte å stille spørsmål som: 'Hva er menigheten for noe - egentlig?' Og: 'Hvilken relevans har Gud i dagens irr-relevante kirke?' Så var Bryn vel kjent med kirkens sosiale skiller, arkaiske bygninger, foreldede ritualer og en Bibel hvis språk ingen lenger forsto.

(fortsettes)

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 3

Her følger et nytt brev fra Watchman Nee, som jeg har oversatt til norsk. Det er skrevet 28.februar 1931:

Et brev til mine elskede lesere:

Jeg har ikke kontaktet dere på flere måneder. Jeg takker Gud for at Han har gitt meg å hvile i Ham og for å gjenoppta de forpliktelsene som påhviler mitt arbeid. Gud har virkelig brukt den sykdommen jeg har lidd av de siste to til tre årene, til å teste hjertet til mange hellige. Min svakhet har blitt muligheten for mange til å vise Herren kjærlighet. Nå jeg tenker på deres kjærlige omsorg, hvor takknemlig blir jeg ikke da! Jeg hører at mange av mine brødre og søstre, spredt rundt på mange ulike steder, som ikke har kjent meg i kjødet, likevel utøser de sine tårer for Gud på grunn av min helsetilstand, på grunn av den relasjonen vi har i Kristus. Dette får meg til å føle hvor mye dere har gitt meg, og hvor lite jeg har tjent dere. Det får meg til å bevege meg til å si at om jeg hadde hatt mer liv, styrke og tid, ville jeg mer enn gjerne brukt det alt sammen for de hellige.

Kroppen min smerter på grunn av alt det den har gjennomgått gjennom mange år. Mye av styrken min gikk til å fullføre arbeidet med å skrive The Spiritual Man. Men takket være Gud gjenvinner jeg nå gradvis min styrke. Jeg er i stand til å skrive noen få brev, forberede noen få artikler, lede noen få bibelstudier og delta på noen få møter. Selv om jeg forventer å gjøre mer, til tross for de mange tingene jeg ikke kan gjøre, må jeg takke Herren for hva jeg likevel makter. I følge mange som har rede på helse, så har jeg vunnet over døden flere ganger. Takk Gud - jeg er fremdeles i live. Jeg håper under min pilegrimsvandring at jeg skal være i stand til trofast å tjene Ham og dere.

(fortsettes)

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 2

Her følger andre og siste del av det brevet som Watchman Nee (bildet) skrev 17.juni 1930. I morgen publiseres et nytt brev i denne serien:

'For nærværende har jeg den djupe overbevisning, at Guds barn mangler en levende erfaring av Kristus. Som en konsekvens av dette, er de ikke villige til å bruke tid og penger på syndere. Vår Herre Jesu Kristi komme er nært forestående, og vitnesbyrdet om Guds Sønn må bli spredt uten hindring. Elskede, erkjenn at vi er som ubetydelige insekter, og enda er det slik at Skapelsens Gud kaller oss til å være delaktige i Hans Sønns avvisning. Hvor forunderlig er ikke dette! Hvor sjelden og hvor kort er ikke denne muligheten! I dag kan være din siste dag; hvem vet? Hvem kan si at Herren vil ikke komme i dag og motta Hans barn der hjemme? For denne årsak, må vi, som aldri før, se etter de tapte får for Herrens skyld. Gud har bare en Sønn, som er en Forkynner. Burde ikke vi da også forkynne?

Til deg som har jordisk rikdom, formaner jeg deg til å gi generøst til Herren. Det som gir meg sorg er å se at mange rike mennesker bare gir noen få kroner og noen få mynter i stedet for hundrevis og tusenvis av kroner, mens fattige mennesker gir mye mer. Mens deres gull og sølv ruster, lider Guds arbeid. Guds arbeid opplever mangler, dens lommebøker er vrengt, de akkumulerer deres rikdom for evigheten hvor det ikke skal være noen mangler. Vi bør vite v vil bli dømt for både måten vi bruker pengene våre på, og måten vi ikke bruker dem, en dag.

Selvfølgelig, jeg forsøker ikke å overtale deg til å bidra til noe som ikke bærer frukt, for mange arbeidere er ikke lenger Guds arbeidere, og mye arbeid er ikke Guds arbeid. Det jeg sier er at vi må ta vare på de som virkelig går ut i Herrens navn, som stoler på Herren for sin tjeneste og ikke tar imot noe fra hedningene. Så langt jeg kjenner til er det i det minste flere dusin mennesker i den kategorien, og deres behov er virkelig store. Uansett, rike troende neglisjerer å støtte dem.

I det neste nr av vår publikasjon vil komme rett etter denne. Må Herren velsigne denne avisen. Brødre, jeg er i stort behov av deres forbønn. Vær snill å be i tro for meg.

Fred være med deg.

En Kristi slave
Watchman Nee

(fortsettes)

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 1

For bloggens lesere kan jeg nå tilby noe ganske unikt, nemlig en norsk oversettelse av svært sjeldne brev fra Watchman Nee (bildet). Som kjent for mange av dere var Watchman Nee en av de mest betydningsfulle menighetsledere i Kina, og hans bøker betyr fremdeles svært mye for mange verden over. Ikke minst hans bok: 'Det normale kristenliv'.

Oversettelsen, som er gjort av meg, har copyright, så om du vil bruke den i noen sammenheng, vennligst ta kontakt med meg først.

Det første brevet er fra 17.juni 1930. Her gjengis første del av dette brevet. Det er for langt til å kunne gjengis i helhet:

Mine kjære brødre og søstre!

Mitt hjerte fryder seg over muligheten for å sende ut ennå en utgave av The Present Testimony. I tror bestemt at vitnesbyrdet om Herren Jesu død og oppstandelse er særdeles viktig i dag. Vårt håp er at Guds barn mer og mer vil sette pris på hva Kristi død og oppstandelse har gjort for oss, slik at vi kan seire fullstendig over synd, verden og Satan, og på den måten vitne om at vår Herre er i live, og at Han sannelig er oppstanden. Det er ikke noe vitnesbyrd i et nederlagsliv, uansett hvor mye en har absorbert i ens sinn. Det er av denne årsak - ja, for Guds herlighets skyld at vi sender ut dette nummeret.

Uansett, vår holdning at ikke den at vi står på en luftig plattform og preker til andre folk. Nei, nei, vi forkynner også til oss selv, ja til oss selv først.  Det er for gjensidig formaning at vi skriver disse sidene. Vi våger ikke å si at vi har det alt sammen og at vi er perfekte; i stedet ønsker vi å strekke oss og jage mot målet Gud har for sine utallige barn.

Uavhengig av det vi personlig har oppnådd, tror vi at det som er skrevet på disse sidene er sant. Videre er vi av den overbevisning at disse sannheter er dyrebare for oss. Jeg håper mine lesere vil denne utgaven under bønn, slik at vi kan gripe alt det som står her.

Jeg vil også benytte anledningen dette gir til å si noe om meg selv. Dette brevet skrives mens jeg befinner meg på fjellet Kuling i Kiangsi provinsen. På grunn av den omsorgsfulle vennligheten til en utenlandsk misjonær, befinner jeg meg i et kaldt og stille hus. Hun leide ut dette huset til meg for to år siden, og også i år har hun lånt meg det nok en gang. For dette er jeg svært takknemlig. På grunn av mine nerver og fysiske helsetilstand er jeg ikke i stand til er jeg ikke i stand til å oppholde meg nede i lavlandet om sommeren. For å tilbringe tid hvert år til å være stille for Gud, for å lære å be og motta åpenbaring, er dette uvurderlig. Jeg takker Guds barn og mine medarbeidere for deres spesielle omsorg for meg, slik at jeg ikke har noen problemer med å være her. Jeg vet også at i løpet av sommeren vil mange av våre lesere også komme til dette fjellet. Jeg håper de vil besøke meg kun mellom klokka ti til tolv om morgenen, på grunn av at jeg har annet å gjøre i forbindelse med hvilen resten av dagen. Min adresse er Nr 103.

På grunn av mine andre personlige problemer, kan det hende at jeg gjør noen personlige endringer etter råd fra mine venner og på grunn av min egen fysiske helse. Etter mye bønn og vurderinger, synes det nå som om jeg har en ide om hvordan dette kan gjøres. Men jeg vet jo ikke hvordan Gud vil legge alt til rette.

(fortsettes)

----
Den som har oversatt brevet fra kinesisk til engelsk, skriver i en fotnote at Watchman Nee for det meste var liggende i den tiden han var her på dette fjellet, på grunn av hans dårlige helse. Jeg kan legge til at i følge biografien til Angus I. Kinnear hadde Watchman Nee pådratt seg tuberkulose, og var helt utmattet. Se: Angus I Kinnear: Mod strømmen. Watchman Nee's livshistorie. Forlaget Perspektiv 1974, side 82)

Historisk møte mellom husmenighetsbevegelsen i Kina og kristne fra tidligere Sovjet - øker farten i Tilbake-til-Jerusalem arbeidet

Det jeg er i ferd med å fortelle om i denne artikkelen, har aldri tidligere skjedd i misjonshistorien! Tidligere i år møttes lederne for den kinesiske husmenighetsbevegelsen biskoper og ledere for evangeliske kristne i Russland, Ukraina. Hvite-Russland, Sentral-Asia og Kaukasia hverandre for å drøfte felles strategier. Møtet har av sikkerhetsmessige årsaker vært holdt hemmelig frem til nå.

Det er Ljus i Öster som skriver om dette i sitt siste nr, som utkom i går. Etter møtet har 'Tilbake-til-Jerusalem' bevegelsen funnet måter å kunne øke takten på misjonsengasjementet. Hensikten med møtet var blant annet å planlegge felles misjonsstrategier for å nå de folkegruppene som ennå ikke har nasjonale livskraftige menigheter, slik at Jesu misjonsbefaling kan sluttføres. Andre spørsmål som ble berørt under den historiske samlingen var situasjonen til de forfulgte kristne, samt spørsmål om hvordan den enorme vekkelsen som pågår i Kina og Sentral-Asia, kan spres til nærliggene områder.

Det nye testamente og Robert Morrison
Det hele begynner på 1800-tallet når Robert Morrison oversetter Det nye testamente til kinesisk. De første eksemplarene ble smuglet inn i Kina av kristne fra Sverige, England og Russland via Sibir, og ankom Peking i 1819 og banet veien for de første gjennomslagene for evangeliet i Kina.

Under 2. verdenskrig aktualiseres den kinesiske visjonen om å bringe evangeliet tilbake til Jerusalem, gjennom noen av de hardeste og tøffeste misjonsmarkene verden har sett. Kineserne er rede til å gå - med livet som innsats.

Misjonsbibelskoler
Under det hemmelige møtet ble det blant annet drøftet muligheter for å starte misjonsbibelskoler. Dette er et forslag den svenske misjonsorganiasjsonen Ljus i Öster, tidligere Slaviska Missionen, brenner for, og som de nå har fått aksept for. Dette vil være skoler hvor nasjonale arbeidere fra Kina og fra det tidligere Sovjetunionen trenes for dette misjonsarbeidet. Man går nå inn for et mye tettere samarbeide mellom husmenigetene i Kina og i de øvrige landene som deltok på konferansen, slik at evangeliet skal forkynnes i noen av de sterkeste åndelige festene i verden: den muslimske, buddhistiske og hinduistiske verden. De misjonærene som vil bli utdannet ved disse misjonsbibelskolene vil gå ut med evangeliet med livet som innsats.

På konferansen deltok misjonsledere og pastorer fra 15 ulike land. Ved siden av lederne for flere av husmenighetsnettverkene i Kina deltok pastorer og biskoper fra pinse- og baptistsamfunn, samt representanter fra ulike evangelikale allianser.

Forbønn
Dette arbeidet trenger vår forbønn.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 4

Det er veldig mye positivt å si om de 10 årene jeg og min kone tilbrakte i husmenigheten vi var en del av. Men det finnes også sider ved den, og tenkningen rundt dette med husmenigheter som ikke er så bra. Blant annet forholdet til andre kristne.

Vi kalte oss selv 'Kristne i Gjøvik'. Det kunne i seg selv oppleves av andre, som om vi var de eneste kristne i denne byen. Slik tenkte vi nok ikke selv, men det er ikke vanskelig å forstå at andre gjorde slike tanker om oss. Vi var redd for å bli en del av det 'religiøse establishment'. Derfor skulle man aller helst ikke bruke noe navn på menigheten. Vi var kritiske til andre kristne. Snakket om deres 'liturgi', og da mente vi ikke bare Den norske kirkes liturgi. Med dette mente vi deres møteformer og samværsformer. Vi fikk en holdning av at det var vi som holdt på med det som Gud holdt på med. Vi var de som hadde opplevd Gud, mens de andre levde i fortiden. Vi var de som var med på det Gud holdt på med nå, og som de andre ikke hadde sett. Slike ting som å holde seg til kirkeårets tekster, var f.eks så religiøst at det ville vi ikke vite noe av.

Men vi så ikke elitetenkningen vi var en del av. Vi så ikke at vi selv hadde en møteform som like mye var en liturgi som de andres. Vi så ikke hvor dømmende vi var.

Innfor Gud har jeg måtte ta et oppgjør med dette jeg var med på, og bedt både Gud og mennesker om tilgivelse.

Det er interessant at det alltid er 'de andre' som er religiøse, men ikke den som kaller andre for 'religiøse'. Vi beskyldte andre for å være 'fariseere', men så ikke at vi selv var blant dem. Vi talte på 'Guds vegne', og hvem kan vel diskutere med mennesker som sier 'Meg har Gud vist'? Da diskuterer man jo med Gud, og man vil jo ikke sette seg opp mot Ham?

Jeg opplever noe av det samme blant de som i dag stiller seg utenfor de tradisjonelle kirkene. Det er 'de' mot de 'andre'. Det snakkes foraktelig om 'de andres' møteformer. 'De' har ikke sett hva Gud holde på med nå. 'De' hører ikke fra Gud, men er så opptatt av det de holder på med, mens 'vi' som er med i det Gud holder på med nå, 'vi' hører fra Ham.

Det er bare et ord for dette: det er tragisk.

Måtte Gud se i nåde til oss, og måtte det også gå opp for oss at vi som tror at vi er så rike på Guds erfaringer, kan være 'nakne, blinde og fattige'.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 3

Opplevelsen jeg hadde rundt alterringen i Gjøvik kirke ble skjellsettende for meg. Dåpen i Den Hellige Ånd gav økt hunger og kjærlighet til Jesus. Tre ting satte sitt preg på årene som fulgte:

1. En lengsel etter å leve i Guds nærvær
2. En trang til å vitne
3. En kjærlighet til alt Guds folk

Daglig bibelstudium og bønn ble en livsnødvendighet. Jeg elsket å gå på bønnemøter. Det var da også på et bønnemøte jeg bestemte meg for å bli en kristen, og som som jeg har fortalt: Mitt første leveår gikk min bestemor og bar meg, og ba for meg. Hver eneste lørdag var jeg ute på gata for å vitne. Om ingen andre fulgte med, så var det min plass. Gjerne med bøker og traktater. Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid, og en vidunderlig frukt av denne, var at man oppdaget andre trossøsken! Jeg har aldri sluttet å forundre meg over Guds mangfoldige familie. For mange år siden leste jeg en bok av Michael Harper, som vel må sies å være en av 'fedrene' til nettopp Den karismatiske bevegelsen. Han skrev om søster Evangelika og søster Katholika, husker jeg. Vel, så mange katolikker var det ikke på Gjøvik den gangen - i hvert fall ikke som gjorde synlig vesen av seg. Men vi var en fargerik familie med lutheranere, pinsevenner, baptister, frelsesarmeen, frikirkefolk.

Jeg har beskrevet tiden i det kristne fellesskapet jeg var en del av, som de beste ti årene jeg har hatt hva menighetstilhørighet angår. Og jeg mener det. Måten å leve på: nært hverandre, hvor man kan leve ut kristenlivet i hverdagen på en praktisk måte. Dessuten fikk vi en gedigen undervisning om hva menigheten er, takket være brødrene som kom over fra England. De hadde virkelig lys over Guds ord når det gjaldt å se menigheten fra Guds synsvinkel. Denne undervisningen er nok det viktigste jeg har med meg fra disse årene, og har dannet grunnlaget for alt annet jeg har drevet med og vært interessert i. Jeg var selv en tur i England på denne tiden, og fikk stifte bekjentskap med mennesker som levde i husmenigheter der. Det gjorde et sterkt inntrykk å se samholdet, kjærligheten og ikke minst begeistringen for Jesus i disse sammenhengene.

Det snakkes i visse sammenhenger mye om husmenigheter også i dag. Men i møte med dagens 'husmenighetsfolk', så er det veldig mye snakk om møteformer - at man skal møtes i en husmenighet, og at dette er den bibelske formen for menighet, men jeg hører aldri noe om hva menigheten virkelig er, sett fra Guds synsvinkel. Jeg er av og til innom noen av de norske nettsidene som skrives av de som i dag er opptatt av husmenigheter, og finner ikke noe om dette der. Derimot finner en masse artikler om hvordan menigheten skal samles, organiseres - eller aller helst, hvordan den ikke skal organiseres, men ingenting om hva Gud lengter etter.

De husmenighetene som eksisterte i den tiden jeg her beskriver var organiske menigheter med en tydelig ledelse. De ble ledet av mennesker godt utrustet av Herren til oppgaven. Vi våget å snakke om apostler og profeter, og vi kunne også gjenkjenne noen av dem. De fortalte aldri at det var det de var, de bar ingen merkelapp, eller hadde visitkort som sa at de var den eller den apostelen eller profeten, men vi så hvordan de tjente Guds folk.

Han som gjorde mest inntrykk på meg, og som skulle bli en åndelig far for meg, kom over fra England med trompeten sin. Du fant ham enten på kjøkkenet hvor han vasket opp sammen med en av oss andre, eller under møtet hvor han spilte til lovsangene. Han betalte reisen selv, og brukte tiden på å samtale med oss. Når han så åpnet Bibelen sin for å dele noe fra Guds ord, var det med en autoritet og dybde jeg sjeldent har opplevd maken til. Men så hadde han da også beredt grunnen ved å tjene. Han viste med eget levd liv hva en apostel egentlig er. Her var det ingen primadonnanykker, spesialoppvartning eller fremheving av en selv.

Gjennom vennene fra England skulle vi også få et unikt innsyn i mye av det Gud gjorde rundt om i verden på denne tiden. Brødrene som kom over til oss, var godt orienterte. De tilhørte en voksende bevegelse av mennesker som alle lengtet etter at Gud skulle gjenopprette menigheten og tjenestegavene. Et svært sentralt ord for oss i denne tiden var Apg 3,20-21:

'... og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av'.

Ganske så uventet ble jeg selv trukket inn i en profetisk bønnetjeneste gjennom kontakt med den internasjonale bønnebevegelsen, som da var i sin gryende startfase.

(fortsettes)

Poet, profet og radikaler som drømmer Guds drømmer

I forbindelse med vårt besøk i Bergen fikk vi også muligheten til å besøke Solveig og Erling Thu (bildet).

Jeg ble en kristen i 1972 under den såkalte Jesusvekkelsen. En av de vi hørte om den gangen var en radikaler i Sarons dal som ledet Operasjon Ungdomsteam. Erling Thu skapte begeistring med sitt sterke fokus på å "nå ut dit hvor synderne var", og hans evangeliseringsbok "Mening med livet", ble flittig delt ut mens vi drev med gateevangelisering i hjembyen min. Boken, som forøvrig er solgt i over 300.000 eksemplarer, kom i en ny utgave i 2007. Min kone og jeg ble etterhvert med i en husmenighet, som vokste frem her på Gjøvik. Vi fikk god kontakt og gode relasjoner med husmenigheter i England, og med dem bygget vi et godt vennskap med blant andre Christine og John Noble.

I England var det på den tiden to retninger innen husmenighetsbevegelsen. Den ene retningen ble ledet av blant andre John Noble og Gerald Coates, den andre retningen ble ledet av Bryn og Terry Jones, Hugh Thompson og andre. Erling Thu hadde fått kontakt med de walisiske brødrene Jones, og bygget etter hvert en relasjon med dem. Med tiden skulle Kristent Fellesskap se dagens lys.

De to retningene hadde sporadisk kontakt med hverandre både i England og her i Norge, men utviklet seg i litt forskjellig retning. Jeg holdt kontakt med begge retningene, og leste mye av det som ble publisert av bøker og tidsskriftartikler. Ikke minst ble jeg både velsignet og utfordret av bøkene som retningen Erling Thu tilhørte publiserte. En av bøkene som skulle få stor betydning for mitt eget liv var skrevet av Arthur Wallis og het: "Den radikale kristne". Jeg har tidligere omtalt den her på bloggen.

De 10 årene jeg, og min kone, hadde som medlemmer av det kristne husfellesskapet her på Gjøvik, var - når vi ser tilbake - de 10 beste årene av vårt liv. Den sterke betoningen av å leve et liv i fellesskap med andre formet meg - mer enn noe annet - til den jeg er i dag. De siste årene har lengselen etter å se et slikt nært menighetsfellesskap vokse frem igjen blitt sterkere. Dette handler om noe mye mer enn "møtekristendom", det handler om å leve livet som kristen i nært og forpliktende fellesskap med andre kristne - hver dag.

Derfor gjorde det godt å møte Solveig og Erling Thu og lytte til deres historie og erfaringer. Det er også interessant å se hvor forskjellig disse to retningene har utviklet seg. Erling Thu er fremdeles radikaleren, pioneren som fremdeles drømmer Guds drømmer for tiden - og fremtiden! Det var hyggelig å besøke dem i "huset i skogen", hvor de har vært bosatt de siste årene. Jeg forstår godt at stedet er et godt sted å komme hjem til for å finne igjen roen, oppholde seg i stillheten og Guds nærvær, hugge ved og ta imot gjester.

To ganger i året reiser Solveig og Erling Thu til India og Nepal hvor de har tilsynsansvar for mange menigheter. Erling har skrevet et 20-talls bøker. Han er poet og profet, og en glimrende bibellærer. De er medlemmer av Kristent Fellesskap i sitt nærmiljø, som er en del av Kristent Nettverk på landsplan.

Erling Thu er en ivrig blogger. Du finner hans to blogger her:

http://erling.typepad.com/

http://erling.typepad.com/norsk/

Ransakende spørsmål til en voksende amerikansk husmenighetsbevegelse

REVIDERT UTGAVE: Et tillegg finner du nederst i artikkelen.

Forrige helg ble det arrangert en nasjonal konferanse i Dallas hvor mennesker fra ulike husmenighetsgrupper kom sammen. I følge det amerikanske Barna-instituttet er det nå omkring 10 millioner voksne amerikanere som er med i uavhengige husmenigheter. Flere av dem kjennetegnes av et familielignende fellesskap med dype relasjoner medlemmene imellom, og uten noen form for hierarkisk lederskap. Konferansen i Dallas samlet overraskende nok ikke mer enn 250 mennesker, og til en nasjonal konferanse med 10 millioner tilhengere, er det forsvinnende lite. Det kan ha sammenheng med flere ting. Blant annet at en del av de som tilhører denne bevegelsen ikke føler seg helt hjemme i den grupperingen som stod som arrangør. Frank Viola har nok sine svorne tilhengere, men slett ikke alle kan underskrive på hans noe fantasifulle tolkninger av den tidlige kristne historien.

Dessuten er heller ikke denne bevegelsen noen ensartet gruppe. Her finnes det mennesker fra ulike sammenhenger, noen har et uttalt lederskap, andre ikke. Og det finnes mange ulike årsaker til at man har valgt å slutte seg sammen i slike grupper. Noen fordi de ikke lenger kjenner seg hjemme i forsamlinger som mer og mer fjerner seg fra Guds ord i viktige saker, til mennesker som ser husmenigheten som et viktig "redskap" for å vinne nye for Jesus, andre igjen fordi de kjenner seg fremmede og lengter etter et mer inderlig og nært fellesskap bygget på relasjoner. Andre søker sammen i slike grupper på grunn av uvennskap og bitterhet og i opprør mot den menighet de har vært en del av. Og noen søker sammen i slike grupper fordi de har urkirken som sitt idealbilde.

Det Barna-undersøkelsen ikke sier noe om, i hvert fall ikke slik den presenteres i media, er hvor mange som forlater disse husmenighetene etter hvert. For det viser seg at mange slike grupper er mer eller mindre døgnfluer. Årsaken er at det gjerne oppstår spenninger og djupe konflikter, fordi man kommer nærmere hverandre enn i ordinære menigheter, og de blir vanskeligere å løse. Fordi gruppen var enkel å starte, er den også like enkel å oppløse. Tilbake sitter mennesker med djupe sår fordi vennskap og relasjoner gikk i stykker, og fordi man levde så nært hverandre ble disse opplevelsene vanskeligere å forholde seg til enn når man velger å forlate en ordinær menighet. Mens andre av disse menighetene vil bestå.

Det skal bli interessant å følge utviklingen fremover. Hovedutfordringen vil være hvordan disse gruppene ser på seg selv. Om de velger å se på seg selv som den eneste rette forsamlingen, og bli kritiske til medsøsken som velger å forbli i de ordinære menighetene, hvilket det har vært tendenser til, vil det etter hvert bli svært destruktivt og også lett bli denne bevegelsens bane. Men om den får vokse også i modenhet og ha en åpen inkluderende holdning til bestående menigheter, vil de gjensidig kunne være til velsignelse og korrektiv for hverandre. Jeg tror også at tiden vil vise at en form for et lederskap må på plass, ikke bare av praktiske årsaker, men også for de man vil se at det er helt i tråd med den nytestamentlige menigheten.

Jeg tror også at husmenighetsbevegelsen og de nye monastiske gruppene, ville ha mye å hente hos hverandre om de i større grad søkte å finne hverandre i samtaler og sammenkomster. Her finnes det likhetspunkter, og mye man kan lære av hverandre.

Svenske Dagen har skrevet om konferansen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=177610

Bloggeren Tomas skriver i dag at tallmaterialt Barna Group legger frem er diskutabelt. I følge en annen forsker ved navn Ed Stetzer et mer riktig tall 4 millioner. Og i dette tallet er også mennesker fra andre religioner enn kristendom tatt med. Også blant disse startes det "husmenigheter".

Bloggeren Tomas finner du her:

http://tomas-dagen.blogspot.com/2009/09/overdriven-siffra-i-dagen.html

Hierarki og tydelige grenser - men også mangfold i menigheten i Efesos år 100

Den svenske teologen og pastoren Mikael Tellbe har skrevet bok om de første kristne i Efesos (bildet). Det i seg selv høres særdeles interessant ut. I en tid hvor mange snakker om at vi må vende tilbake til Jerusalem, så er det forfriskende at det finnes pålitelige forskere som Tellbe, som utvider perspektivet litt og hjelper oss til å se at det fantes ulike sentra for den tidlige kirken.

Jerusalem var selvsagt utgangspunktet, men vi skal ikke lese så lenge i Apostlenes gjerninger, før vi ser at tyngdepunktet flyttes til Antiokia med den første hedningekristne menighet, og til Efesos og senere Rom.

Nå har jeg ikke lest boken - noe jeg ser frem til - men jeg leser uttalelsene til Tellbe i svenske Dagen. De er interessante. Tellbe slår fast at vi i brevene til apostelen Paulus finner tydelige hierarkiske strukturer med forstandere, eldste og diakoner og at den sanne Jesustroen bevoktes av en slags tradisjonsformidling via autoriserte forsamlingsledere og lærere og hvor den kristne lærens betydning betones. Dette går jo veldig på tvers av hva enkelte innen den nye husmenighetsbevegelsen forfekter, men samstemmer også med den tidlige kristne litteraturen som f.eks De apostoliske fedre. Hos Johannes derimot, mener Tellbe, det fantes en annen autoritetsstruktur som handler om at profeten, ikke læreren, er den viktigste.

Tellbe mener også at vi i de nytestamentlige brevene klart og tydelig ser en kamp om den sanne Jesustroen. Dette er jo kjent stoff, men Tellbe gir uttrykk for spennende perspektiver når han skriver at selv om det fantes ulike uttrykksmåter så innebar ikke at man gikk hver sin vei. Omkring kjernen - Kristus - og hvordan en kristen disippel skulle leve sitt liv fantes det tydelige grenser. Men den tidlige kristne bevegelsen hadde stort mangfold og tillot store forskjeller i strukturer og uttrykksmåter.

Vi får håpe et norsk forlag kjenner sin besøkelsestid og sørger for at denne boken kommer på norsk snart.

Du kan lese om den her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=176490

George North - "husmenighetsbevegelsens far" - en mann som vandret med Gud

Navnet George Walter Govier North (bildet) sier deg kanskje ingenting. Men han var en av pionerene i den tidlige såkalte "husmenighetsbevegelsen" i England. Han var født i Bethnal Green på østkanten av London i 1913 og døde i Blantyre i Malawi i 2003. Han flyttet til Kent og senere til Bradford, og virket der som baptistpastor.

Det var mens han betjente baptistmenigheten i Bradford at North begynte å undervise og forkynne om sin erfaring av Åndens dåp. Forsamlingen opplevde en tid av fornyelse og vekkelse, ikke minst var det en veldig sterk bønneatmosfære på møtene.

Vitnesbyrdet fra George North selv, og andre som opplevde denne tiden kan beskrives med to små, men dog svært innholdsrike ord: "Gud kom!"

Under denne vekkelsestiden forkynte North behovet for at mennesker ble født på ny, om den nye pakts realiteter og om dåpen. Etter dette ble han kjent som Pastor North, og ble et begrep. Mange kom for å lytte til hans grundige bibelundervisning, og nye fellesskap begynte å ta form ulike steder i England. I 1965 flyttet Pastor North til Wirral og Liverpool området, og hans utvidede tjeneste la på mange måter fundamentet for det som skulle bli kjent som "husmenighetsbevegelsen".

Det var på denne tiden at de såkalte "London-møtene" tok til. Disse møtene skulle få stor betydning for mange av de personene som skulle bli sentrale skikkelser i det Guds verk som handler om at Gud vil gjenopprette det som er blitt ødelagt, og reise opp igjen en menighet etter nytestamentlig mønster. De som deltok på disse møtene forteller om at North var en mann med et ekstraordinært godt vennskap med Gud, som gav seg utslag i hans liv. Man kunne merke at han hadde med Gud å gjøre!

Tidlig på 1970-tallet begynte man å samles til sommerkonferanser, og innflytelsen til North var ikke lenger bare knyttet til Storbrittania, men også til andre nasjoner. Selv om han selv aldri ville bruke et slikt ord som apostel, så er det mange som anerkjenner North som en mann med en apostolisk tjeneste.

Hans store lidenskap var å forkynne Jesus, og Ham korsfestet. North snakket mye om korsets vertikale og horisontale betydning.

Du finner en del av hans bøker og skrifter lagt ut her:

http://www.lanarkchristians.free-online.co.uk/

Jeg kommer til å komme tilbake til en del av denne undervisningen senere på bloggen.